Den hellige Dominikus de Guzmán (~1173–1221)

Minnedag: 8. august

Den salige Fra Angelico (ca 1400-55): Den hellige Dominikus i bønn Skytshelgen for Den dominikanske republikk; for bispedømmene Córdoba, Bologna, Madrid og Palermo; for dominikanerne, astronomer og skreddere; mot hagl, mot feber

Den hellige Dominikus de Guzmán (sp: Domingo; lat: Dominikus) ble født mellom 1173 og 1175 i Caleruega (da Calaroga) sørøst for Burgos i Gamle Castilla i Spania (da kongeriket Castilla). Området var blitt erobret tilbake fra maurerne knappe hundre år tidligere. Han kom fra en gammel adelsfamilie og faren var byens tilsynsmann, Felix de Guzmán, og moren var den salige Johanna av Aza. Noen av Dominikus’ biografer hevder at begge foreldrene var adelige og i slekt med kongehuset i Castilla, men denne påstanden dukker først opp etter midten av 1500-tallet i ordenens breviar og fant derfra vei inn i det romerske breviaret.

Dominikus var den yngste av fire barn (tre sønner og en datter). Hans eldste bror Antonius ble sekularprest, og etter at han delte ut alt han eide til de fattige, trådte han inn i et fattigherberge (hospitium), hvor han tilbrakte resten av livet med å tjenestegjøre for de syke. Den mellomste broren, den salige Mannes (Mamez, Manes, Manees), fulgte i sin brors fotspor og ble dominikaner.

Dominikus ble oppkalt etter den hellige Dominikus av Silos (d. 1073), som hadde vært abbed for det nærliggende benediktinerklosteret. Dette skjedde fordi at hans mor hadde hatt en visjon da hun ba ved helgenens grav noen måneder før sønnen ble født.

Legenden forteller at Johanna hadde en underlig drøm mens hun var gravid med Dominikus. Hun drømte at hun under hjertet bar en liten svart og hvit hund med en fakkel i munnen, og da hun fødte den, satte den hele verden i brann med sin fakkel. En annen av de mange legendene om Dominikus' barndom sier at hans gudmor (alternativt Johanna) hadde en annen drøm, hvor barnet hadde en skinnende stjerne i pannen som lyste opp verden. Derfor opptrer en stjerne i mange avbildninger av Dominikus.

Dominikus ble hos moren til han var seks eller syv år gammel, da ble han sendt for utdannelse hos sin onkel på morssiden, erkepresten i Gumiel d’Izan, ikke langt fra Caleruega. Han fikk en utmerket kirkelig utdannelse hos sin onkel, men hans ungdomsår var uten særlige begivenheter. Som sine to eldre brødre valgte han å bli prest. I 1184 begynte han på katedralskolen i Palencia, som senere skulle bli Spanias første universitet, hvor han studerte teologi og filosofi i ti år (1284-94). Han var en hardt arbeidende student, som uvanlig nok eide sine egne bøker. Men under en alvorlig hungersnød i Palencia solgte han imidlertid disse bøkene, som han hadde god bruk for, og alt sitt innbo for å hjelpe de trengende, og andre fulgte hans eksempel. Hans samtidige biograf Bartolomeus av Trient sier at han to ganger prøvde å selge seg til slaveri for å skaffe penger til frikjøping av dem som ble holdt i fangenskap av maurerne. Under helligkåringsprosessen for Dominikus i Bologna fortalte et vitne, p. Stefan, provinsial for Lombardia, at Dominikus senere sa at han følte at han ikke kunne studere på døde skinn mens levende mennesker døde av sult.

Men uten bøker kunne han ikke lenger være en uavhengig student i Palencia, så delvis på grunn av sine fremragende akademiske prestasjoner ble han allerede som student i 1196 eller 1197 opptatt som kannik (korherre) ved det regelbundne domkapitlet i El Burgo de Osma, ikke langt fra hjembyen, av reformbiskopen Martin av Bazan, biskop av Osma (1189-1201), eller av prioren, Diego, som overtok som biskop i 1201. Etter sin prestevielse tok han i 1199 entusiastisk opp sine plikter der. Når det gjelder datoen for hans ordinasjon, er hans biografer tause, og det finnes heller ikke opplysninger som kan hjelpe oss til å bestemme datoen med noenlunde sikkerhet.

Det eldste bildet av den hellige Dominikus av en ukjent kunstner fra 1300-tallet i prioratet ved basilikaen San Domenico i BolognaDet reformerte kapitlet levde et kommunitetsliv etter den hellige Augustins regel. Men de levde ikke i fattigdom, for de hadde prebender (inntekter). El Burgo de Osma er et av de eldste bispesetene i Spania, som ble grunnlagt allerede i den visigotiske perioden. I syv år levde Dominikus der et presteliv som utad sett var relativt begivenhetsløst, viet til bønn og bot. De var kledd i en svart og hvit drakt, som Dominikus senere ga til sin orden. Allerede fra ungdommen levde han et asketisk liv, sov på jorden med en jernlenke rundt livet og ga alt han eide til de fattige. Han ble snart utnevnt til subprior i kommuniteten (i slutten av 1200) under den salige Diégo de Azevedo (lat: Didacus), og da Diégo den 27. juli 1201 ble ny biskop av Osma, fortsatte han som prior med Dominikus som subprior. Dominikus hjalp biskopen med å reformere kapitlet og å lede bispedømmet. Ellers beveget han seg knapt utenfor murene til kapittelhuset.

I mai 1203 kom kong Alfons VIII av Castilla (1158-1214) til bispedømmet Osma med hele sitt hoff. På slutten av 1203 valgte han biskop Diégo til å reise til «Markene», det vil etter all sannsynlighet si Danmark, for å forhandle frem et ekteskap for sin sønn Ferdinand, og biskopen tok Dominikus med seg. Danske kongsdøtre var da populære på ekteskapsmarkedet takket være de antatte danske kravene på Englands trone etter kong Knut den store.

På vei nordover dro biskop Diégo og Dominikus gjennom Languedoc i Sør-Frankrike, hvor kjetterbevegelsen albigenserne hadde satt seg fast. I Toulouse møtte Dominikus denne bevegelsen for første gang, ettersom mannen de overnattet hos, var albigenser. Dominikus tilbrakte hele natten i diskusjon med ham, og det endte med at albigenseren avsverget sine kjetterske feiltakelser. Det er allmenn oppfatning at Dominikus fra den natten visste hvilket arbeid Gud hadde utsett ham til. Det var kjetternes forsoning med Kirken som skulle bli det viktigste elementet i hans apostolat, og redskapet skulle bli en ny prekenorden.

