Den salige Diana d'Andalò (~1200-1236)

Minnedag: 10. juni

Den salige Diana d'Andalò (~1200-1236)

Den salige Diana d’Andalò ble født rundt 1200 nær Bologna i regionen Emilia-Romagna i Nord-Italia. Hun stammet fra de gamle, rike og mektige familiene d’Andalò og Carbonesi og var datter av Andreas Lovello med tilnavnet Andalò, og hans hustru Ota. Hun var eneste datter, bortskjemt og vakker. Etter en svært verdslig ungdom vendte hun seg i strid med familiens ønske mot et religiøst liv. Hun mistet sitt hjerte til dominikanernes (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) ideer da hun lyttet til den salige Reginald av Orléans’ prekener. Han var lederen for de nye brødrene i Bologna.

Dominikanere ønsket å anskaffe kirken St. Nikolas av Vinmarkene (San Nicolò di Vigne) i byen, men dette viste seg vanskelig, for det krevde tillatelse fra biskopen og legproprietæren, som var Diana d’Andalòs far og sterk motstander av prosjektet. Men hun overtalte ham til å gi kirken til dominikanerne og selge dem den tilgrensende jorden, hvor de bygde sitt kloster, som åpnet dørene den 14. mars 1219. Denne kirken fikk senere navnet San Domenico.

Etter at brødrene var etablert, ønsket Diana å opprette et kloster for dominikanersøstre i Bologna. Da den hellige Dominikus kom til byen på sin siste reise i august 1219, fortalte hun ham om sitt ønske, og alle hennes bekymringer forsvant. Hun knelte for ham og avla privat sine kyskhetsløfter til i ham i tillegg til et høytidelig løfte om å slutte seg til dominikanerne så snart det ble mulig å bygge et nonnekloster i Bologna. Hun ble oppmuntret av Dominikus til å gjøre kvinneklosteret i Bologna til sitt livsverk etter modell av klostrene i Prouille i Frankrike og San Sisto i Roma. Dominikus ba en kommisjon av brødre om å diskutere grunnleggelsen av en orden for nonner som en hastesak. Men biskopen nektet å godkjenne et sted, noe som forsinket prosjektet. Men fire av brødrene fra St. Nikolas var forpliktet av lydighetsløfte til å sørge for at Dianas kloster ble bygd.

I mellomtiden ble Diana tvunget til å bli boende hjemme hos familien, for faren nektet henne å gå i kloster. Men den 22. juli 1221 rømte hun til augustinersøstrene i Ronzano utenfor byen, men hennes brødre kom i full rustning etter henne og brakte henne hjem igjen med stor brutalitet, og hun fikk brukket flere ribben i basketaket og måtte tilbringe lang tid i sengen etterpå. Dominikus var overlykkelig da hun trådte inn i klosteret Ronzano, og ble trist da han hørte at hun var tatt til fange og satt syk og fanget i sin fars hus. Han var i stand til å korrespondere med henne i hemmelighet, men hans trøstende brev er nå gått tapt.

Diana sørget dypt over Dominikus’ død der hun satt beleiret i hjemmet. Men etter at hun var kommet seg fullstendig, lot hun seg ikke holde tilbake, men klarte å flykte igjen i november 1222 og dro tilbake til sitt tidligere kloster Ronzano.

Dominikanernes provinsial for Lombardia, den salige Jordan av Sachsen, snakket med d'Andalò og hans sønner og klarte å overbevise dem om at Diana hadde et ekte kall. Da ga familien opp, og hun ble hos augustinerinnene til hennes nye kloster ble bygd. Dominikus’ død gjorde at Jordan, som ble hans etterfølger som generalmagister for dominikanerordenen, ble ansvarlig for prosjektet med nonneklosteret. Han ble snart Dianas nære venn og hennes største glede i hele hennes jordiske liv.

I 1222 klarte Jordan å få Dianas familie til å grunnlegge et dominikanerinnekloster i Valle di Pietro (Vallum Sancti Petri) i Bologna nær deres palass. Jordan var tilbake i Bologna for generalkapitlet som ble holdt i juni 1223, og kunne da se Diana og fire andre kvinner fra området installert i den første beskjedne grunnleggelsen, som ble starten til klosteret Sant’Agnese, viet til den hellige Agnes av Roma (292-305?). De avla sine høytidelige løfter på festen for de hellige Peter og Paulus den 29. juni 1223 og mottok dominikanerinnedrakten av Jordan. De fire hadde i likhet med Diana forholdt seg avventende som ordenssøstre i et nærliggende kloster.

Diana ble kommunitetens første leder, men kanskje følte ordensmagisteren Jordan av Sachsen at hun var for lettbevegelig for å lede andre, så hun hadde ledelsen i bare en kort tid. For å bedre ledelsen av disse nybegynnerne i det fullkomne liv, sendte Jordan i 1224 fire søstre fra klosteret San Sisto i Roma til Bologna, de salige Cecilia og Amata og to andre. Da de fire søstrene fra Roma kom, ble Cecilia den første priorinnen i Sant’Agnese og viste seg å være en svært streng sådan. Diana, som var vant til ikke bare å være sin egen sjef, men også den som ga ordrer til andre, synes ikke å ha kommet med noen protester. Jordans brev avslører hans frykt for at nonnene var for strenge og kom til å skade sin helse.

