Den hellige Frans av Assisi (1182-1226)

Minnedag: 4. oktober

Frans av Assisi. Hentet fra http://www.vatican.va/roman_curia/vatican_city_state/telephones/ Skytshelgen for Italia (1939), Assisi, bispedømmet Basel, Katolsk Aksjon i Italia (1939); for fransiskanere, de fattige, sosialarbeid, miljøvern og økologer (1979), kjøpmenn, skreddere, vevere, tøyhandlere, linhandlere, tapethandlere, skibbrudne og straffanger; for lamme og blinde; mot hodesmerter og pest; for dyrevernorganisasjoner og dyrene

Den hellige Frans ble født i Assisi i Umbria i Italia tidlig i 1182 som sønn av den rike tøyhandleren Pietro Bernardone og hans kone Johanna Pica. I dag har Assisi ca 25.000 innbyggere, men på 1100- og 1200-tallet var den betydelig mindre. Deler av deres hus kan ennå ses, og rommet der Frans ble født, er gjort om til kapell. Riktignok er det også mange andre steder som hevder å være hans fødested: Chiesa Nova, San Francesco Piccolino eller TOR Casa Paterna. Alle disse stedene befinner seg rundt byens sentrale plass, Piazza del Comunue. I den første fresken Giotto malte i kirken San Francesco finnes en avbildning av denne plassen. Scenen kunne ha vært malt i dag, så lite har den forandret seg siden Frans' dager.

Faren var i Frankrike da sønnen ble født. Han ble døpt Giovanni i katedralen San Rufino, men da faren kom tilbake, forlangte han at sønnen skulle hete Francesco (den lille franskmannen), på grunn av at hans mor kom fra Provençe og fordi faren var i Frankrike da han ble født. Han lærte latin og fransk, og i ungdomstiden var han en livsglad yngling som levde et overfladisk, sorgløst liv sammen med sine venner. Han hadde mye penger og brukte dem ødselt; han likte det som strålte og tiltrakk seg oppmerksomhet og elsket trubadurenes sanger. Han var et øyeblikkets barn og hans mål var en karriere som ridder og trubadur.

Frans arbeidet i farens tøybutikk, men lengter etter storverk og eventyr. Som tjueåring deltok han i 1202 i krigen mellom Assisi og Perugia, og ble tatt til fange som resten av Assisis styrker i slaget ved Collestrada. Men ett år i fangenskap i Perugia knekket ikke motet hans. Han drømte stadig om å vinne ære og ry, og med sitt gode humør holdt han motet oppe hos sine kamerater. Men helsen var nedbrutt, og da han var satt fri etter at faren hadde betalt en løsesum, ble han slått ned av en langvarig og farlig sykdom. Han tilbrakte det meste av året 1204 i sengen. Etter å ha blitt frisk stilte han i 1205 opp for en annen militær ekspedisjon, denne gang for Walter de Brienne, som sloss i landsdelen Puglia. Målet var å bli med på Det 4. korstog. Han kjøpte seg dyrt utstyr og vakre klær, men da han red av gårde, møtte han en mann som var blitt fattig og svært dårlig kledt. Han ble slått av medlidenhet og byttet klær med mannen.

Men allerede ved det første overnattingsstedet i Spoleto han ble alvorlig syk. I denne tilstanden hørte han en røst: "Hvor vil du hen, Frans?" Og da han hadde fortalt om sine fremtidsplaner, fortsatte røsten: "Si meg, hvem kan føre deg lengst - Herren eller tjeneren?" - "Herren", svarte Frans. -"Men hvorfor forkaster du da Herren til fordel for tjeneren?" -"Herre, hva vil du jeg skal gjøre?" spurte Frans med skjelvende røst. Svaret lød: "Vend tilbake til din by! Der skal du få vite hva du bør gjøre." Etter en søvnløs natt slepte den syke seg neste dag tilbake til Assisi.

I begynnelsen fortsatte han sitt gamle liv, men stillere og med mindre glede. Frans' opplevelser gjorde at han måtte erkjenne at livet inneholdt annet enn velstand og nytelse. Han som alltid hadde søkt muntre venners selskap, vandret nå å ensomme stier og fant ofte veien til en bortgjemt grotte utenfor byen. Her kunne han ligge timevis i bønn om at Herren viste ham den vei han burde vandre og lære ham å gjøre Herrens vilje. Han dro på en pilegrimstur til Roma. Der møtte han en spedalsk med slike sår at han ble slått av skrekk og avsky, men han overvant den. Da den syke rakte frem hånden, ga Frans ham ikke bare penger, men gikk så langt som å kysse den sykes hånd - en utenkelig gjerning den gangen. Han tilbrakte også en dag med å tigge, etter at han hadde byttet klær med en tigger ved St. Peters grav.

