Den hellige Teresa av Ávila (1515-1582)

Minnedag: 15. oktober

Teresa av Ávila (av Jesus); from «Los Santos Carmelitas» by Spanish Carmelite author/artist Rafael Lopez-Melus.
Kirkelærer. Skytshelgen for Spania, erkebispedømmet Mexico, Ávila, Alba de Tormes og Napoli; for alle karmelittfellesskap; for spanske skribenter (1965), blondevevere, listmakere; i åndelig nød og for et indre liv, mot hjertelidelser og hodesmerter

Den hellige Teresa Sánchez de Cepeda Davila y Ahumada ble født den 28. mars 1515 i Ávila i Gamle Castilla i Spania. Ávila er Spanias høyest beliggende by (1130 m.o.h.). Hun kom fra en relativt velstående handelsfamilie og var datter av Don Alonso Sánchez de Cepeda, som hadde giftet seg om igjen etter den første hustruens død, og Teresa var den tredje av hans ni barn med sin andre hustru, Doña Beatriz Davila de Ahumada. I kirken San Juan står fortsatt døpefonten hvor Teresa mottok dåpens sakrament.

Teresas far var høyt respektert i Ávila, selv om hans far hadde vært en jødisk converso i Toledo og dermed manglet den rasemessige renhet som var så nødvendig for full sosial aksept i 1500-tallets Spania og for å unnslippe mistankene fra inkvisisjonen, som aldri trodde at conversos ble ekte kristne. De var da også utelukket fra mange statlige embeter og fra de fleste av de viktigste ordenene i Spania. Teresa, som var så åpen om det meste i sitt liv, var taus om sitt opphav, men det kan muligens ha influert hennes senere syn på det uviktige i familiebånd og behovet for å behandle alle som like.

Teresas barndom var lykkelig, ordinær og from. Allerede som barn var hun temperamentsfull og ofte voldsom, ulik sine to søstre og ni brødre. Hun ble tidlig fascinert av beretningene om kristne som var beredt til å dø for sin tro, og hun ble slått av tanken på himmelen som varte i all evighet, siden hun var glad i gjentakelse. Da hun var syv år, dro hun og den elleve år gamle broren Rodrigo i hemmelighet hjemmefra for å dø martyrdøden hos maurerne i Marokko (de var fordrevet fra Spania for godt i 1492). Men da barna var kommet så langt som til Adaja, ble barna funnet av en onkel og brakt tilbake til den livredde moren, som ga dem en reprimande. Rodrigo la all skylden på søsteren.

Senere ønsket Teresa og Rodrigo å bli eremitter, og de bygde seg eremittceller av steinhauger i hagen, men de fikk aldri fullført dem. Denne barnslige fromheten var ikke viktig i seg selv, men den kan ha vært et tidlig tegn på Teresas livslange evne til å handle etter sin samvittighet og hennes evne på å få andre til å følge seg. Teresa søkte ofte ensomheten, og i sitt rom hadde hun et bilde av Jesus som snakker med den samaritanske kvinnen ved brønnen. Foran dette bildet gjentok hun ofte ordene: «Herre, gi meg av det vannet så jeg aldri mer skal tørste» (Joh 4,15).

Teresa vokste opp til å bli en tiltrekkende og sjarmerende jente, med den nåde, som hun kalte det, å alltid være i stand til å glede mennesker. Hun ble svært glad i å lese romantiske historier, en vane hun var omhyggelig med å skjule for sin far, og hun omga seg med temmelig verdslige venner, inkludert noen kusiner. Hun likte å kle seg etter siste mote og nøt å bære smykker og parfyme. Da hun skrev sin selvbiografi mye senere i livet, var hun svært streng mot seg selv når hun behandlet disse årene, men det syntes ikke å ha vært annet enn tenåringstrivialiteter og frivolitet og kanskje en uklok romantisk hengivenhet.

