Den hellige Frans Xavier (1506-1552)

Minnedag: 3. desember

Den hellige Frans Xavier (1506-1552)
Indias og Japans apostel; skytshelgen for India og Det fjerne Østen (1748); for Kina, Pakistan, Borneo, Australia og New Zealand; for Navarra i Spania (1622); for Agartala, Ahmedabad, Bombay og Goa i India og Dinajpur i Bangladesh; for Alexandria i Louisiana, Green Bay i Wisconsin, Indianapolis i Indiana og Joiliet i Illinois; for Cape Town i Sør-Afrika, Kabankalan og Nasugbu på Filippinene og Freising i Tyskland; for bispedømmet Malindi i Kenya og for Sofia-universitetet i Tokyo i Japan; for sjøfolk, den katolske presse; for en god dødstime; mot pest og storm; for Troens utbredelse (1904); for katolske misjonærer i fremmede verdensdeler (med den hellige Teresa av Lisieux) (1927); for turismen (1952)

Den hellige Frans Xavier de Jasso y Azpilcueta (sp: San Francisco de Javier; bask: San Frantzisko Xabierkoa) ble født den 7. april 1506 på familieslottet Xavier (nå Javier; fra baskisk: etxe berri = nytt hus). Det ligger nær Sangüesa og Pamplona (bask: Iruña) i den baskiske delen av kongeriket Navarra, nå regionen Navarra (bask: Nafarroa) i Nord-Spania. Han var den yngste i en stor og velstående baskisk adelsfamilie. Hans far Juan de Jasso [Jaso, Jasu] var storkansler for den siste baskiske kongen, Johannes III av Navarra (Jean d'Albret) (1483-1512; d. 1516), og hans mor var Maria de Azpilcueta y Xavier, enearving i to navarriske militære adelsfamilier. Familien Azpilcueta tilhørte lavadelen med sete i Azpilcueta i Baztan-dalen og fikk Xavier gjennom ekteskap. Familien Aznarez de Sada tilhørte høyadelen og hadde vært herskere over slottet Xavier og landet rundt siden midt på 1200-tallet. Arven gikk til de to søstrene Maria og Juana, som begge var gift etter tur med Martin de Azpilcueta midt på 1400-tallet.

Juan de Jassos foreldre til hørte familiene Jasso og Atondo, som begge var adelsfamilier i kronens tjeneste. Jasso var en lavadelsfamilie som kom fra den delen av Navarra som lå på den andre siden av Pyreneene og senere ble fransk. Arnaldo Perez de Jaso slo seg ned sammen med sin hustru Guillermina de Atondo i Pamplona, hvor han takket være svigerfarens innflytelse fikk en høy stilling i Camara de Comptos (skattkammeret), hvor han snart ble så velstående at han fikk adgang til høyadelen.

Juan de Jasso hadde studert ved universitetet i Bologna i Italia, hvor han tok doktorgraden i jus. Da han vendte tilbake til Navarra, fikk han viktige stillinger i den kongelige administrasjonen: skattkammeret, hoffet og kongens råd. Han var en trofast tjener for kong Johannes III, og han hadde sete i parlamentet som en representant for adelen. Han giftet seg med Maria de Azpilcueta i 1483. Gjennom hennes arv fikk han familieslottet Xavier.

På denne tiden tapte Navarra definitivt kampen for selvstendighet mot Spania. Castilla og Aragón hadde i 1479 blitt forent i en personalunion mellom ektefellene kong Ferdinand II av Aragón (1479-1516) og dronning Isabella av Castilla og León (1474-1504), og grunnlaget for det forente Spania var lagt. I 1512 erobret en felles kastiljansk og aragonsk hær under kommando av Fadrique Álvarez de Toledo, hertug av Alba, kongeriket Navarra sør for Pyreneene og inkorporerte det i den spanske unionen. Den franske delen av Navarra, Basse-Navarre (bask: Nafarroa Beherea eller Baxenabarre), forble under kong Johannes III og hans etterfølgere som konger av Navarra, men kom i stadig større grad under fransk innflytelse. Etter at kong Henrik av Navarra kom på den franske tronen i 1589, ble fransk Navarra i praksis en del av Frankrike (formelt skjedde det ved Den franske revolusjon). Området er i dag en del av det franske departementet Pyrénées-Atlantiques.