Valfarten til Roma styrket ham, men ennå visste han ikke hvordan han skulle leve. Han besøkte sykehusene og arbeidet for de fattige, og noe av det første han gjorde etter omvendelsen, var å pleie de spedalske. Høsten 1205 ba han en dag som vanlig i den lille forfalne kirken San Damiano utenfor Assisi. Den fattige presten hadde ikke en gang råd til olje for lampen foran bildet av den korsfestede Kristus i bysantinsk stil. Plutselig hørte han at Kristus snakket til ham fra krusifikset tre ganger: "Frans, sett i stand mitt hus, som du ser forfaller". Dette krusifikset kan fortsatt ses i kirken Santa Chiara i Assisi. Karakteristisk nok tok Frans budskapet helt bokstavelig. Han dro til farens tøylager, tok med så mange av sin fars tøyruller som en hest kunne bære, solgte rullene og hesten på markedsplassen i Foligno og tok med pengene til den fattige presten i San Damiano, for at han kunne sette i stand kapellet. Han ba presten om å få bo der sammen med ham som oblat. Presten gikk med på det, med han nektet å ta i mot pengene, som Frans derfor la i en vinduskarm.

Men faren ble rasende og stormet ut til kapellet, men Frans hadde gjemt seg. Etter noen døgn med bønn og faste viste han seg igjen, men så vansiret og dårlig kledt at folket kalte ham gal. Den rasende faren dro ham hjem, slo den 25-årige sønnen nådeløst, satte fotjern på ham og stengte ham inne. Men moren slapp ham fri da faren var gått, og Frans vendte tilbake til San Damiano. Men faren fulgte ham dit, slo ham i hodet og insisterte på at han enten skulle bli med hjem eller fraskrive seg all arv og betale tilbake pengene han hadde tatt. Frans hadde ikke noe imot å bli gjort arveløs, men sa at de andre pengene nå tilhørte Gud og de fattige.

Siden Frans nå var oblat, sto han direkte under biskopens jurisdiksjon. Faren stevnet ham da for biskop Guido av Assisi for hans ulydighet. Biskopen ba Frans gi pengene tilbake og stole på Gud. Frans gjorde som han fikk beskjed om. Han sa fra seg arven og ga alt tilbake. Men med sin vanlige hang til å ta alt bokstavelig, la han til: "Klærne jeg bærer er også hans. Jeg skal gi dem tilbake". Foran øynene på biskopen og en stor menneskemengde tok han av seg alle klærne og ga dem til faren, og sto der naken. Biskopen fant en kappe som tilhørte en av hans arbeidere og ga til Frans. Han mottok denne sin første almisse med takk, tegnet et kors med kritt på den og dro ut av byen for å "gifte seg med fru Fattigdom". Han erklærte: "Hittil har jeg kalt Pietro Bernardone min far. Fra nå av sier jeg bare: Fader vår, du som er i himmelen." Frans var da 25 år gammel, og dette var hans avskjed med samfunnet.

Frans dro av sted for å finne ly, mens han sang til Guds pris. Han møtte en røverbande, som spurte hvem han var. Han svarte: "Jeg er den store Kongens sendebud". De slo ham og kastet ham i en snøfonn, men han fortsatte sin vandring mens han fortsatt sang og priste Gud. Han passerte benediktinerklosteret San Verecondo, og der fikk han almisser og arbeid på kjøkkenet som en ukjent fattig mann. I byen Gubbio traff han en han kjente, Federico Spadalunga. Han tok Frans med hjem, ga ham en tunika, belte og sko som pilegrimer bar. Klærne var anstendige, men fattigslige. Disse bar han i to år, og han vandret rundt med en stav i hånden som en eremitt. I Gubbio tjente han leprakolonien der. I en tid levde han alene, og i mellomtiden var han erklært gal av innbyggerne i Assisi.

Sommeren 1206 vendte han tilbake til San Damiano i Assisi. Han samlet almisser og tigde i Assisi for å betale reparasjonen av kapellet. Han bar selv steiner dit og hjalp murerne med arbeidet. Deretter gjorde han det samme med en gammel kirke viet til St. Peter. Deretter dro han til et lite kapell som het Portiuncula (liten del, partikkel), som tilhørte benediktinerklosteret San Benedetto på Monte Subasio. De hadde trolig gitt kapellet navnet på grunn av at det var bygd på et så lite stykke jord. Det står på en slette tre kilometer fra Assisi, og var den gangen forlatt og i ruiner. Stedet appellerte til Frans, og han var henrykt over kapellets navn, Santa Maria degli Angeli. Han reparerte det og slo seg ned der.

På festen for den hellige Mattias, den 24. februar 1208, hørte Frans i denne kirken det evangeliet som da ble brukt på denne festen: "Hvor dere kommer, skal dere forkynne at himlenes rike er nær. (o) Som gave har dere fått det, som gave skal dere gi det videre. Unngå å få penger i beltet (o) ta ikke skreppe med på veien, heller ikke to kjortler, ikke sko eller stav (o) Jeg sender dere ut som får i en ulveflokk!" (Matt 10,7-19). Da visste Frans at hans vei var pekt ut, tok av seg skoene og ga dem bort sammen med staven og beltet. Han tok på seg en ufarget ullkutte, snørte den med et tau og bega seg ut som tigger. Dette var den drakten han ga til sine brødre året etter.