Da Teresa var 14 år i 1529, døde hennes mor, noe som var et voldsomt slag for henne. Faren satt igjen med ansvaret for den store familien, og etter den eldste datterens ekteskap sendte han i 1531 Teresa til augustinerinnenes skole i Ávila, hvor mange velstående unge kvinner av hennes stand fikk sin utdannelse. Samfunnet ga dem valget mellom to karrierer, ekteskapet eller ordenslivet. Teresa var tiltrukket av ordenslivet, men fryktet det også, og hun synes ikke å ha vurdert ekteskapet på noen positiv måte. Det er interessant at hun senere fortalte sine nonner hvor heldige de hadde vært ved å unngå ekteskapets ulemper, som hun mente var å underkaste seg fullstendig en mann og å løpe risikoen for en tidlig død gjennom for mange barnefødsler.

På grunn av en langvarig sykdom måtte Teresa forlate augustinerinnene i 1532. Under sykdommen leste hun den hellige Hieronymus' berømte brev, og da tok hun avgjørelsen om å bli nonne. Faren var først uvillig, og sa at hun kunne gjøre som hun ville først etter at han var død. Men hun fryktet for at hun ville falle fra, og selv om hun følte en alvorlig indre konflikt ved å forlate faren, dro hun i hemmelighet til det karmelittiske Inkarnasjonsklosteret like utenfor Ávila, hvor hennes gode venninne søster Jane Suarez bodde. Der trådte hun inn den 2. november 1536, da hun var 21 år gammel. Da skrittet først var tatt, opphørte farens motstand. Teresa følte at hun hadde tatt et skritt som i det minste kunne gjøre henne i stand til å redde sin sjel. Hun hevdet ikke å ha noe spesielt kall til den karmelittiske vei, hennes valg av kloster var like mye bestemt av nærværet av en god venn som av noe annet.

Det var heller ikke noe i dette spesielle klosteret som skilte det fra de mange andre hun kunne ha valgt. Nonnene hadde en temmelig avslappet livsstil, besøkende av alle slag ble gitt fri tilgang og nonnene kunne tilbringe tid borte fra klosteret når de ønsket. Det var ikke velutstyrt, og det var heller karakterisert av fornem fattigdom enn av luksus, men ens tidligere sosiale status i verden gikk ikke tapt ved å tre inn, og den alt for store kommuniteten på rundt 180 nonner var splittet i klikker og fraksjoner. De som var i stand til det, kunne ha sine egne tjenere boende i klosteret sammen med dem. Samtidig var nonnene i kapellet flere ganger hver dag til tidebønner, skriftet minst hver fjortende dag, holdt disiplinen og fastet regelmessig. Om det var lite som minnet en besøkende om det opprinnelige idealet om et liv viet til kontemplasjon, var det ikke noen skandaler heller. Teresa levde i relativ komfort med sitt eget oratorium, kjøkken og gjesterom, hvor hennes yngre søster Juana var i stand til å bo en tid.

Et år etter sin inntreden avla Teresa sine løfter. Hun ble syk før løfteavleggelsen, men ble enda dårligere etterpå, sannsynligvis var det ondartet malaria. Hun lå fire dager i koma og var deretter delvis lammet, og i flere år hadde hun vanskeligheter med å gå. Hun forlot klosteret i 1538 og ble pleiet hjemme for å bli frisk. I denne tiden ble hun hjulpet av bønn. Hennes fromme onkel Peter ga henne en liten bok av pater Frans de Osuna som het «Det tredje åndelige alfabet». Osuna var influert av devotio moderna, en del av en nordeuropeisk reformbevegelse, som inspirerte mange av dem i Spania som søkte å reformere de religiøse ordenene og hjelpe legfolk til å utvikle en mer personlig spiritualitet.

Boken var en veiledning for nybegynnere i mental og kontemplativ bønn, og Teresa lærte av den betydningen av konsentrasjon og muligheten for å åpne sin sjel til et passivt mottak av Gud i stille bønn. Hun skrev senere at hun hadde gledet seg over boken og hadde bestemt seg for å følge den måten å be på med all sin kraft. Men i mangel på en erfaren instruktør gjorde hun liten fremgang. Hennes eksemplar av boken, mye brukt og sterkt understreket, eksisterer fortsatt.