Da den overmektige spanske hæren angrep, flyktet kong Johannes III til Pau. Han vendte tilbake noen måneder senere med en hær rekruttert nord for Pyreneene, men uten suksess. Etter denne fiaskoen måtte parlamentet i Navarra akseptere den spanske anneksjonen, og de ble lovt selvstyre. Men de spanske okkupasjonsstyrkene gjennomførte harde tiltak, land ble konfiskert og mange borger ble ødelagt. Kong Johannes III gjorde i 1516 et nytt forsøk på å erobre tilbake tronen og landet, men uten hell. I 1521 angrep franske tropper som sto bak kongen, og de fikk støtte av et folkelig opprør. Da franskmennene stormet Pamplona den 20. mai 1521, ble den spanske kapteinen Iñigo de Loyola såret i begge bein av en kanonkule. Han skulle bli langt bedre kjent som den hellige Ignatius av Loyola, grunnleggeren av jesuittordenen. Den franske hæren ble definitivt slått av spanjolene i slaget ved Noain den 30. juni 1521.

Slottet Javier ligger i 500 meters høyde og stammer fra 1000-tallet, og i vestfløyen av Palacio nuevo, bygd rundt 1500, finnes rommet hvor han ble født. Stedet er i dag et av de mest besøkte valfartssteder i Spania. Frans' fødselsdato har vi fra et familieregister, og han ble døpt i den lille sognekirken Santa María like ved familieborgen av abbed Don Miguel de Azpilcueta, som var en fetter av hans mor. I tråd med tidens skikker ble han overlatt til en amme. Frans' navn skrives egentlig Francisco de Xavier (lat: Xaverius) heller enn Francisco Xavier, ettersom Xavier opprinnelig er et stedsnavn.

Bartolome Esteban Murillo (1617-82): St. Frans Xavier

Frans var den yngste av fem barn, og hans eldre søsken var Magdalena, Ana, Miguel og Juan. Magdalena ble hoffdame hos dronning Isabel la Católica av Castilla. To år før Frans ble født døde dronningen, og Magdalena gikk da i kloster og ble novise hos klarissene i Gandía i provinsen Valencia. Der ble hun senere abbedisse. Søsteren Ana, den nest eldste, forlot familieslottet for å gifte seg med Diego de Ezpeleta, greve av Beire, da Frans var seks år gammel. En av hennes barnebarn, Jerónimo, skulle senere bli misjonær til India.

Hans bror Miguel, som var elleve år eldre enn Frans, skulle bli den fremtidige greven av Javier. Han spilte en betydelig rolle i opprøret mot Spania etter okkupasjonen av Navarra. Juan, som fikk morens etternavn Azpilcueta, ble ridder, og i likhet med sin bror var han en aktiv motstander av den spanske anneksjonen av Navarra. Frans' far var ofte fraværende fra slottet. Hans forpliktelser overfor kronen gjorde at han nesten alltid var i Pamplona eller på diplomatiske oppdrag i Castilla eller Frankrike. Som et resultat var det Frans' mor som var hovedansvarlig for oppdragelsen av barna. Det virker som om Frans fikk all sin tidlige utdannelse på slottet, og han flyttet ikke ut derfra før han dro til Paris som nittenåring.

Den største begivenheten i hans barndom var uten tvil da kong Fernando el Católico av Aragón invaderte Navarra i 1512. Denne hendelsen skulle få store konsekvenser for Frans' familie. Selv om hans far opprinnelig samarbeidet med de nye makthaverne, døde han i 1515, og hans to eldste sønner Miguel og Juan grep da til våpen for å forsvare det legitime dynastiet i opprørene både i 1516 og 1521. Etter at opprøret i 1516 var slått ned, bestemte regenten i Castilla, kardinal Cisneros, at alle slottene som tilhørte opprørsstyrkene, skulle få sine forsvarsverker revet ned. Så i 1516 var den tiårige Frans vitne til at tårnene og befestningene på familieslottet Xavier ble revet ned og familien mistet sin formue. I 1524 aksepterte Frans' to brødre amnestiet som de ble tilbudt av kong Karl I av Spania, og de vendte tilbake til familieslottet.

Året etter bestemte den nittenårige Frans seg for å følge i farens fotspor og dra utenlands for å studere, men han valgte universitetet i Paris. Frans hadde arvet alle de gode egenskapene i slekten: Toleranse, kjærlighet til alt det vakre og gode og en ubendig eventyrlyst. Han var av natur aristokratisk, forfinet og ambisiøs. I begynnelsen av september 1525 forlot han familieslottet Xavier. Han dro til Pamplona for å motta den klerikale tonsuren fra biskopen. I likhet med mange yngre sønner i adelsfamilier var han klar til å ta opp en kirkelig karriere og bli kannik ved katedralen i Pamplona.

I Pamplona sluttet han seg til en liten gruppe studenter fra Navarra som skulle til å sette av gårde på den lange reisen til Paris. De dro inn i Frankrike via Fuenterrabia og dro gjennom Bordeaux, Poitiers, Tours, Orleáns før de til slutt kom til den franske hovedstaden ved Seinen med det berømte universitetet. Den gotiske katedralen Notre-Dame med sine imponerende skip må ha trollbundet de nyankomne studentene fra Navarra, og det samme må det praktfulle Sainte-Chapelle ha gjort, hvor veggene var erstattet av store glassmalerier.