For mange begynte å beundre Frans, og noen ønsket å bli hans ledsagere og disipler. Den første av disse var Bernhard da Quintavalle, en rik ung handelsmann i Assisi. Han solgte alt han eide og delte pengene blant de fattige. Peter av Cattaneo (Pietro Cattani), kannik ved katedralen i Assisi, ønsket også å bli Frans' disippel, og Frans ga dem begge to drakten den 16. april 1208. Den tredje som sluttet seg til dem, var den berømte salige broder Egidius (Egidio), en mann av stor enkelhet og åndelig visdom. Han kom den 23. april. Senere kom den ydmyke broder Masseo og den enfoldige "Einebærbusk" eller Junipero, og flere sluttet seg til. Snart dro de parvis på prekenreiser, og Frans og Egidio dro til Marche de Ancona.

Snart var det sju likesinnede som hadde sluttet seg til ham, noen av dem var modne, middelaldrende menn. Da han hadde fått 11 ledsagere, skrev Frans i 1209 en kort uformell regel, som i hovedsak besto av evangelienes råd om perfeksjon. Rundt år 1209 ble han også viet til diakon, men av ydmykhet ble han aldri noen sinne viet til prest. I 1210 dro Frans med sine ledsagere til pave Innocent III i Roma for å få sin tiggerorden godkjent. Paven syntes først regelen var for streng, men natten før audiensen drømte han at Lateranbasilikaen holdt på å rase sammen, da en enkel mann kom inn og støttet den. Han gjenkjente Frans, og dagen etter godkjente han den første, enkle fransiskanerregelen, Regula Prima (den er senere gått tapt), riktignok bare muntlig, ga Frans og hans disipler tonsuren og ga dem en generell godkjennelse som botspredikanter. Paven fortalte sin nevø om drømmen, og av ham fikk den hellige Bonaventura senere høre om den.

Dermed var ordenen født. Frans ga den navnet «minstebrødrene», men i dag er de bedre kjent som «fransiskanerne». En av de tingene som skilte dem fra andre grupper av italienske fattige predikanter i samtiden, var deres respekt for og lydighet til Kirken og deres doktrinære ortodoksi. Regelen påbød at brødre som avvek fra katolsk tro og liv i ord eller gjerninger, skulle utelukkes fra fellesskapet. Frans og brødrene bodde nå sammen i en liten hytte i Rivo Torto utenfor portene i Assisi. Derfra dro de av og til som Jesu disipler rundt i Umbria og prekte. Alle hadde avlagt fattigdomsløfte, og idealet til den senere tiggerordenen avtegnet seg. Med friskt mot kvittet brødrene seg med både fast og løs eiendom, for siden å leve i fattigdom av sine henders arbeid og av de vennlige almisser som vennlige mennesker ga dem. De flettet kurver, knyttet fiskegarn, lappet sko, og de hjalp bøndene i onnene med å plukke druer og oliven, med å samle brensel, feie og gjøre rent. De fikk til livets opphold ved å ta dette tilfeldige arbeidet eller ved å tigge, og det overskytende ga de til de fattige. Brødrene forsaket til og med felles eiendom, menneskelig lærdom og kirkelige embeter. I 1212 var det allerede over 100 av dem.

Etter en stund fikk brødrene bråk med en bonde som ville bruke hytten deres til eselet sitt. Frans dro av gårde for å treffe benediktinernes abbed på Monte Subasio. I 1212 ga han Portiuncula og den lille kirken Santa Maria degli Angeli til Frans med et stykke jord, på betingelse av at det alltid skulle være ordenens hovedkvarter. Dette ble fransiskanernes stamkloster. I nærheten var det en koloni for spedalske. Frans brukte sine ferdigheter som trubadur til komposisjon av sanger og bønner. Han kalte seg selv Guds lille fattige, "Il Poverello". Hans ydmykhet var så stor at han forble diakon hele livet, han våget ikke å bli viet til prest.

For å gi kvinner tilgang til fellesskapet grunnla Frans i 1212 den kvinnelige grenen av fransiskanerordenen, klarisserordenen, også kalt andre-ordenen. Dette gjorde han sammen med Klara (Chiara) Sciffi, en venn og trofast tilhenger, som forlot sin rike familie i Assisi og sluttet seg til Frans natten mellom 18. og 19. mars 1211. Han oppmuntret henne til å starte et fellesskap for kvinner i San Damiano. I dag kalles denne gruppen søstre for klarisser. Tilstrømmingen av legfolk, også gifte, ble så stor at Frans i 1221 grunnla den såkalte tredje-orden, tertiarene, og åpnet dermed for en større gruppe til Mindrebrødreordenen, også kalt minoritterordenen, eller gråbrødrene som de ble kalt i Norden.

