De fjorten nødhjelperne

Minnedag: 8. august

De 14 nødhjelperne. I midten øverst: Guds Mor Maria med Jesusbarnet. Nødhjelperne i øverste rekke fra venstre: De hellige Barbara, Katarina av Alexandria og Margareta av Antiokia. Midterste rekke fra venstre: De hellige Egidius, Dionysius, Eustacius, Blasius, Pantaleon og Erasmus. Nederste rekke fra venstre: De hellige Acasius, Vitus, Kristoforos, Cyriacus og Georg. Avbildning fra 1800-tallet

De fjorten nødhjelperne er en gruppe helgener som alltid har vært anropt som beskyttere individuelt, men allerede fra 800-tallet ble de anropt og æret sammen som en gruppe. Flere av dem har i sine legender den detaljen at de før sin død ba om forbønnens nådegave og fikk da det løfte at de skulle få bli hjelpere for dem som ba dem om forbønn. Dette nevnes i legendene til både Dionysius, Blasius, Dorotea og andre.

Deres kult fikk imidlertid størst betydning på 1200- og 1300-tallet som et resultat av pestens herjinger, og i middelalderen inntok de en særstilling i folkefromheten spesielt i Rhinland. De enkelte helgenene ble da tildelt hver sine oppgaver. Menneskenes hjelpeløshet stilt overfor skjebnens angrep og tidens katastrofer ble bekjempet med hjelp fra nødhjelperne. Når man var i nød, hjalp det i henhold til folkets forståelse mye å anrope en helgen, mens å anrope flere helgener, hjalp enda mer.

En predella fra 1500-tallet i Slovakia. En predella er et lavt fotstykke eller sokkel under et alters billedvegg eller alterskap, ofte smykket med malerier eller skulpturer

De fjorten nødhjelperne ble anropt i all slags nød. De fjorten nevnes første gang i 1284 i et avlatsbrev og fremstilles første gang i en gruppe i 1331 i dominikanerklosteret i Regensburg. I 1377 forordnet biskopen av Regensburg, Konrad von Haimburg, kulten for de hellige Barbara, Katarina av Alexandria og Margareta av Antiokia. Senteret for kulten for De fjorten nødhjelperne ble også Regensburg, og den bredte seg derfra til Bamberg og til resten av Tyskland, Norden og Ungarn, men hadde liten oppslutning i Frankrike og Italia. Høydepunktet for kulten ble nådd i de vanskelige tidene på 1300- og 1400-tallet, da pest, sult og krig herjet. På 1500-tallet ble kulten angrepet av reformatorene og forsøkt begrenset av konsilet i Trient. Men den fikk en viss gjenoppblomstring i barokk-klostrene i Bayern og Schwaben. Også i Schlesien var skikken med å anrope nødhjelperne svært utbredt, og med flyktningene etter Andre verdenskrig kom skikken på nytt tilbake til Tyskland.

Senteret for kulten for de fjorten nødhjelperne ble på 1400-tallet valfartsstedet Vierzehnheiligen i Lichtenfels nord for Bamberg i Oberfranken i delstaten Bayern. I 1445 og 1446 fikk den sterkt religiøse klostergjeteren Hermann Leicht i cistercienserklosteret Langheim (i dag Klosterlangheim) ved Bamberg to ganger en åpenbaring hvor Jesus hadde vist seg for ham i barneskikkelse, sammen med fjorten andre små, nakne barn. De små hadde pent bedt ham om å bygge en kirke til dem, så ville de til gjengjeld hjelpe mennesker i nød. I 1448 ble kapellet innviet, men under bondeoppstanden i 1525 ble det ødelagt. I 1543 ble det bygd opp igjen. På midten av 1700-tallet ble kapellet erstattet av den rikt utstyrte valfartskirken av Johann Balthasar Neumann, et av barokkens hovedverker. Det finnes også en tilsvarende kirke til ære for de fjorten nødhjelpere i Wien.

Ideen til disse fjorten kirkelige hjelperne kan ha vært hentet fra den islamske trosverdenen, der man enda tidligere hadde innført syv «nødhjelpere», basert på det hellige syvtall. I kirkelige bilder ble de fjorten hjelperne gjerne fremstilt samlet på tresnitt, tavler eller alterbilder. Noen ganger er de fjorten samlet rundt Jomfru Maria eller Jesusbarnet på skulderen til den hellige Kristoforos.

