Origenes (~185-~254)

Minnedag: 6. januar

Origenes (~185-~254)

Origenes, også kalt Adamantios på grunn av sin utrettelige flittighet som forfatter, ble født rundt 185 i Alexandria i Egypt. Hans foreldre var kristne og han ble oppdratt som kristen og fikk en fremragende litterær utdannelse av sin far Leonides. Han var også en elev av den hellige Klemens av Alexandria. Han var bare rundt sytten år gammel da den blodige forfølgelsen av Kirken i Alexandria brøt ut i 202 under keiser Septimus Severus (193-211) og drev Klemens av Alexandria fra byen. Origenes ville følge sin far i fengselet, men ble forhindret av sin mor, som gjemte hans klær. Hun trengte sønnen i huset etter farens arrestasjon. Origenes skrev da et entusiastisk brev til sin far og manet ham til å holde ut. Men faren led martyrdøden i forfølgelsen, og de keiserlige myndighetene inndro hans formue.

Dermed måtte unge Origenes forsørge seg selv, sin mor og sine seks yngre brødre. Dette gjorde han med suksess som lærer i grammatikk, ved å selge manuskripter og ved hjelp av sjenerøs hjelp fra en viss rik kvinne som beundret hans talenter. På eget initiativ overtok Origenes ledelsen av den kateketiske skolen i Alexandria etter Klemens, og i 203 ble han stadfestet i dette embetet av patriark Demetrius. Origenes ledet den kateketiske skolen i 28 år og underviste både kristne og hedninger. Skolen ble snart et veksthus for neofytter, bekjennere og martyrer. Blant martyrene var de hellige Plutark, to ved navn Serenus, Heron og en kvinnelig katekumen ved navn Rhais (Herais), ifølge den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340)1.

Ifølge Eusebius var Origenes som ung en overnidkjær asket. Han leste i Bibelen:

«For det finnes noen som lever ugift fordi de er født uskikket til ekteskap, andre fordi mennesker har gjort dem uskikket til det; men det er også noen som selv har gjort seg uskikket til ekteskap for himmelrikets skyld. Den som kan, la ham ta det til seg.» (Matt 19,12)

Dette tolket han så bokstavelig at han kastrerte seg selv2. Men mye tyder på at dette er en ondsinnet sladrehistorie fra Origenes' mange fiender som Eusebius gjenga uten bevis. For da Origenes selv utla dette avsnittet i Matteusevangeliet, avviste han på det strengeste enhver bokstavelig tolkning av ordene.3

Origenes forsto betydningen av å fullføre sin egen utdannelse. Han gikk på filosofiske skoler, spesielt den til nyplatonikeren Ammonius Saccas. Det finnes imidlertid forskere som betviler dette, og noen har fremmet den tesen at det er snakk om to personer ved navn Origenes, en nyplatoniker og en kristen4. Han viet seg til studier av filosofene, spesielt Platon og stoikerne. I dette fulgte han bare eksemplet til sine forgjengere Pantenus og Klemens og til Plutarks bror Heraklas (Heraklides), som skulle etterfølge ham. Senere, da Heraklas underviste sammen med ham på den kateketiske skolen, lærte han seg hebraisk, og han brevvekslet hyppig med visse jøder som hjalp ham med å løse enkelte vanskeligheter.

I Alexandria skrev Origenes sine viktigste avhandlinger. Hans hovedverk, Peri Archon eller De principiis, den første dogmatiske helhetsfremstilling av Kirkens tro, betegner høydepunktet i den alexandrinske teologi på platonsk (og stoisk) grunnlag. Det finnes bare i Rufinus' frie latinske oversettelse, som han innrømmet å ha redigert ved å bringe enkelte deler i overensstemmelse med de mer ortodokse oppfatningene som var uttrykt i Origenes' andre skrifter. Men Hieronymus publiserte en nøyaktig versjon av de delene Rufinus hadde endret, slik at det fortsatt er mulig å lese den opprinnelige versjonen av verket.5 Greske fragmenter er bevart i Filokalia og i to skriv fra keiser Justinian.

Tidlig i sin karriere oppdaget Origenes gjennom disputter med jøder at det var essensielt for kristne å diskutere med representanter fra synagogene på basis av en bibelsk tekst som var anerkjent av begge sider. Kirken brukte den greske oversettelsen av Det gamle Testamente, Septuaginta (LXX), mens de greske synagogene nå brukte mer bokstavelige versjoner av Symmachus, Theodotion og spesielt Aquila, en hedning som etter å ha vært kristen en tid ble en proselytt til judaismen, og rundt 140 produserte han en versjon som tok bokstavtroheten til fanatiske ytterligheter.

I tillegg var det på kristen side en tendens, spesielt i samlinger av utdrag av messianske profetier, til å gjøre små endringer av teksten for å gjøre dem bedre tilpasset sitt formål. Den hellige Justin Martyr trodde for eksempel at ordene «Herren regjerte fra et tre» tilhørte teksten til salme 96 og forklarte deres fravær fra jødiske kopier av Septuaginta med den hypotese at jødiske kontroversteologer hadde fjernet dem. I denne situasjonen så Origenes hvor viktig det var å finne den nøyaktige teksten til Det gamle Testamente, hvis ikke kristne skulle gripes i faktafeil av sine jødiske motdebattanter.6

Derfor skrev Origenes i Alexandria sitt mest kjente og bemerkelsesverdige verk, som han ikke fullførte før i 344/45, nemlig Hexapla. Den fullstendige versjonen av Hexapla fantes bare i ett eksemplar i Caesarea, oftest ble det gjengitt i sine deler. Verket ble brukt av Hieronymus, men er senere gått tapt.