Frans hadde et ønske om å misjonere blant sarasenerne (muslimene), og i 1212 dro han østover sammen med en ledsager. I Ancona gikk de om bord i et skip som skulle til Syria, men det led skibbrudd ved kysten av Dalmatia. De to brødrene kunne ikke komme videre, og siden de ikke hadde noen penger, dro de tilbake til Ancona som blindpassasjerer. De forkynte i ett år i det sentrale Italia, og av grev Orlando av Chiusi i Toscana fikk fransiskanerne den 8. mai 1213 til sin disposisjon retrettstedet Monte Alvernia (La Verna) i de toskanske Appenninene. I 1213-15 forsøkte Frans igjen å komme seg til muslimene, og dro mot Marokko gjennom Spania. Men han ble syk i Spania og måtte vende hjem. Ikke lenge etter, den 16. januar 1220, ble fem fransiskanerbrødre martyrdrept i Marokko; broder Berardo og hans ledsagere var ordenens første martyrer. Tilbake i Portiuncula mottok han en gruppe lærde menn som kom til ordenen. En av dem var broder Thomas av Celano, som skulle bli forfatteren av tre biografier om Frans.

Frans hadde egentlig ikke planlagt å stifte noen orden, men som et nytt evangelium bredte snart den fransiskanske vekkelsen seg over hele Italia. Brødrene dro rundt omkring i det midtre Italia og lenger, og forkynte omvendelse. Tilstrømningen var grenseløs, og tiggerordenen vokste og vokste, etter noen år var de allerede 5000 brødre, og et nytt brorskap ble påbegynt i Bologna. Mange byer var ivrige etter å få brødrene i sin midte, og kommuniteter grodde opp i hele Umbria, Toscana, Lombardia og Ancona. Snart strømmet tiggermunkene ut i verden for å forkynne den nye ideen som var født i Umbria. I sin forkynnelse la Frans vekt på enkelhet og fattigdom, og satte sin lit til det guddommelige forsyn fremfor verdens goder. Brødrenes bygninger var enkle hytter av strå og leire og kirkene var små og beskjedne. De sov rett på golvet, hadde ingen bord eller stoler og svært få bøker. Først senere vant ordenens teologer berømmelse på universitetene. Den hellige Bonaventura både eksemplifiserte og godkjente denne utviklingen.

I 1216 skal Frans ha klart å få pave Honorius III til å innvilge Portiuncula-avlaten eller Assisi-avlaten. Men dokumentasjonen stammer fra 1310, så omstendighetene diskuteres heftig av forskerne. Året etter (eventuelt året før under Laterankonsilet) var han i Roma, og tradisjonen vil ha det til at han da møtte den hellige Dominikus (moderne historikere tror ikke de noen sinne møttes), som hadde forkynt bot og omvendelse i Sør-Frankrike mens Frans fortsatt var en ung livsnyter i Assisi. Frans ønsket også å forkynne i Frankrike, men ble overtalt til å la det være av kardinal Ugolino (Hugolin). I stedet sendte han brødrene Pacifico og Agnello, som senere brakte fransiskanerne til England.

Allerede i 1217 var den nye bevegelsen begynt å utvikle seg til en religiøs orden. Det første generalkapitlet ble holdt i Portiuncula pinsen 1217. Ordenen hadde nå så mange medlemmer at den ble oppdelt i provinser, og brødrene ble sendt i grupper til andre land, over Alpene, til Spania, Tyskland og Ungarn. Broder Egidio ble sendt til Tunis og broder Elias til Det hellige Land. Men ordenen begynte å lide under sin egen suksess på grunn av mangel på organisasjon. Frans innkalte ordenens andre generalkapittel i 1219, og fem tusen brødre var til stede. Det ble kalt "Matte-kapitlet" på grunn av alle hyttene av kvister og matter som i all hast var satt opp for å huse alle brødrene. Fra dette kapitlet sendte Frans noen av brødrene til Tunis og Marokko, mens han reserverte sarasenerne i Egypt og Syria for seg selv.

På Laterankonsilet i 1215 hadde Innocent III appellert om et nytt korstog, men det hadde bare resultert i spredte forsøk på å forsterke det latinske keiserdømmet i øst. Frans var ikke fornøyd med dette, og derfor ble han med det 5. korstoget under Gautier de Brienne. Sammen med tolv brødre seilte han i juni 1219 fra Ancona til Damietta i Egypt, som korsfarerne beleiret. De kom frem om høsten. Her mistet han raskt og brutalt sine illusjoner om korsfarerne. Han fordømte de løslivede eventyrerne som skulle forestille hellige krigere; 6.000 av dem ble drept i et angrep på byen. På en eller annen måte kom han seg gjennom de fiendtlige linjene sammen med broder Illuminato og ropte: "Sultan! Sultan!" Selv om det var prispenger på alle kristne hoder ble de ført frem for den egyptiske sultanen Malek al-Kamel. Frans gjorde ellers et svært godt inntrykk på sultanen, men forsøkene på å omvende muslimen var forgjeves. Men han var så imponert at han lovte å forbedre forholdene for sine kristne fanger og innrømmet Frans og hans disipler privilegiet å være voktere av Den hellige Grav. Frans avslo alle de rike gavene og vendte tilbake til de kristne linjene. Etter å ha besøkt Det hellige Land i noen måneder, dro Frans våren 1220 tilbake til Italia, etter at han fikk nyheter om at ordenen hadde begynt å forandre seg i hans fravær. Sammen med Pietro Cattani, Elias og Caesarius av Speyer kom han til Venezia.

