Den hellige Jeanne d’Arc (1412-1431)

Minnedag: 30. mai

Den hellige Jeanne d’Arc (1412-1431)
(Johanna av Orléans) Skytshelgen for Frankrike (sammen med de hellige Dionysius av Paris, Martin av Tours, kong Ludvig IX og Teresa av Lisieux). for Rouen og Orléans; for telegrafi og kringkasting; for soldater

Den hellige Johanna (fr: Jeanne) ble født rundt 1412, muligens den 6. januar, i Domrémy, en liten landsby i det daværende hertugdømmet Bar ved elven Meuse (Maas) i Champagne i det østlige Frankrike. Området ble senere annektert til provinsen Lorraine, og landsbyen heter i dag Domrémy-la-Pucelle etter henne. Hun er mest kjent som Jeanne d'Arc, men hun ble av sine samtidige og seg selv helst kalt Jeanne la Pucelle, jomfruen Jeanne (Johanna). Hun er også kjent som Jomfruen fra Orleans. Hun var den yngste av fem barn av den velstående bonden Jacques d'Arc (Darc, Tarc, d'Ay, Day, Dare) (1380-1440) og hadde tre eldre brødre, Jacquemin, Jean og Pierre, og en søster, Catherine. Faren var en hedersmann med en viss lokal posisjon, for i tillegg til å dyrke sine 200 mål jord var han en tjenestemann som samlet inn skatter og ledet landsbyens vakthold. Han var nøysom og temmelig gretten, mens hans hustru Isabelle Romée (1387-1468) var en mild og kjærlig mor for barna.

Jeanne lærte å spinne og sy, men ikke å lese og skrive, men hun var meget intelligent og uten spor av hysteri eller overspenthet. Det er ikke noe grunnlag for legenden som sier at hun tilbrakte barndommen alene på beitemarkene sammen med sauene og kveget. Alle vitnene under rehabiliteringssaken snakket om henne som et fromt barn, moden for sin alder, som ofte lå på kne i kirken i bønn. Under rettssaken ble det gjort store anstrengelser for å knytte henne til noen overtroiske skikker knyttet til et bestemt tre, populært kjent som Alvetreet, l'Arbre des Fées, men oppriktigheten i hennes svar forbløffet dommerne. Hun hadde sunget og danset der sammen med de andre barna, og hadde vevd kranser til statuen av Vår Frue, men siden hun var tolv år hadde hun holdt seg borte fra slikt tidsfordriv.

Frankrike ved begynnelsen av Jeanne d'Arcs karriere

Jeanne var født under Hundreårskrigen (1337-1453) mellom England og Frankrike. Krigen hadde begynt som en strid om arvefølgen til den franske tronen, og det var lange perioder med relativ fred mellom krigshandlingene, som nesten alle foregikk i Frankrike. Engelskmennenes bruk av chevauchée, en taktikk som minner om den brente jords, hadde ødelagt den franske økonomien. Jeanne var tre år gammel da den engelske kong Henrik V (1413-22) invaderte Frankrike og vant det berømte slaget ved Agincourt den 25. oktober 1415, som blir beskrevet av Shakespeare. Han bosatte seg i Paris og krevde kronen fra den sinnssyke kong Karl VI («den Vanvittige») (1380-1422). Frankrike var utmattet etter en borgerkrig mellom partiene til hertugene Johan den Fryktløse av Burgund (kongens fetter) og Ludvig av Orléans (kongens bror) og var ute av stand til å sette opp et tilstrekkelig forsvar. Striden nådde sitt klimaks da hertugen av Orléans ble myrdet i 1407 på hertugen av Burgunds ordre.

Karl av Valois (Charles), den fremtidige franske kongen Karl VII (1422-61), tok tittelen tronfølger (dauphin) som fjortenåring i 1417 etter at alle hans fire eldre brødre var døde. Hans første handling av betydning var å slutte en fredsavtale med Burgund i 1419. Men denne avtalen endte i katastrofe da hertugen av Burgund ble forrædersk myrdet i 1419 av en av kongens rådgivere, Tanquy du Châtel, under et møte hvor dauphinen hadde garantert for hans sikkerhet. Den nye hertugen av Burgund, Filip den gode, la skylden på Karl og slo seg og burgunderne sammen med engelskmennene, som støttet deres krav.

I 1420 inngikk den franske dronningen Isabeau av Bayern, som var gift med den gale kongen Karl VI, den såkalte Troyes-avtalen, som ga den engelske kongen Henrik V og hans arvinger rett til den franske tronen når Karl VI døde. Det at dronningen på denne måten desavuerte sin sønn, dauphinen Karl, gjenopplivet de gamle ryktene om hennes affære med den avdøde hertugen av Orléans og vakte nye mistanker om at dauphinen var en kongelig løsunge snarere enn kongens sønn.

