Den hellige Klara av Assisi (~1194 - 1253)

Minnedag: 11. august

Skytshelgen for Klarissene, Assisi; glassmestre, glassmalere, vaskekoner, syersker, broderersker, forgyllere; mot feber og øyelidelser; for fjernsynet


Den hellige Klara (lat: Clara, it: Chiara) ble født ca 1194 i Assisi i Umbria i den fornemme familien Offreducia. Hun var datter av grev Faverone av Sciffi og ble oppdratt av sin fromme mor Hortulana (Ortolana) di Fiumi. Hun hadde i alle fall to søstre, men ellers vet vi lite om hennes oppvekst. Hun og hennes familie var i eksil i Perugia mellom 1198 og 1203 under borgerkrigen mellom adel (maiores) og borgerskap (minores). Hun avslo to ekteskapstilbud, det første som 12-åring, men hun besluttet seg ikke endelig til "å forlate verden" før hun kom under innflytelse av den hellige Frans fra sin egen fødeby.

Da hun som 18-åring hørte ham holde en fastepreken i kirken San Giorgio, ble hun så grepet at hun gikk til ham etterpå og ba: "Vis meg veien til Faderen". Han fastla hennes opptagelse til palmesøndag, 18. mars 1212. Men da faren nektet henne å gå i kloster, måtte hun rømme hjemmefra den natten, trolig med samtykke av biskop Guido av Assisi. Hun oppsøke Frans i Portiuncula, fransiskanernes stamkloster tre kilometer utenfor Assisi, hvor han levde med sin lille kommunitet. Brødrene tok imot henne i sin lille kirke Santa Maria degli Angeli med en prosesjon, brennende lys og oljegrener i hendene. Det sies at Frans på stående fot mottok hennes klosterløfte og klippet håret av henne. Allerede samme natt ble hun tatt med til benediktinerinnene i San Paolo della Abbadesse i Bastia Umbra for beskyttelse og for å bli satt inn i det monastiske liv. Familien forsøkte å overtale henne til å vende hjem, og prøvde også med makt, men forgjeves. Frans flyttet henne etter noen uker til benediktinerinnene i Sant'Angelo di Panzo ved foten av Mont Subasio.

Hennes yngre søster, den 16-årige den hellige Agnes, sluttet seg snart til henne i dette klosteret. Hun het opprinnelig Katarina, men tok Agnes som klosternavn. Det sies at deres far sendte sin bror Monaldo med tolv menn for å bringe henne med tilbake, men at Klaras bønner gjorde henne så tung at de ikke fikk rokket henne. Senere sluttet moren Hortulana, som var blitt enke, og den yngste søsteren Beatrix seg til Klara og Agnes. I 1215 ga Frans dem et lite hus han hadde restaurert i tilknytning til Damiano-kirken i Assisi. Han skrev også en klosterregel for kommuniteten (Formula vitae). Dette var begynnelsen på De Fattige Kvinners Orden (Povere Dame di San Damiano), eller Damianitinnene, som først etter Klaras død ble kalt Klarisser (Ordo Sanctae Clarae - OSCl). Klara ble valgt til den første abbedissen for denne gruppen som ønsket å leve etter Frans' regel og spiritualitet. I tillegg til hennes egne slektninger inkluderte kommuniteten også tre medlemmer av den rike familien Ubaldini fra Firenze.

I 1216 fikk Klara tillatelse av pave Innocent III til å leve utelukkende av almisser uten å eie noe som helst, verken personlig eller i fellesskap, i henhold til Frans' ønsker for sin ordensfamilie. Deres eksempel førte snart til flere klostergrunnleggelser av samme slag. Kardinal Hugolin tok seg av disse klostrene og så i dem et forbilde for reform av andre kvinneklostre. Han skrev en regel til dem, som orienterte seg mot Benedikts regel og innordnet Damianitinnene i det tradisjonelle klostervesenet. Etter 1218 ble denne regelen innført i de fleste klostrene som var oppstått etter modell av San Damiano. Hugolin ønsket å myke opp den absolutte fattigdomsregelen og tilbød Klara en årlig inntekt til De fattige Kvinnene. Men hun avslo, for i Hugolins regel så hun en oppgivelse av den fransiskanske fattigdommen og en fare for kvinneordenens umiddelbare tilknytning til fransiskanerne. Klara selv og noen få andre klostre, blant annet det som den salige Agnes av Bøhmen hadde startet, holdt fast ved Formula vitae. I 1228 måtte Hugolin, som nå var blitt pave Gregor IX bekrefte privilegium paupertatis, "fattigdomsprivilegiet", og det ble utvidet til også å gjelde ordenens to klostre i Perugia og Firenze.

Gjennom hele sitt liv måtte Klara fra tid til annen slåss for å bevare dette privilegiet og også for nonnenes leveregel slik som Frans hadde utferdiget den, når pavene og andre forsiktige kirkelige autoriteter forsøkte å moderere dem.