En fest til ære for denne gruppen blir feiret i ulike deler av Tyskland den 8. august og andre datoer. Men festen ble strøket ved kalenderrevisjonen i 1969. Den feires imidlertid fortsatt som fest i Bamberg og som høytid i basilikaen i Vierzehnheiligen på lørdag etter fjerde søndag i påsketiden.

Navnene på de fjorten helgenene varierte noe fra sted til sted. Hovedprinsippet for utvelgelse synes å være at de kunne hjelpe mot ulike sykdommer, og spesielt i dødstimen. Hver av dem hadde sitt spesielle område som gjerne var markert med et spesielt symbol. Felles for dem var at de i sin dødsstund hadde fått løfte om å bli bønnhørt.

Den eldste avbildningen av De fjorten nødhjelperne er fra rundt 1331 i dominikanernes klosterkirke i Regensburg, men dette veggmaleriet er ikke lenger bevart i sin helhet. I landsbykirken i Lindenhardt, nå en bydel i Creussen i kretsen Bayreuth i Oberfranken i delstaten Bayern, finnes en fløyaltertavle som på begge ytterfløyene har malerier av De fjorten nødhjelperne. Dette er det eldste bevarte maleriet av Mathias Grünewald (ca 1475/80-1528). I Heilsbronn, en by i kretsen Ansbach i Mittelfranken i delstaten Bayern, står en kirke som i lang tid var gravkirke for de frankiske hohenzollerne. På sarkofagen til kurfyrstinne Anna (d. 1512) befinner det seg figurer av atten hellige, deriblant de fjorten nødhjelperne, men med Leonhard i stedet for Kyriakos.

Rundt 800 kirker var i senmiddelalderen viet til De fjorten nødhjelperne. Den mest berømte kirken for De fjorten nødhjelperne er som nevnt barokkbasilikaen og valfartskirken Vierzehnheiligen ved Bad Staffelstein, som Balthasar Neumann i 1742 planla for klosteret Langheim og ledet byggingen av. Et eksempel på den vide utbredelsen av kulten for nødhjelperne i det tyske språkområdet er Kahlehöhenkirche i bydelen Reichstädt i byen Dippoldiswalde i saksiske Osterzerzgebirge, 25 kilometer sør for Dresden. Den var før innføringen av reformasjonen også en regionalt berømt Nødhjelperkirke, men gikk tapt i 1872.

Valfartskirken Maria, die Königin der Märtyrer und der 14 heiligen Nothelfer i Hasslach ved Kronach i Bayern feiret 275-årsjubileum i 2003, men valfartsstedets røtter og den første kirken er vesentlig eldre. Den stammer tilbake til 1124 og er dermed det eldste stedet for Nødhjelperkulten i Europa. Filialkirken St. Kunibert fra 1904 i Rengen, en bydel i Daun i kretsen Vulkaneifel i delstaten Rheinland-Pfalz, er et tidligere valfartskapell og har statuer av de fjorten nødhjelperne i tillegg til et trealter fra begynnelsen av 1700-tallet. Kapellet Vierzehn Nothelfer-Kapelle i Gonsenheim ved Mainz i Rheinland-Pfalz, som tilhører sognet Sankt Stephan, ble bygd i 1729 i Gonsenheimer Wald på grunn av et løfte fra innbyggerne i Gonsenheim. Dagens utseende fikk kapellet ved en ombygging i 1895. Kapellet ligger ved enden av Kapellenstrasse i utkanten av Gonsenheimer Wald. I høyalteret finnes statuer av de fjorten nødhjelperne.