Selv om både Henrik V av England og Karl VI av Frankrike døde med to måneders mellomrom i 1422, brakte det ingen fred til Frankrike. Den nominelle monarken av begge kongedømmene var nå den ettårige Henrik VI (1422-61; d.1471). Hans onkel, Henrik Vs bror John av Lancaster, første hertug av Bedford, fungerte som regent. De engelske kravene ble opprettholdt, og armeene under «The Protector» (hertugen av Bedford) gjennomførte en suksessrik offensiv og erobret mange befestede byer. Den franske tronfølgeren var nå i krig med de samlede styrker fra England og Burgund. Den militære situasjonen syntes nesten håpløs, og Frankrike var i ferd med fullstendig å bli en vasallstat under England. Hungersnød og sykdommer spredte seg. Domrémy grenset opp til områder som var underlagt hertugen av Burgund, men forble selv alltid lojal mot kongen og kronprinsen (dauphinen). Engelskmennene styrte i Paris, mens burgunderne kontrollerte Reims, som tradisjonelt var byen for franske kongekroninger. Dette var viktig fordi ingen av tronpretendentene ennå var kronet – den franske dauphinen fordi det altså hersket tvil om hans legitime fødsel.

Eugene Thirion (1839-1910): Jeanne d'Arc har en visjon av erkeengelen Mikael (1876), kirken Notre-Dame i Chautou

Da Jeanne var tolv år gammel, fikk hun sommeren 1424 det første overnaturlige synet som skulle føre henne til døden på bålet. I foreldrenes hage fikk hun høre en lys stemme fulgt av et sterkt lys, som blendet henne. Fylt av dyp forskrekkelse så hun en overjordisk skikkelse vise seg for henne, og hun identifiserte den som erkeengelen Mikael. Han oppfordret henne til jomfruelighet og flittig kirkebesøk, og erkeengelen sa at de hellige Katarina av Alexandria og Margareta av Antiokia ville vise seg for henne. De besøkte henne også snart etterpå og snakket med henne. Ved rettssaken erklærte hun at hun gråt da de forlot henne, fordi de var så vakre.

Nå fikk Jeanne i fire år sine indre åpenbaringer, eller «stemmer», som hun selv alltid kalte dem. Hun holdt stemmene hemmelig til hun var sytten år og fortalte ikke sin skriftefar om dem. Under rettssaken avviste hun å beskrive åpenbaringene og forklare hvordan hun kjente igjen dem, men hun sa til dommerne: «Jeg så dem med mine egne øyne, like godt som jeg ser dere». Hun sa også at alt hun hadde gjort, hadde hun gjort på stemmenes befaling.

Rasjonalistiske historikere har gjort store anstrengelser på å forklare stemmene som et resultat av religiøst hysteri som hadde blitt innpodet henne av prestene, kombinert med visse profetier som var kjent i området om en jomfru fra bois chesnu (eikeskogen) nær Alvetreet, som skulle redde Frankrike ved et mirakel. Men mange ikke-katolske forfattere har avslørt at denne teorien er fullstendig uten belegg. Jeanne var en mentalt og legemlig sunn bondejente med en nøktern natur uten hang til svermerier.

Først gradvis avslørte stemmene sitt egentlige oppdrag. Men i 1428 var de blitt insisterende og bestemte: De krevde at Jeanne skulle frelse Frankrike fra dets angripere. Hun ble bedt om straks å melde seg for grev Robert de Baudricourt, som kommanderte de franske styrkene i nabobyen Vaucouleur. Jeanne lyktes i å overtale en fetter av hennes mor som bodde ved Vaucouleur, Durand Lassois (Laxart), til å ta henne med til kommandanten i den hensikt å få et anbefalelsesbrev på sin vei til dauphinen ved det franske hoffet i Chinon ved Tours. Men kommandanten bare lo og sendte henne vekk, mens han sa at faren burde gi henne en ordentlig omgang juling.

Etter at Jeanne vendte tilbake til Domrémy, ga stemmene henne ingen ro og ble til og med truende. Da hun protesterte og sa at hun var en stakkars jente som verken kunne ri eller slåss, svarte stemmene: «Det er Gud som krever det». Hun kunne ikke motstå et slikt bud, så hun forlot hjemmet i hemmelighet i januar 1429 og dro tilbake til Vaucouleur. Robert de Baudricourts skepsis til henne ble noe rystet da han fikk en offisiell bekreftelse på franskmennenes nederlag i slaget ved Herrings utenfor Orléans i februar 1429, et nederlag Jeanne hadde forutsagt til ham få dager tidligere.

Nå sendte han henne ikke bare til tronfølgeren Karl, men ga henne også en væpnet eskorte på tre mann. Etter eget ønske reiste hun i mannsklær etter å ha klipt håret kort, og slik reiste hun gjennom fiendtlig burgundisk territorium. En kvinne i mannsklær var uhørt på den tiden, og senere under rettssaken var dette et av hovedpunktene. Hennes forsvar var at Gud hadde befalt det. Det lille følget nådde Chinon, hvor dauphinen residerte, den 6. mars 1429, men først to dager senere fikk Jeanne audiens hos ham.

