Den hellige Colette Boylet (1381-1447)

Den hellige Colette Boylet [De Boilet, Boellet, Boillet] (lat: Coleta) ble født den 13. januar 1381 i Corbie i Picardie i Frankrike. Foreldrene Robert Boylet og Marguerite Moyon var beskjedne og fromme mennesker som sent i livet fikk et eneste barn, og de kalte datteren Nicolette (Colette er en kortform) til ære for den hellige Nikolas av Myra, hvis forbønn de tilskrev hennes fødsel. Faren var snekker og arbeidet ved det berømte benediktinerklosteret i Corbie. Hun vokste opp med en stor sans for bønn og ensomhet og skal ha vært kortvokst og meget vakker. Begge hennes foreldre døde i 1398, da hun var 17 år. Deretter var det abbeden av Corbie som tok seg av henne i en tid.

Colette var nå fri til å gjøre hva hun ville, forutsatt at abbeden godkjente det, men hun visste ikke helt hva hun ønsket, bortsett fra å elske og tjene Gud med hele sitt hjerte og all sin styrke. Hun konsulterte en hellig celestinermunk i Amiens, og han rådet henne til å avlegge kyskhetsløfte og ga henne noen få instruksjoner i bønn. Han bedømte det slik at hennes vilje til å tjene Gud så totalt, var et tegn på et religiøst kall.

Hun prøvde sitt klosterkall først i et Béguinage (begine-kloster) som betjente det lokale sykehuset. Beginene var kommuniteter av legkvinner som avla tidsbegrensede løfter. Deretter prøvde hun seg hos en kommunitet av urbanistiske klarisser (Urbanistinner), det vil si klarisser (fransiskanersøstre) som levde etter den hellige Klaras regel revidert av pave Urban IV (1261-64). Til slutt prøvde hun seg hos benediktinerne, men ingen steder fant hun den askese og det strenge livet hun søkte. Hun vendte tilbake til Corbie og til en ny periode med usikkerhet om sin fremtid.

Ikke lenge etter dro fransiskanerpateren Pinet gjennom Corbie, og Colette søkte hans råd. Etter bønn og omhyggelig overveielse foreslo han at hun sluttet seg til fransiskanernes tredjeorden (Tertius Ordo Franciscanus – TOF) og å begynne et liv som inkluser (lat inclusio = innesperring), det vil si innemurt nonne. Colette nølte ikke. Hun solgte det lille hun hadde arvet og ga pengene til de fattige. Abbeden i Corbie presiderte over seremonien hvor jun i en alder av 22 år forpliktet seg til å leve som eremitt. Han fulgte henne selv til en eremitasje (eneboerhytte) like ved klosterkirken i Corbie som han ga henne, og deretter forseglet han den. Der var hun innemurt fra 1402 til 1406. Et vindu i hennes oratorium vendte ut mot kirken, og en del av hytten fungerte som et samtalerom hvor hun kunne motta besøkende bak et gitter. Hun fikk et ry for askese og hellighet, og det førte til at utallige besøkende oppsøkte henne og ba om råd. Men de besøkende ble så mange og de ble så krigerske når de fikk høre at deres tid var ute, at alle besøk ble avlyst i tre år.

To trofaste venner sørget for alle hennes behov. Colette for sin del tok seg av kirkens lintøy, reparerte de fattiges klær og brukte resten av tiden til bønn og botsøvelser. Som så mange andre inklusere skiftet hennes dager mellom rikelig nåde og det hun betraktet som diabolske angrep.

Colettes kompliserte vei hadde til slutt ført henne til eremitasjen, som hun var bundet til med et løfte. Derfor kunne ingenting være mer ubeleilig enn et kall til å forlate den. Enhver antydning om et nytt kall kunne bare komme fra djevelen, som fristet henne til å forlate sitt sanne kall. De siste månedene hun tilbrakte i cellen, var fulle av smerte mens hun kjempet mot krav som ble stilt til henne, usikkerheten om deres virkelige kilde og vissheten om sin egen inkompetanse.

Kampen skyldtes en visjon hun fikk av den hellige Frans av Assisi, utstrakt foran Kristi føtter mens han tryglet om å få Colette til å utføre en oppgave for ham, nemlig å føre den kvinnelige grenen av hans orden, andreordenen klarissene, tilbake sin opprinnelige strenge regel som var skrevet av Frans og Klara av Assisi. For som blant fransiskanerne hadde kontroversene om fattigdomsspørsmålet fortsatt også blant søstrene, og det var et splittende element i ordenen. Colette nølte naturlig nok overfor denne oppgaven, men ble slått med blindhet i tre dager og med stumhet i ytterligere tre dager, og dette tok hun som et guddommelig tegn og aksepterte oppgaven betingelsesløst. Hun fikk da beskjed om at hun ville få tilsendt en ledsager og veileder for arbeidet hun skulle gjøre.

Henrik de Baume var en fransiskanerpater av streng observans og tilhørte et kloster i Savoia. Han led dyp smerte på grunn av tilstanden i ordenen og i Kirken. En rekke ekstraordinære hendelser ledet ham til å besøke eneboeren i Corbie, og han avtalte med henne å samarbeide for å fremme arbeidet med reformen. Etter råd fra Henrik de Baume forlot Colette sin celle i 1406. Straks gjorde hun et forsøk på å forklare sitt oppdrag i ett eller to klarisseklostre, men hun ble ikke godt mottatt der. Hun innså da at skulle hun lykkes, måtte hun utstyres med en fullmakt fra en høyere kirkelig myndighet.

