La oss gå opp til Jerusalem

En meditasjon over Den stille uke av sr. Anne Elizabeth Sweet OCSO.

Les mer
 

Den hellige Epifanius av Salamis (~315-403)

Minnedag: 12. mai

Photograph of a mosaic in the Cathedral of Saint Sophia in Kyiv, Ukraine, photographer unknown, artist unknown. Den hellige Epifanius ble født rundt år 315 i Besanduk nær Eleutheropolis (Beit Jibrin) i Palestina i en hellenisert jødisk familie. Han ble overbevist om sannheten i den kristne lære og ble døpt sammen med søsteren Callithrope. Han ble som 26-åring munk i den hellige Hilarions kloster i ørkenen sør for Gaza. Han ble en ekspert på de språkene som trengs for å forstå Skriften og snakket fem språk flytende.

Etter en tid som munk i Palestina dro han til Egypt for å studere, men også for å bo i ulike kommuniteter i ørkenen hvor munkene var hengivne tilhengere av den hellige Athanasius av Alexandria og forsvarere av begrepet consubstantial («av samme vesen»). På veien til Egypt møtte han den hellige Pafnutios den Store, en kjent motstander av arianismen, som skal ha profetert at Epifanius en dag ville bli «hierark på Kypros». Epifanius var selv en kompromissløs forsvarer av ortodoksien, og da han på sine studiereiser i Egypt kom over noen uortodokse gnostiske munker og nonner som levde et utsvevende liv, fordømte han dem og fikk dem utvist.

Han vendte tilbake til Palestina, hvor han ble presteviet og grunnla et kloster i Eleutheropolis, som han ledet i tretti år. Som abbed klarte han seg gjennom forfølgelsene under keiser Julian den Frafalne (Apostaten) (361-63). Han var berømt for sin lærdom, askese, botsøvelser, åndelige visdom og råd, og han skrev og talte mot tidens feiltakelser inntil han begynte å bli betraktet som «Palestinas orakel». Spesielt angrep han arianismen, som var dominerende i keiserlige sirkler. I disse årene besøkte han den hellige Eusebius av Vercelli, som også var en forkjemper for ortodoksien.

I 367 ble Epifanius valgt til biskop av Salamis (tidligere Constantia), rundt en mil nord for Famagusta. Dette var det viktigste setet på Kypros og øyas metropolittsete. Samtidig fortsatte han som superior for sitt kloster. Han var en mann av en viss lærdom, konservativ av natur og en sterk forsvarer av ortodoksien. Som biskop satte han spor etter seg som debattant, blant annet i spørsmålet om dateringen av påsken og kritikken mot bilder.

Hans ry var så stort at han var en av de få ortodokse biskoper som ikke ble plaget av den arianske keiser Valens (364-78), selv om han gikk kraftig ut mot arianismen. Han dro i 376 til Antiokia, hvor han støttet biskop Paulinus mot den hellige Meletius' og de østlige biskopenes krav, og han deltok i 382 på et konsil i Roma innkalt av den hellige pave Damasus I (366-84).

Men hans siste år ble formørket av Epifanius' mangel på måtehold, for i sin iver var han ute av stand til å vise takt og diskresjon i sin polemikk. Han fordømte sin vert, biskop Johannes av Jerusalem, i Johannes' egen katedral i 394 for å være for ettergivende overfor origenismen, for Epifanius mente at Origenes var ansvarlig for mange av tidens vranglærer. Hans angrep på Origenes' lære sørget for at han vant den hellige Hieronymus' vennskap. Han ordinerte også en prest i en annen biskops bispedømme.

Da Epifanius var nesten nitti år, dro han i 402 til Konstantinopel, hvor han på oppfordring av erkebiskop Theofilos av Alexandria fordømte de fire «Høye brødre». Men deretter innrømte han at han ikke kjente til noe av deres lære. Han var innkalt til Konstantinopel av keiser Arkadios og hans hustru Eudoxia for å delta på en bispesynode som skulle fordømme den hellige Johannes Krysostomos og avsette ham som patriark av Konstantinopel. Dette var den berømte Eikesynoden i 403, som ble holdt i en forstad til Konstantinopel som ble kalt «Eika».

Da Johannes Krysostomos fikk høre at Epifanius hadde stilt seg på keiserparets side mot ham, skal han ha skrevet til ham: «Min bror Epifanius, jeg hører at du har gitt keiseren det råd at jeg skal forvises. Vit at du aldri skal se din bispetrone igjen». Til dette skal Epifanius ha svart: «Johannes, min lidende bror, stå imot fornærmelser, men vit at du aldri vil nå det stedet du skal forvises til». Begge profetiene gikk i oppfyllelse, for Johannes Krysostomos døde på vei til sitt eksil i Armenia.

Epifanius forsto til slutt at han var blitt brukt som Theofilos' redskap i hans kampanje mot Johannes Krysostomos, som hadde gitt tilflukt til de munkene som hadde blitt forfulgt av Theofilos og som appellerte til keiseren. Epifanius innså at han var kommet i en uheldig stilling, og desillusjonert gikk han om bord i et skip for å reise tilbake til Kypros. Men han døde på reisen dit i år 403, rundt 88 år gammel.

Epifanius' berømmelse hviler på hans skrifter, som gjør ham til en av kirkefedrene. Blant hans skrifter er «Medisinesken» (Panarion seu adversus LXXX haereses) (374-77), hvor han setter seg fore å imøtegå alle kjetterier, virkelige eller innbilte, fra de tidligste tider. I følge ham var det åtti av dem, tilsvarende de «åtti konkubiner» i Salomos Høysang (6,8). Et annet av hans verker var et slags bibelleksikon. Han skrev også avhandlingen Ancoratus («Troens gode anker») om Treenigheten og oppstandelsen og De mensuribus et ponderibus om gamle jødiske skikker og mål. Han var en autoritet på hengivenheten til Maria og forkynte Peters primat blant apostlene.

Hans minnedag er 12. mai og hans navn står i Martyrologium Romanum.