Hexapla var en seksspalters tekstkritisk utgave av Det gamle Testamente med det formål å fremskaffe en nøyaktig versjon av LXX. Ved siden av den hebraiske teksten og hans gjengivelse av denne i greske bokstaver inneholdt Hexapla fire greske oversettelser for å etablere en sikker grunntekst (oversettelsene til Aquila og Symmachus, LXX og oversettelsen til Theodotion). I tillegg ble det lagt til enda to oversettelser av Salmenes Bok, en av dem fant Origenes i en krukke i Jordandalen. Origenes la til tekster i LXXX vesentlig fra Theodotions oversettelse, og han markerte med en obelus (for å indikere tvil om ektheten) avsnitt i LXX som avvek fra den hebraiske teksten. Disse uoverensstemmelsene kunne være betydelige. For eksempel inneholdt den greske Daniels bok historien om Susanna, men den fantes ikke i den hebraiske teksten. Origenes tvilte ikke på at historien om Susanna var en ekte del av Daniels bok, siden den fantes både i LXX og hos Theodotion. I tillegg viste teksten jødiske eldste i et uheldig lys, slik at synagogene hadde et åpenbart motiv for å sløyfe historien. Men den lærde Julius Africanus skrev en faderlig irettesettelse til Origenes fordi han ikke hadde sett at historien om Susanna inneholdt et ordspill som bare var mulig på gresk, og som derfor beviste at historien var et tillegg til den opprinnelige hebraiske teksten. Origenes svarte at ordspillet kunne ha blitt satt inn av oversettelsene, men at dette ikke beviste at det ikke hadde vært en hebraisk original. Origenes' utgangspunkt var at Kirken ikke kunne ta feil når den hadde inkludert Daniels bok (med historien om Susanna) i sin Kanon for inspirerte bøker.

Origenes utarbeidet også kommentarer til omtrent samtlige bibeltekster. Mange av hans arbeider er gått tapt, og en del er bare kjent i latinsk oversettelse, noe som skyldes at han fra 400-tallet av mange ble ansett for å ha kjetterske oppfatninger fordi han «hadde forfalsket sannheter i den kristne religion gjennom platonske ideer». Men alle de største teologene på 300-tallet hadde æret ham høyt. Han kunne så å si hele Bibelen utenat, og hans legendariske hukommelse var en kilde til en naturlig stolthet hos ham. Dette førte også til at han enkelte ganger ikke tok seg bryet med å verifisere sine referanser og gjorde trivielle feil.7

Hans allegoriske skriftfortolkning tillot ham å lese sin platonsk-åndelige virkelighetsforståelse inn i de bibelske dokumenter. Hans teologi er en syntese av kristendom og platonisme, og han så på Kristi budskap først og fremst som en åndeliggjøring (apokatastasis = gjenopprettelse) av skaperverket med den endelige frelse for alle som siktepunkt. Han utviklet teorien om Kristus som Logos, det inkarnerte Ord, som har eksistert med Faderen i evighet. Men samtidig lærte han at Sønnen er understilt Faderen i makt og rang. Dette sammen med hans lære om sjelens preeksistens ble skarpt kritisert av mange samtidige.

Origenes' arbeid i Alexandria ble avbrutt av fem reiser. Rundt 213, under pave Zefyrinus (199-217) og keiser Caracalla (211-17), ønsket han «å se den svært gamle Kirken i Roma», men han ble ikke der lenge8. Kort etter ble han invitert til Arabia av guvernøren, som ønsket å treffe ham9. Det var trolig i 215 eller 216 da Caracallas forfølgelser herjet i Egypt, at han besøkte Palestina, hvor biskopene Theoctistus av Caesarea og den hellige Alexander av Jerusalem inviterte ham til å preke, selv om han ennå bare var legmann. Biskopene oppfordret ham også til å holde forelesninger over Den hellige skrift. Biskop Demetrius kalte ham i 217 tilbake til Alexandria, misfornøyd med at han prekte som legmann.

Det synes som om keiserinne Mammaea, mor til keiser Alexander Severus (222-35), nærmere 218 brakte ham til Antiokia10. Rundt 230, under den hellige pave Pontian (230-35) og biskop Zebinus av Antiokia, reiste han til Hellas11. På veien dit stoppet han i Caesarea, hvor biskop Theoctistus av Caesarea presteviet ham, assistert av biskop Alexander av Jerusalem. Dette skjedde uten at det ble innhentet tillatelse fra hans egen biskop, Demetrios av Alexandria. Selv om Demetrius hadde sendt anbefalelsesbrev med Origenes, ble han svært fornærmet over prestevielsen, som han mente krenket hans egne rettigheter. Ifølge Eusebius var Demetrius misunnelig på sin katekets økende innflytelse.

Da han vendte tilbake til Alexandria, forsto han snart at biskopen var temmelig uvennlig innstilt mot ham. I 231 forlot han derfor Egypt og søkte fra 232 tilflukt i Caesarea i Palestina (Caesarea Maritima). Detaljene i denne saken ble nedtegnet av Eusebius i den tapte andre boken av «Apologi for Origenes». Ifølge Photius, som hadde lest verket, ble det innkalt to synoder i Alexandria. Den ene vedtok læreforbud mot Origenes og forviste ham, mens den andre ble hans presteverdighet fratatt ham12, og i 232 ble han ekskommunisert av biskop Demetrius. Hieronymus erklærer eksplisitt at Origenes ikke ble fordømt av doktrinære årsaker. Hans angivelige selvkastrering var også en grunn til at han ikke var betraktet som egnet til prestetjeneste.