Kronprins Karl var sønn av den gale Karl VI. Han var holdt borte fra den franske tronen av engelskmennene, og han foretrakk heller det livet fylt av fornøyelser som han hadde ført siden farens død i 1422, enn å ta på seg det ansvaret som en kongekroning ville medføre. Ved møtet med Jeanne hadde Karl med hensikt forkledd seg, men hun identifiserte ham straks, noe han ble svært imponert over. Hun sa: «Jeg kalles Jomfruen og er sendt fra Gud for å bringe hjelp til Dem og kongeriket».

Det er også sagt at hun ga ham et hemmelig tegn som bekreftet den overnaturlige opprinnelsen av hennes oppdrag. Dette tegnet, som overbeviste Karl, nektet hun alltid å avsløre. Mange tror at Karl hadde blitt i tvil om sin legitime fødsel, og at Jeanne hadde fått i overnaturlig oppdrag å berolige ham på det punktet. Hun vant i alle fall Karl for sin plan, som verken statsmenn eller feltherrer kunne ha gjort bedre, så det var utenkelig at den skulle oppstått i hodet til en landsens jente. Deretter ba hun om tropper som hun kunne lede for å frigjøre Orléans.

Engelskmennene hadde beleiret Orléans, som var den eneste gjenværende lojale franske byen nord for elven Loire. Byens strategiske beliggenhet ved elven gjorde den til det siste hinderet før engelskmennene kunne rette et avgjørende angrep mot det gjenværende franske kjernelandet. Hele Frankrikes skjebne var avhengig av hvordan det gikk med Orléans, og ingen var særlig optimistiske når det gjaldt byens sjanser for å motstå beleiringen særlig lenge.

På denne tiden finansierte Karls svigermor Jolanda av Aragón en redningsekspedisjon til Orléans. Jeanne ba om tillatelse til å reise sammen med denne hæren og bære en ridders utrustning. Dette ønsket møtte motstand fra La Trémouille, dauphinens favoritt, og en stor del av hoffet, som betraktet Jeanne som en gal visjonær eller en påtrengende intrigemaker. For å avgjøre saken ble det bestemt at hun skulle sendes for å forhøres av de lærde teologene i Poitiers. Etter at Kirkens menn i Poitiers i tre uker inngående hadde undersøkt saken (samt hennes jomfruelighet), fant de at det ikke var noen grunn til å avvise henne og rådet Karl til å nyttiggjøre seg hennes råd.

Da Jeanne kom tilbake til Chinon, ble hun utstyrt for å lede en ekspedisjonsstyrke. Hun fikk alt hun trengte: rustning, hest, sverd, banner og et følge. Det ble laget en hvit rustning til henne og en hvit fane med ordene «Jesus: Maria» sammen med et bilde av Kristus som fikk en lilje av to engler. I stedet for sverdet som Karl tilbød henne, ba hun om at det ble lett etter et gammelt sverd som hun hevdet lå begravd bak alteret i kapellet Sainte-Catherine-de-Fierbois. Det ble funnet der hennes stemmer sa det skulle være.

Etter mange år med det ene ydmykende nederlaget etter det andre var både den militære og sivile ledelsen i Frankrike demoralisert og diskreditert. Da dauphinen Karl innvilget Jeannes anmodning om å bli utrustet for krig og satt i ledelsen for hans hær, må hans beslutning for en stor del ha vært basert på vissheten om at alle tradisjonelle og rasjonelle alternativer hadde vært prøvd og mislyktes. Bare et regime i siste stadium av desperasjon ville ha tatt noe hensyn til en analfabetisk bondejente som hevdet at Guds røst hadde gitt henne i oppdrag å ta ledelsen for landets hær og føre den til seier.

Jeanne og hennes følge sluttet seg til hæren ved Blois. Der delte hun sin tid mellom bønn og våpenøvelser. Hun hadde straks stor innflytelse på soldatene og forbedret deres vandelsmessige holdning. En Sire de Rotslaer skrev et brev fra Lyon den 22. april 1429, som ble levert i Brussel og behørig registrert før noen av de beskrevne hendelsene fant sted. Han skrev at Jomfruen hadde sagt at hun ville redde Orléans og tvinge engelskmennene til å heve beleiringen, at hun i slaget ved Orléans ville bli såret av en pil, men overleve, og at kongen den kommende sommeren ville krones i Reims.