Klarissenes måte å leve på var hardere enn i noen annen nonneorden på den tiden . De krevde total fattigdom, de bar verken sko, sandaler eller strømper, de gjennomførte streng faste og ga avkall på kjøtt, og de levde i taushet, unntatt når det var absolutt nødvendig. Klara gikk lenger enn de fleste av nonnene. Hun bar hårskjorte, sov rett på golvet på en haug med strå, brukte en trekloss som hodepute og levde på vann og brød hele fasten. Klara forlot aldri sitt konvent i Assisi og var selv var en av middelalderens fremste kontemplative, og hun er blitt kalt "det mest autentiske uttrykk for evangelisk fullkommenhet slik som Frans forsto den". En rekke undere skjedde ved hennes forbønn.

Så lenge Frans levde fortsatte deres nære forhold, og hun rådspurte ham i alle spørsmål. Aldri var søstrene lykkeligere enn når han aksepterte Klaras innbydelse og besøkte klosteret. Frans skrev sin berømte Solsang, Canticum fratris solis i klosterets lille hage i 1224. Frans døde den 3. oktober 1226, men Klara skulle overleve ham med 27 år. Begravelsesfølget dagen etter, søndag den 4. oktober, stoppet utenfor San Damiano, slik at Klara og søstrene kunne ta et siste farvel med broder Frans.

I 41 år ledet hun sin kommunitet med stor dyktighet, selv om hun i sine siste 29 år led av svært dårlig helse. Hennes egen strenghet førte ikke til følelseskulde, og det fortelles at hun om natten gikk rundt blant nonnene og bredte sengetøyet om dem. Til datteren av kongen av Bøhmen, den salige Agnes av Bøhmen, som hadde grunnlagt et kloster for Fattige Klarisser i Praha, skrev Klara at hun ikke måtte overdrive deres askese, "for våre legemer er ikke gjort av messing".

Klara var alltid hengiven til sine nonner og til byen Assisi. Dette ble ikke uttrykt bare ved at hun sydde alterduker og korporaler for byens kirker, men også ved bønn og bot på dens vegne i krisetider. To ganger, i september 1240 og juni 1241, var Assisi i fare for å bli plyndret av troppene til keiser Fredrik II, som inkluderte mange sarasenere (middelalderens navn på muslimer). Den sengeliggende Klara lot seg da bære frem til bymurene med en eske (pyksis) av elfenben med Herrens hellige legeme i hånden, og hennes biograf forteller at hun ropte ut: "Er dette Guds vilje?" Da hørtes en stemme som svarte: "Jeg vil alltid bevare dere!" Og voldsmennene vendte om og forsvant. I kunsten avbildes hun derfor ofte med en pyksis eller en (egentlig post-tridentinsk) monstrans, eller hun tramper på en turban eller en krumsabel.

I 1247 ga pave Innocent IV søstrene en ny regel, brakte den på mange måter nærmere fransiskansk enn benediktinsk observans og knyttet dem entydig til fransiskanerne. Dette var helt i Klaras ånd. Men nå ble det tillatt med felles eiendom slik at ordenen kunne skaffe seg inntekter, noe Klara protesterte mot på nytt, for det ville bety opphevelsen av Fattigdomsprivilegiet. Paven ville ikke tvinge denne regelen på noen, og tre år senere ble den trukket tilbake. Klara begynte i mellomtiden å skrive sin egen regel. Den 9. august 1253 godkjente pave Innocent IV hennes klosterregel, men utelukkende for San Damiano-klosteret. Denne regelen med godkjenningsbullen Solet annuere ble funnet i 1893.

Det var også paven som ga henne sakramentet på hennes dødsleie, da hun sovnet stille inn om morgenen to dager senere, den 11. august 1253. Hun ble bisatt dagen etter i kirken S. Giorgio i Assisi, men ble i 1265 overført til den nybygde kirken Santa Chiara. Den 30. august 1850 ble hennes grav funnet, og den 23. september ble hennes levninger tatt opp. I 1872 ble hennes mumifiserte legeme flyttet til et glasskrin i krypten. Hun ble kanonisert bare to år etter sin død, den 15. august 1255 av pave Alexander IV i Anagni. Han hadde besøkt henne under hennes siste sykdom da han fortsatt var kardinalprotektor. Hennes navn står i Martyrologium Romanum.