Origenes søkte i 232 tilflukt i Caesarea hos sin beskytter og venn, biskop Theoctistus. Der grunnla han en skole for litteratur, filosofi og teologi, og vesentlig derfra fortsatte han sin fruktbare lærer- og skribentvirksomhet. Han gjenopptok sin kommentar av Johannesevangeliet som var avbrutt av hans flukt fra Egypt. Han ble snart omgitt av elever. Den mest fremtredende av disse var utvilsomt den hellige Gregor Undergjøreren, som sammen med sin bror, den hellige Athenodoros, studerte under Origenes i fem år og holdt en berømt avskjedstale da han reiste.

I forfølgelsene under keiser Maximinus Thrax (235-38) besøkte Origenes sin venn, den hellige biskop Firmilian av Caesarea i Kappadokia, som fikk ham til å bli værende i en lengre periode. Ved denne anledningen ble han gjestfritt underholdt av en kristen kvinne i Caesarea ved navn Juliana, som hadde arvet skriftene til Symmachus, oversetter av Det gamle Testamente13.

I årene som fulgte, viet Origenes seg nesten fullstendig til skrivingen av sine Bibelkommentarer. Han avsluttet kommentaren til Johannesevangeliet (235-38), kommentarer til Salmenes Bok, til Romerbrevet (rundt 244), Høysangen (245) og Matteus- og Lukas-evangeliene. Hans mesen Ambrosius ansatte flere skrivere for ham. Noen stenograferte etter hans diktat, andre skrev teksten ut i bokskrift og kompletterte de lengre Bibelsitatene, mens skjønnskrivere kopierte tekstene. Det nevnes bare et par reiser til hellige steder, en reise til Aten14 og to reiser til Arabia. Den ene ble foretatt for å omvende en Beryllus av Bostra fra kjetteriet patripassianismen, den andre for å gjendrive visse kjettere som benektet oppstandelsen15.

Origenes reduserte ikke sin aktivitet med økende alder. Han var den betydeligste kirkelærer og teolog i den gamle Østkirken, og den betydeligste i hele Kirken før den hellige Augustin av Hippo. Han var platoniker og forsøkte å forbinde den greske filosofien med den kristne religion. Det som vel er det dyktigste filosofiske forsvar for kristendommen som noen gang er skrevet, Contra Celsum («Mot Celsus»), utga han rundt 247. Der forsvarte han kristendommen mot angrepene fra filosofen Celsus var en innflytelsesrik aleksandrinsk platoniker på 100-tallet og den første seriøse lærde kritikeren av kristendommen. Hans verk er ikke bevart og er bare kjent gjennom Origenes' gjendrivelse av det.

På det tidspunktet var Origenes over seksti år. Omtrent samtidig skrev han sin kommentar til Matteusevangeliet. Forfølgelsene under keiser Decius (249-51) hindret ham i å fortsette dette arbeidet. I 250 ble han fengslet som kristen og fryktelig torturert. Men dette brøt ikke ned hans mot, og fra fengselet skrev han brev fylt av martyrenes ånd16. I 251 ble han igjen satt fri, men han døde i 254 (eller 253), ifølge Hieronymus i Tyrus. Hans død skyldtes sannsynligvis følgene av torturen, så på en måte oppnådde han det martyriet han hadde lengtet etter som 17-åring. Det er ukjent hvorfor han hadde trukket seg tilbake til Tyrus. Han ble gravlagt med hedersbevisninger som en bekjenner for troen. Lenge ble hans grav bak høyalteret i katedralen i Tyrus besøkt av pilegrimer. I dag er katedralen i ruiner og den nøyaktige beliggenheten av hans grav er ukjent.

Svært få forfattere var så produktive som Origenes. Epifanius av Salamis anslår at han skrev seks tusen bøker, og han regner da utvilsomt med hvert bind i flerbindsverker, prekener, brev og de minste pamfletter17. Men dette antallet, som gjentas av mange forfattere, synes betydelig overdrevet. Hieronymus forsikrer at den listen over Origenes' verker som ble satt opp av den hellige Pamfilus, ikke engang innholdt 2.000 titler18, men denne listen var helt klart ufullstendig.

A: Eksegetiske skrifter

Origenes viet tre slags skrifter til å forklare Den hellige Skrift: kommentarer, prekener og scholia (Gr: σχόλιον = kommentar, forelesning)19. Kommentarene (tomoi libri, volumina) var en kontinuerlig og velutviklet tolkning av de inspirerte tekstene. På gresk er det bevart bare åtte bøker av kommentaren til Matteusevangeliet og ni bøker av kommentaren til Johannesevangeliet. På latin er det bevart en anonym oversettelse av kommentaren til Matteusevangeliet som starter med kapittel 16, tre og en halv bok av kommentaren til Salomos Høysang oversatt av Rufinus og en forkortet versjon av kommentaren til Paulus' brev til romerne av samme oversetter.

Kontroverser med gnostikerne fikk Origenes til å studere de riktige prinsipper for tolkning av Bibelen. Mot bokstavtro som Marcion forsvarte han allegoriens plass i kristen eksegese. Origenes' lære om de tre måter å lese Bibelen på - de somatiske (bokstavelige), psykiske (moralske) og pneumatiske (allegorisk-mystiske) - gjør at han regnes som grunnleggeren av den allegoriske Bibelutlegningen i kristenheten.