Da Frans kom tilbake fra øst, fant han visse fornyelsestendenser blant medbrødrene. Tilstrømmingen hadde vært så stor at ikke alle fant å kunne leve etter Frans' strenge regel. Hans vikarer Matteus av Narni og Gregor av Napoli hadde innført visse nyskapninger for å bringe ordenen på linje med andre munkeordener og styrke deres rette ånd innenfor de mer rigide rammene for monastisk observans og foreskrevne askese. Hos søstrene i San Damiano hadde det tatt form av regulære konstitusjoner, trukket opp etter den benediktinske modellen av kardinal Ugolino.

Da Frans kom til brødrene i Bologna, ble han forbløffet og sørgmodig over å finne at de bodde i et fint kloster av stein og planla å åpne en skole i tilknytning til universitetet.. Han nektet å gå inn i klosteret og fant husly hos dominikanerne. Han sendte bud etter klosterets leder, irettesatte ham og ga brødrene ordre om å forlate huset. Frans så på denne hendelsen som forræderi, og det var en krise som kunne forvandle eller ødelegge ordenen. Han dro til Den hellige Stol, og pave Honorius III utnevnte i 1220 Frans' gode venn, kardinal Ugolino, til fransiskanernes protektor og rådgiver, for han var en mann som trodde på Frans og hans ideer samtidig som han var en erfaren administrator. Han ønsket at hele Kirken skulle nyte godt av Frans' idealer og eksempel og at noen av brødrene også skulle bli biskoper. Han ønsket at ordenen skulle bli en velsmurt organisasjon i kampen for reformer i Kirken. Frans sa fra seg ledelsen av ordenen og utnevnte Pietro Cattani til sin vikar. Han hadde denne posten til sin død den 10. mars 1221.

Frans bestemte seg for å revidere sin regel. I 1221 laget han en revidert utgave av den, støttet av kardinal Ugolino. Den var mer praktisk og detaljert enn den første, men gjentok den fattigdom, ydmykhet og evangeliske frihet som han selv alltid hadde vært et eksempel på. Han innkalte et nytt generalkapittel som møttes i Portiuncula den 30. mai 1221. Her la han frem den nye regelen som en utfordring til dissidentene og legalistene som nå under overflaten truet den fredelige utviklingen av fransiskanerordenen. Fremst blant dem var Frans' nye vikar, broder Elias av Cortona. Han ble utnevnt på kapitlet i 1221 og var den reelle generalmagisteren i ordenen etter at Frans hadde trukket seg tilbake fra den aktive ledelsen av den. Men han våget ikke åpent å trosse grunnleggeren, som han respekterte dypt. Kapitlet godkjente regelen, som kalles Regula non bullata, fordi den ikke fikk pavens godkjennelse. Kapitlet vedtok også å sende misjonærer til Tyskland under ledelse av Caesarius av Speyer og Thomas av Celano sammen med Giordano av Giano, som senere skrev en krønike fra denne misjonsreisen.

I to år sto Frans overfor en økende tendens til å bryte med hans ideer og han syntes utviklingen gikk i retning av å kompromittere det fransiskanske kall. I 1221 og 1222 dro han på en prekenreise til Sør-Italia. Den 15. august 1522 prekte han på det sentrale torget i Bologna, den berømte universitetsbyen hvor fransiskanerne nå trolig hadde en teologisk skole. Fra en kort notis Frans skrev til Antonius av Padova, datert 1223, vet vi at denne berømte helgen og kirkelærer underviste brødrene i teologi i Bologna, fordi han hørte til provinsen Romagna i Nord-Italia.

I 1223 reviderte han sin regel igjen etter å ha trukket seg tilbake til eneboerhytten Fontecolombo sammen med broder Leo og Bonizo fra Bologna, en ekspert i sivil- og kirkerett. Han ga den til broder Elias for at den skulle sendes rundt til provinsialene. Den ble straks mistet, så Frans måtte diktere den igjen til broder Leo, til tross for protesten fra mange brødre som holdt fast ved at forbudet mot felles eiendom var ugjennomførlig. Etter en delvis modifisering for å imøtekomme forskjellige meninger i ordenen, ble den godkjent av generalkapitlet. Den 29. november 1223 godkjente pave Honorius III i bullen Solet annuere den nye ordensregelen, kalt Regula Bullata, "den endelige". Regelen inneholdt innrømmelser som Frans angret på, men han kunne ikke stå imot dem. Hans beklagelse over den økende kompleksiteten i hans enkle orden er tydelig i den vemodige tonen i hans Testamente. Regelen ble revidert og utvidet av senere ledere for fransiskanerne. Laterankonsilet i 1215 hadde bestemt at det ikke skulle godkjennes flere ordensregler etter den dato, men Frans fikk sin regel godkjent fordi pave Innocent III allerede hadde godkjent den muntlig i 1210.

