Den hellige pave Sixtus II og hans ledsagere ( -258)

Minnedag: 7. august

Skytshelgen for ventende fruer; for en god vokst av bønner og druer; mot halssmerter

Den hellige Sixtus (opprinnelig Xystus) II var i følge LP født i Roma, men av gresk opphav, og hans navn gjør dette sannsynlig. LP sier også at han var filosof, men moderne vitenskapsmenn mener at han her er blandet sammen med en annen Sixtus, en pytagoréisk filosof.

Han ble valgt til pave i år 257, på et tidspunkt da keiser Valerian (253-60) hadde forlatt sin tidligere toleranse. Keiseren begynte å forfølge kristne, påla dem å delta i statlige religiøse seremonier og forbød dem å samles på kirkegårdene.

En tid var paven i stand til å unnslippe politiets årvåkenhet, og kunne konsentrere seg om å lege bruddet som Stefan I hadde skapt mellom Roma og kirkene i Nord-Afrika og Lilleasia. Bruddet skyldtes at de nektet å oppgi praksisen med gjendåp av kjettere og skismatikere som ønsket å bli forsonet med Kirken. Firmilian av Antiokia hadde skrevet et bittert brev til Stefan, mens den hellige Dionysios den store av Alexandria hadde skrevet et mildt brev som tryglet om nåde og overbærenhet og forgjeves forsøket å få Stefan til å bli mindre ubøyelig. Nå sendte Dionysios et lignende brev til Sixtus. Selv om han personlig var motstander av gjendåp, regnet han opp punkter som kunne tale til fordel for denne praksisen. Sixtus og hans presbytere Dionysios og Filemon ser ut til å ha lyttet til rådene fra Dionysius. Sixtus gjenopptok vennlige forbindelser med Kyprian av Kartago, som Stefan hadde hatt et alvorlig sammenstøt med, og med de asiatiske kirkene, selv om han like sterkt som Stefan forfektet det romerske synet at korrekt dåp tildelt av kjettere var gyldig. Hvordan han gjorde dette er uklart, men antakelig ga han opp Stefans konfrontasjonslinje og i det stille aksepterte sameksistensen av ulike praksiser. Dette kunne oppnås takket være Sixtus' fredsommelige og ydmyke natur, for han var, som Kyprians biograf skrev "en god og fredselskende prest".

Noen vitenskapsmenn har feilaktig tillagt Sixtus en kort avhandling som angrep motpave Novatian, og sent på 300-tallet krediterte Rufinus ham, like feilaktig, forfatterskapet til en oppbyggelig samling av etiske og religiøse aforismer. Hans antatte befatning med denne gjorde at LP skriver at han tidligere var filosof. Men det eneste som er bevart av hans skrifter, et ørlite fragment, i en armensk oversettelse, av et brev til Dionysios av Alexandria, hvor han forsvarer gyldigheten av kjetterdåp hvis den er tildelt i Treenighetens navn.

Sixtus II skrinla etter en tradisjon fra ca 350 de jordiske rester av apostlene Peter og Paulus den 29. juni 258, for å redde dem unna den truende vanhelligelsen under forfølgelsene.

Rafael har malt inn pavens portrett på bildet av Den sixtinske madonna.

Sixtus IIs korte pontifikat fikk en brå slutt da keiser Valerian skjerpet forfølgelsene gjennom et nytt og enda mer drastisk keiserlig edikt i 258. Det ga ordre om summariske henrettelser av kristne biskoper, prester og diakoner i tillegg til meget strenge straffer for kristne legfolk. Siden Callistus-katakomben var alt for kjent for myndighetene, holdt pave Sixtus messer i Praetextatus-katakomben på den andre siden av Via Appia. Den synes å ha vært en privat gravplass, hvor han og hans hjord antakelig hadde håpet at de ikke ville bli oppdaget fordi den ikke var bevoktet.

Men den 6. august 258 ble paven overrasket mens han feiret messe her. Han satt i sin bispestol og talte til sin menighet da soldatene kom, og tradisjonen sier at han ble halshogd sittende i bispestolen. Det kan også hende at han ble bortført til forhør og brakt tilbake dit for å bli henrettet, det skjedde i alle fall samme dag, den 6. august 258. Ved den anledningen ser soldatene ikke ut til å ha brydd seg med legfolk. Vi kjenner datoen fra et brev skrevet av St. Kyprian, som også led martyrdøden i 258.

I Martyrologium Romanum mintes før 1970 på samme dag hans fire subdiakoner Januaris, Magnus, Vincent og Stefan, som ble halshogd sammen med ham, i tillegg til martyren Quartus. Sistnevnte kan takke et dårlig manuskript for sin eksistens, hvor det ble skrevet "diaconus Quartus" i stedet for "diacones quattuor" (fire diakoner). To av de tre gjenværende diakonene, Felicissimus og Agapetus, ble henrettet samme dag. Fra deres martyrium stammer utropet Deo gratias (Gud være lovet). Pavens sjuende diakon, Laurentius, var ikke til stede ved messen. Da han hørte om arrestasjonen, skyndte han seg til paven og spurte: «Far, hvor drar du uten din sønn? Prest, hvor drar du uten din diakon?» Pave Sixtus svarte: «Du vil følge meg om tre dager.» Laurentius ble martyrdrept fire dager senere, den 10. august, etter tradisjonen stekt på en rist. Han skulle bli en av Kirkens mest ærede martyrer. En legende som sier at pave Sixtus ble korsfestet, er fri fantasi.

Sixtus' legeme ble senere brakt tvers over veien for å bli gravlagt i pavekrypten i Callistus-katakomben, og de fire diakonene som hadde delt hans martyrium, ble gravlagt nær ved. Den blodflekkede stolen hvor han hadde sittet, ble plassert bak alteret i kapellet. Hundre år senere skrev pave Damasus I en gravskrift i stivt heksameter som beskrev dramaet om hans henrettelse, og dette ble satt opp over hans grav.

På 500-tallet ble hans ben overført til kirken S. Sisto. Han ble en av de mest ærede martyrer i den tidlige romerske kirke, og hans navn ble tatt inn i Kirkens Canon (Eukaristisk bønn I). Siden 354 har hans fest stått i det romerske Missale sammen med de hellige Felicissimus og Agapetus.

Pave Sixtus og hans ledsagere døde den 6. august, men minnes den 7. på grunn av at Herrens forklarelse feires den 6.

Kirken som inneholdt hans relikvier ble gitt til den hellige Dominikus, som ga den videre til de kontemplative dominikanske nonnene. I dag er kirken en del av det pontifikale universitetet St. Thomas Aquinas, som drives av dominikanerne, og den heter i dag Santi Domenico e Sisto.

Gjennom den hellige Liudger kom også relikvier av Sixtus II til Vreden i Westfalen, og derfra oppsto det en sterk kult. Fremfor alt ba vinbøndene på hans minnedag om velsignelse av de første druene.

Se Paverekken.

Kilder: Ulike pavekilder (se Kildehenvisninger), Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Bentley, Lodi, Benedictines, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

av Webmaster publisert 05.01.1999, sist endret 22.02.2016 - 10:09