Hennes sykdom ble verre, og etter et anfall trodde man at hun var død. Det tok rundt tre år med lidelser før hun langsomt fikk helsen tilbake, og hun vendte tilbake til klosteret i 1540. Men det betydde også å vende tilbake til Inkarnasjonsklosterets sorgløse tilværelse, hvor ensomhet og fattigdom syntes lite verdsatt. Teresa levde et stille og ganske fritt og behagelig liv, hennes sjarm, kjærlige frodighet, klokskap og nestekjærlighet ble høyt verdsatt, ikke minst av de som besøkte klosteret. I denne atmosfæren tilbrakte Teresa mye tid i samtale med de besøkende. Hun ga etter hvert opp å praktisere åndelig bønn, og overbeviste seg selv om at dette var en del av ydmykheten, da hennes ukontemplative liv gjorde henne uverdig til å snakke så mye eller så familiært med Gud. Hun skyldte også på at hennes helse ikke tillot det, og hun sa også til seg selv at det ikke kunne ligge noen fare eller synd i det som så mange andre og frommere enn henne gjorde. Og hun unnskyldte sin forsømmelse av meditasjonen med sin skrøpelige tilstand.

Da Teresas far døde i 1543, fortalte hennes dominikanske skriftefar henne hvilken farlig situasjon hun var i. Etter at han insisterte, tok hun igjen opp den åndelige bønnen, og hun skulle deretter praktisere den resten av livet. Hennes skjerpede bønnepraksis gjorde at hun litt etter litt ble urolig over den avslappede atmosfæren i klosteret. Men hun hadde ennå ikke mot til å følge Gud totalt, eller fullstendig å gi avkall på å ødsle med sin tid og sine evner.

Hun ble mer og mer overbevist om sin uverdighet, og søkte tilflukt hos de to botferdige Maria Magdalena og Augustin. Til dem knyttes to begivenheter som var avgjørende for at hun bestemte seg for å gjøre hva hun kunne for å oppnå religiøs perfeksjon. Den første var å lese Augustins «Bekjennelser», som hadde en dyp innflytelse på henne. Den andre var et kall til bot foran et bilde av den lidende Kristus, hvor hun «følte at Maria Magdalena kom meg til hjelp, og fra den dagen har jeg fortsatt å forbedre mye i mitt åndelige liv». Disse begivenhetene førte til det hun kalte en «omvendelse».

Dette var i 1555 og Teresa var rundt 40 år. Hun trakk seg tilbake fra gledene ved sosial omgang og andre anledninger for utsvevelser og feil, og hun førte fra da av en strengt regulert livsførsel med vekt på bønn. Hun begynte å gjøre store fremskritt i kontemplasjon, og ettersom årene gikk, kom hun også ofte i ekstase. Hun fikk ofte visjoner av Jesus der hun også hørte ham tale til seg. Hun skrev en hel del om slike ting, men hun tilla dem ikke overdreven vekt og så klart risikoen ved dem. En sterk innflytelse på henne hadde dominikanerpresten Domingo Bañez, som var den første som lærte henne at Gud kan elskes i og gjennom alle ting.

Teresas forhold til Gud var både nært og åpenhjertig. En gang da hun hadde skadet benet, sa hun: «Herre, etter alle vanskeligheter manglet bare dette». Hun fikk Guds svar: «Teresa, du må da vite at dette er min måte å omgås mine venner». Teresa: «Nå vet jeg hvorfor du har så få venner, min Gud».

Advarsler fra visse kvinner som hadde blitt stygt narret av innbilninger og av djevelen, gjorde et sterkt inntrykk på Teresa, og selv om hun var overbevist om at hennes nådegaver var fra Gud, ble hun usikker. Hun rådspurte og ble hjulpet av mange veiledere, men til tross for at hun påla dem taushet, ble dessverre hennes ekstaser og åpenbaringer kjent gjennom indiskresjoner, og det førte til mange misforståelser. Dette gjorde at hun kom stadig mer i offentlighetens lys, og hun ble midtpunkt i heftige motsetninger. I klosteret dannet det seg en stadig større opposisjon mot henne, men store kirkepersonligheter i tiden støttet henne, blant andre den hellige jesuittgeneralen Frans Borgia.

En av dem hun snakket med var Frans de Salsedo, en gift mann som var et moralsk eksempel for hele byen. Han presenterte henne for dr. Daza, en lærd og from prest, som mente at hun var ført bak lyset av djevelen, og sa at slike guddommelige tjenester ikke var forenlig med et liv så fullt av ufullkommenhet som hun hevdet at hennes var. Teresa var forskrekket og ikke fornøyd, men Don Francisco, som hun sa at hun skyldte sin frelse og trøst, ba henne om ikke å miste motet. Han anbefalte at hun skulle konsultere en av patrene hos de nylig grunnlagte jesuittene.