Ved et apostolisk brev i 1958 ble hun av pave Pius XII utropt til fjernsynets skytshelgen. Dette var fordi hun i 1252 tydelig så en hel julemesse hun ikke kunne være til stede i på grunn av sykdom. Den hellige Klaras minnedag er den 11. august. Hun ble minnet i den gamle kalenderen den 12. august. Fem av hennes brev er bevart, sammen med hennes regel og testamente. Hennes tidligste biografi ble skrevet av Thomas av Celano før 1261. Den er nylig gjenfunnet, etter å ha vært tapt siden 1500-tallet. Klosteret San Damiano er bevart nesten uforandret, og på hennes plass i refektoriet står hver dag friske blomster. Hennes attributt, ved siden av monstransen, er kors, lilje, regelbok, abbedissestav, oljelampe.

I likhet med fransiskanerne spredte klarissene seg til andre deler av Europa. Ved Klaras død var det allerede 111 klostre: 68 i Italia, 21 i Spania, 14 i Frankrike og 8 i Tyskland (inkludert Bøhmen). I Spania økte antallet til 47 i løpet av 1200-tallet, og ordenen spredte seg også til England og Skandinavia. På slutten av 1300-tallet var det over 400 klostre i Europa. Over hele den kristne verden sluttet kvinner seg sammen i religiøse fellesskap, og for å sikre sin åndelige og kirkelige eksistens, måtte de knytte seg til en eksisterende orden.

I San Damiano levde søstrene etter St. Klaras regel, men i de andre klostrene var det usikkerhet og ulikhet. For å oppnå en enhetlig orden offentliggjorde pave Urban IV i 1283 en ny regel. Den gjeninnførte langt på vei Innocent IVs regel og tillot klostrene felles eiendom og faste inntekter for å sikre sin eksistens. Men den ønskede enheten ble ikke oppnådd, fordi klostrene delte seg nå i to grupper: Den ene fulgte Klaras regel, mens den andre fulgte Urban IVs, de såkalte urbanistinnene.

Som blant fransiskanerne fortsatte kontroversene blant nonnene om fattigdomsspørsmålet, og det var et splittende element inntil den hellige Colette (1381-1447) reformerte klarissene på 1400-tallet. Ved hennes død hadde 18 klostre antatt Klaras regel og Colettes konstitusjoner. Disse "colettinner-klarissene" (Ordo Sanctae Clarae reformationis a Sancta Coeleta - OSClCol) fortsatte i forbund med fransiskanerne og underlagt konventualene (OFMConv).

I mellomtiden var det innen fransiskanerordenen oppstått en observant-bevegelse, og den bredte seg også blant klarissene på 1400-tallet. Under deres innflytelse ble de fleste klarisser-klostrene reformert. Reformen forandret ikke på retten til felles eiendom og faste inntekter. Disse klostrene dannet en egen gren av klarissene - Observantinnene (Ordo Sanctae Clarae de Observantia - OSClObs) underlagt Observantene (OFMObs). Ikke sjelden hadde de gjennomført reformen av kvinneklostrene med alle midler, delvis også mot søstrenes vilje og ved hjelp av statlig makt.

Ved delingen av fransiskanerordenen i 1517 mellom observanter og konventualer ble alle reformerte klarriser-klostrene, også colettinnene, underlagt observantene. De ureformerte lå under konventualene. Klostrenes avhengighet av verdslige fyrster ble deres bane dersom herrene ble protestanter.

I sin virkeliggjøring av det fransiskanske liv fant også kapusinerne støtte blant søstre. Den 10. desember 1538 godkjente pave Paul III det første kloster for kapusiner-klarisser (Ordo Sanctae Clarae Capuccinarum - OSClCap), og det oppsto snart lignende klostre i Italia og resten av Europa. Fra Spania dro det på 1700-tallet kapusiner-klarisser til Mexico, Lima, Guatemala og Santiago de Chile.

Klarissenes videre utbredelse ble stoppet av klosteropphevelsene sent på 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet. Fornyelsen begynte deretter i Frankrike, hvor colettinnene opplevde en ny oppsving. Klarissene fortsetter i dag som en kontemplativ orden, relativt få i antall, men fortsatt preget av de samme idealer som inspirerte St. Frans og St. Klara. Fortsatt er urbanistinner-klarissene knyttet til konventualene, klarissene etter St. Klaras regel, klarisser av den strenge observans (Ordo Sanctae Clarae Strictioris Observantiae - OSClSObs) og colettinner-klarissene til fransiskanerne (observantene) og kapusiner-klarissene til kapusinerne, men de ulike grenene arbeider for sammenslåing. Det finnes også andre ordensgrener: Alcantarinerinner (Ordo Sanctae Clarae Alcantarinarum - OSClAlc) og rekollektinner-klarisser (Ordo Sanctae Clarae Recollectarum - OSClRec).

I dag finnes det ca 15.000 klarisser fordelt på 675 klostre, og dessuten 137 konventer for kapusiner-klarisser med ca 3.000 medlemmer og ca 700 urbanistinner. Det finnes klarisser i Larvik.

av Webmaster publisert 05.01.1999, sist endret 22.02.2016 - 12:10