Hans prekener (homiliai, homiliae, tractatus) var familiære utlegninger av Skriften, ofte gjengitt så godt som mulig av stenografer. Listen er lang og har utvilsomt vært lenger, hvis det er sant som Pamfilius forteller, at Origenes prekte nesten hver dag. Det er bevart på gresk 21 - 20 om Jeremias og den berømte prekenen om heksen fra Endor, på latin er 118 oversatt av Rufinus, 78 oversatt av Hieronymus og noen andre av mer eller mindre tvilsom autentisitet, bevart i en prekensamling. Origenes har blitt kalt «prekenenes far» for å ha popularisert denne litterære grenen, hvor det er bevart så mange instruktive detaljer om skikkene i den tidlige Kirken, dens institusjoner, disiplin, liturgi og sakramenter. Rufinus' latinske oversettelse av hans prekener om Mosebøkene og Josvas bok ble lest lenge og hadde en dyp innflytelse på den hellige pave Gregor I den Store (590-604).20

Hans scholia (scholia, excerpta, commaticum interpretandi genus) var eksegetiske, filologiske eller historiske notater om ord eller avsnitt i Bibelen. Bortsett fra noen få fragmenter er alle gått tapt.

B: Andre skrifter

Det er bevart bare to av Origenes' brev: et adressert til Gregor Undergjøreren om lesingen av Den hellige Skrift og et til Julius Africanus om det greske tillegget til Daniels bok. To opuscula er bevart fullstendig i sin originale form - en fremragende avhandling «Om bønn» (Peri Auches) og en «Formaning til martyrium», sendt av Origenes til sin venn Ambrosius, som da satt fengslet for sin tros skyld. I tillegg er to store verker overlevd tidens herjinger: Contra Celcum i original form og De Principiis i en latinsk oversettelse av Rufinus. Mange andre verker er gått fullstendig tapt, for eksempel hans avhandling i to bind «Om oppstandelsen», en avhandling «Om fri vilje», og ti bøker «Diverse skrifter» (Stromateis).

Origenes' innflytelse

Origenes hadde en stor innflytelse gjennom sine skrifter, sin undervisning og sine personlige møter. Firmilian av Caesarea i Kappadokia, som regnet seg som hans disippel, fikk ham til å bli boende hos seg en lang periode for å suge av hans lærdom21. Alexander av Jerusalem, hans medstudent på den kateketiske skolen i Alexandria, var hans nære og trofaste venn22, og det samme var Theoctistus av Caesarea i Palestina, som presteviet ham23. Beryllus av Bostra, som han hadde vunnet tilbake fra heresi, var sterkt tiltrukket av ham24. Den hellige Anatolius av Laodicea sang hans pris i sin «Carmen Paschale»25. Den lærde Julius Africanus konsulterte ham, og Origenes' svar er bevart26. Den hellige Hippolyt av Roma satte stor pris på hans talenter27 og holdt en preken for ham i 212.

Den hellige Dionysios den store av Alexandria, hans elev og etterfølger på den kateketiske skolen, viet sin avhandling «Om Forfølgelsen» til ham mens han var patriark av Alexandria28, og da han hørte om hans død, skrev han et brev fullt av lovprisninger29. Gregor Undergjøreren, som hadde vært hans elev i fem år i Caesarea, holdt før han reiste sin berømte avskjedstale til sin mester30, hvor han berømmet Origenes' visdom og kaster interessant lys over hans undervisningsmetoder. Det finnes ingen bevis for at Heraklas, hans disippel, kollega og etterfølger på den kateketiske skolen, vaklet i sitt svergede vennskap før han ble patriark av Alexandria. Origenes' navn var så høyt verdsatt at når det var snakk om å få en slutt på et skisma eller utrydde et kjetteri, ble det appellert til hans navn.

Etter Origenes' død fortsatte hans ry å spre seg. Den hellige Pamfilius (ca 240-309), som led martyrdøden i 309, skrev sammen med den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) en «Apologi for Origenes» i seks bind, hvorav det siste ble lagt til av Eusebius. Bare det første bindet er bevart, i en latinsk oversettelse av Rufinus31. Origenes omtaler nesten aldri seg selv i sine skrifter, men Eusebius vier nesten hele bind seks av sin Kirkehistorie (Historia ecclesiastica) til ham. Eusebius var godt kjent med biografien til sin helt. Han hadde samlet hundre av hans brev, og han bodde i Caesarea, hvor Origenes' bibliotek var bevart og hans minne fortsatt skattet. Selv om Eusebius til tider kan synes noe partisk, er han utvilsomt velinformert.

Origenes hadde på den tiden mange andre apologeter hvis navn er ukjente for oss32. Lederne for den kateketiske skolen fortsatte å gå i hans fotspor. Theognostos i hans Hypotyposes fulgte ham til og med for nøye ifølge Photius33, selv om hans handling ble godkjent av den hellige Athanasius av Alexandria. Pierius ble av Hieronymus kalt «Origenes junior»34. Didymos den Blinde skrev et verk for å forklare og rettferdiggjøre læren i De Principiis35. Athanasius nøler ikke med å sitere ham med lovprisning36 og påpeker at han må tolkes sjenerøst37.

Beundringen av den store aleksandrineren var ikke mindre utenfor Egypt. Den hellige Gregor av Nazianz ga signifikant uttrykk for sin mening: Origenes he panton hemon achone38. I samarbeid med den hellige Basilios den Store hadde han redigert et bind med utvalgte skrifter av Origenes under tittelen Philokalia. I sin «Lovtale for den hellige Gregor Undergjøreren» kaller den hellige Gregor av Nyssa Origenes for fyrsten av kristen lærdom på 200-tallet39. I Caesarea i Palestina ble de lærdes beundring av Origenes en lidenskap. Pamfilius skrev hans Apologi, Euzoius fikk hans skrifter transkribert på pergament40. Eusebius katalogiserte dem omhyggelig og benyttet seg av dem i stor utstrekning.