På slutten av 1100-tallet hadde det bredt seg flere sekter i Europa som mente at Kirken var fordervet. Valdenserne, som hadde sitt navn etter kjøpmannen Valdés fra Lyon, var i sitt vesen en kristen bevegelse. De krevde en tilbakevending til et enklere og mer apostolisk liv, og forkastet en rekke av Kirkens dogmer som de mente ikke stemte med Bibelen. De var altså en slags forløpere for den senere protestantismen.

En annen bevegelse var katarene, det vil si de rene (av gr: katharós = ren), som har gitt opphavet til ordet kjetter. Til tross for innslag av kristendom må deres lære helst betraktes som en ikke-kristen religion. Den var i slekt med oldtidens manikeisme, som Augustin en periode var tiltrukket av. I Sør-Frankrike ble katarene kalt albigenserne etter byen Albi.

Mange av disse kjetterne levde gode liv, og de la mer vekt på sjelen enn på kroppen. Alt kroppslig og verdslig var synd og tilhørte djevelen, og de forbød til og med ekteskapet. Men denne læren forledet mange til å tro at uansett hva kroppene deres gjorde, hadde det ingen konsekvenser for sjelens tilstand. Dermed mente de at de fritt kunne leve et utsvevende liv uten noen risiko for sin udødelige sjel.

Oppholdet i Toulouse varte bare et par dager, og deretter reiste de videre nordover. Den salige Jordan av Sachsen, som ble Dominikus’ etterfølger som dominikanerordenens leder, skrev en bok om ordenens første historie, og der har han en svært knapp beskrivelse av reisen nordover fra Toulouse: «Etter at de hadde dratt derfra og etter en anstrengende reise var kommet til bestemmelsesstedet hvor piken var, la de frem sitt ærend, fikk samtykke og skyndte seg tilbake til kongen. Biskopen gjorde ham kjent med sakens lykkelige utfall og pikens samtykke». Jordan visste tydeligvis ikke noen detaljer om denne reisen, bare at den endte med suksess. Det sannsynlige målet var Roskilde, hvor det danske hoffet holdt til på denne tiden, og reisen skal ha vart fra midten av oktober 1203 til midten av februar 1204.

Etter at biskop Diégos oppdrag endte med foreløpig suksess, ble han og Dominikus to år senere sendt nordover igjen med et praktfullt følge for å fullføre sitt oppdrag vedrørende det kongelige ekteskapet med å ledsage den forlovede prinsessen til Castilla. Reisen fant sted fra slutten av oktober 1203 og slutten av april 1206. Men prinsens utvalgte hadde bestemt seg for å bli nonne, men Jordan av Sachsen sier at hun døde. Dette kan være fordi han ikke visste hva som egentlig skjedde, bare at oppdraget denne gangen mislyktes, og så grep han til den mest nærliggende forklaringen.

El Greco: Dominikus i bønnMen uansett var oppdraget for kongen dermed fullført, og de to Kirkens menn var frie til å dra hvor de ville. De dro til Roma, hvor de ankom mot slutten av 1204. Diégos mål var å få tillatelse av pave Innocent III (1198-1216) til å gå av som biskop for å reise til Russland eller Ungarn for å forkynne evangeliet der. Men paven nektet å godkjenne dette prosjektet og overtalte dem til i stedet å reise til Languedoc for å assistere cistercienserne og gå løs på kjetteriet som truet Kirken på hjemmebane.

Paven hadde nemlig gitt cistercienserne (Ordo Cisterciensis – OCist) i oppdrag å drive korstoget mot kjetterne i Sør-Frankrike. Rundt 1140 hadde den hellige Bernhard av Clairvaux og cistercienserne gjort et mislykket forsøk på en misjon mot albigenserne. På slutten av mai 1204 utnevnte pave Innocent III tre pavelige legater og inkvisitorer for en ny prekenmisjon mot albigenserne under abbed Arnaud-Amaury av Cîteaux. De to andre var også cisterciensere, den salige Peter av Castelnau (Castrum Novum) og Raoul av Fontfroide. Siden kjetteri var en forbrytelse, skulle legatene ikke bare preke, men også overlevere kjetterne til de sivile myndighetene for forvisning og beslagleggelse av eiendom. Peter av Castelnau tok denne delen av oppgaven så alvorlig at han var fryktet og hatet i sør. Likevel var myndighetene ofte nølende til å samarbeide, og de lokale prestene var svært ineffektive. Våren 1206 møttes delegatene i Montpellier (Mons Pessulanus) for å avgjøre om de skulle gi opp misjonen.

På vei hjem fra Roma besøkte Diégo og Dominikus Cîteaux, for Diégo ønsket at cistercienserne skulle foreta en grunnleggelse i hans bispedømme. I Montpellier møtte de abbeden av Cîteaux sammen med de to munkene som hadde hatt ansvaret for misjonen i Languedoc. De spurte Diégo om råd, og han skjønte fort hvorfor de ikke hadde lyktes. Biskopen prøvde å overbevise disse predikantene om at de bare ved eget eksempel kunne føre de frafalne tilbake til den katolske tro. De ba cistercienserne om å følge sine motstanderes eksempel og leve et enkelt liv i fattigdom og å gi avkall på å reise rundt med hester og en stor tjenerstab og å bo på de beste vertshus. De skulle gå til fots, ikke ha noen penger og tigge mat og andre nødvendigheter. Når de på denne måten hadde vist seg verdige til å bli lyttet til, skulle de bruke overtalelser og fredelige, omhyggelig forberedte diskusjoner i stedet for formalisme, trusler og overbærenhet. Vi vet ikke hva Dominikus mente, men hans holdning ved andre anledninger tyder på at han støttet kombinasjonen av prekener og radikal fattigdom og foretrakk fredelige diskusjoner fremfor trusler. Vi vet imidlertid ikke hvordan han stilte seg til dem som avviste hans lære eller til frafalne konvertitter.

De pavelige legatene gikk med på å prøve den asketiske måten. De ba Diégo om å rettlede dem. Han kvittet seg med sitt følge og beholdt bare Dominikus, og ble en fattig predikant. Etter en periode med prøvelser var det bare en legat, Raoul av Fontfroide, som ble hos Diégo og Dominikus. Med hovedkvarter i Prouille arbeidet de vekselvis i Fanjeaux, Montpellier, Servian, Béziers og Carcassonne. Det ble holdt en rekke møter med kjetterne, og de nye misjonærene fikk en viss innflytelse på de menige medlemmene, særlig i Servian, hvor myndighetene måtte beskytte kjetterne. Men møtene hadde liten innvirkning på albigensernes ledere, og misjonærene opplevde skuffelser i Béziers og Carcassonne.

