Den hellige Egidius ( -720)

Skytshelgen for Edinburgh, Kärnten og Steiermark i Østerrike, Nürnberg, Klagenfurt, Osnabrück, Braunschweig, Toulouse, Graz; for bueskyttere, jegere, gjetere, hestehandlere, smeder og skogsarbeidere; for skipbrudne, tiggere, lamme og halte, spedalske og kreftsyke, ammende mødre uten nok melk; beskytter mot tørke, ild og storm; anropes mot epilepsi, kreft, galskap, ufruktbarhet hos mennesker og dyr, mørkredsel; for bistand for et godt skriftemål

Den hellige Egidius (lat: Aegidius, Ægidius; gr: Aigidios; fr: Gilles; eng: Giles; Ilgen, Gilgen, Till) levde som eremitt i Provence på 700-tallet. Hans legende er fra 900-tallet, men den synes oppblandet med andre legender, og er absolutt upålitelig.

Legenden forteller at Egidius var en greker fra Aten. Men der utførte han et mirakel som brakte ham uønsket oppmerksomhet: Han er sagt å ha helbredet en syk tigger ved å gi ham kappen sin. Han flyktet til området rundt Marseille i Frankrike, og her studerte han med den hellige Caesarius av Arles. Her gjorde han også mange undre. Men for å slippe berømmelse, trakk den hellige mannen seg etter to år alene tilbake som eremitt til de dype skogene ved Arles, ved munningen av Rhône ikke langt fra Nîmes.

Der levde han av røtter og vann, og en hind kom med melk til ham hver dag. En dag ble den forfulgt av hundene til vestgoterkongen Wambas jaktselskap, men den reddet seg inn i Egidius' hule. (I noen versjoner kalles kongen Flavius). Kongen selv skjøt en pil inn i hulen, traff eneboeren i brystet og gjorde ham til krøpling, mens hinden sto uskadd ved hans side. Hundene sto ubevegelige som fastnaglet av en ukjent kraft.

Kongen ville gi ham legehjelp og erstatning, men Egidius ba om at det i stedet skulle bygges et kloster der, og det ble gjort. Slik oppsto rundt 680 klosteret som senere fikk navnet Saint-Gilles og Egidius ble dets første abbed. Mot slutten av sitt liv dro han til Roma og ga sitt kloster til paven, og fikk dermed privilegier og beskyttelse. Paven ga ham to dører av sypress som den hellige kastet i sjøen, men som på underfullt vis ble transportert til en strand i nærheten av hans kloster, hvor de ventet på ham da han kom tilbake.

En annen versjon av legenden forteller at en keiser, feilaktig identifisert som Karl den Store, søkte tilgivelse fra Egidius for en synd han ikke turde å skrifte. Men mens Egidius leste messen neste dag, så han en engel skrive på en tavle hvilken synd det var snakk om, men bokstavene forsvant siden Egidius bønner var så virkningsfulle.

Egidius ledet klosteret frem til sin fredelige død den 1. september 720. Han ble gravlagt i klosterkirken, som i dag ligger i den lille byen Saint-Gilles sør for Nîmes i Provence. Relikviene er nå i basilikaen Saint-Sernin i Toulouse.

Det som er et faktum, er at Egidius var født en gang på 600-tallet, at han levde en tid som eremitt og grunnla et kloster ved Arles på land som var gitt av kong Wamba. Området rundt klosteret ble senere kjent som Saint-Gilles. Fra Provence (Provincia Sancti Aegidii) spredte hans kult seg, delvis gjennom korsfarere, til andre deler av Europa. Hans patronat for lamme, halte, spedalske, kreftsyke og ammende mødre, hjulpet av troen på at påkallelse av Egidius var så effektiv at de som gjorde det, ikke trengte å si alle synder høyt i skriftemålet, bidro kraftig til hans popularitet.

Den hellige Egidius var i senmiddelalderens Tyskland en de fjorten nødhjelperne, den eneste ikkemartyr blant dem, og ble anropt av angerfulle skriftende. Han var berømt for å hjelpe mot tørke. Hans kirker var gjerne plassert ved veikryss, hvor reisende kunne besøke dens mens hestene ble skodd i de nærliggende smiene. Han var derfor også skytshelgen for smeder. I middelalderen ble hans grav et viktig pilegrimsmål, både i seg selv og på ruten til Santiago de Compostela og Det hellige Land. I senmiddelalderen var han en av de mest populære helgenene i Vest-Europa. Hans navn står i Martyrologium Romanum.

Men spredningen av hans kult reddet ikke Saint-Gilles fra i senmiddelalderen å bli forarmet da gavene til hans skrin ble dramatisk redusert. Munkene hadde vært helt avhengig av disse gavene, så de tydde til særskilt utstilling av relikviene, hjulpet av pavelig avlat, for å øke inntektene.

Hans minnedag er 1. september. Den ble allmen under pave Urban IV (1261-64). Den ble fjernet fra den romerske generalkalenderen ved revisjonen i 1969 og henvist til lokale kalendere. Dagen er også avmerket på den norske primstaven. I kunsten fremstilles han som en enkel abbed med stav, men den vanligste fremstillingen er sammen med en hind. Hans attributt er en pil.