Latinerne var ikke mindre entusiastiske enn grekerne. Ifølge Hieronymus var de fremste latinske imitatorene av Origenes de hellige Eusebius av Vercelli, Hilarius av Poitiers og Ambrosius av Milano; den hellige Victorinus av Pettau hadde satt eksempelet for dem41. Mange detaljer om Origenes finnes i kontroversene mellom den hellige Hieronymus og Rufinus, Origenes' skrifter ble sitert så ofte at Hieronymus kaller det plagiat, furta Latinarum. Men bortsett fra Rufinus, som i praksis bare er en oversetter, er Hieronymus kanskje den latinske forfatteren som står mest i gjeld til Origenes. Før Origenist-kontroversene innrømmet han villig dette, og selv etterpå avsverget han det ikke fullstendig, jf. prologene til hans oversettelser av Origenes (prekener om Lukasevangeliet, Jeremias, Esekiel og Salomos Høysang), og også forordet til hans egne «Kommentarer» (til Mika, brevene til galaterne, efeserne osv.).

Men blant alle disse uttrykkene for beundring og lovprisning ble det også hørt noen få disharmoniske stemmer. Den hellige Methodios av Olympos, biskop og martyr (311), skrev flere skrifter mot Origenes, blant annet avhandlingen «Om oppstandelsen», som gjendriver Origenes' lære om at det oppstandne legeme ikke er det samme som det jordiske legemet. Dette verket siteres i et langt utdrag av den hellige Epifanius av Salamis42. Andre detaljer om Origenes finnes også hos Epifanius43, som mente at Origenes var ansvarlig for mange av tidens vranglærer, men måtte innrømme at det var mye glimrende i hans Bibelkommentarer,44 og hos Photius45. Den hellige Eustathios av Antiokia, som døde i eksil rundt 337, kritiserte hans allegorier46. Den hellige Alexander av Alexandria, som led martyrdøden i 311, angrep ham også, skal vi tro Leontius av Bysants og keiser Justinian. Men hans hovedmotstandere var kjettere: sabellianerne, arianerne, pelagianerne, nestorianerne og apollinaristene.

Begrepet Origenisme brukes om et visst antall doktriner som med rette eller urette tilskrevet Origenes, og som gjennom sin nyskapning eller fare tidlig fremkalte en avvisning fra ortodokse forfattere. Diskusjonene om Origenes og hans lære brøt ut uventet med lange mellomrom og fikk en uventet betydning uforutsett i deres beskjedne begynnelse. De er komplisert av så mange personlige disputter og av så mange spørsmål på siden av det egentlige temaet at det er umulig å gi en kortfattet fremstilling av dem. De ebber også ut så brått at man må konkludere med at motsetningene var overfladiske og at Origenes' ortodoksi ikke var det eneste poenget i disputten.

Den første origenistiske krisen

Denne krisen brøt ut i ørkenen i Egypt, raste i Palestina og endte i Konstantinopel med fordømmelsen av den hellige Johannes Krysostomos (392-404). I andre halvdel av 300-tallet uttrykte munkene i Nitria en overdrevet entusiasme for Origenes, mens deres brødre i Sketis som et resultat av en uberettiget reaksjon og en stor frykt for allegorier henfalt til antropomorfisme. Disse doktrinære diskusjonene fikk gradvis innpass i klostrene i Palestina, som sto under oppsikt av biskop Epifanius av Salamis. Han var overbevist om origenismens farer, hadde bekjempet den i sine skrifter og var fast bestemt på å hindre at den spredte seg og ville utrydde den fullstendig. Han dro til Jerusalem i 394 og prekte innstendig mot Origenes' feiltakelser i nærvær av byens biskop Johannes, som ble regnet som origenist. Johannes på sin side prekte mot antropomorfismen og rettet sin preken så direkte mot Epifanius at ingen kunne misforstå.

En annen hendelse bidro snart til å gjøre disputten enda bitrere. Epifanius hadde presteviet Hieronymus bror Paulinian på et sted som lå under bispesetet i Jerusalem. Johannes klaget bittert over denne krenkelsen av hans rettigheter, og Epifanius' svar var ikke holdt i en tone som var egnet til å mildne ham.

To nye kamphaner var nå klare til å entre arenaen. Fra den tiden da Hieronymus (331-420) og hans ungdomsvenn Rufinus av Aquileia (ca 345-410) slo seg ned henholdsvis i Betlehem og på Oljeberget, hadde de levd i broderlig vennskap. Begge beundret, imiterte og oversatte Origenes og var på vennskapelig fot med sin biskop. Men i 392 kom munken Aterbius fra Sketis til Jerusalem og anklaget dem begge for origenisme. Hieronymus var svært følsom når det gjaldt spørsmål om ortodoksi og ble svært såret over Aterbius' beskyldninger. To år senere tok han Epifanius' side og oversatte hans svar til Johannes av Jerusalem til latin.

Det er ikke kjent hvordan Rufinus fikk høre om denne oversettelsen, som ikke var beregnet på offentligheten, og Hieronymus mistenkte ham for å ha fått tak i den ved hjelp av svindel. Det kom senere i stand en forsoning, men den ble ikke langvarig. I 397 hadde Rufinus, som da var i Roma, oversatt Origenes' De Principiis til latin, og i sitt forord fulgte han eksempelet til Hieronymus, hvis høystemte lovprisning adressert til den aleksandrinske kateketen han husket. Men Hieronymus i Bethlehem ble dypt såret over dette og skrev til sine venner for å tilbakevise Rufinus' perfide implikasjoner.