Barføtt og kledd i en drakt laget av filler reiste Colette til Nice for å snakke med Peter de Luna, som var motpave i Avignon under navnet Benedikt (XIII) (1394-1423). Dette var under Det store skisma (1378-1417), og Frankrike og noen få andre land var ennå på motpavens side. Hun la frem sine planer om å reformere klarisseordenen, og han ble så imponert over henne at han tok henne opp i ordenen ved at hun avla løftene i henhold til Klaras første regel og ga henne full myndighet til å gjenopplive den fransiskanske ånd ved å reformere klostre og å opprette nye. Han gjorde henne også til superior for de alle klostrene hun reformerte eller grunnla. Hun fikk også i oppdrag å reformere fransiskanere og fransiskanertertiarer også, og samtidig utnevnte han p. Henrik de Baume til hennes assistent.

Deretter reiste hun rundt og besøkte alle klarissehusene i Frankrike, Savoia og Flandern. Noen støttet hennes forslag til endringer, mens andre møtte henne med forakt, behandlet henne som en fanatiker og beskyldte henne til og med for trolldom. Hun møtte sterk motstand fra søstrene i Savoia og Picardie, men med støtte fra Henrik de Baume hadde hun større suksess fra 1410. Da lyktes hun i å vinne det første klarisseklosteret for den reformerte regelen, nemlig det i Besançon. Riktignok bodde det bare to nonner der – den ene valgte å gå til Bernardinene, en annen kongregasjon, mens den andre aksepterte reformen.

Hun reformerte en rekke klostre, og i tillegg grunnla hun også 17 nye klarisseklostre av streng observans i Frankrike og Flandern. Det mest berømte klosteret hun reformerte, er det i Le Puy-en-Velay i Haute-Loire, som har eksistert kontinuerlig siden og klarte seg til og med gjennom Den franske revolusjon. Også 12 av fransiskanernes hus aksepterte hennes reformerer fra 1412 og kalte seg Colettanere, men de ble senere absorbert i hovedgrenene i fransiskanerordenen.

Colette var utrenet og uforberedt på et slikt arbeid, og hun oppnådde sine resultater ved kraften i tro og hellighet, samt en besluttsomhet som ingen motstand kunne avskrekke. Ved hennes død hadde 18 klostre antatt Klaras opprinnelige regel og Colettes konstitusjoner. Disse «colettinner-klarissene» eller colettinerne (Ordo Sanctae Clarae reformationis a Sancta Coleta – OSCCol) fortsatte i forbund med fransiskanerne og var underlagt konventualene (OFMConv). Etter hennes død spredte hennes arbeid seg ut over sitt opprinnelige territorium, og i dag finnes det klarisser av den colettinske reform i mange deler av verden.

I likhet med Frans kombinerte hun en dyp hengivenhet til Kristi lidelse med verdsetting av og omsorg for dyrene. Under fredagens faste mediterte hun over Herrens lidelse. Det fortelles at hun etter å ha mottatt nattverden, alltid falt i timelange religiøse ekstaser, og det samme skjedde i Den stille uke når hun mediterte over Kristi lidelse. Hun levde selv et liv i konstant bønn. Hun fikk av og til anfall av depresjoner, men kjente også store gleder. På festen for de hellige Peter og Paulus i 1446 fikk hun vite noe om ødeleggelsene som reformasjonen ville bringe med seg, spesielt for ordenshus, mens på Kristi legemsfest ble hun forsikret at hennes reform ville overleve stormene. I dette året opplevde hun nåden av et åndelig ekteskap.

Ved sin enkelhet og godhet fikk hun betydelig innflytelse over mange personer av høy rang, som for eksempel Blanche av Genève, hertuginnen av Nevers, Amadeus II av Savoia, prinsessen av Orange, Jakob av Bourbon og hertug Filip den Gode av Burgund.

Colette hjalp også den hellige Vincent Ferrer, som selv hadde stått på motpavenes side, i hans arbeid med å lege sårene etter den store kirkesplittelsen. Det fortelles at Colette møtte den hellige Jeanne d'Arc som var på vei med sin hær for å beleire La Charite-sur-Loire i 1429, men det finnes ikke noen beviser for dette.

Mens Colette var i Flandern, hvor hun hadde grunnlagt flere hus, ble Colette mot slutten av 1446 rammet av sin siste sykdom. Hun trakk seg tilbake fra aktivt liv i de siste seks månedene. Hun forutsa sin egen død, mottok de siste sakramentene og døde i sitt kloster i Gent i dagens Belgia den 6. mars 1447, 67 år gammel. Da keiser Josef II oppløste mange ordenshus i Flandern, flyttet klarissene hennes legeme til klosteret i Poligny i Jura, fem mil fra Besançon, det klosteret som foretok tre grunnleggelser i England.

Mange konger og fyrster ba Den hellige Stol om at hun måtte helligkåres, blant dem Karl den Dristige i 1478 og Henrik VIII av England i 1513. Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum sier at hun ble saligkåret i 1604 av pave Klemens VIII (1592-1605), men Catholic Encyclopedia og andre kilder sier at det skjedde den 23. januar 1740 av pave Klemens XII (1730-40). På grunn av splittelsen i fransiskanerordenen, reformasjonen og Den franske revolusjon ble hun ikke helligkåret før den 24. mai 1807 av pave Pius VII (1800-23). Hennes minnedag er 6. mars og hennes navn står i Martyrologium Romanum.

Hun avbildes som klarisse med bok og kors eller med en lerke, fordi hun skal ha forstått fuglenes språk, og et lam, som hun etter overleveringen stadig ble fulgt av til kirken. Ofte avbildes hun sammen med Klara, ordenens grunnlegger. Hennes breviar er bevart i Besançon, men Gent er det viktigste senteret for hennes kult.