Til jesuitten avla hun et generalskriftemål hvor hun i tillegg til sine synder fortalte ham om hennes måte å be på og om hennes uvanlige åpenbaringer. Pateren forsikret henne om at de skyldtes guddommelig nåde, men fortalte henne at hun hadde forsømt å legge et sant grunnlag for et indre liv. På hans råd, selv om han mente at hennes erfaringer i bønn var fra Gud, prøvde hun i to måneder å motstå og avvise dem. Men hennes motstand var forgjeves.

En annen jesuitt, pater Balthasar Alvarez, fortalte Teresa at hun burde be Gud at han ville veilede henne om å gjøre det som behaget ham, og for det formål å resitere hver dag hymnen Veni Creator Spiritus. Det gjorde hun, og en dag hun resiterte hymnen hørte en indre stemme: «Jeg vil ikke at du skal ha samtaler med mennesker, men med engler». Deretter hørte hun ofte slike indre stemmer, og hun forklarte at de var enda klarere og tydeligere enn de som høres med menneskelige ører, gjorde dypt inntrykk i sjelen og fylte henne med glede og fred. Mens pater Alvarez var hennes veileder, led hun under alvorlige forfølgelser i tre år.

I 1557 kom den hellige Peter av Alcántara, fransiskanernes ordensfornyer, til Ávila, og han besøkte naturligvis den nå berømte (eller beryktede) karmelittsøsteren. Han erklærte at intet var mer åpenbart for ham enn at hennes sjel var ledet av Guds ånd, men spådde at det ennå ikke var slutt på hennes forfølgelser og lidelser. Hennes prøvelser perfeksjonerte hennes dyder, de himmelske åpenbaringene tjente til å gjøre hennes sjel ydmyk og styrket, å gi henne en sterk avsmak for verdslige saker og å fylle henne med ønsket om å eie Gud.

I denne tiden opplevde Teresa bemerkelsesverdige ting. Under sine henrykkelser ble hun løftet opp i luften, hun opplevde åndelige forlovelser, mystiske ekteskap og hun erfarte den bemerkelsesverdige mystiske gjennomboring (transverberatio) av hennes hjerte av et spyd av guddommelig kjærlighet. Året etter, i 1560, som 45-åring, fikk hun en ny opplevelse, denne gang en visjon av helvete. Dypt rystet sverget hun at fra da av skulle hun strebe mot absolutt fullkommenhet, og det var den egentlige fødselsstunden for hennes nye orden.

Teresa kom nå til at regelen i karmelittordenen ikke ble tatt alvorlig nok, i likhet med mange ordener i Spania på 1500-tallet. De som ønsket et enkelt og beskyttet liv uten ansvar, kunne finne det i et kloster. Etter 25 år som nonne besluttet Teresa å grunnlegge et kloster etter den opprinnelige og strenge form av karmelittregelen fra 1209, preget av faste, taushet og begrenset kontakt med omverdenen. Hun erklærte offentlig at det for foreldre ville være bedre å gifte bort sine døtre enn å la dem tre inn i klostre uten disiplin.

Teresa fikk løfte om hjelp fra en rik enke, Doña Guiomar de Ulloa. Prosjektet ble godkjent av blant andre Peter av Alcántara og den hellige Ludvig Bertrand. Karmelittenes provinsial Gregor Fernandez ga sin tillatelse, men hun møtte mange vanskeligheter både fra kirkelige og verdslige myndigheter. Dominikanerpateren Ibáñez oppmuntret henne i det skjulte og hjalp Doña Guiomar med å gjennomføre prosjektet. De fikk også hjelp av Teresas gifte søster, Doña Juana de Ahumada, som sammen med sin mann begynte å bygge et nytt kloster i Ávila i 1561, men på en slik måte at omverdenen trodde det var et hus til seg selv og familien.

