Eusebius av Caesarea (~260-340)

Eusebius (Evsebios) ble født rundt 260. Han fikk muligens sin religiøse opplæring og mottok dåpens sakrament i Caesarea i Palestina (Caesarea Maritima). Han slapp unna forfølgelsene under keiser Diokletian (284-305) med bare en kort tid i fengsel, noe som kan tyde på at han kom fra en innflytelsesrik familie. Under forfølgelsene besøkte han Tyrus og Egypt og var vitne til mange martyrier.

Hans lærer og mesen, venn og kanskje slektning var den hellige presten Pamfilius (ca 240-309), den fremste bibellærde på sin tid. Pamfilus startet en skole i Caesarea for skriftstudier og samlet et berømt bibliotek, som overlevde til 600-tallet, da det ble spredt av araberne. Eusebius beundret sin venn så høyt at han etter Pamfilius' martyrdød kalte seg selv Eusebius Pamphili, «Pamfilus' Eusebius».

Eusebius virket ved den skolen for litteratur, filosofi og teologi i Caesarea i Palestina som Origenes hadde grunnlagt, og han forble hele sitt liv trofast mot Origenes i sine teologiske synspunkter. Han ble trolig presteviet i Caesarea, og i 313 eller 314 ble han biskop av Caesarea.

Han opplevde omslaget i statens religionspolitikk etter Konstantins seier i 313, og han ble en begeistret tilhenger av keiseren og hans kirkepolitiske mål: å skape en samlet rikskirke med statens støtte. Gjennom sine vitenskapelige arbeider vant han keiser Konstantins gunst. Under de første kontroversene om arianismen var han leder av det moderate partiet, som prøvde å finne en mellomvei mellom ytterpunktene Arius og den hellige Athanasius av Alexandria. Han ble ekskommunisert på synoden i Antiokia i 324 fordi han støttet Arius.

På grunn av denne striden innkalte keiser Konstantin i 325 det første økumeniske konsil i Nikea (i dag Iznik i Tyrkia). Der dannet det seg små grupper rundt på den ene siden Arius og Eusebius av Nikomedia og på den andre Alexander av Alexandria og hans diakon Athanasius. Sentrumspartiet under ledelse av Eusebius, som var forent gjennom fastholdelsen av Origenes, var det største. Eusebius' ortodoksi synes å ha vært omdiskutert på konsilet, men til slutt aksepterte han den nikenske trosbekjennelsen. Hans frykt for sabellianismen hindret ham imidlertid fra å gi Athanasius sin fulle støtte.

Mellom 325 og 330 fant det sted en opphetet kontrovers mellom Eusebius og den hellige biskop Eustathios av Antiokia (ca 270-ca 338). Eustathios anklaget Eusebius for å tukle med trosbekjennelsen fra Nikea, mens Eusebius beskyldte Eustathios for sabellianisme. I 331 var Eusebius blant de biskopene som avsatte Eustathios på en synode i Antiokia. Han ble tilbudet det ledige bispesetet, men avslo.

I 334 og 335 deltok Eusebius i kampanjen mot Athanasius på synodene holdt i henholdsvis Tyrus og Caesarea. Fra Tyrus ble de forsamlede biskopene kalt til Jerusalem av keiser Konstantin for å assistere ved vigslingen av den basilikaen han hadde bygd på Golgata. Etter vigslingen gjenopptok de Arius og hans tilhengere i kommunion. Fra Jerusalem ble de i 36 innkalt til Konstantinopel, hvor Marcellus ble fordømt. Året etter døde Konstantin.

Eusebius døde i 340 (ifølge det syriske martyrologiet den 30. mai 339), for sommeren 341 deltok hans etterfølger Akakios på en synode i Antiokia som biskop av Caesaria.

Eusebius var en betydelig historiker og teologisk forfatter, og dette er en oversikt over hans verker:

A: Historiske verker

1. Han skrev en biografi om Pamfilus i tre bind, og den hellige Hieronymus kjente dette verket, men det er senere forsvunnet. Bare Hieronymus' sitat som beskrev Pamfilius' sjenerøsitet overfor fattige studenter, er bevart (c. Ruffin., I, ix).

2. En samling av beretninger om eldre martyrier, brukt av kompilatorene av Wrights syriske martyrologium, er også gått tapt.

3. Han skrev en bok om sin samtids martyrier i Palestina, «Martyrer i Palestina» (De martyribus Palestinae). Dette verket eksisterer i en syrisk versjon og i en kortere versjon som oftest finnes i manuskriptene av hans Kirkehistorie.

4. Han skrev også et stort verk av verdenshistorisk art, Chronica, med sammenarbeiding av den bibelske kronologi og stoff overtatt fra de greske historikere.

5. Eusebius' hovedverk er hans Kirkehistorie (Historia ecclesiastica) i ti bøker, en kirkehistorie som er ført frem til år 323 og ga ham tilnavnet «kirkehistoriens far». Den er vår hovedkilde til de første 300 år av Kirkens historie og inneholder mange sitater fra eldre kilder. I dette verket er kirkehistorien betraktet fra den seirende Kirkes synspunkt. Selv om dets betydning vanskelig kan overvurderes, har det også sine klare svakheter. Han er provoserende feilinformert om vesten, og at han vet svært lite om Tertullian og den hellige Kyprian av Kartago, skyldes utvilsomt hans manglende kjennskap til latin. Kirkehistorien er oversatt til dansk av K. Bang (1930-35) og til svensk av I. A. Heikel (1937).

6. Han skrev en biografi om keiser Konstantin I den Store (306-37) i fire bind. Selv om den er en lovtale, inneholder den verdifull historisk informasjon, spesielt om konsilet i Nikea og de tidlige fasene i den arianske strid.