Det cisterciensiske generalkapitlet godkjente kampanjen, og i november 1206 ga paven Raoul tillatelse til å velge ut frivillige predikanter blant de munkene som var ivrige etter å slutte seg til misjonen. Biskop Diégo reiste til Spania for å rekruttere flere misjonærer, og han kom tilbake med noen få prester. Men allerede før han dro, hadde Dominikus tatt det første skrittet som skulle føre til grunnleggelsen av ordenen som skulle komme til å stoppe albigensernes fremvekst.

nullDiégo hadde sett hvor viktig kvinnene var når der gjaldt å fremme katarenes lære, for den tilbød dem funksjoner og en status som perfecti som var uoppnåelig i katolisismen. Mange jenter ble utdannet i katarenes klostre, noen ganger riktignok på grunn av fattigdom eller mangel på alternativer. På Maria Magdalenas fest (22. juli) i 1206 fikk Dominikus ifølge tradisjonen et tegn fra himmelen, og innen seks måneder hadde han og Diégo som konsekvens av det grunnlagt et nonnekloster for ni søstre, med tillatelse fra biskop Fulk av Toulouse. Det skjedde i Prouille (Prulianum) ved Fanjeaux med en kirkeruin som utgangspunkt. Til denne kommuniteten og senere til den i St. Sixtus (San Sisto) i Roma ga han den regelen og de konstitusjonene som alltid siden har vært rettesnoren for nonnene i dominikanernes andreorden (kontemplative søstre).

Alle søstrene i Prouille var omvendte albigensere, og de levde nå like strenge og hengivne liv som katarenes perfecti. Her kunne de nå tilby husly for konverterte kvinner og undervisning av jenter. I tilknytning til dette klosteret opprettet de også en misjonsstasjon for predikanter, som skulle omvende katarene ved hjelp av overtalelser, fattigdom og kunnskaper. Da Diégo dro til Spania tidlig i 1207, overlot han ledelsen av senteret til Dominikus. I 1211 bodde nitten konverterte nonner fortsatt i huset, og etter Dominikus’ død var antallet steget til femti.

I april 1207 vendte Diégo tilbake for en stor to uker lang debatt med katarene i Montréal ved Carcassonne. Dominikus bidro med en av de viktigste skriftlige erklæringene. Det katolske partiet sies å ha vist seg som de sterkeste og skal ha omvendt femti personer. Det var Dominikus’ innlegg som hadde gjort størst inntrykk, og kjetterne var ute av stand til å gjendrive hans argumenter. De kom da på den tanken at de skulle prøve dem i ild, så de tok arket med Dominikus’ argumenter og kastet det i peisen. Men arket spratt uskadet ut igjen, og dette gjentok seg enda to ganger. Men til tross for dette miraklet nektet de å gi seg. Jordan av Sachsen sier at dette fant sted i Fanjeaux (Fanum Jovis) og ikke i Montréal. Peisen og en bjelke med tre brennmerker kan fortsatt beundres i landsbykirken i Fanjeaux. Denne historien om det såkalte «ild-underet» har blitt en av de mest kjente historier om Dominikus, og den fortelles også slik:

Ved en av diskusjonene som Dominikus holdt med kjetterne, forela de ham et eget skrift hvor de utførlig hadde fremstilt sin lære. Da skrev broder Dominikus straks sitt eget skrift, der han med stor grundighet forsvarte Den katolske Kirke og dens lære. Da nå de usikre kjetterne skulle avgjøre hvilket skrift som hadde rett, bestemte de at de skulle kaste dem begge på bålet. Slik skulle det bli åpenbart at det som ble skånet av ilden, inneholdt sannheten. De laget et stort bål og kastet begge skriftene på det. Kjetternes skrift brant straks opp, mens broder Dominikus’ skrift ble ikke bare uskadet, men det sprang også ut av ilden. Tre ganger kastet de skriftet på bålet, men hver gang blåste vinden det uskadd tilbake. Da erkjente mange hvem som representerte sannheten og omvendte seg.

Claudio Coello: Den hellige DominikusLike etter kom tolv cisterciensiske prester og noen munker under abbed Arnaud, som tok ledelsen av kampanjen, som imidlertid ikke hadde noen suksess. Diégo vendte tilbake til Osma, og Raoul døde i juli 1207. Før året var omme hadde de fleste cistercienserne trukket seg tilbake og overlatt til Dominikus og noen få andre å fortsette misjonen. Diégo vendte tilbake og foreslo å bruke en gruppe heltids predikanter. Han deltok også i en større debatt, ikke bare med katarene, men også med dissiderende katolikker ledet av Durand av Osca. Han underkastet seg senere paven og fikk tillatelse til at hans gruppe levde et apostolisk liv. Deretter var de kjent som de «fattige katolikkene». I november 1207 skrev pave Innocent III til den franske kongen og ba ham knuse de halsstarrige kjetterne. Biskop Diégo døde i Spania den 30. desember 1207, og Dominikus overtok ledelsen av prosjektet etter ham.

Året 1208 åpnet en ny epoke i grunnleggerens begivenhetsrike liv. Den 15. januar 1208 ble den pavelige legaten Peter de Castelnau OCist drept av en tjener av den albigensiske grev Raimund av Toulouse. Den rasende pave Innocent III beordret militær makt satt inn mot albigenserne og deres fører, grev Raimund, og etter å ha erklært katarene som satanister, erklærte han i juli 1209 hellig krig eller kjetterkorstog mot dem. Paven ga oppdraget til sin legat Arnaldus Amalrici og den beryktede hærføreren grev Simon IV av Montfort, de iure jarl av Leicester. Korsfarernes fanatisme gjorde korstoget i sin blodige brutalitet til et av de dystreste kapitler i den vestlige kirkehistorien. Abbed Arnaud av Cîteaux sjokkerte korsfarerne da han insisterte på at de få kjetterne som var innstilt på å omvende seg, skulle få slippe bålet.

Katarene under grev Raimund reagerte med tilsvarende midler som motstanderne. Toulouse ble beleiret i 1211 mens Dominikus var der sammen med Simon de Montfort, og byen falt i 1214. Den fem år lange blodige borgerkrigen var preget av vold og villskap, med en total ødeleggelse av vakre byer i Sør-Frankrike og massakrer på befolkningen som resultat. Kjetterne ble mer eller mindre utryddet gjennom blodig krigføring i årene 1209-29.

Dominikus hadde ikke noen skyld i dette, for han og hans få ledsagere fortsatte sin oppgave med å tale til albigensernes hjerte og sinn der dette var mulig. Selv om det ikke finnes noen indikasjoner på at Dominikus deltok i korstoget selv, var han knyttet til de katolske styrkene og opptrådte fra deres festninger. Dominikus skal ha fulgt Diégos eksempel om å preke taktfullt, og skal ha reist, spist, sovet og bedt så strengt at katarene var villige til å lytte til hans budskap.