Rufinus forklarte imidlertid at siden et større navn hadde oversatt Origenes' prekener, følte han seg berettiget. Hieronymus angrep sin gamle venn bittert i sin Apologetici adversus Rufinum, og hans innflytelsesrike krets i Roma var rasende. Hieronymus' sjalusi og egosentrisitet gjorde at Rufinus også ble rasende og fortalte sitt lesende publikum rett ut at Hieronymus var en ærekrenker. Østen var lamslått over denne ordkrigen og bruddet i det 25-årige vennskapet mellom Hieronymus og Rufinus.

Hieronymus fordømte Origenes' feiltakelser i en appell til den hellige pave Anastasius I (399-401), som nettopp var valgt. Hieronymus' krets hadde hilst velkommen valget av Anastasius, fordi de regnet med at han var mer velvillig stemt enn hans hellige forgjenger Siricius (384-99) til den strenge asketiske bevegelsen, og de la press på ham for å fordømme Origenes' skrifter. Siricius hadde nølt med å handle, sannsynligvis av hensyn til de personlighetene som var involvert.

Hieronymus prøvde å vinne over den mektige patriarken Theofilos av Alexandria (død 412) til den anti-origenistiske sak. Theofilos var frem til 400 en anerkjent origenist. Han hadde støttet Johannes av Jerusalem mot Epifanius, hvis antropomorfisme han fordømte til pave Siricius. Men plutselig skiftet han syn, og det er ikke kjent hvorfor. Det ble sagt at munkene fra Sketis, misfornøyde med hans påskebrev av 399, tvang seg inn i hans bisperesidens og truet med å drepe ham hvis han ikke endret syn.

Medvirkende til Theofilos' endrede syn var også at hans origenistiske tidligere venner søkte tilflukt hos Johannes Krysostomos (ca 347-407) i Konstantinopel, og Theofilos bestemte seg da for å prøve å utrydde origenismen for dermed å ramme Krysostomos, som han hatet og misunte. Han fordømte Origenes' verker på et konsil i Alexandria i 400, med en væpnet bande utviste han munkene fra Nitria, han skrev til biskopene på Kypros og i Palestina for å få dem med på sitt korstog mot origenismen, og han skrev påskebrev i 401, 402 og 404 mot Origenes' lære. Han hadde stor suksess, for biskopene på Kypros støttet ham, og biskopene i Palestina, samlet i Jerusalem, fordømte de feiltakelsene som var påpekt for dem.

Pave Anastasius må ha vært svært forvirret, for Origenes var bare et navn for ham, og han hadde liten eller ingen forståelse av de temaene det gjaldt. Men da han våren 400 fikk et brev fra Theofilos av Alexandria som tok for seg alle ondene som Origenes' skrifter hadde forårsaket og rapporterte om at de nylig var fordømt i Egypt, innkalte paven til en synode som fordømte den kontroversielle teologens feil, og frarådet innstendig Rufinus' oversettelse. Kort etter fordømte også den keiserlige regjeringen Origenes' verker.

Så skrev paven til biskop Simplician av Milano og ba om hans og de andre norditalienske biskopenes tilslutning til fordømmelsen. Da Rufinus nå følte seg truet, sendte han Anastasius et kort, men energisk forsvar både for sin oversettelse og sine egne teologiske syn. Paven, som fortsatt var under innflytelse av Hieronymus' venner, skrev i 401 til biskop Johannes av Jerusalem og gjorde det klart at selv om han fortsatt var skeptisk til Rufinus' motiver for å lage sin beryktede oversettelse, overlot han ham til Guds dom.

Den geskjeftige patriarken Theofilos av Alexandria dro til Konstantinopel og intrigerte med den svake keiser Arkadios for å få Johannes Krysostomos fjernet som patriark av Konstantinopel. Da Johannes ble avsatt på den berømte Eikesynoden i 403, som ble holdt i en forstad til Konstantinopel som ble kalt «Eika», og forvist i 404, grep den hellige pave Innocent I (401-17) inn (uten å lykkes). Paven sendte Johannes oppmuntrende brev, nektet å anerkjenne biskopen som var utnevnt i hans sted, krevde et upartisk konsil og organiserte en protestdelegasjon til østkeiseren. Da pavens utsendinger ble krenket og sendt tilbake og Johannes døde i eksil, avbrøt Innocent kirkefellesskapet med de østlige biskopene som hadde dømt Johannes. Det førte også til brudd med Alexandria og Johannes' hovedmotstander, patriark Theofilos.

Epifanius av Salamis var innkalt til Konstantinopel av keiser Arkadios og hans hustru Eudoxia for å delta på Eikesynoden i 403. Da Johannes Krysostomos fikk høre at Epifanius hadde stilt seg på keiserparets side mot ham, skal han ha skrevet til ham: «Min bror Epifanius, jeg hører at du har gitt keiseren det råd at jeg skal forvises. Vit at du aldri skal se din bispetrone igjen.» Til dette skal Epifanius ha svart: «Johannes, min lidende bror, stå imot fornærmelser, men vit at du aldri vil nå det stedet du skal forvises til.» Begge profetiene gikk i oppfyllelse, for Johannes Krysostomos døde på vei til sitt eksil i Armenia. Epifanius forsto til slutt at han var blitt brukt som Theofilos' redskap i hans kampanje mot Johannes Krysostomos, som hadde gitt tilflukt til de munkene som hadde blitt forfulgt av Theofilos og som appellerte til keiseren. Epifanius innså at han var kommet i en uheldig stilling, og desillusjonert gikk han om bord i et skip for å reise tilbake til Kypros. Men han døde på reisen dit i år 403, rundt 88 år gammel.