Etter at Peter av Alcántara hadde vært i Roma og fått tillatelse av paven personlig, og etter at biskopen av Ávila offentlig hadde godkjent grunnleggelsen, ble klosteret St. Josef i Alcántara åpnet på den hellige Bartolomeus' festdag den 24. august 1562 med 13 nonner, blant dem Teresas niese. Men folket i Ávila så på klosteret som uønsket og fryktet at et ikke utrustet kloster ville bli en byrde for byen. Myndighetene ville ha revet klosteret om ikke dominikanerpateren Bañez hadde snakket dem fra det. Men i løpet av fire måneder ebbet den folkelige oppstanden ut.

Teresa, som nå kalte seg «av Jesus», ville bygge flere eremittklostre innenfor karmelittordenen, med strengere regler enn i de vanlige karmelittklostrene. Også karmelittenes ordensgeneral, Johannes Baptist Rubeo (Rossi), kom personlig til Ávila i 1567 for å uttrykke sin velvilje, og selv om St. Josef var grunnlagt uten hans vitende, ga han tillatelse til flere grunnleggelser. Teresa fikk også tillatelse til å grunnlegge to klostre for reformerte brødre («Kontemplative karmelitter») i Castilla. Et nytt pavelig dekret støttet også hennes reformarbeid. St. Josef ble det første ordenshus med reformerte eller barfot-karmelitter (discalceatorum) (Ordo Sororum Discalceatarum Beatae Virginis de Monte Carmelo – OCD). De som fulgte den mildnede regelen ble for å skjelne dem fra hverandre kalt «skodde» karmelitter (det vil si «med sko») (calceatorum) eller ureformerte karmelitter.

De nye nonnene skilte seg fra de ureformerte karmelittene ved den personlige fattigdommen, uttrykt i den grove brune ulldrakten og lærsandalene, klausuren og den nesten totale tausheten, og det disiplinerte åndelige livet og et system hvor manuelt arbeid gjorde klostrene nesten selvforsørgende. Sammen med almisser sørget arbeidet for tilstrekkelige inntekter til søstrenes meget enkel livsform, som inkludert total avståelse fra å spise kjøtt. Teresa selv tok sin del i å feie, spinne og andre huslige oppgaver. Klostrene var små og fattige, men ble bygd på en slik måte at behovet for klausur kunne tilfredsstilles. Først ville ikke Teresa tillate mer enn 13 nonner i en kommunitet, men i de klostrene som også skulle leve av inntekter i tillegg til almisser, tillot hun senere opp til 21 nonner.

Teresas robuste praktiske sans, hennes klokskap og tro på forsynet kombinert med en uvanlig arbeidskapasitet og organisasjonsevne overkom alle vanskeligheter. Når hun valgte ut kandidater for det strenge livet i sine klostre, insisterte hun fremfor alt på intelligens og god dømmekraft fremfor fromhet («Gud bevare oss for dumme nonner!»), fordi hun mente at intelligente mennesker ser sine egne feil og lar seg veilede, mens dumme og trangsynte mennesker ikke gjør det, men er tilfredse med seg selv og lærer aldri å gjøre det rette. Fromhet kan læres, det er verre med intelligens. Hun kunne være varm og medfølende, for eksempel da hun skrev til en syk priorinne: «Bli frisk for Guds kjærlighet. Spis nok, ikke vær for mye alene, ikke tenk for mye». Tross sin mystikk glemte hun aldri sitt økonomiske ansvar for de klostrene hun hadde grunnlagt. Selv sa hun: «Teresa alene er en stakkars fattig kvinne. Teresa med Guds nåde er en kraft. Men Teresa med Guds nåde og mye penger er en stormakt».

Teresa tilbrakte fem år i klosteret St. Josef i Ávila. I de neste tyve år reiste hun gjennom Spania på kryss og tvers i en innelukket vogn med gitter for å grunnlegge klostre, ofte under de vanskeligste kår. I august 1567 dro hun til Medina del Campo, og etter å ha overvunnet mange vanskeligheter, grunnla hun der et nytt kloster. Grevinne de la Cerda ville grunnlegge et kloster for Teresas orden i byen Malagon, og Teresa dro for å treffe henne. På veien avla hun også et besøk i Madrid, som hun beskriver som «kjedelig». Da det nye klosteret var trygt grunnlagt i 1568, dro hun til Valladolid og grunnla enda et kloster der. Teresa foretok den neste grunnleggelsen i Toledo i 1569, samme år i Pastrana, i Salamanca i 1570, Alba de Tormes i 1571, Segovia i 1574, Veas og Sevilla i 1575 og Caravaca i 1576.