Det var trolig den 1. september 1209 at Dominikus første gang kom i kontakt med Simon de Montfort, som ble en nær venn og som ga midler til predikantene og grunnleggelsen i Prouille. Deres vennskap skulle vare helt til korsfarerens død ved Toulouses murer den 25. juni 1218. Vi finner Dominikus ved Montforts side ved beleiringen av Lavaur i 1211 og igjen i 1212 ved erobringen av La Penne d’Ajen. Like før slaget ved Muret, den 12. september 1213, finner vi Dominikus i det konsilet som gikk forut for slaget.

I 1213-14 var Dominikus generalvikar for biskopen av Carcassonne, som var i nord for å preke korstog. Påsken 1214 flyttet han til Fanjeaux, hvor han ble hjulpet av biskop Fulk. Dominikus tilbrakte nesten ti år som leder for det lille antall predikanter i Languedoc, selv om han ikke hadde noen kanonisk status. Hele denne tiden hadde han båret drakten til en augustinerkorherre og fulgt Augustins regel. Hans voksende ry for heroisk hellighet, apostolisk nidkjærhet og stor lærdom gjorde at han ble en etterspurt kandidat til flere bispeseter. Tre kjente forsøk ble gjort på å gjøre ham til biskop. I juli 1212 valgte kapittelet i Béziers ham til biskop, kannikene i Saint-Lizier ønsket at han skulle etterfølge Garcias de l’Orte som biskop av Comminges og til slutt ble det i 1215 gjort et forsøk fra Garcias de l’Orte selv, som var flyttet fra Comminges til Auch, på å gjøre ham til biskop av Navarra. Men hver gang avslo han å bli biskop, for han mente at han var kalt til andre oppgaver. For tanken om en orden av predikanter begynte å ta form, og hans hovedverk, grunnleggelsen av dominikanerne eller Prekenbrødrenes orden (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) skulle oppta de siste syv årene av hans liv.

nullTradisjonen fremstiller Dominikus som en mann av usedvanlig integritet i en tid da integritet syntes å kreve brutal intoleranse. Han mente at kjetteri var motbydelig, for den tilslørte åpenbaringens fylde og stengte for essensielle nådemidler. Kjetterne måtte vises sannheten og bli frelst. Likevel synes han aldri å ha gått med på noen ble henrettet for sin tro. Dominikus hatet å se kjettere brent på bålet, og det fortelles at han en gang fikk overbevist dommerne om at en ung mann som sto tiltalt, en dag sikkert kom til å vende tilbake til katolisismen. Mannen ble spart, og han ble selv dominikaner 25 år senere.

Et ukjent antall konvertitter falt fra og ble katarer igjen, noe noen vitnet om for Inkvisisjonen i 1240-årene. Dominikus’ overordnede fant hans metoder alt for langsomme. Men i likhet med Diégo skal han ha funnet militærmakt som en upassende og ineffektiv middel for å kjempe gjennom ortodoksi. Han hadde naturligvis ingen andel i opprettelsen av Inkvisisjonen, som fra 1233 i samarbeid med de sivile myndighetene sørget for at menn og kvinner ble brent, fengslet på livstid eller tvunget til samarbeid. Dominikanerne fikk motvillig ansvar for Inkvisisjonen, som de ledet svært effektivt. I 1243 ba de uten hell pave Innocent IV (1243-54) om å bli fritatt for denne tjenesten.

Lederen for pavens tropper, grev Simon IV av Montfort, ga i 1214 Dominikus et slott i det nyerobrede Casseneuil. Der slo Dominikus seg ned med seks disipler og la grunnlaget for sin «Prekenbrødrenes orden». Sent i 1214 eller tidlig i 1215 gjorde den nye pavelige legaten Dominikus til leder for prekenmisjonen med hovedsete i Toulouse. Biskop Fulk av Toulouse ønsket å grunnlegge et permanent institutt for predikanter i bispedømmet, så han utnevnte Dominikus til kapellan av Fanjeaux slik at de kunne ha en fast inntektskilde. Den velstående borgeren av Toulouse, Pierre Seilan, som hadde satt seg under Dominikus’ veiledning, stilte til rommelige hus i byen til deres disposisjon, og på denne måten ble ordenens første mannskloster grunnlagt den 25. april 1215. Alexander av Stavensby ved katedralskolen underviste predikantene i teologi. Biskop Fulk sørget for et annet hus til kvinnelige konvertitter og ledsagende brødre. Men de bodde i sitt nye kloster i bare ett år før biskop Fulk etablerte dem i kirken Saint-Romain.

I juli 1215 ble kommuniteten etablert kanonisk som en religiøs kongregasjon i bispedømmet og biskopen ga sin godkjennelse. Den lille kommuniteten hadde vist behovet for sin misjon og sin effektivitet i Kirkens tjeneste, men foreløpig var ikke grunnleggeren helt tilfreds. Kongregasjonen var begrenset til ett bispedømme, og Dominikus hadde drømt om en verdensomspennende orden som ville bringe apostolatet til verdens yttergrenser.

Få måneder senere fulgte Dominikus biskop Fulk til Det fjerde Laterankonsil i Roma, som ble holdt mellom 11. og 30. november 1215. Dette største konsilet i middelalderen vedtok blant annet et forbud mot å grunnlegge nye religiøse ordener. Pave Innocent III mottok Dominikus med stor vennlighet og ga sin godkjennelse av nonneklosteret i Prouille. Han ga også ordenen sin muntlige godkjennelse, og ba Dominikus vende tilbake til sine brødre og velge hvilken av de allerede godkjente reglene de ville følge, ettersom konsilet hadde forbudt nye regler.

nullBrødrene møttes i Prouille i august 1216, og Dominikus konsulterte med sine seksten kolleger. Av dem var åtte franskmenn, syv spanjoler (blant dem broren Mannes) og en engelskmann (broder Laurence). Dominikus valgte den korte og fleksible Augustins regel, men han la til detaljerte konstitusjoner for å sikre at ordenen kunne fungere på en smidig måte, blant annet om fullstendig avkall på eiendom. Han overtok mange konstitusjoner fra den cisterciensisk inspirerte premonstratenserordenen.

Pave Innocent III var imidlertid død den 16. juli 1216, og Honorius III (1216-27) ble valgt til ny pave to dager senere. Dette paveskiftet forsinket Dominikus’ andre reise til Roma, og i mellomtiden fullførte han sitt første munkekloster i Toulouse. Biskop Fulk ga dem kirken St. Romanus (Saint-Romain), og der samlet den første kommuniteten med dominikanere seg og begynte et felles liv under løfter. Samme år ble Bertrand de Garrigues valgt til prior i klosteret, mens Dominikus fortsatte som ansvarlig for prekenvirksomheten.