I Frans' siste år, mens han ikke hadde noen formelle posisjoner i ordenen, skjedde noen av de mest berømte hendelsene i hans liv. Julen 1223 tilbrakte Frans i Grecchio i Rieti-dalen. Der tok han initiativet til den første julekrybben som et tablå med levende figurer. Den ble gjort i stand av broder Johannes da Vellita i eneboerhytten. Frans la med dette vekt på Jesusbarnets fattigdom, ydmykhet og uskyld. Bøndene strømmet dit til midnattsmessen. Frans tjenestegjorde som diakon, og ved krybben sang han evangeliet med slik hengivelse at menn gråt. Skikken med julekrybber har nå spredt seg over hele den kristne verden. Den var trolig ikke helt ukjent før Frans' tid, men det var gjennom hans bruk av den at den vant sin enorme popularitet.

Frans ble noen måneder i Grecchio i bønn og stillhet. Den 15. august 1224 dro han til ensomheten oppe på det høye fjellet Monte Alvernia ved La Verna i Appenninene i Toscana, ved Arnos øvre løp og bygde seg en liten celle der. Han prekte til dyrene, og legenden forteller til og med at fuglene kom til ham og satt stille mens han talte Guds ord til dem. Han uttrykte sine følelser i vakre dikt og brev. Som få andre kirkepersonligheter hadde Frans innflytelse på kirke og samfunn i vesten. Han kalte sine ledsagere til et enkelt liv i fattigdom og ydmykhet for Gud. På alle måter forsøkte han å la sitt liv bli inspirert av Herren Jesu Kristi eksempel. Generalkapitlet i 1224 organiserte en ny misjonsekspedisjon, denne gang til England. Misjonærene slo seg ned i universitetsbyene Oxford og Cambridge i tillegg til i London.

Frans var nå en dødsmerket og nedbrutt mann. Strenge selvpinsler, mye våking og et rastløst vandringsliv hadde uttømt hans beste krefter alt som førtiåring. Da legemet ble for svakt til lenger å kunne tjene den brennende sjelen, kom det bitre stunder av selvbebreidelser. Han trodde å høre demoner som anklaget ham for å ha ødelagt seg selv med overdreven askese. Men han kalte alle sykdommer for "søster" og sitt legeme for "broder esel".

Til La Verna fikk bare broder Leo komme og besøke ham før Mikkelsmesse 29. september, og han brakte Frans vann og brød og deltok i hans ottesang. Her levde Frans i en ekstase slik at Leo bokstavelig trodde han så ham sveve over jorden i høyde med tretoppene. Den hellige mannen fordypet seg i Jesu lidelser på korset, og selv hadde han hele livet bare ett mål: Å bli stadig mer lik Kristus. På eller rundt festen for Korsets opphøyelse den 14. september 1224 kom han Herren enda nærmere enn før, for under en dyp ekstase mottok Frans Kristi sårmerker (Stigmata) på hender og føtter, og fra et åpent sår i høyre side piplet det blod. Han skal ha mottatt sårmerkene av en seraf. Dette er den første sikre stigmatisering som er kjent overhodet. Stigmatisering er ellers uvanlig for menn, da kvinner har større suggesjonskraft. Den hellige Bonaventura har gitt en utførlig skildring av hendelsen. Frans forsøkte alltid siden å skjule sine sår; han dekket hendene med drakten og brukte heretter sokker og sko på føttene. Selv om han var svak og svært syk, gjennomførte han en prekenreise i Umbria og Marche vinteren 1224/25.

Frans, som av beskjedenhet og ydmykhet hele livet fortsatte å være diakon og ikke ville motta prestevielsen, måtte de siste år av sitt liv tåle tunge legemlige lidelser. En av årsakene var sårmerkene, som aldri forlot ham og bidro til å svekke ham. I tillegg var han uttært og utmattet etter sin utrettelige misjonsvirksomhet, sterke leddsmerter gjorde at han i blant nesten ikke kunne bevege seg. I tillegg til mage- og leversmerter holdt han også på å bli blind. Våren 1225 tvang kardinal Ugolino og broder Elias ham til å oppsøke pavens leger i Rieti. På vei dit avla han sitt siste besøk hos Klara i San Damiano. Så lenge Frans levde, hadde hans nære forhold til henne fortsatt, og hun rådspurte ham i alle spørsmål. Aldri var søstrene lykkeligere enn når han aksepterte Klaras innbydelse og besøkte klosteret. På sitt siste besøk skrev Frans sin berømte Solsang, Canticum fratris solis, i klosterets lille hage, nesten gal av smerte og ubehag. Han satte melodi til den og lærte den til brødrene. Senere la han til delen om tilgivelse, etter at han hadde forsonet biskopen og podestà i Assisi. Den såkalte Frans av Assisi bønn og sangen som bygger på den, "Gjør meg til redskap for din fred", er ikke av Frans; den ble ikke skrevet før rundt første verdenskrig.

I Rieti ble han i juli 1225 ønsket velkommen av kardinal Ugolino og pavehoffet. Han fortsatte til Fontecolombo, hvor han under press fra broder Elias gikk med på å gjennomgå den smertefulle operasjonen å få tinningene svidd for å lege øyelidelsen. Han dro til Monte Rainerio for å gjennomgå den behandlingen som var foreskrevet. Han fikk bare en midlertidig bedring, og operasjonen var en fiasko. I september 1225 ble han overført til San Fabiano della Foresta ved Rieti for videre behandling. Våren 1226 ble han sendt videre til den da berømte medisinske skolen i Siena. Men Frans følte stadig større dødslengsel, hadde ingen livsvilje og ville ikke la seg bli hjulpet.