I 1568 hadde Teresa blitt kjent med to karmelittbrødre i Medina del Campo som raskt ble overbevist av hennes arbeid og ønsket å slutte seg til hennes reform. Det var Antonius av Jesus (de Heredia) og Johannes Yepes. Johannes hadde egentlig tenkt å gå over til den strengere karteuserordenen, men han sluttet seg til Teresa med ordensnavnet Johannes av Korset (Juan de la Cruz) og reformerte den mannlige gren av karmelittordenen.

Så snart en mulighet ga seg, grunnla Teresa i 1568 et kloster for menn i en landsby som het Duruelo, og i 1569 et annet i Pastrana, begge ekstremt fattige og strenge. I Pastrana grunnla hun også et kvinnekloster. Da Don Ruy Gomez de Silva, som hadde grunnlagt disse klostrene i Pastrana, døde, ønsket hans enke å gå i kloster der, men hun krevde mange fritak og ville fortsatt ha sin prinsesseverdighet. Teresa beordret nonnene at hvis det ble innført lettelser, skulle de forlate klosteret der og dra til et nytt i Segovia. De neste mannsklostrene ble grunnlagt i Mancera og Alcalá de Henares (1570).

Etter dette overlot hun ansvaret til Johannes av Korset å sørge for grunnleggelsen av mannsklostre. Teresa og Johannes grunnla i alt 17 kvinne- og 15 mannsklostre. Disse kommuniteter skulle være små, fattige, med streng klausur og med en fast disiplin, slik at daglig stille bønn var en del av deres regel.

På denne tiden utpekte den hellige pave Pius V (1566-72) apostoliske visitatorer for å granske de avslappede forholdene innen ordenene med tanke på en reform. Han utnevnte den velkjente dominikaneren Peter Fernandez til å visitere karmelittene i Castilla. Ikke overraskende fant han store mangler i Inkarnasjonsklosteret i Ávila, og for å fjerne misforholdet sendte han bud etter Teresa og ba henne ta ansvaret for klosteret som priorinne. Det var dobbelt problematisk for henne å bli separert fra sine egne døtre og som en utenforstående å bli innsatt som leder for et kloster som så på hennes aktiviteter med sjalusi og indignasjon. Først nektet nonnene å adlyde henne, noen ble hysterisk bare ved tanken. Hun fortalte dem at hun ikke kom for å tvinge dem eller instruere dem, men for å tjene dem og å lære av den minste blant dem.

Ordensgeneralen, p. Rubeo, som hittil hadde støttet Teresa, sluttet seg nå til hennes motstandere. Han holdt et generalkapittel i Plasencia, som vedtok flere dekreter som satte strenge begrensninger for reformen. Den nye apostoliske nuntius, Filip de Sega, avsatte p. Hieronymus Gracián fra hans embete som visitator for de reformerte karmelittene, og Johannes av Korset måtte i 1577 til og med tilbringe ni måneder i fengsel.

Teresa fikk velge et av sine klostre hvor hun måtte trekke seg tilbake og avstå fra flere grunnleggelser, og hun var en tid forvist til Toledo. Mens hun anbefalte sitt foretagende til Gud, unnså hun seg ikke for å benytte seg av hjelp fra sine venner i verden. På hennes vegne gjorde disse vennene kong Filip II (1556-98) interessert, og han forsvarte varmt hennes sak. Nuntius ble innkalt til ham og irettesatt for sine aktiviteter mot barfot-karmelittene. Til slutt ble karmelittordenen etter et dekret fra pave Gregor XIII (1572-85) i 1579 reorganisert i to uavhengige grener med hver sin provinsial. P. Gracián ble valgt for de reformerte. Provinsen av uskodde karmelitter ble approbert og kanonisk etablert den 22. juni 1580.