B: Apologetiske verker

7. «Mot Hierokles». Dette verket er skrevet mot Hierokles, som var guvernør i Bithynia og Egypt. Han var en grusom fiende av de kristne under forfølgelsene, og før det hadde han angrepet dem med sin penn.

8. «Mot Porfyrius». Dette er et verk i 25 bind, men ikke et eneste fragment er bevart.

9. Praeparatio Evangelica i femten bind.

10. Demonstratio Evangelica i tyve bind. De ti siste bindene er gått tapt, bortsett fra et fragment fra det femtende. Disse to verkene kan betraktes som to deler av samme verk, som hadde som formål å rettferdiggjøre de kristnes avvisning av grekernes religion og filosofi til fordel for den hebraiske., og deretter å rettferdiggjøre de kristnes manglende observans av den jødiske livsformen.

11. Praeparatio Ecclesiastica.

12. Demonstratio Ecclesiastica. Ingenting er kjent om disse to bøkene, bortsett fra at de var kjent av Photius.

13. To bøker med «Innvendinger og Forsvar» er også bare kjent fra Photius, som skriver at det må ha vært to forskjellige utgaver av dem.

14. Theophania eller «Guddommelig manifestasjon». Bortsett fra et par fragmenter av originalen er dette verket bare kjent i en syrisk versjon. Det behandler Ordets kosmiske funksjon, menneskenaturen, behovet for åpenbaring osv.

15. «Om de gamles tallrike avkom». Den hellige Basilios den Store skriver at Eusebius i dette verket behandler vanskelighetene i forbindelse med at patriarkene hadde flere hustruer.

C: Eksegetiske verker

16. Eusebius skriver i sin biografi om Konstantin at keiseren ga ham i oppdrag å produsere femti praktfulle kopier av Bibelen for bruk i kirkene i Konstantinopel.

17. Seksjoner og kanoner. Eusebius satte opp ti kanoner, den første inneholdt en liste over tekster felles for alle fire evangelister, mens den andre inneholdt en liste over tekster felles for de tre første, osv. Han delte også evangeliene inn i seksjoner som ble nummerert fortløpende.

18. Pamfilius og Eusebius arbeidet sammen om å redigere Septuaginta. De mente, i likhet med Hieronymus hundre år senere, at Origenes hadde lyktes i å restaurere den gamle greske versjonen til sin opprinnelige renhet.

19. a) En tolkning av de etnologiske begrepene i den hebraiske Bibelen. b) Kronografi for det gamle Judea med de ti stammenes arv. c) En plan av Jerusalem og Tempelet. d) Om navn og steder i De hellige skrifter, kjent som Onomastikon. Disse fire verkene ble skrevet på oppfordring av Eusebius venn Paulinus, og bare det fjerde er bevart.

20. Om nomenklaturen hos Profetene. Dette verket har en kort biografi om hver profet og en beretning om deres profetier.

21. Kommentarer til Salmenes bok. Det er mange huller i manuskriptene, som slutter med salme 118. En henvisning til gjenfinningen av Den hellige grav daterer verket til 330.

22. Kommentar til profeten Jesaja, skrevet etter forfølgelsene.

23-28. Kommentarer til andre bøker i Bibelen, hvorav det som kan være utdrag av noen er bevart.

29. Kommentar til Lukasevangeliet, hvorav det som synes å være utdrag er bevart.

30. Kommentar til Paulus' første brev til korinterne. Eksistensen av dette verket synes å være implisitt hos Hieronymus (Ep. xlix).

31. Kommentar til Hebreerbrevet.

32. Om uoverensstemmelser i evangeliene i to deler. Første del diskuterer spørsmål verdrørende Kristi genealogi, mens andre del diskuterer spørsmål vedrørende Oppstandelsen. Både Hieronymus og den hellige Ambrosius av Milano lånte mye fra disse«Uoverensstemmelsene», som dermed indirekte fikk en stor innflytelse på Bibelske studier.

33. «Generell elementær instruksjon» i ti bind, hvorav bindene VI-IX er bevart under tittelen «Profetiske utdrag». Disse ble skrevet under forfølgelsene. Det finnes også fragmenter av de andre bøkene.

D: Dogmatiske verker

34. Apologi for Origenes. Dette verket ble skrevet i samarbeid med Pamfilius. Det er i seks bind, hvorav det siste ble lagt til av Eusebius. Bare det første bindet er bevart, i en oversettelse av Rufinus.

35. «Mot Marcellus, biskop av Ancyra» (Contra Marcellum), skrevet etter 336 for å rettferdiggjøre avsettelsen av Marcellus på synoden i Konstantinopel.

36. «Om Kirkens teologi», en gjendrivelse av Marcellus, skrevet i 337 eller 338.

37. «Om påskefesten» (en mystisk tolkning). Dette verket var adressert til Konstantin.

38. En avhandling mot manikeerne er muligens implisitt hos Epifanius (Haer., lxvi, 21).

E: Taler og prekener

39. Ved vigslingen av en kirke i Tyrus i 315.

40. Ved Konstantins Vicennalia, som synes å være åpningstalen ved konsilet i Nikea. Den er ikke bevart.

41. «Ved Frelserens grav» fra 325, ikke bevart.

42. Ved Konstantins Tricennalia, vanligvis kjent som De laudibus Constantini. Del 2 (11-18) synes å være en separat tale lagt til Tricennalia.

43. «Til martyrenes pris». Denne talen er bevart i det samme manuskriptet som Theophania og De martyribus Palestinae.

44. «Om regnets feilslag», ikke bevart.

F: Brev

45. Til Alexander av Alexandria

46. Til Euphrasion eller Euphration

47. Til keiserinne Constantia

48. Til kirken i Caesarea etter konsilet i Nikea