Dominikus kom til Roma igjen i oktober 1216, og pave Honorius godkjente ordenen og dens konstitusjoner offisielt med en bulle den 22. desember 1216. I januar 1217 kom den første av flere buller angående den nye grunnleggelsen. Den inviterte teologer fra Paris til å undervise i Toulouse. En annen bulle godkjente brødrene i Saint-Romain som «predikanter i territoriet Toulouse» og dermed deres offisielle funksjon som ordets forkynnere. En annen bulle ga dem tillatelse til å forlate klosteret uten tillatelse fra prioren.

nullDominikus ble kanskje i Roma til slutten av mars og tilbrakte fastetiden med å preke i ulike kirker i Roma samt for paven og pavehoffet. Det var på denne tiden han fikk embetet og tittelen som pavens husteolog, et embete som siden alltid har tilhørt en dominikaner. Han ble også en god venn av kardinal Ugolino, den senere pave Gregor IX (1227-41). Tradisjonen vil også ha det til at Dominikus lærte den hellige Frans av Assisi å kjenne i Roma våren 1217, da Frans fortsatt ventet på godkjennelsen av sin orden, mens dominikanerne alt hadde fått sin godkjennelse. Dominikus skal da ha fått stor respekt for Frans, men vi vet ikke om historien om deres møte er sann. Han møtte i alle fall en ung prest, William av Montferrat, som skulle studere teologi i Paris før han forlot Dominikus for en misjon blant preusserne og andre nordlige ikke-kristne. Det sies også at apostlene Peter og Paulus åpenbarte seg for Dominikus i Peterskirken. Peter rakte ham en stav og Paulus ham en bok med følgende ord: «Gå ut og prek i verden, for du er kalt av Herren».

Den 13. august 1217 møttes Prekenbrødrene under sin leder i Prouille, og han instruerte dem i den metoden de skulle bruke i sine prekener og sin lære. De to søylene som ordenen skulle bygge på, var fattigdom og lærdom. Prekenbrødrene skulle være en presteorden med bare så mange legbrødre som var nødvendige for hvert klosters økonomi. De skulle være et korps av høyt utdannede prester som var mobile og viet til det aktive arbeid med å forkynne og undervise hvor som helst og hvem som helst. Den nye ordenen skulle forsvare Den katolske Kirkes rettigheter mot alle angrep utenfra, og brødrene skulle vinne tilbake det som allerede var tapt. Brødrene skulle være tiggermunker, men deres vekt på fattigdom skulle være mindre total og romantisk enn disiplene av den samtidige Frans av Assisi.

Den nye ordenen hadde en monastisk basis. Dominikus beholdt tidebønnene, men de skulle synges enklere og raskere enn hos de monastiske munkene. Prekenbrødrenes kontemplasjon skulle først og fremst bære frukter i forkynnelsen. Dominikanerne var den første orden som oppga manuelt arbeid. Den var meget asketisk, medlemmene snakket nesten ikke sammen, de fastet og drev botsøvelser. I motsetning til Frans var Dominikus en utmerket organisator, og en pioner når det gjaldt representativt styresett.

nullSimon de Montfort var blitt anerkjent som den nye greven av Toulouse. I 1216 var hans stilling svak, for katarene vant terreng i området. Det virket som om grev Raimund ville ta sin by tilbake med støtte fra mange av innbyggerne. Dominikus var redd for risikoen ved et høyere læresete, og han avslørte sin heroiske plan om å sende sin lille gruppe av sytten nybegynnere over hele Europa. På festen for Marias opptakelse i himmelen den 15. august brøt Dominikus til alles forbauselse opp fellesskapet av brødre og sendte dem ut i alle retninger. Fire ble sendt til Spania, syv brødre i to grupper ble sendt til Paris, som kunne bli et senter for videregående studier hvis Toulouse var truet. To vendte tilbake til Prouille og to forble i Toulouse.

Av patriotiske grunner ble grev Raimund snart entusiastisk mottatt i byen, til og med av katolikker. Den 1. oktober beleiret Simon de Montfort byen. I desember møtte Dominikus ham der før han dro tilbake til Roma. I mars rapporterte dominikanere fra Spania at Simon de Montfort ikke var i stand til å innta Toulouse og at deres hus der var kontinuerlig truet. Dominikus ba paven om å bekrefte på nytt Prouilles status.

nullFor å muliggjøre spredningen av ordenen utstedte pave Honorius III den 11. februar 1218 en bulle rettet til alle erkebiskoper, biskoper, abbeder og priorer og ba om deres gunst på vegne av Prekenbrødrenes orden. Paven fortalte Dominikus om den gamle kirken St. Sixtus (San Sisto Vecchio) i Roma og den planen han hadde arvet om å etablere et reformert kloster for nonner i nærheten. Gilbertinerne så ut til å ha gitt opp prosjektet og pave Honorius ga St. Sixtus til Dominikus gjennom en bulle datert 3. desember 1218. Mens Dominikus forberedte en grunnleggelse der, ga han forelesninger i teologi og prekte i St. Peterskirken med en slik veltalenhet at han vakte oppsikt i hele byen.

Kort etter å ha tatt St. Sixtus i besittelse påbegynte Dominikus etter invitasjon fra pave Honorius den noe vanskelige oppgaven med å restaurere den monastiske disiplinen blant de ulike kvinnekommunitetene i Roma. På denne tiden levde det mange nonner i Roma uten klausur og nesten uten regler. Noen var spredt i små klostre, mens noen bodde i husene til foreldre eller venner og levde et tilnærmet sekulært liv. Pave Innocent III hadde gjort mange forsøk på å samle alle disse nonnene i et lukket hus, men selv med hans autoritet hadde ikke dette lyktes. Honorius ga Dominikus i oppdrag å gjennomføre denne reformen. Dominikus så alltid betydningen av samarbeidet med kvinner, og gjennomførte nå reformen med suksess. Han valgte ut de få med autentiske kall, ga dem en regel med streng klausur. Han ga nonnene sitt eget kloster San Sisto, som nå var bygd ferdig og klar til å motta dem, og som Innocent III tidligere hadde tilbudt dem. Nesten alle nonnene fra det utarmede Santa Maria in Tempulo sluttet seg til det nye reformerte huset, men kommuniteten var svært liten. På relativt kort tid hadde Dominikus utført sitt oppdrag, til pavens store tilfredshet.

nullDominikus’ egen karriere ved universitetet i Palencia og den praktiske bruk han hadde fått for den i møtene med albigenserne, overbeviste ham om nødvendigheten av at hans disipler skulle få de beste utdanningsmulighetene som var tilgjengelig. Av den grunn foretrakk han grunnleggelser i universitetsbyer. Ved utsendelsen fra Prouille sendte han Matteus av Frankrike og to ledsagere til Paris. Etter gode rapporter fra Paris sikret Dominikus seg tidlig i 1218 et pavelig brev som påla universitetet der å gi en eiendom til brødrene. En grunnleggelse ble foretatt nær universitetet, og brødrene tok den i besittelse i oktober 1217. Matteus av Frankrike ble utnevnt til superior, og Mikael de Fabra fikk ansvaret for studiene med tittelen Lektor. Den 6. august året etter ga Jean de Barastre, dekanus for Saint-Quentin og professor i teologi, kommuniteten hospitset Saint-Jaques, som han hadde bygd for sitt eget bruk.