Før Jeanne startet sitt felttog, oppfordret hun kongen av England til å trekke sine tropper tilbake fra fransk jord, men de engelske kommandantene var rasende over kravets frekkhet. Den 27. april 1429 forlot den franske hæren Blois med Jeanne ridende i spissen på en hvit hest, og den 29. april kom de til Orléans og de fullstendig demoraliserte franske soldatene. Hun beordret alle skjøgene ut av leiren og forlangte generalskriftemål av alle soldatene. De forherdede mennene føyde seg etter den sarte jenta, og det er ingen tvil om at hennes nærvær og tro på sin oppgave styrket troppenes moral enormt.

Jean av Orléans, fungerende overhode for hertugfamilien i Orléans, utelukket henne i begynnelsen fra krigsrådslagningene og unnlot å informere henne når hæren var engasjert i trefninger med fienden. Men dette hindret henne ikke fra å være til stede ved de fleste rådslagningene og slagene. Hun avviste den forsiktige strategien som hadde karakterisert det franske lederskapet. I løpet av de fem månedene med beleiring før hun ankom hadde forsvarerne av Orléans bare forsøkt ett aggressivt trekk, og det hadde endt med katastrofe.

Den 4. mai angrep franskmennene og erobret den avsidesliggende festningen Saint-Loup, og den 5. mai fulgte Jeanne opp med å marsjere mot en andre festning, Saint Jean le Blanc, som ble funnet forlatt. Dagen etter gitt hun mot Jean d'Orléans på et krigsråd hvor hun forlangte et nytt angrep på fienden. D'Orléans ga ordre om at byportene skulle låses for å forhindre et nytt slag, men Jeanne kalte sammen byens menn og vanlige soldater og tvang borgermesteren til å låse opp en port. Med hjelp fra bare én kaptein red hun ut og erobret festningen Saint-Augustine. Samme kveld fikk hun vite at hun hadde blitt utestengt fra et krigsråd hvor lederne hadde bestemt seg for å vente på forsterkninger før de aksjonerte på nytt. Jeanne brydde seg ikke om denne avgjørelsen og insisterte på å angripe engelskmennenes viktigste støttepunkt, som ble kalt «les Tourelles», den 7. mai. Samtidige anerkjente Jeanne som slagets heltinne etter at hun fikk et sår i halsen av en pil, noe som snarere økte enn reduserte hennes ry, og hun kom tilbake for å lede det endelige angrepet. Den 8. mai var engelskmennene slått, beleiringen av Orléans opphevet og de omkringliggende engelske festningene inntatt.

Omfanget av Jeannes faktiske militære lederskap er et tema for historisk debatt. Noen historikere mener at hun hovedsakelig var en fanebærer som først og fremst hadde en virkning på moralen, mens andre påpeker at hennes offiserskollegaer hadde respekt for henne som en dyktig taktiker og suksessrik strateg. Uansett er alle historikere enige om at hæren hadde bemerkelsesverdig suksess gjennom hennes korte karriere.

Den plutselige seieren ved Orléans førte til mange forslag om offensive aksjoner, og engelskmennene forventet et forsøk på å gjenerobre Paris eller et angrep på Normandie. Etter Jeannes uventede seier overtalte hun dauphin Karl til å gi henne delt kommando over hæren sammen med hertug Jean II av Alençon, en av hennes beste venner. Jeanne fikk kongelig tillatelse til å lede en kort offensiv langs Loire sammen med hertugen for å gjenerobre broene over elven.

Hæren gjenerobret Jargeau den 12. juni, Meung-sur-Loire den 15. juni og deretter Beaugency den 17. juni. Hertugen av Alençon var enig i alle Jeannes avgjørelser, og andre kommandanter inkludert Jean d'Orléans hadde blitt imponert av hennes opptreden ved Orléans og ble hennes tilhengere. Alençon ga henne æren for å ha reddet hans liv ved Jargeau, hvor hun advarte ham mot et forestående artilleriangrep. Under det samme angrepet ble hennes hjelm truffet av en kanonkule av stein da hun klatret opp en stige.

En forventet engelsk redningsstyrke kom til området den 18. juni under kommando av Sir John Fastolf. Slaget ved Patay endte med at de engelske troppene led et knusende nederlag. De fleste engelske kommandantene ble drept eller tatt til fange, mens franskmennene led minimale tap. Fastolf slapp unna med en liten gruppe soldater og ble gjort til syndebukk for den engelske ydmykelsen.

Jeanne hadde planlagt den suksessfulle offensiven som innledningen til erobringen av kroningsbyen Reims, et dristig forslag ettersom Reims var omtrent dobbelt så langt unna som Paris og dypt inne på fiendtlig territorium. De franske lederne nølte, og bare motvillig gikk de med på å følge Jeanne til Reims. Den franske hæren la ut fra Gien-sur-Loire den 29. juni og aksepterte den betingede overgivelsen av den burgundisk kontrollerte byen Auxerre den 3. juli. Alle de andre byene i deres vei gikk over til den franske siden uten motstand. Byen Troyes, hvor den avtalen som hadde gjort dauphinen Karl arveløs, var blitt inngått, kapitulerte etter en ublodig fire dager lang beleiring. Dermed var veien til Reims praktisk talt ryddet, og Jeanne presset nå på for at dauphinen straks skulle krones til konge.