1500-tallets Paris, hvor Frans skulle bo og studere, var fortsatt en festningsby på den tiden, men den var allerede i ferd med å transformeres. Den hadde tre hoveddistrikter: La Cité på øya i Seinen, den eldste delen av byen, inneholdt Notre-Dame, Sainte-Chapelle og det kongelige slott. Latinerkvarteret inneholdt universitetet og alle som var avhengige av det samt kollegier og rike klostre. Distriktet La Ville inneholdt hoteller, handelssentra og storslåtte residenser i tillegg til den viktigste markedsplassen, Les Halles.

Francesc Santacruz: Skulptur av Frans Xavier, kirken Betlem, Ramblas i Barcelona

Frans Xavier bodde i Latinerkvarteret under sitt opphold i Paris. Området fikk sitt navn fordi latin var det offisielle språket til studentene som kom hit fra hele Europa. De var rundt 4.000 studenter fra 39 forskjellige land. Universitetet i Paris var det mest prestisjefylte i Europa ettersom det var et av de eldste som eksisterte og var berømt for kvaliteten på professorene og sin kosmopolitiske karakter. De beste professorene fra de fleste av de europeiske universitetene hadde studert der. Paris var i sentrum for de religiøse, sosialøkonomiske og kulturelle spenningene som plaget den vestlige kristenheten på denne tiden.

Universitetet var et konglomerat av rundt femti kollegier under en felles disiplin, men selvstendige i sine aktiviteter. Hvert kollegium hadde sin egen rektor, sitt kollegium av professorer, sine eksamener og sine egne grader. Generalrektoren bodde i kollegiet Sorbonne og hadde autoritet over alle de andre kollegiene. Det var fire hovedfakulteter: Teologi, kirkerett, medisin og filosofi eller «frie kunster». De tradisjonelle syv «frie kunster» var delt i trivium – grammatikk, retorikk og dialektikk – og quadrivium – aritmetikk, geometri, musikk og astronomi. For å bli immatrikulert ved et kollegium var det nødvendig først å fullføre et kurs i humaniora. Teologitimene ble gitt ved kollegiene Sorbonne og Navarre (sponset av det franske monarkiet) og på dominikanernes og fransiskanernes kollegier. Av de 4.000 studentene kom 38 fra Navarra.

Den unge studenten fra Navarra begynte på det relativt nye kollegiet St. Barbara (Sainte-Barbe). Rundt halvparten av de i alt 500 studentene som gikk på dette kollegiet, var residenter, og Frans Xavier ble en av dem. I fem år studerte han humaniora og frie kunster, og i 1530 fikk han graden Master of Arts, en tittel han siden ofte skulle bruke, og han skulle ofte bli kalt Maestro Francisco. Etter mastergraden begynte han på doktorgraden i teologi, og samtidig tok han opp en post i kollegiet Beauvais som professor i aristotelisk filosofi.

Studentene var av tre klasser: Les cameristes, som betalte for kost og losji, studentene med stipend som fikk støtte fra kollegiet, og endelig famuli eller tjenere, som for å betale for sine studier, arbeidet som tjenere for professorer og velstående studenter. Frans Xavier kom fra en adelsfamilie, så i henhold til sin status tok han inn en annen student fra Navarra, Miguel de Landivar fra Pamplona, som sin tjener.

Det er i dag vanskelig å forestille seg den disiplinen, askesen og den neste monastiske fattigdommen som eksisterte i disse kollegiene. Klasserommene hadde verken bord eller stoler. Studentene satt på gulvet på et lag høy som hjalp til med å holde varmen i den kalde vinteren og til å avkjøle rommet om sommeren. Studentenes drakt besto av en tynn doublet (kort trøye), en kittel, løse pantalonger som nådde til knærne, sokker, en kappe eller sutan og hatt eller biretta på hodet.

Undervisningen pleide å vare i rundt ni timer hver dag med leksjoner, sangøvelser, debatter og annet. Ifølge Luis Vives, som studerte i Paris kort før Frans kom dit, besto undervisningen i stor grad av mekanisk utenatlæring og formalisme, blant andre ufullkommenheter.

Livet i Paris var støyende og bråkete og til og med til tider også voldelig. Dette gjaldt spesielt Latinerkvarteret, hvor de femti kollegiene som utgjorde universitetet, var pakket sammen på et relativt lite område. Rivaliseringen mellom kollegier førte ofte til klammerier og slagsmål, som til og med kunne ende med at noen ble drept. Kongehoffet i Paris truet til og med de høyere kollegiene, spesielt Navarre og Sainte-Barbe, med hard disiplinering hvis det ikke ble slutt på gambling og skandaløse episoder.