Etter denne grunnleggelsen ved universitetet i Paris bestemte Dominikus seg for en ny grunnleggelse ved universitetet i Bologna. Han hadde sendt fire brødre til universitet i Bologna, og Bertrand av Garrigues, som hadde blitt kalt fra Paris, og Johannes av Navarra dro fra Roma med brev fra pave Honorius for å forta den ønskede grunnleggelsen. Da de kom til Bologna, ble kirken Santa Maria della Mascarella stilt til deres disposisjon. Under ledelse av den salige Reginald av Orléans ble en av de mest berømte av de dominikanske klostrene grunnlagt. Universitetsbyene Paris og Bologna skulle bli nøkkelbasene for ordenens utvikling.

Dominikus tilbrakte de neste årene (1218 og 1219) på kontinuerlig reise til Italia, Spania og Paris for å inspisere den nye orden, og grunnla klostre i alle landene. Han utnevnte Reginald av Orléans til sin vikar i Italia. I midten av april hørte han at Saint-Romain var nesten helt forlatt. Sammen med en liten gruppe dro han av gårde til Sør-Frankrike gjennom Katalonia. I august fikk dominikanerne i Paris provisorisk en kirke og en bygning for sitt kloster. Dominikus kalte Bertrand de Garrigues sørover fra Paris, hvor Simon de Montforts sønn hadde opphevet beleiringen en måned etter farens død, og klosteret kunne få en ny start. Fra Prouille ble to brødre sendt for å foreta en grunnleggelse i Lyon. I mellomtiden dro Dominikus til Spania, hvor han etablerte et hus under sin bror Mannes i Madrid og et annet i Segovia. Etter invitasjon fra biskopen av Barcelona ble det også etablert et dominikansk hus der. Dominikus grunnla også et nonnekloster i Madrid tilsvarende det i Prouille.

Deretter krysset han Pyreneene og besøkte grunnleggelsen i Toulouse, og derfra dro han til Paris. Det gamle problemet med motstridende livsstiler ble tydelig der, hvor kommuniteten måtte lystre lovene som gjaldt regulerte kanniker og hadde funnet en kilde for pengene og hestene som trengtes når de reiste. Dominikus godkjente ikke dette. Men han lyktes ikke i sin plan om at legbrødre skulle ta seg av verdslige saker slik at prestene kunne konsentrere seg om å preke og å studere. Mens han var i Paris, sørget han for at det ble grunnlagt hus i Limoges, Metz, Reims, Poitiers og Orléans, som i løpet av kort tid ble sentre for dominikansk aktivitet.

nullDeretter krysset Dominikus Alpene til fots, noe som var hans vanlige praksis. Han kom muligens til Bologna i juli 1219 og møtte mange av brødrene for første gang. Han gjorde byen til sin permanente residens for resten av livet. Der viet han flere måneder på den religiøse formasjonen av den store kommuniteten der med sin egen kirke. Deretter gjorde han som i Prouille og spredte brødrene over hele Italia. Blant de grunnleggelsene som ble foretatt på denne tiden, var i Bergamo, Asti, Verona, Firenze, Brescia og Faenza. Ordenens økende internasjonale preg ble tydelig da tre skandinaviske studenter og en ungarsk lærer avla løftene. Dette gjenoppvekket Dominikus’ lengsel etter å preke for ikke-kristne.

I mellomtiden hadde anskaffelsen av kirken i Bologna vist seg vanskelig. Det krevde tillatelse fra biskopen og leg-proprietæren. Sistnevntes barnebarn, den salige Diana d’Andalò, var imponert over brødrenes prekener og overtalte ham til å gi kirken til dominikanerne og selge dem den tilgrensende jorden. Hun fortalte Dominikus at hun ønsket å se en kvinneorden som var tilknyttet hans, og hun avla sine løfter til ham uten mer oppstyr. Dominikus ba en kommisjon av brødre om å diskutere grunnleggelsen av en orden for nonner som en hastesak. Men biskopen nektet å godkjenne et sted, noe som forsinket prosjektet. Imidlertid hadde en rik mann gitt brødrene en verdifull eiendom, men dette representerte en inntekt, så Dominikus fikk ødelagt kontrakten. Reginald, som hadde betydelig innflytelse på veksten i Bologna, ble sendt til Paris for å oppmuntre utviklingen der. Hans prekener brakte et nytt medlem til ordenen, den salige Jordan av Sachsen, som skulle bli Dominikus’ etterfølger som generalmagister.

Fra Bologna dro Dominikus til Viterbo, og der gjorde paven ordenen nye tjenester. I desember 1219 utstedte paven en ny bulle som i praksis satte Laterankonsilets forbud mot nye ordener til side. Han karakteriserte i bullen dominikanernes tjeneste som «nødvendig». Nå ble biskoper bedt om å samarbeide med dominikanerne, som ble anerkjent som en tiggerorden avhengig av veldedighet. Dominikus sendte kopier av bullen til Bologna og Paris for å overbevise brødrene der om ordenens viktigste forpliktelse. I mars samme år ga paven gjennom sine representanter kirken Sant’Eustorgio i Milano til ordenen. Samtidig ble det gitt tillatelse til en grunnleggelse i Viterbo.

Da Dominikus kom tilbake til Roma mot slutten av 1219, sendte han brev til alle klostrene og annonserte ordenens første generalkapittel. Det skulle holdes i Bologna i pinsen året etter. Kort før hadde pave Honorius bekreftet Dominikus’ tittel og embete som ordensgeneral (generalmagister), som han inntil da hadde hatt ved stilltiende samtykke.

nullI pinsen 1220 ble ordenens første generalkapittel holdt i Bologna. Der ble de endelige konstitusjonene trukket opp for organiseringen av Prekenbrødrene som en orden i moderne forstand, der ordenen og ikke husene er enheten og alle medlemmene er underlagt en ordensgeneral. Deretter sjokkerte Dominikus sine medbrødre med å be om å få slippe å lede ordenen, men brødrene nektet å innvilge dette ønsket, og Dominikus forble ordensgeneral så lenge han levde. Dominikus insisterte likevel på at kapitlet som helhet, ikke han personlig, skulle ta de viktigste beslutningene. Motvillig tok han på seg tittelen Magister som leder for ordenen. En ny fleksibilitet tillot overordnede å la brødre få dispensasjon fra bestemmelser som kunne stå i veien for pastoralt arbeid, prekener, konversjoner, lærdom osv.