Reims åpnet sine porter den 16. juli, og om morgenen søndag den 17. juli 1429 ble tronfølgeren høytidelig kronet som kong Karl VII (1422-61) med Jeanne stående ved sin side med sitt banner. Begivenheten avsluttet det opprinnelige oppdraget hun hadde fått av stemmene; de hadde advart henne om at hun ikke kom til å leve lenger enn et år.

Virkningen av triumfen for Jeanne d'Arcs moralske lederskap var enorm; men franskmennene utnyttet ikke sin fordel. Jeanne selv fant det umulig å trekke seg tilbake på høyden av sin suksess, selv om hun var gjenstand for mistenksomhet, misforståelser og sjalusi i den overveiende mannlige verdenen ved hoffet, i hæren og i Kirken. Hun og hertugen av Alençon gikk inn for et øyeblikkelig angrep mot Paris, men kongehoffet gikk inn for en fremforhandlet våpenhvile med hertugen av Burgund.

Hertug Filip den gode brøt avtalen og brukte den som en anledning til å styrke forsvaret av Paris. I mellomtiden marsjerte den franske hæren gjennom byer nær Paris og aksepterte mer fredelige overgivelser. Hertugen av Bedford ledet en engelsk styrke og møtte den franske hæren i en trefning den 15. august. Det franske angrepet på Paris kom den 8. september, men nå var det slutt på Jeannes militære suksess. Det dristig planlagte angrepet mislyktes, hovedsakelig fordi Karls lovede støtte og nærvær uteble. Under angrepet ble Jeanne såret i låret av en pil og måtte trekkes i sikkerhet av hertugen av Alençon. Morgenen etter fikk hun kongelig ordre om å trekke seg tilbake.

I oktober erobret Jeanne Saint-Pierre-le-Moûtier, men hun mistet nå den støtten hun hadde. Kongen ville ikke høre om mer krig. Han opphøyet i desember 1429 Jeannes far og bror i adelsstanden under navnet «de Lys», men bondejenta Jeanne interesserte ham ikke lenger. Etter en våpenhvile med hertugen av Burgund fulgte en passiv vinter som hun tilbrakte ved det verdslige hoffet, hvor hun ble betraktet med dårlig skjult mistenksomhet. Men da stridighetene blusset opp igjen våren 1430, skyndte Jeanne seg på egen hånd av sted for å unnsette byen Compiègne, som var beleiret av de engelske allierte burgunderne. I Melun sa stemmene at hun ville bli tatt til fange før midtsommer.

Hun dro inn i Compiègne ved soloppgang den 23. mai, og samme kveld ledet hun et mislykket forsøk på utbrudd. Hennes soldater ble tvunget til retrett og trakk seg tilbake mens de kjempet desperat. Ved en feil eller på grunn av panikk fra Guillaume de Flavy, som var kommandant i Compiègne, ble vindelbroen hevet for tidlig slik at Jeanne og noen av hennes menn ble avskåret fra hovedstyrken. Hun ble trukket ned fra hesten og tatt til fange av burgunderne. Guillaume de Flavy har blitt anklaget for bevisst forræderi, men det finnes intet bevis for denne anklagen. Han fortsatte å forsvare Compiègne tappert for sin konge, mens Jeannes tanker de første månedene av fangenskapet hele tiden var å flykte for å komme ham til hjelp i forsvaret av byen.

Paul Delaroche (1797-1856): Jeanne d'Arc avhøres i fengselscellen av kardinal Winchester (1824), Musée des Beaux-Arts i Rouen

Jeanne ble ført til leiren til Jean av Luxembourg, for det var en av hans soldater som hadde tatt henne til fange. Fra da av og til sent på høsten var hun fange hos hertugen av Burgund. I Beaurevoir hadde hun forsøkt å kaste seg ut fra et tyve meter høyt tårn for å unnslippe, og dette ble brukt som et påskudd for å flytte henne til Arras og holde henne i jernbur med lenker om halsen, hendene og føttene. Hun fikk ikke gå til messe fordi hun var anklaget for kjetteri og for å bære «uhyggelige klær» (difformitate habitus).

Det var vanlig at krigsfanger ble kjøpt fri av sine slektninger, men dessverre hadde ikke Jeanne og hennes familie noen penger, til tross for sin nye adelige status. Aldri i denne perioden ble det gjort noe fra kong Karl eller noen av hans undersåtter for å redde henne. Selv om de ikke hadde hatt militær styrke til det, hadde de fanger som jarlen av Suffolk i sine hender, som de kunne ha utvekslet henne mot. Men om de franske lederne ikke ville ha henne, så ville de engelske det. Den 21. november 1430 ble Jeanne d'Arc solgt til engelskmennene for 6000 usle franc av hertug Filip av Burgund.