Både i Teresas levetid og senere gjorde de reformerte karmelittbrødrene nonnene uvurderlige tjenester ved å sørge for åndelig veiledning. Teresas lære om bønn ble komplettert av Johannes av Korsets mer teologiske tilnærming, men hennes egne skrifter på et levende spansk understreker blant andre ting eksistensen av en type bønn som verken er rudimentær eller riktig mystisk, men som kan og vil eksistere i en svært lang mellomperiode som kan vare halve livet eller mer.

Teresa er det klassiske eksempel på en som har kombinert et kontemplativt ordensliv med en intens aktivitet og effektivitet i praktiske saker. Hun opplevde stadig ekstaser og visjoner av ufattelig heftighet, og heldigvis for ettertiden ble hun bedt om å skrive bøker med forklaringer av disse hendelsene. Hennes største berømmelse har hun fått gjennom sine skrifter. Aldri har en mystiker så utførlig utlagt og beskrevet foreningen med Jesus Kristus.

De viktigste av hennes skrifter er skildringen av sitt liv inntil 1562 i Libro de la vida, «Boken om mitt liv», skrevet i 1565 etter henstilling fra hennes skriftefedre; Camino de perfección, «Fullkommenhetens vei» fra 1573, skrevet for hennes egne nonner; «Boken om klostergrunnleggelser» samt El castillo interior «Den indre borg» fra 1577, det verk som fremfor alt gjør henne til en lærer i det åndelige liv. Der beskriver hun de syv stadiene sjelen må gjennomgå før den oppnår den ekstatiske foreningen med Gud. 445 av hennes brev er bevart og samlet i «Epistolrio», blant dem flere til kong Filip II og andre kongelige. Teresa regnes som en av Den katolske kirkes aller fremste mystikere og var uhyre viktig for den videre utvikling av den kontemplative klostertradisjon. Hun ble i Spania kalt «Den serafiske Mor» og Doctora mystica.

Teresa, nå gammel og med ødelagt helse, grunnla nye klostre i Villanueva de la Jara og Palencia (1580), Soria (1581), Granada (gjennom sin assistent, den ærverdige Anna av Jesus) og Burgos i 1582. Grunnleggelse i Burgos skjedde under store vanskeligheter, og da den endelig var klar i juli, ville Teresa vende tilbake til Ávila. Men hun ble overtalt til å dra via Alba de Tormes i Salamanca, hvor hertuginne Maria Henriquez ventet henne. Den salige Anne av St. Bartolomeus har fortalt om den dårlig forberedte reisen, og Teresa var så syk at hun besvimte på veien. En kveld kunne de ikke få annen føde enn noen fikener, og da de ankom Alba de Tormes, gikk Teresa rett i seng. Tre dager senere sa hun til Anne: «Min datter, endelig har dødstimen kommet». Teresa døde i hennes armer klokken ni om kvelden den 4. oktober 1582 i Alba de Tormes.

Dagen etter ble hun gravlagt på kirkegården der med stor høytidelighet. Det fortsatte å strømme vellukt ut fra graven, og det skjedde mange mirakler. Det ble innhentet tillatelse til å åpne graven fra ordensprovinsialen p. Hieronymus Gracián, under et av hans besøk i klosteret. Kisten ble åpnet den 4. juni 1583, ni måneder etter begravelsen. Kistelokket var ødelagt og alle klærne var gått i oppløsning. Hennes legeme var også fuktig, men helt og friskt uten noe forråtnelse. Hun ble ikledd en ny drakt og lagt tilbake i samme kiste, men først fjernet provinsialen hennes venstre hånd.

Teresas kult spredte seg raskt i hele Spania, og det ble en usømmelig pågang etter hennes legeme eller alle deler som kunne tas fra det til relikvier av første klasse. Det ble snart en konkurranse mellom to av hennes grunnleggelser om hvem som hadde størst krav på hennes legeme – klosteret San José i hennes hjemlige Ávila, hvor hun var priorinne da hun døde, eller klosteret i Alba, hvor hun hadde bedt om å bli gravlagt. Problemet ble forelagt de reformerte brødrenes kapittel, som bestemte at Teresas legeme skulle føres til Ávila i hemmelighet for å hindre konfrontasjoner med nonnene, byens befolkning og hertugen av Alba.