Sognekirken i Lichtental i Wien er viet til De fjorten nødhjelperne. Bildet på høyalteret ble laget til den utvidete kirken i 1776 av Franz Anton Zoller og viser de fjorten hellige som kirken er viet til. Zoller var medlem av det keiserlige og kongelige akademi for billedkunst, og han planla bildet sammen med sin fetter, sogneprest Zacharias Zoller. I en stor spiral av figurer, fra den hellige Kristoforos med jordkloden i midten, kommer figurene med klokken fra Blasius til Treenigheten med Maria (t.v.) og den hellige Anna (t.h.). Innskriften over høyalteret: LAUDATE DOMINUM IN SANCTIS EIUS betyr ikke her som vanlig «Lovet være Herren i hans helligdom», men «Lovet være Herren i hans hellige». Komponisten Franz Schubert ble født i sognet Lichtental og mange av hans religiøse verker ble komponert for denne kirken, og derfor kalles kirken også Schubertkirche.

De fjorten nødhjelperne er vanligvis:

1) Den hellige Akakios av Armenia (d. 130) (22. juni)

Akakios (Acasius) var en romersk offiser og en av de Ti tusen martyrer som ble korsfestet på fjellet Ararat under keiser Hadrian (117-38) på grunn av sin kristne tro. Han ble fremstilt som soldat med tornebusk og korsbjelke. Han ble anropt i dødsangst og tvil.

2) Den hellige Barbara av Nikomedia (d. ca 306?) (4. desember)

Hun ble ifølge legenden mishandlet på det mest grusomme og halshogd av sin egen far. Hun blir fremstilt med et tårn med tre vinduer eller hostiebeger og palme. Hun ble anropt mot feber og plutselig død, hjelper mot brann og torden, feber og pest og for en god død. Hun var skytshelgen for blant andre bergverksarbeidere, arkitekter, geologer og artillerister.

3) Den hellige Blasius av Sebasteia (d. ca 316?) (3. februar)

Han var biskop av Sebasteia (Sebaste) i Armenia (i dag Sivas i Tyrkia). Legenden forteller at han i fengselet reddet med sine bønner en ung mann som hadde fått et fiskebein i halsen. Han ble fremstilt som biskop med to brennende talglys. Han ble anropt ved halslidelser (blant annet fiskebein i halsen) og hudsykdommer, blødninger, byller, tannsmerter og pest, ved stormskader.

4) Den hellige Cyriacus av Roma (d. 303) (8. august)

Han var en romersk diakon som led martyrdøden under kristenforfølgelsene i Roma. Han ble fremstilt som diakon som driver ut demoner, med en pengepung i hånden. Han ble anropt ved besettelse og meget store fristelser og mot barnesykdommer. Han var en hjelper i dødstimen og mot anfektelser.

5) Den hellige Dionysius av Paris (d. ca 258?) (9. oktober)

Han kom på 200-tallet som misjonær fra Roma til Gallia, hvor den romerske stattholderen fikk ham halshogd. I 626 bygde den franske kongen Dagobert I (629-39) et kloster oppkalt etter ham med katedralen Saint-Denis, som ble gravkirke for de franske kongene. Han ble fremstilt som biskop med sitt avhogde hode i hånden. Han ble anropt ved hodelidelser, hundebitt, syfilis og samvittighetsangst.

6) Den hellige Egidius av Provençe (ca 640-710) (1. september)

Han er den eneste ikke-martyren blant de fjorten nødhjelperne. Han kom fra Hellas og grunnla det som ble benediktinerklosteret St. Egidius (Saint-Gilles) i Provençe. Han ble fremstilt som abbed med en hind som er truffet av piler. Han ble anropt av angerfulle skriftende og ammende mødre, han var hjelper ved brann, tørke, storm og ulykke, mot pest, i sjelenød og forlatthet, mot ufruktbarhet hos mennesker og dyr.

7) Den hellige Erasmus av Formia (d. ca 303) (2. juni)

Han var biskop av Formiae (nå Formia) i Campania i Sør-Italia og led martyrdøden under keiser Diokletian (284-305). Han ble fremstilt som biskop med skipsvinde. Han ble anropt av enker, foreldreløse og som hjelper ved kolikk, magesmerter og smerter i underlivet, kramper, ved fødsler, mot kvegepidemier.

8) Den hellige Eustacius av Roma (d. 118) (20. september)

Han var oberst i hæren under keiser Trajan (98-117) og henrettet på grunn av sin kristne tro. Han ble fremstilt som jeger med en hjort med et kors i geviret. Han ble anropt mot ulver, pest sult og krig, under store trengsler og skjebnesvangre uhell.