Straks Jeanne var i engelskmennenes hender, var hennes henrettelse uunngåelig. De kunne ikke dømme henne til døden for å bekjempe dem i åpen krigføring, men de kunne dømme henne for hekseri og trolldom, som de tilskrev hennes suksess. Men anklagen om kjetteri var politisk motivert. Hertugen av Bedford krevde den franske tronen for sin nevø, Henrik VI, og Jeanne hadde vært ansvarlig for en rivaliserende kongekroning, så å dømme henne ville være å undergrave hennes konges legitimitet.

Hun ble fengslet i Rouen, og etter ni måneders brutalt fangenskap, ble hun den 9. januar 1431 stilt for den kirkelige domstol under biskopen av Beauvais, Pierre Cauchon. Anklagen lød på hekseri og kjetteri. Biskopen var en skruppelløs og ambisiøs mann som gjennom engelsk innflytelse håpet å bli erkebiskop av Rouen. Påskuddet for å påkalle hans autoritet var at Compiègne lå i bispedømmet Beauvais. Men siden den byen var i franskmennenes hender, ble rettssaken holdt i Rouen, hvor bispestolen var vakant. Cauchon valgte omhyggelig ut dommerne.

Den 21. februar 1431 ble Jeanne første gang ført for tribunalet. Selv om hun var stilt for en kirkelig domstol, ble hun totalt illegalt holdt fengslet i borgen i Rouen, et verdslig fengsel. Her ble hun voktet av lastefulle engelske soldater. Dette klaget hun bittert over og ba om å bli flyttet til et kirkelig fengsel, hvor hun ville ha blitt bevoktet av kvinnelige voktere, det vil si nonner. Femten ganger sto hun for retten i seks offentlige og ni private sesjoner. Hun ble nøye forhørt og kryssforhørt om sine visjoner og «stemmer», hennes bæring av mannsklær, hennes tro og villighet til å underkaste seg Kirken.

Hun førte sitt eget forsvar og motsto sine lærde anklagere, fryktløst, med godt humør og medfødt dristighet. Alltid avslo hun å svikte sin samvittighet, sine «stemmer» fra himmelen. Men det var uunngåelig at hennes enkle oppvekst og uvitenhet om teologisk terminologi førte henne til å gjøre feil. Den 1. mars erklærte hun at «innen syv års tid vil engelskmennene måtte betale en høyere pris enn Orléans». Faktisk mistet Henrik VI Paris den 12. november 1437, seks år og åtte måneder etterpå.

Ved avslutningen av rettssaken ble det satt opp et svært urettferdig sammendrag av hennes forklaringer. Det ble forelagt dommerne, og på bakgrunn av det, erklærte et stort flertall av de 22 dommerne at hennes visjoner var diabolske og kjetterske. Dokumentet ble også forelagt universitetet i Paris, som fordømte henne i voldsomme ordelag. Rettssaken mot Jeanne d'Arc er en av de som er best dokumentert, for det er funnet et ordrett referat fra hele saken og hvert eneste forhør. Disse dokumentene ble offentliggjort i 1849.

En rett på 47 dommere samlet seg på nytt, og 42 av dem bestemte at hvis Jeanne nektet å bøye seg, ville hun bli overlevert til de sekulære myndighetene for å straffes som en gjenstridig kjetter. Hun nektet å underkaste seg, til tross for trusler om tortur. Det ble reist et bål på kirkegården i Saint-Ouen og hun ble brakt dit foran en stor menneskemengde den 23. mai for å bli endelig formanet og dømt. Først da vaklet hun en kort tid ved utsikten til en truende og fryktelig død, og hun ble truet til å gjøre en slags tilbaketrekking. Den analfabetiske bondejenta undertegnet et dokument hun ikke forsto, og de nøyaktige detaljene rundt hennes tilbaketog er usikre og har vært anledning til mange kontroverser.

På grunn av tilbaketrekningen ble hun ikke brent, men ført tilbake til fengslet. Engelskmennene og burgunderne var rasende, men det synes som om biskop Cauchon beroliget dem og sa at de skulle få has på henne. Det var klart at hun ikke ville få en sjanse til. Enten som et resultat av en felle fra dem som tørstet etter hennes blod eller etter egen fri vilje, begynte hun snart på nytt å bære mannsklærne som hun tidligere hadde lovt å legge vekk. Da biskop Cauchon avla henne enda en besøk sammen med sine lakeier for å forhøre henne om det de valgte å se på som et tilbakefall, hadde hun gjenvunnet sin vanlige styrke. Igjen erklærte hun at Gud virkelig hadde sendt henne og at hennes stemmer kom fra Gud.