Etter denne striden ble det ikke hørt mer om origenismen på over hundre år.

Den andre origenistiske krisen

I 514 hadde visse heterodokse doktriner av en svært uvanlig karakter spredt seg blant munkene i Jerusalem og omegn. Muligens ble disputten forårsaket av Stefan Bar-Sudaili, en bråkmaker av en munk utvist fra Edessa, som lærte en origenisme av egen tapning med et tillegg av klart panteistiske synspunkter. Intriger og komplotter fortsatte i rundt tretti år, mens munker som ble mistenkt for origenisme, ble utvist fra sine klostre, deretter gjenopptatt for så å bli drevet ut på nytt. Deres ledere og beskyttere var Nonnus, som holdt gruppen sammen til sin død i 547, Theodor Askidas og Domitian, som hadde vunnet keiserens gunst og ble utnevnt til biskoper, en av Ancyra i Galatia og den andre til Caesarea i Kappadokia, selv om de fortsatte å residere ved hoffet (537).

I disse omstendighetene ble det skrevet en rapport mot origenismen rettet til keiser Justinian, av hvem og i hvilken anledning er ikke kjent. Keiseren skrev da sin Liber adversus Origenem, hvor han fordømte 24 utdrag fra De Principiis og ti andre utsagn. Justinian ga patriark Menas ordre om å kalle sammen alle biskopene som var til stede i Konstantinopel og få dem til å underskrive denne fordømmelsen. Dette var den lokale synoden (synodos endemousa) av 543. En kopi av det keiserlige ediktet var adressert til de andre patriarkene, inkludert pave Vigilius (537-55), og alle ga det sin tilslutning. Denne forsømmelsen førte beklageligvis til ødeleggelsen av mange av Origenes' verker.

Domitian og Theodor Askidas nektet å fordømme origenismen, og det var ventet at de ville falle i unåde ved hoffet. Med de undertegnet alt de ble bedt om å undertegne og forble like mektige som før. Askidas tok til og med hevn ved å overtale Justinian til å fordømme Theodoros av Mopsuestia († 428), som var regnet som en svoren fiende av Origenes.

Det ediktet som Justinian ga ut senere i 543, startet den såkalte «Tre-kapittel-striden». I ediktet fordømte keiseren de tre forlengst avdøde lederne for den antiokiske skole. Det var Theodoros av Mopsuestia († 428) og hans skrifter i tillegg til visse skrifter av Theodoretos av Kyrrhos († ca 458) og Ibas av Edessa († 457), tilhengere av «to-natur»-kristologien. Konsilet i Khalkedon hadde ikke stilt spørsmålstegn ved ortodoksien til noen av dem, men Justinian var overbevist om at monofysittene i riket, som betraktet de tre som egentlige nestorianere, kunne vinnes ved denne fordømmelsen. Han krevde at alle patriarkene, inkludert paven, skulle slutte seg til hans dom.

Menas av Konstantinopel og de østlige biskopene, med hederlige unntak, signerte fordømmelsene under protest, men i vest var reaksjonen voldsom. Der så man feilaktig på dette som et angrep på konsilet i Khalkedon, som de tre anerkjente og forsvarte, og et angrep på tre menn som for lengst var døde i fred med Kirken. Vesten mente også at keiseren ikke hadde noen rett til å gripe inn i doktrinære spørsmål. Justinian anså pavens støtte som vital og fikk ham arrestert i 545. Etter et lengre opphold på Sicilia fikk keiseren ham brakt til Konstantinopel i januar 547. En tid holdt Vigilius fast ved sin motstand, og han ekskommuniserte patriark Menas for å ha skrevet under fordømmelsen. Patriarken ekskommuniserte straks paven til gjengjeld.

Men gradvis ble pavens motstand slitt ned av keiserens besluttsomhet. I juni 547 ga Vigilius etter og gjenopptok kommunion med Menas. I hemmelighet lovte han Justinian og Theodora at han ville fordømme de tre kapitlene. Den 11. april 548 sluttet Vigilius seg til fordømmelsen av de tre kapitlene i sitt skriv Iudicatum («dom»), men under forutsetning av fastholdelsen av beslutningene i Khalkedon (salva in omnibus reverentia synodi Chalcedonensis). Dette ble betraktet som forræderi i vesten, og fremprovoserte en voldsom indignasjon. En synode av afrikanske biskoper ekskommuniserte Vigilius i 550, og han selv måtte ekskommunisere medlemmer i sitt eget følge. Dette Vigilius' svik var på 1800-tallet et viktig argument for motstanderne av dogmet om pavens ufeilbarlighet.

Krisen ble til slutt så stor at keiseren og paven ble enige om at den måtte løses av et konsil. Men i juli 551 ga imidlertid keiseren, som var bearbeidet av sin teologiske rådgiver Askidas, ut et nytt edikt som fordømte de tre kapitlene. Paven forlangte at ediktet skulle trekkes tilbake og ekskommuniserte Askidas. Den 23. desember flyktet han over Bosporos og tok passende nok tilflukt i konsil-kirken i Khalkedon. Her publiserte han en encyklika, hvor han forsøkte å rettferdiggjøre sin oppførsel og avsatte Askidas. I juni 552 hadde det blitt snekret sammen en slags forsoning, men til tross for Vigilius' krav om at det planlagte konsilet skulle holdes på Sicilia eller i Italia, innkalte keiseren det til Konstantinopel den 5. mai 553.