Denne flyttingen ble foretatt i skjul den 24. og 25. november 1585. Som en trøst til nonnene som var fratatt sin skatt, ble Teresas venstre arm, hvor hånden allerede var fjernet, amputert og overlatt i nonnenes varetekt. Legemet ble overlatt til søstrene i San José i Ávila, hvor det straks ble besøkt av biskopen, Don Pedro Fernández de Temiño, og to leger, p. Diego de Yepes og Julian de Ávila. Legene erklærte at legemets intakte tilstand måtte være mirakuløs.

Da hertugen av Alba hørte at Teresas legeme var fjernet i hemmelighet, søkte han straks Roma om å få det tilbake. Paven ga ordre om at hennes relikvier skulle tilbakeføres til det klosteret i Alba de Tormes hun hadde grunnlagt i 1571, og det ble også gjort. Den lille byen er fortsatt et av de mest besøkte valfartsstedene i Spania. Hun hadde ikke vært kjent som undergjører mens hun levde, men snart ble mirakler assosiert med hennes relikvier.

Under senere translasjoner ble deler av kroppen og biter av kjøttet skåret av i fromhetens navn og distribuert over hele Europa. En fot er i kirken Santa Maria della Scala i Roma og et kinn, som var konservert i Madrid, gikk tapt i Den spanske borgerkrig (1936-39). Den venstre hånden, som ble oppbevart av Madres Carmelitas i Ronda, ble stjålet av de liberale under den samme politiske uroen. Men under deres raske flukt etter nederlaget ble relikvien etterlatt og fant etter hvert veien i Generalissimo Francos eie. I Alba de Tormes er venstre arm og hjertet utstilt for de troende i relikvarer av sølv og krystall.

Den siste undersøkelsen av Teresas legeme skjedde i 1914. Det var da i samme tilstand som tidligere, mens et blyrør som hadde inneholdt de offisielle dokumentene, var redusert til støv. Hennes legeme oppbevares nå i en sølvurne innelukket i en svart marmorsarkofag utsmykket med bronse.

Teresa hadde levd i en tid av reformatorer og grunnleggere, men selv blant sine samtidige hadde hun skilt seg ut fra de øvrige, og noen ønsket til og med å utrope henne til skytshelgen for Spania sammen med den hellige apostelen Jakob den Eldre. Den offisielle prosessen for å undersøke hennes hellighet ble åpnet i 1591.

Teresa ble saligkåret den 24. april 1614 av pave Paul V (1705-21) og helligkåret i en overdådig seremoni den 12. mars 1622 av pave Gregor XV (1621-23) sammen med andre av motreformasjonens helter: de hellige Ignatius av Loyola, Frans Xavier, Isidor Bonden og Filip Neri. Allerede i 1617 var hun utropt til Spanias skytshelgen. Ved helligkåringen la man hennes minnedag til 5. oktober, da 4. oktober var opptatt av den hellige Frans av Assisi. Men da den gregorianske kalender trådte i kraft i 1582, det året Teresa døde, ble dagene fra 5. til 14. oktober strøket, slik at 15. oktober fulgte direkte etter 4. oktober. Derfor ble dette Teresas minnedag. Men i karmelittordenen feires hun til dags dato den 5. oktober.

I 1688 ble hennes festdag utvidet til hele Kirken, en ære som tidligere bare var gitt til kvinnelige helgener som hadde vært jomfrumartyrer. Tre hundre år etter hennes død ble verdien av hennes skrifter anerkjent av det verdenskjente universitetet i Salamanca da de tildelte henne tittelen doktor i teologi, en ære som aldri før hadde tilfalt en kvinne. Hun er også den første kvinne som ble offisielt utropt til kirkelærer. Det skjedde den 29. september 1970, en uke før den hellige Katarina av Siena. Hennes navn står i Martyrologium Romanum.

Et samtidig portrett, malt i 1570 av Fray Juan de la Miseria, er bevart i Ávila. Da hun så det, sa Teresa: «Måtte Gud tilgi deg, broder Juan. Hvor stygg og rødøyd du har gjort meg!» Hennes vanlige attributter er en brennende pil eller en due over hodet. Den mest berømte avbildningen av henne er Berninis statue fra 1646 i kirken Santa Maria della Vittoria i Roma, men statuens sensuelle karakter skyldes mer Bernini enn Teresa.

av Webmaster publisert 26.12.2005, sist endret 22.02.2016 - 10:09