Jeanne d'Arc mottar kommunion før henrettelsen

Etter å ha hørt biskop Cauchons rapport erklærte en rett på 37 dommere tirsdag den 29. mai 1431 enstemmig at Jeanne var en frafallen kjetter som ble overgitt til de sivile myndighetene. Klokken åtte morgenen etter, den 30. mai 1431, ble hun ført ut på torget Vieux-Marché i Rouen, bundet til en høy påle og brent på bålet. Hun var da ennå ikke tyve år gammel. Hun hadde fått skrifte og motta kommunionen, og hun ba om å få et krusifiks. Etter å ha omfavnet det ble det holdt opp for henne av en dominikaner, og hun døde mens hun betraktet det og kontinuerlig påkalte navnet Jesus. Legenden forteller at en hvit due steg ut fra flammene og opp til himmelen.

Etter at hun var død, ble hennes forkullede lik gravd frem fra bålet av engelskmennene slik at ingen kunne hevde at hun hadde unnsluppet. Deretter ble liket brent to ganger til for å gjøre det fullstendig til aske, som så ble strødd i elven Seinen. En av de engelske kongelige ministrene sa: «Vi har tapt: Vi har brent en helgen». På henrettelsesstedet i Rouen ble kirken Sainte-Jeanne-d'Arc reist i 1979 til minne om bondejenta fra Domrémy.

Hermann Stilke (1803-60): Jeanne d'Arcs død på bålet (1843), Eremitasjen i St. Petersburg

Hundreårskrigen fortsatte i 22 år etter Jeannes død. Karl VII klarte å forsvare sin legitimitet som konge av Frankrike til tross for en rivaliserende kroning av Henrik VI i desember 1431 på guttens tiårsdag. Før England kunne gjenoppbygge sitt militære lederskap og langbuekorps som var gått tapt i 1429, mistet landet alliansen med Burgund ved avtalen i Arras av 1435. Hertugen av Bedford døde samme år, og Henrik VI ble den yngste konge av England som styrte uten regent. Hans svake lederskap var trolig den viktigste faktoren som fikk slutt på konflikten.

Jeanne d'Arc var blitt dømt av en domstol av Kirkens folk, som uten skrupler tjente sine engelske herrers politiske planer. For å styrke sin egen posisjon tok kong Karl VII to ganger skritt for å få omstøtt dommen. I 1449 beordret han en revisjon av prosessen, men verken dommere eller klerikere felte noen dom. I 1455 appellerte Jeannes mor Isabelle Romée og to brødre til paven og ba om at saken ble gjenåpnet, og etter anmodning av generalinkvisitor Jean Brehal satte pave Callistus III (1455-58) ned en kommisjon som besto av erkebiskopen av Reims og biskopene av Paris og Coutances for å gjenoppta saken, en procès de réhabilitiation. Et panel av teologer analyserte vitnemålene fra 115 vitner. Den 7. juli 1456 erklærte kommisjonen at domfellelsen var kommet i stand ved list og bedrag, og denne avgjørelsen rehabiliterte den domfeltes Jeannes ettermæle fullstendig. Hun ble beskrevet som en martyr, og avdøde Pierre Cauchon ble beskyldt for kjetteri for å ha dømt en uskyldig kvinne i det som ble karakterisert som en sekulær vendetta.

Etter det var det mer stille om Jeanne d'Arc, men på 1900-tallet blomstret kulten voldsomt opp. Hennes saligkåringsprosess ble endelig innledet i form av en appell adressert til Den hellige Stol i 1869 av biskop Félix Dupanloup av Orléans (1849-78), som ikke fikk oppleve saligkåringen. Etter å ha gått gjennom alle stadier, inkludert anerkjennelse av de nødvendige mirakler, endte prosessen med at Jeanne d'Arc ble saligkåret den 18. april 1909 i katedralen Notre-Dame de Paris (dokumentet (Breve) var datert den 11. april) av den hellige pave Pius X (1903-14). Den 16. mai 1920 ble hun helligkåret i Peterskirken i Roma av pave Benedikt XV (1914-22).

Helligkåringen skjedde på grunn av hennes høye moral og hennes absolutte troskap mot det hun så som Guds vilje med henne, og den heroiske styrke hun bar forfølgelse og død med. Hun ble ikke helligkåret som martyr, som mange ofte tror, eller for sin patriotisme eller militære innsats. Men i Frankrike har hennes kult alltid økt under militære kriser. Pave Benedikt XV hadde også suksess i arbeidet for å forsone Frankrike med Den hellige Stol etter at forbindelsene hadde vært brutt siden 1905. Helligkåringen av Jeanne d'Arc dokumenterer pavens fredsvilje. Den 9. mai 1921 utnevnte Frankrike igjen en ambassadør til Den hellige Stol.