Det femte økumeniske konsil i Konstantinopel (II) samlet 165 deltakere, og det holdt åtte sesjoner mellom 5. mai og 2. juni 553. Til tross for sterkt press nektet paven å delta, på grunn av den helt utilfredsstillende representasjon fra vesten. Konsilet fordømte de tre kapitlene i sin åttende og siste sesjon. Den svake og vankelmodige paven, som ikke var klar for et martyrium, kapitulerte etter seks måneder. Den 8. desember 553 skrev han til den nye patriarken Eutykios og trakk tilbake sitt tidligere forsvar for de tre kapitlene. (Han viste til Augustins Retractationes som presedens). Han tilsto at Gud hadde åpnet hans øyne, og han var nå enig i at kapitlene fortjente full fordømmelse. Nedbrutt og foraktet forlot Vigilius våren 555 Konstantinopel. Men underveis til Roma døde han i Syrakus på Sicilia den 7. juni 555.

Spørsmålet er om dette konsilet avsa den avgjørende dommen over origenismen og forsømte Origenes som kjetter. Konsilet var utelukkende innkalt for å behandle Tre-kapittel-striden, og i de bevarte aktene er bare dette spørsmålet behandlet. Bare disse aktene ble sendt til paven for godkjennelse, og det er et faktum at når pavene Vigilius (537-55), Pelagius I (556-61), Pelagius II (579-90) og den hellige Gregor I den Store (590-604) omtalte konsilet, snakket de utelukkende om de tre kapitlene. De nevner overhodet ikke origenismen, og snakket som om de ikke kjenner til fordømmelsen av den på konsilet.

Men før åpningen av konsilet, som var forsinket på grunn av pavens motstand, måtte biskopene som allerede var samlet der, på keiserens ordre vurdere en form for origenisme som hadde praktisk talt ingen ting til felles med Origenes, men som ble hevdet av et av de origenistiske partiene i Palestina. Biskopene ga med sikkerhet sin tilslutning til de femten anathema som var utstedt av keiseren, men det finnes ingen bevis på at det ble innhentet noe samtykke fra paven. Det er imidlertid forståelig at denne fordømmelsen i en senere epoke ble misforstått til å være et dekret fra konsilet.

Selv om Origenes hadde sine feil, er denne dommen urettferdig og ufortjent. Han fortjener på ingen måte å regnes blant dem som fremmet kjetteri. Han ønsket av hele sitt hjerte å være en Kirkens mann og forsvarte dens lære mot alle motstandere, jødiske, heretiske eller hedenske.47 Han var en ubetinget forutsetning for at den ortodokse logos-kristologien kom til å vinne i Østkirken, noe som fikk betydning for hele kristenhetens seier over gnostisismen.


Noter

1
Eusebius, Historia ecclesiastica, VI, 4
2
Ibid., VI, 8
3
Chadwick, The Early Church, s. 109
4
Bautz
5
Chadwick, The Early Church, s. 104
6
Ibid., s. 101-03
7
Ibid., s. 100
8
Eusebius, Historia ecclesiastica, VI, 14
9
Eusebius, Historia ecclesiastica, VI, 19
10
Ibid., VI, 21
11
Ibid., VI, 23
12
Photius, Bibliotheca cod. 118
13
Palladius, Historia Lausiaca, 147
14
Eusebius, Historia ecclesiastica, VI, 22
15
Ibid., VI, 34
16
Eusebius, Historia ecclesiastica, VI, 34
17
Epifanius av Salamis, Panarion seu adversus LXXX haereses, LXIV, 63
18
Hieronymus, Apologetici adversus Rufinum, II, 22; III, 23
19
Hieronymus, Prologus interpret. homiliar. Orig. in Ezechiel
20
Chadwick, The Early Church, s. 108
21
Eusebius, Historia ecclesiastica, VI, 26; Palladius, Historia Lausiaca, 147
22
Eusebius, Historia ecclesiastica,, VI, 14
23
Photius, Bibliotheca cod. 118
24
Eusebius, Historia ecclesiastica,, VI, 33; Hieronymus, De viris illustribus, LX
25
J.P. Migne, Patrologia Graeca, X, 210
26
Ibid., XI, 45-86
27
Hieronymus, De viris illustribus, LXI
28
Eusebius, Historia ecclesiastica, VI, 66
29
Photius, Bibliotheca cod. 232
30
J.P. Migne, Patrologia Graeca, X, 1049-1104
31
J.P. Migne, Patrologia Graeca, XVII, 541-616
32
Photius, Bibliotheca cod. 117 og 118
33
Ibid., cod. 106
34
Hieronymus, De viris illustribus, LXXVI
35
Hieronymus, Apologetici adversus Rufinum, I, 6
36
Athanasius, Epist. IV ad Serapion, 9 og 10
37
Athanasius, De Decretis Nic., 27
38
Suidas, «Lexicon», ed. Bernhardy, II, 1274
39
J.P. Migne, Patrologia Graeca, XLVI, 905
40
Hieronymus, De viris illustribus, XCIII
41
Hieronymus, Apologetici adversus Rufinum, I, 2; Ad Augustin. Epist., CXII, 20
42
Epifanius av Salamis, Panarion seu adversus LXXX haereses, LXVI, 12-62
43
Epifanius av Salamis, Panarion seu adversus LXXX haereses, LXIV
44
Chadwick, The Early Church, s. 112
45
Photius, Bibliotheca cod. 118
46
J.P. Migne, Patrologia Graeca, XVIII, 613-673
47
Chadwick, The Early Church, s. 101
av Webmaster publisert 11.12.2006, sist endret 28.12.2015 - 12:03