Etter generalkapitlet dro Dominikus til Milano, et senter for kjetteri. Der holdt han og ledsagerne en prekenkampanje mot kjetteriet. Det skal ha vært der Dominikus stiftet «Jesu Kristi milits», mer kjent som tredjeordenen, som besto av menn og kvinner som levde i verden for å beskytte Kirkens rettigheter og eiendom. I Milano ble han syk. Da han vendte tilbake til Bologna i 1220, fant han at brødrenes kloster ble bygd i en staselig stil han syntes var uforenelig med fattigdom. Han stanset arbeidet, som imidlertid ble gjenopptatt etter hans død. I virkeligheten hadde takvinkelen blitt økt for å gi brødrene bedre plass i cellene sine. Dominikus var overlykkelig da Diana d’Andalò trådte inn i klosteret Ronzano, deretter trist da han hørte at hun var tatt til fange og var syk og fanget i sin fars hus. Dominikus var i stand til å korrespondere med henne i hemmelighet.

Mot slutten av 1220 kom Dominikus til Roma for sjette og siste gang, der han ba paven om anbefalingsbuller for å hjelpe ordenen å etablere seg i for eksempel Katalonia. I februar 1221 dro han til Santa Maria in Tempulo, hvor de som ønsket å bli nonner var frarådet å la være. Han overtalte i det minste noen av dem til å bli, og San Sisto ble åpnet før slutten av måneden med nonner fra Prouille for å styrke kommuniteten. Ordenen hadde vokst så raskt i Roma at det var nødvendig med flere lokaler, og for brødrene mottok Dominikus fra pave Honorius et hus fra familien Savelli på Aventin-høyden sammen med den gamle basilikaen Santa Sabina, og den er fortsatt hovedkvarter for dominikanerordenen. Han etterlot bare noen få brødre i San Sisto, som han inspiserte regelmessig.

nullEtter en måned i Roma mottok Dominikus en ny bulle adressert til alle prelater i Kirken. Denne ville gjøre ham i stand til å delta i det store arbeide med å konvertere dem utenfor den kristne verden. I april kom biskop Fulk av Toulouse til byen og ga kirken i Fanjeaux til ordenen. I mai mottok Dominikus enda en bulle som anbefalte dominikanerne til kong Valdemar av Danmark som predikanter og som misjonærer til ikke-kristne i Livland, et prosjekt han trolig hadde tenkt å ha tilsyn med selv. I stedet ble den danske broder Salomo ble sendt, sammen med et personlig brev til erkebiskop Sunesen for å gi ordenen et gunstig fotfeste i Skandinavia.

Ordenens disiplin og styrke førte til at den raskt ble utbredt. Da Dominikus presiderte over det andre generalkapitlet i Bologna i juni 1221, var hovedtemaet ekspansjonen. Ordenens vekst hadde vært sentrert om større hus, slik som Bologna, Paris og Toulouse. Dominikus hadde tatt ansvaret for arbeidet i Italia, men ellers var priorer ansvarlige for «avhengige» territorier. Det samme systemet begynte å fungere i Italia. Allerede var det opprettet seksti klostre organisert i åtte provinser, blant dem Spania, Provençe, Frankrike, Lombardia og Roma. I seks andre land, Ungarn, Tyskland, Polen, Sverige, Marokko og Palestina var det allerede mindre grupper av dominikanerbrødre i arbeid. Noe av det siste Dominikus gjorde, var å sende tretten av sine medbrødre under ledelse av broder Gilbert til England, hvor de grunnla klostre i Canterbury, London og Oxford. Til Norge kom dominikanerne i 1221. I løpet av få århundrer hadde ordenens misjon og hus spredt seg over hele Asia og Nord- og Sør-Amerika.

Etter det andre generalkapitlet dro Dominikus til Venezia, og der besøkte han kardinal Ugolino, som han sto i takknemlighetsgjeld til for mange betydelige vennlige gjerninger. Han etterlot noen få brødre der for å starte en ny kommunitet og dro tilbake til Bologna sammen med den nye prioren, Ventura. Dominikus var trett på grunn av reisen og varmen, men insisterte på å arbeide. Han ba hele natten. Neste dag var han svært syk og ble lagt til sengs. Han avla generalskriftemål og sa at han alltid hadde vært sølibatær, men foretrakk likevel å snakke med unge kvinner fremfor å høre på gamle.

For å slippe unna varmen ble han fraktet ut på landet til kirken Santa Maria for å få bedre luft. Men han visste at han var døende. Til de tyve brødrene snakket han lenge om temaet fattigdom, og etter eget ønske ble han fraktet tilbake til Bologna for «å begraves under sine brødres føtter». Han lovte brødrene at han ville være til større nytte for dem i himmelen enn om han skulle fortsette å være blant dem. Samlet rundt sin grunnlegger leste de bønnene for den døende, og ved Subvenite gjentok Dominikus disse ordene, og døde. Det var den 6. august 1221, og Dominikus var rundt 48 år gammel. Han døde «i broder Monetas seng fordi han ikke hadde noen egen, og i broder Monetas drakt, fordi han ikke hadde noen egen». Han ble gravlagt i Bologna.

nullEtter Dominikus’ død var brødrene mer omhyggelige med hans bønner og arbeidet han hadde inspirert enn med noen kult, og de brydde seg lite om hans relikvier. Gravmælet de bygde, var beskjedent. Det ble liggende i friluft da arbeidet med en ny kirke i Bologna startet i 1228. Pave Gregor IX ga sin tillatelse til den høytidelige overføringen av Dominikus’ levninger til den nye kirken i 1233, og det oppsto en folkelig kult. Det skal ha skjedd mange undre ved hans grav. Han ble helligkåret den 3. juli 1234 av sin venn pave Gregor IX, som i 1228 også hadde helligkåret Frans. I en bulle datert i Spoleto den 13. juli 1324 gjorde paven Dominikus’ kult obligatorisk for hele Kirken. Dominikus’ bror Mannes grunnla en kirke til helgenes ære i hans fødehus. Kulten bredte seg med dominikanerordenens utbredelse. Dominikus er skytshelgen for dominikanerne og mot feber, som han selv led av. Han er også skytshelgen for Bologna og for astronomer.