Jordan hadde tilsyn med prosjektet og ble Dianas åndelige veileder. Han skrev til henne regelmessig, og brevene ble hengivent kopiert av søstrene i Sant’Agnese, noe som har ført til at rundt femti av dem er bevart. Disse brevene har gitt oss et uvanlig detaljert innsyn i Jordans personlighet. Dessverre er Dianas brev til ham gått tapt. Forholdet mellom dem utviklet seg til et dypt åndelig vennskap som minnet om det mellom de hellige Frans og Klara av Assisi, og foregrep det mellom de hellige Frans av Sales og Johanna Fransiska de Chantal. Brevene forteller om den fremgangen brødrene hadde i ulike land, og han ber henne om å minne søstrene på å be for misjonærene. Jordan forteller om suksessene når mange gode noviser hadde kommet til ordenen, og ber om hennes bønner i de tunge tidene når lovende noviser forlot den.

Mens Jordan var i Frankrike, vokste klosteret Sant’Agnese i antall og knyttet til seg «utenforstående venner», og dette var starten på tredjeordenen (dominikanertertiarer) (Tertius Ordo Sancti Dominici – TOSD). Han skrev til Diana at nonner fra Prouille snart ville bli sendt for å gi dem veiledning og støtte, men senere endret han mening om overføringen. Jordan kom tilbake til Bologna våren 1225, men etter generalkapitlet samme år reiste han til Tyskland. På veien skrev han til Diana for å trøste henne etter at hennes bror Brancaleone døde, han var borgermester i Genova. Dianas søster Otha var også død, og han skrev for å trøste henne igjen. Diana levde et intenst og mystisk bønneliv og var «sjelevenn» av den hellige Lutgardis av Tongeren (av Aywières), som hun korresponderte med.

Jordan sendte egnede unge kvinner til Sant’Agnese med instruksjoner om at de skulle ha ledsagere som kunne snakke deres morsmål. Men spenninger og frafall viste seg i Sant’Agnese, og for å få disse under kontroll, fikk Jordan ordnet det slik at en bulle ble adressert til ham av pave Honorius III (1216-27) som beordret ham til å bringe klosteret under direkte dominikansk autoritet. Vinteren og våren 1226-27 reiste Jordan rundt i Italia og skaffet rekrutter. Fra Roma sendte han Diana pavens stadfestelse av regelen for Sant’Agnese. Dette gledet Diana så stort at hun erklærte seg ivrig etter å dø, men Jordan bønnfalt henne om å være tålmodig.

Den utrettelige Jordan var tilbake i Milano for å preke foran fasten i 1229, og han fortsatte til Bologna for å holde fasteprekenene der, og han ble i byen for det årets generalkapittel. Det var nye problemer ved Sant’Agnese, åpenbart på grunn av hvor lett de «utenforstående vennene» fikk anledning til å bli opptatt og avlegge løftene – disse «vennene» kan ha inkludert noen temmelig overfladisk botferdige prostituerte. Men Jordan ser ut til å ha glattet over disse motsetningene uten å gripe til noen av de harde midlene som noen av hans ledsagere gikk inn for.

I mai 1231vendte han tilbake til Bologna til generalkapitlet, til stor glede for Diana og de andre nonnene i Sant’Agnese. De klaget imidlertid over at hans besøk ble så kort og uttrykte engstelse for hans helse. Men han satte igjen ut på en prekenreise. Han skulle reise til Paris til det generalkapitlet som fant sted i pinsen 1232, men hans sykdom hindret ham. Han ventet i Bologna til generalkapitlet året etter. Under dette skjedde den høytidelige translasjonen av Dominikus’ relikvier, som Jordan beskrev i et sirkulære til alle klostre og som er bevart.

Han var i Paris til «hovedgeneralkapitlet» i 1236. Det bestemte at han skulle foreta en visitasjon av klostrene han hadde etablert i Det hellige Land. Det var trolig fra Palestina han skrev sitt siste brev til Diana, og hun kan godt ha vært død før brevet kom frem. På vei hjem fra Palestina ble skipet som han var om bord i, tatt av en storm utenfor kysten av Syria, og det forliste med alle mann den 13. februar 1237. Hans lik ble skylt i land ved Acre i Palestina, i dag Akko i Israel, og han ble gravlagt i kirken i dominikanerklosteret der.

Men Diana var død allerede den 10. juni 1236 i Bologna, rundt 35 år gammel, og ble gravlagt i klosteret Sant’Agnese. Hennes jordiske rester ble overført til det nye klosteret da dette ble bygd. Amata døde rundt 1270 og Cecilia døde i høy alder i Bologna den 4. august 1290, og begge ble gravlagt nær Diana.

Diana_relikvier

I 1510 skulle Dianas relikvier identifiseres, og i graven ble det funnet tre legemer. To av dem ble identifisert som Diana og Cecilia, mens det tredje ikke ble identifisert. Ved en ny translasjon i 1584 ble det siste legemet identifisert som Amata. Denne identifikasjonen, som åpenbart er grunnlagt på Galvano Fiamma, mangler enhver bekreftelse. Ved begge disse translasjonene skal det ha skjedd mange mirakler med syke. Relikviene av alle tre ble sammen flyttet flere ganger. Dianas hode ble plassert i et relikvar nær Dominikus’ grav.

Dianas hode ble plassert i et relikvar nær Dominikus’ grav. Hun ble saligkåret den 8. august 1888 ved at hennes kult ble stadfestet av pave Leo XIII (1878-1903). Cecilia og Amata ble saligkåret av samme pave den 24. desember 1891. Dianas minnedag er dødsdagen 10. juni. Cecilie og Amata feires på Cecilias dødsdag den 4. august, men alle tre kan feires med en felles minnedag den 10. juni, Diana d’Andalòs dødsdag, men 9. juni nevnes også. De fremstilles som dominikanersøstre med en lilje i hånden som tegn på jomfruelighet.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (VI), Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, Index99, Dorcy, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 12. august 2000

av Webmaster publisert 03.07.2006, sist endret 28.11.2015 - 02:50