En kveld han hadde fryktelige smerter, fryktet han at han ville dø, og han dikterte noen få linjer til farvel som er kjent som Siena-testamentet. Senere ble han overført til eneboerhytten Celle di Cortona, og der dikterte han trolig sitt testamente til sin etterfølger som ordensgeneral, den trofaste bror Elias. Sommeren 1226 var han i Bagnara i åsene ved Nocera. Hans tilstand forverret seg, og på en båre brakte tungt væpnede soldater helgenen - det hadde han lenge vært for folket - tilbake til Assisi. Bevæpningen var nødvendig, for overalt på veien ventet røvere på å få tak i "Italias mest kostbare relikvie". Relikvierøving var på den tiden vanlig i Italia, så Frans ble ikke unnet en rolig død. I Assisi ble han innlosjert i biskopens hus, men biskop Guido selv var på en pilegrimsreise til den hellige Mikaels helligdom på Monte Gargano. Han presset legene der til å fortelle sannheten, og de fortalte ham at han ikke kunne leve lenger enn et par uker. Han utbrøt: "Velkommen, søster Død!" og ba om å bli fraktet til Portiuncula. Da de kom til en ås med utsikt mot Assisi, ba han om å bli satt ned. Han vendte sine blinde øyne mot byen og nedkalte Guds velsignelse over den og over sine brødre. Deretter bar de ham til Portiuncula.

Han ba brødrene om å sende bud til Roma etter Giacoma di Settesoli, som hadde blitt hans venn. Hun skulle ta med lys og en grå kappe til hans begravelse i tillegg til litt av den kaken han likte så godt. Men fruen ankom før budbringen hadde rukket å starte. Han dikterte enda et par linjer til Klara og hennes nonner, og ba brødrene synge det verset av Solsangen som priser døden. Deretter ba han om brød og brøt det og ga alle tilstedeværende en bit som tegn på gjensidig kjærlighet og fred, og sa til dem: "Nå har jeg gjort min del. Måtte Kristus lære dere å gjøre deres".

Etter hans eget ønske la man ham på gulvet i hans lille hytte, som egentlig alltid hadde vært hans rette hjem. Han ble dekket av en gammel drakt, som guardianen lånte ham. Han formante brødrene å elske Gud, fattigdommen og fremfor alt evangeliet, og ga sin velsignelse til alle sine disipler, både de som var der, og alle de andre. Han fortalte brødrene hva de skulle gjøre med hans legeme. Nå ønsket han "søster Død" velkommen. Etter hans eget ønske ble Herrens lidelseshistorie fra Johannes-evangeliet lest høyt, og Salme 141 ble bedt. Ved solnedgang ca klokken sju lørdag den 3. oktober 1226 lukket han sine øyne for alltid, bare 45 år gammel. Først neste dag ble sårmerkene oppdaget på hans utmagrede kropp.

Han hadde bedt om å bli gravlagt i de kriminelles gravlund på Colle d'Inferno, men søndag den 4. oktober, dagen etter han døde, ble hans legeme båret i høytidelig prosesjon til kirken S. Giorgio i Assisi, hvor han i barndommen hadde gått på katedralskolen, og bisatt der. Begravelsesfølget stoppet utenfor San Damiano, slik at Klara og søstrene kunne ta et siste farvel med broder Frans, denne beskjedne og ydmyke mannen som forandret verden.

Bare 21 måneder senere, den 16. juli 1228, ble han helligkåret av pave Gregor IX (tidligere kardinal Ugolino; valgt 19. mars 1227), som dagen før hadde lagt ned grunnsteinen til basilikaen San Francesco som broder Elias bygde for å huse helgenens ben. Bullen Mira circa nos av 19. juli erklærte Frans som helgen og satte hans festdag i den universelle kirken til 4. oktober, og der har den vært siden. Paven hadde beordret byggingen av en specialis ecclesia, spesiell kirke, for Frans i bullen Recolentes av 29. april 1228. Den ble bygd i den vestlige delen av byen på Collis inferni, som paven døpte om til Collis paradisi. Senere ble kirken utsmykket med Giottos berømte fresker ca år 1300. Da kjelleren var ferdig i 1230, ble ordensgrunnleggerens legeme den 25. mai i all hemmelighet fraktet dit og bisatt på et hemmelig sted, igjen av angst for relikvierøvere. Først mange århundrer senere, etter flere mislykkede gravinger, fant man i 1818 den underjordiske krypten med den helliges ben. Man reiste et rikt utsmykket gravmæle, men det ble i 1932 byttet ut med et enkelt. Her ligger Frans omgitt av sine trofaste brødre Ruffino, Leone, Masseo og Angelo. Assisi har blitt et av verdens største sentra for pilegrimer, og Frans en av verdens mest elskede helgener. Han kalles "Den serafiske Helgen". Det lille kapellet i Portiuncula står i dag godt beskyttet inne i den store kirken Santa Maria degli Angeli.