I England har det vært en betydelig interesse for Jeanne d'Arc, noe som vises av at flere kirker er viet henne, i Winchester Cathedral er det satt opp en statue av henne tvers overfor det praktfulle gravmælet til kardinal Beaufort, som deltok i hennes fordømmelse. Hennes historie har til alle tider beskjeftiget diktere og historikere, og forfattere som Schiller og Shaw behandler hennes liv i berømte teaterstykker. Tolkninger av hennes karakter, styrt av forfatternes forutinntatte meninger, har gjort henne til patriot, lesbisk feminist eller til og med den første protestant. I virkeligheten var hun en enkel bondejente, dyktig, følsom og ytterst trofast mot sannheten i sine åpenbaringer.

Hennes skikkelse har alltid vært omstridt, og tross hennes helligkåring dukker det stadig opp «avsløringer» som bestrider hennes handlinger og identitet, også i våre dager. Men nettopp i hennes salig- og helligkåringssaker ble de nødvendige undersøkelsene foretatt med en slik grundighet at det ikke finnes noen tvil om hennes integritet. Pave Benedikt XV erklærte uttrykkelig at det ikke finnes noen tvil om hennes profetiske gave, hennes katolske sinnelag, hennes uklanderverdige vandel og hennes uplettede jomfruelighet – det ble blant annet hevdet at hun hadde barn!

Det som synes sikkert fra historien om hennes fordømmelse, er at verken de engelske, franske eller burgundiske myndighetene kan betraktes som skyldfrie, og det kan heller ikke Kirken, så langt den skaffet det juridiske rammeverket for et politisk mord. Hennes militære betydning har vært overdrevet, det er klart at de engelske tilbakeslagene også skyldtes krigstretthet, mangel på økonomisk støtte, inkompetent lederskap og sykdom.

Hennes minnedag er 30. mai, mens hun feires som nasjonalhelt i Frankrike den 8. mai, særlig i Orléans og Paris. Tidligere ble hun feiret i Frankrike første søndag etter Kristi Himmelfartsdag. Hun ble i 1922 utnevnt til Frankrikes andre nasjonalhelgen og hennes navn står i Martyrologium Romanum. Hun er i dag skytshelgen for Frankrike (sammen med de hellige Dionysius av Paris, Martin av Tours, kong Ludvig IX og Teresa av Lisieux), for Rouen og Orléans; for telegrafi og kringkasting og for soldater. Hennes romantiske livshistorie har inspirert mange kunstnere, som vanligvis avbilder henne som en jomfru i rustning med sverd og fane, men også henrettelsen på bålet avbildes ofte. Hennes attributter er gullkrone, lilje og sverd.

Jeanne d'Arc har vært og er en viktig skikkelse i vestlig kultur. Fra keiser Napoleon I (1804-15) og til våre dager har franske politikere av alle avskygninger påkalt hennes minne. Liberalere la vekt på hennes beskjedne opphav, mens tidlige konservative understreket hennes støtte til monarkiet. Senere konservative mintes hennes nasjonalisme. Under Andre verdenskrig ble hun brukt både av Vichy-regimet og den franske motstandsbevegelsen. Vichy-propagandaen mintes hennes innsats mot engelskmennene med plakater som viste britiske krigsfly som bombet Rouen og med teksten: «De kommer alltid tilbake til åstedet for sine forbrytelser». Motstandsbevegelsen la vekt på hennes motstand mot utenlandsk okkupasjon og hennes opprinnelse i provinsen Lorraine, som var kommet under nazistisk kontroll.

Betydelige forfattere og komponister som har skrevet verker om Jeanne d'Arc, inkluderer Shakespeare (Henry VI, part 1), Voltaire (La Pucelle d'Orléans), Schiller (Die Jungfrau von Orléans), Verdi (Giovanna d'Arco), Tsjajkovskij (Orleanskaja deva), Mark Twain (Personal Recollections of Joan of Arc), Jean Anouilh (L'Alouette), Bertolt Brecht (Die heilige Johanna der Schlachthöfe) og George Bernard Shaw (Saint Joan). Fremstillinger av henne fortsetter på film og fjernsyn og i dataspill.

I 1867 ble det funnet en krukke i et apotek i Paris med inskripsjonen: «Rester funnet i bålet til Jeanne d'Arc, jomfruen av Orléans». Krukken inneholdt et forbrent ribben fra et menneske, trekull, et stykke lin og et ben fra en katt – noe som ble forklart med skikken med å kaste svarte katter på heksebål. Restene befinner seg i dag på museet for kunst og historie i Chinon. Vitenskapelige undersøkelser har senere vist at restene stammer fra en egyptisk mumie fra det sjette til det tredje århundret f.Kr.

For mer informasjon: Joan of Arc Museum, Rouen, France

Se en side med bilder

Se en annen side med mange bilder

Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Bentley, Butler, Butler (V), Benedictines, Delaney, Bunson, Engelhart, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, Index99, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden -

av Webmaster publisert 30.06.2010, sist endret 22.02.2016 - 10:09