9) Den hellige Georg av Kappadokia (d. ca 280?) (23. april)

Han var romersk offiser og ble henrettet som kristen martyr. Ifølge overleveringen bekjempet han en drage. Han ble fremstilt som ridder med dragen og en fane, sverd eller spyd. Han ble anropt mot spedalskhet og i trosvanskeligheter og i krig, ved husdyrsykdommer.

10) Den hellige Katarina av Alexandria (d. ca 288?) (25. november)

Hun led martyrdøden under keiser Maxentius (308-12) etter en teologisk disputt. Hun ble fremstilt med et istykkerslått hjul og sverd. Hun ble anropt av arme syndere og vitenskapsmenn, og mot sykdommer i halsen og av alle slag, særlig i hode og tunge, ved språkvanskeligheter, melkeløshet hos ammende mødre og ved søk etter druknede.

11) Den hellige Kristoforos (d. ca 250?) (25. juli)

Han er kjent som Kristusbærer. I 452 ble en kirke oppkalt etter ham i Khalkedon. Han ble fremstilt med et stort tre i hånden og Jesusbarnet på skulderen. Han ble anropt av veifarende, i uvær og ved branner, mot tørke, hagl og uvær, mot øyenlidelser, tannsmerter, sår og epidemier, særlig pest, ved uventet og uforberedt død.

12) Den hellige Margareta av Antiokia (275-290) (20. juli)

Hun ble halshogd i kristenforfølgelsene under keiser Diokletian. Hun ble fremstilt med korsstav og med en drage som symbol på djevelen som hun hadde overvunnet. Hun ble anropt av kvinner, særlig gravide, og ved barsel.

13) Den hellige Pantaleon av Nikomedia (d. ca 305) (27. juli)

Han var livlege for den hedenske keiser Maximian (286-305) og led martyrdøden under keiser Diokletian. Han ble fremstilt med lang kappe med hendene naglet på hodet eller et uringlass i hånden. Han ble anropt av leger, alle slags syke og ensomme, mot hodesmerter og tuberkulose, mot kvegsykdommer, gresshoppeplager og ved forlatthet.

14) Den hellige Vitus av Lucania (ca 293-ca 305) (15. juni)

Han var tolv eller syv år gammel da han led martyrdøden rundt 305. I 1355 ble hans hode overført til St. Veitsdomen i Praha. Han ble fremstilt som et barn med oljekjele eller en hane. Han ble anropt av unge mennesker og barn samt ved kramper og nervesykdommer som St. Veitsdans og epilepsi, mot lyn og torden, brannfare, mot hunde- og slangebitt, besettelse, dødslengsel, mot sengevæting, for bevaring av kyskhet.

Det var flere lokale varianter av listen. En eller flere av disse fjorten kunne være byttet ut med en av følgende:

Alteret for De fjorten nødhjelperne i Thumsenreuth

Den hellige Leonard av Limoges (d. 559?) [i stedet for Egidius eller Kyriakos]

Den hellige Nikolas av Myra (ca 280-ca 345) [i stedet for Erasmus eller Vitus]

Den hellige pave Sixtus II (257-58) [i stedet for Dionysius]

Den hellige Rochus av Montpellier (ca 1295-1327?) [i stedet for Pantaleon]

Den hellige Agathe av Catania (ca 225-ca 251)

Den hellige Sebastian (d. ca 300)

Den hellige Florian av Lorch (d. 304)

Den hellige Osvald av Northumbria (ca 604-42)

Den hellige Magnus av Füssen [Mangold] (ca 699-ca 772)

Den hellige Wolfgang av Regensburg (ca 924-94)

Eller «De fire marskalker»:

Den hellige Antonius den Store (ca 251-356)

Den hellige Hubert av Liège (656-727)

Den hellige pave Kornelius (251-53)

Den hellige Quirinus av Neuss (d. ca 130)

I Frankrike er det femten nødhjelpere – den femtende er Jomfru Maria. I middelalderens Danmark var det den hellige Dorotea av Caesarea (6. februar) som ble regnet for å være en «ekstra» nødhjelper, den femtende. Alminnelige mennesker ba henne om hjelp mot fattigdom, ved fødsler og i sin siste stund. Hun blir fremstilt med en kurv med blomster og epler.