Fioretti eller "Frans' små blomster" er en klassisk samling av legender om Frans og hans ledsagere. Den er åpenbart en toskansk oversettelse av deler av den latinske biografien, som ble skrevet ca 1325, i tillegg til en del annet materiale. Oversettelsen stammer fra ca 1375. Ulven fra Gubbio, som ble temmet av Frans' ord, ble tydeligvis gravlagt i kirken der. Frans har alltid vært en enormt populær helgen. I det 20. århundre har man opplevd en voldsom oppblomstring av interessen for Frans. Men også tendenser til å se i ham bare de karakteregenskapene som appellerte til enkelte forfattere eller filmskapere. Dette resulterte i karikaturer av en sentimental naturelsker eller en hippie-aktig "drop-out" fra samfunnet, som glemmer den virkelige strengheten i hans natur og overser hans altgjennomtrengende kjærlighet til Gud og hans identifikasjon med Kristi lidelser, som er det som gir hans liv mening.

Kulten fikk et voldsomt oppsving i hele vesten, ikke minst på grunn av den første faktiske stigmatisering. Kirker viet til St. Frans ble reist allerede fra 1200-tallet, og mange byer valgte ham til sin skytshelgen. Relikvier ble gitt til Roma, Arezzo, Cortona, Firenze og Kriens i Sveits. I 1939 ble Frans utropt til Italias hovedhelgen sammen med Katarina av Siena av pave Pius XII. I 1979 gjorde pave Johannes Paul II ham til skytshelgen for økologer.

På generalkapitlet den 30. mai 1227 ble Giovanni Parenti valgt til generalmagister for ordenen. I tiårene etterpå nådde den også Irlands, Skottland, Skandinavia, Polen og Sørøst-Europa. I midten av århundret ble de også sendt til Mongolia og Kina, hvor de etablerte et blomstrende kristent samfunn som varte mer enn et århundre. Fransiskanerne ble mer organisert og utviklet sin intellektuelle innflytelse under Bonaventura og andre reformatorer, og ble en enestående kraft for reform og evangelisering over hele Europa. Men på noen områder ble den offer for sin egen suksess. Den økende bevegelsen for reform og lærdom innen ordenen truet med å ødelegge den originale enkelheten i Frans' idealer, særlig hans kompromissløshet når det gjaldt absolutt fattigdom. Flere fraksjoner utviklet seg de neste århundrene.

Først var det snakk om to fraksjoner, Spiritualene som insisterte på en bokstavelig overholdelse av Frans' regel, og flertallet som foretrakk et mer moderat syn. I 1317-18 ble spørsmålet avgjort til fordel for de moderate av pave Johannes XXII. I to buller tillot han ordenen felles eiendomsrett. Mange av spiritualene flyktet, og slappheten økte på 1300-tallet. En tilbakevending til fattigdommen ble gjennomført av de såkalte Observantene, som fikk kirkelig godkjennelse på konsilet i Konstanz i 1415. I 1517 ble de utskilt fra Konventualene av pave Leo X og erklært som Frans' sanne orden.

En annen reform førte til grunnleggelsen av Kapusinerne. Deres regel ble skrevet i 1529. På 1600- og 1700-tallet oppsto det nye reformfraksjoner. De viktigste var Reformati, Rekollektene og de barføtte fransiskanerne. Alle levde etter sine egne statuetter, men under felles general. På slutten av 1800-tallet fikk ordenen ny kraft etter gjenforening av de ulike grenene, som ble godkjent i 1897. Den fransiskanske familie består i dag av de tre selvstendige ordenene Fransiskanerne (OFM) med 19.200 medlemmer (1992), Minoritter eller Konventualer (OFMConv) med 3.400 og Kapusinere (OFMCap) med 11.700 i tillegg til Klarissene (OSCl) og tertiarene (TOF)

Frans' minnedag er 4. oktober, og den er også avmerket på den norske primstaven. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Hans attributt i kunsten er krusifiks, hodeskalle, jordkule, rikseple, sammenstyrtende hus, liljestav, lam eller ulv. Han avbildes ofte med stigmata. En av kunstnernes yndlingsscener er Frans som preker for fuglene. Andre favorittmotiver er når han kaster fra seg sine klær foran faren og gifter seg med fru Fattigdom, når han holder oppe en fallende kirke eller mens han kneler foran en krybbe. Han avbildes også sammen med Klara, Dominikus eller Jomfru Maria.

Krusifikset i bysantinsk stil fra den forfalne kirken San Damiano har blitt fransiskanernes eget symbol. Fransiskanerpaven Sixtus V (1585-90) innførte en egen fest for Frans' sårmerker den 17. september. Den hellige jesuittkardinalen Robert Bellarmin døde den 17. september 1621 på denne festen, som han hadde fremmet som en fest for hele Kirken. Festen ble fjernet fra den romerske generalkalenderen i 1969 og henvist til lokale kalendere.

Kilder: Schindler, Melchers, Schwaiger - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

av Webmaster publisert 09.05.1999, sist endret 22.02.2016 - 10:10