Dominikanerne ble ved siden av fransiskanerne den mektigste orden i middelalderen, og ble en skapende faktor i senmiddelalderens religiøse og intellektuelle liv. Dominikus’ formel med lærde prekener og en monastisk bakgrunn forente det intellektuelle med det hverdagslige og oppfylte et akutt følt behov i middelalderens kirke. Dominikus etterlot seg ikke skrifter av betydning, men en organisasjonsform som i hovedsak er bevart til i dag. Med tiden skulle arbeidet til de hellige Albert den Store og Thomas Aquinas representere fullførelsen av Dominikus’ ideer.

Alle vitneutsagn går ut på at Dominikus var en vidsynt mann med en bemerkelsesverdig tiltalende karakter. Han hadde den dypeste medynk med enhver form for menneskelig lidelse, og som student i Palencia skal han ha solgt sine bøker, det mest verdifulle han eide, og ga pengene til de fattige en gang det brøt ut hungersnød. Han så det nødvendige i å bruke alle forråd av menneskelig lærdom i Kristi tjeneste. Hans faste lektyre var Matteusevangeliet, Paulus’ brev og den hellige Johannes Kassians «Konferanser». Hans prekener mot albigenserne synes riktignok å ha hatt bare begrenset suksess, men hans orden skulle bli en pioner i misjonsarbeidet i Asia, og (mye senere) i Amerika. I middelalderen førte ordenens sterke teologiske spesialisering til at den fikk ansvaret for Inkvisisjonen. I nyere tid har den hatt fremragende historikere, eksegeter og teologer.

nullDominikus’ gravmæle, Arca di San Domenico, befinner seg i et av sidekapellene på høyre side i kirken San Domenico i Bologna. Det ble reist rundt 1265 av den berømte billedhuggeren Niccolò Pisano, og to århundrer senere ble det utsmykket av den ikke mindre kjente kunstneren Niccolò dell’Arca. Noen små figurer, blant annet en knelende engel og helgenene Proculus og Petronius, er tidlige arbeider av Michelangelo. Dominikus’ hode befinner seg i et eget relikvar som ble laget av Jacopo Roseto i 1383. I motsetning til den enorme tilstrømningen til Assisi og Frans’ grav, er det nesten ingen valfart til Dominikus’ grav.

Et mindre overdådig og mer autentisk minnesmerke er det eldste portrettet av Dominikus, utført av en anonym primitiv kunstner fra Siena, som nå befinner seg i Fogg Art Museum i Harvard University. Den salige dominikanermunken og kunstneren Fra Angelico har også malt scener fra hans liv i Fiesole og Firenze, hvor fremstillingen av helgenen er nært basert på gravskulpturen i Bologna. Dominikus fremstilles oftest som predikant, og hans attributter i kunsten er bok som står for lærdom, lilje for kyskhet eller spurv for fattigdom. Andre attributter er stein, stav eller en stjerne over panne eller bryst.

Senere artister avbildet Dominikus med en rosenkrans, ofte mens han mottar den av Jomfru Maria, ettersom han feilaktig ble trodd å ha innført rosenkransbønnen. Opprinnelsen til rosenkransen er ukjent, muligens kom den til kristendommen fra islam. Alan de Rupe, en dominikaner på 1400-tallet, grunnla et broderskap for Vår Frue og St. Dominikus i Douai i Frankrike, og å be rosenkransbønnen ble en betingelse for medlemskap. Det samme gjorde Jakob Weyts, prior for klosteret i Haarlem i Nederland, hvor det første Rosenkransbrorskapet ble startet i 1478, og dominikanerprioren i Köln, Jakob Sprenger, som etablerte et brorskap i Roma. Pave Sixtus IV ga spesiell avlat til alle som praktiserte denne fromheten. I løpet av få år styrket hundrevis av lignende brorskap rosenkransens assosiasjon til dominikanerordenen. Den hellige dominikanerpaven Pius V etablerte Rosenkransfesten for å minnes dens antatte betydning ved slaget i Lepanto i 1570.

Dominikus avbildes også ofte med en liten svart og hvit hund ved føttene, gjerne med en fakkel i munnen. Dette skyldes morens drøm da hun var gravid med ham. Denne hunden ble et symbol for Dominikanerordenen, og i senere tider ga det opphavet til det berømte ordspillet på ordensgrunnleggerens navn, Domini canes, «Herrens vakthunder». Fakkelen er et symbol på Sannheten. En annen av de mange legendene om Dominikus’ barndom sier at hans gudmor (alternativt Johanna) hadde en annen drøm, hvor barnet hadde en skinnende stjerne i pannen som lyste opp verden. Derfor opptrer en stjerne i mange avbildninger av Dominikus. Derfor er et annet av dominikanernes symboler en stjerne.

Dominikanernes ordensdrakt er en hvit tunika med en svart kutte med hette over, og derfor ble de i Norden kalt «sortebrødrene» og i England «Black friars». Mange store kulturpersonligheter har tilhørt ordenen, som de hellige Albert den Store, Thomas Aquinas, Katarina av Siena, Fra Angelico, Henrik Suso og Peter av Verona. Men den har også fostret Torquemada, storinkvisitoren, og den asketiske reformatoren Savonarola, som ble brent på bålet. Dominikanerne ledes av Generalmagisteren i Roma, som nå velges for tolv år. Hvert kloster velger selv sin prior. I dag har ordenen rundt 6 600 brødre i 51 provinser, 38 000 kontemplative og apostoliske nonner i 150 kongregasjoner, 4 400 klausurerte nonner i 250 klostre og 70 000 lege medlemmer i sytti brorskap. Ordenen kom tilbake til Norge etter reformasjonen i 1921.

Dominikus ble til midten av 1500-tallet minnet den 5. august (dødsdagen 6. august er opptatt av Herrens forklarelse). Deretter ble han i 400 år minnet den 4. august, men fra 1972 minnes han den 8. august, da 4. august er dødsdagen for den hellige Johannes Maria Vianney. I Bologna minnes Dominikus fortsatt med pavelig dispensasjon den 4. august. De dominikanerne som fulgte erkebiskop Lefèbvre ut i skisma med Kirken, minnes ham også fortsatt den 4. august, og de samme gjør alle de troende som følger Missale Romanum av 1962 (den ekstraordinære form). Hans translasjonsfest feires den 24. mai (Translatio Dominici).

Det latinske Dominicus/Dominica er latinske former av det greske Cyriacus (Kuriakos) og Cyriaca. På moderne språk har vi formene Domenico (italiensk), Domingo (spansk og portugisisk), Dominique (fransk), Dominic (engelsk), Domonkos (ungarsk), og Dominik (polsk, tsjekkisk, kroatisk). Se en side med bilder av Dominikus. Se også en annen side med mange bilder.

Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Bentley, Lodi, Butler, Butler (VIII), Benedictines, Delaney, Bunson, Dorcy, Kværne/Vogt, Halvorsen, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 14. august 2001

av Per Einar Odden publisert 29.03.2014, sist endret 22.02.2016 - 14:38