Den unge studenten fra Navarra fant seg godt til rette i det parisiske livet. «Her blir alle venner med meg», skrev han til sin bror Juan. Når sant skal sies var hans lidenskaper i den første tiden av oppholdet i Paris ikke akkurat åndelige, og han ga seg hen til alle de fornøyelser og adspredelser som byen hadde å tilby en mann av hans alder og stand. I sin første tid som student brukte han sine lommepenger til å nyte alle gode ting i livet, inkludert gambling.

Mens Frans Xavier studerte i Paris, hadde lutherdommen allerede gjort sitt nærvær gjeldende i Frankrike. Dronning Margareta av Navarra, søster av kong Frans I av Frankrike (1515-47), hadde allerede blitt protestant. Innen universitetet ble den protestantiske bevegelsen støttet av rektoren, Nicholas Cop og hans venn, Jean Calvin. Den tiden skulle komme da de måtte flykte for å unngå fengselet eller til og med bøddelen, og blant dem som også måtte flykte, var en slektning av Frans Xavier selv.

Baciccio (Giovanni Battista) Gaulli (1639-1709): De hellige Ignatius av Loyola og Frans Xavier

Frans var en ivrig sportsmann og et lystig selskapsmenneske med hemmelige lutherske forbindelser, og i 1528 tok han lisensiatgraden i filosofi. Han delte husly med en student fra Savoia (i dag i Frankrike), den hellige Peter Favre (Faber) (Pierre Le Fèvre), og i 1529 møtte han også Ignatius av Loyola i Paris. Denne studenten fra provinsen Guipúzcoa (bask: Gipuzkoa) var seksten år eldre enn Frans. Han var ufør på grunn av en skade i beina han fikk under angrepet på Pamplona i 1521, da han kjempet for den spanske hæren mot baskerne, blant dem Frans to eldre brødre Miguel og Juan. Kontrasten til den unge sportsmannen Frans kunne ikke ha vært større.

Men likevel ble Ignatius, Frans og Peter Favre gode venner. Ignatius hjalp Frans økonomisk, men fremfor alt holdt han ham borte fra «dårlig selskap» og hindret ham fra å omgås heretikere, noe Frans forteller om i et av sine brev. Frans var trygt plantet i en verdslig tenkemåte og interesserte seg slett ikke for idealene om et åndelig liv som Ignatius kjempet for. Men langsomt ble den varmblodige Frans vunnet for vennens ideer, og han innså at det viktigste en mann kunne gjøre, var å vie sitt liv til Gud heller enn å lete etter yrkesmessig suksess, berømmelse, makt eller ære. Kjernen i denne innsiktet var: «Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?» (Matt 16,26). Det var Ignatius' innflytelse og veiledning som frembrakte en religiøs og åndelig oppvåkning i unge Frans Xavier, en innflytelse som endret kursen og retningen på hans liv for alltid.

I 1533 bestemte Frans seg for å konsekrere sitt liv til Gud og bli en disippel av Ignatius, sammen med Peter Favre, portugiseren Simon Rodríguez og de dyktige vitenskapsmennene Jakob Laynez [Lainez] og Alfonso Salmerón, samt Nikolas Bobadilla, alle tre fra Castilla i Spania. Om morgenen den 15. august 1534 avla de syv mennene løfter om fattigdom, kyskhet og misjonsvirksomhet i Mariakapellet i kirken Saint-Denis på Montmartre, som den gang ennå var ubebygd, etter å ha mottatt den hellige kommunion av den nylig ordinerte Peter Favre.

Guercino (Giovanni Francesco Barbieri) (1591-1666): De hellige Ignatius av Loyola, Gregor den Store og Frans Xavier (1625-26), National Gallery i London

Løftet om misjon gjaldt arbeid hos tyrkerne med sikte på å gjenvinne Det hellige Land for kristenheten. Løftet ble avgitt med forbehold at dersom det ikke var mulig å gjennomføre det, skulle de stille seg til pavens disposisjon. Deres motto var Omnia ad maiorem Dei gloriam – «Alt for Guds større ære». Dette bandt dem til Ignatius av Loyola og gjorde dem til medgrunnleggere av jesuittordenen, som skulle bli godkjent i 1540. De hadde imidlertid på dette tidspunktet ennå ikke planlagt å grunnlegge et nytt ordenssamfunn.

Den temperamentsfulle Frans måtte gjennom en hard kamp for å bekjempe sin forfengelige og stolte natur gjennom de åndelige øvelser som Ignatius påla ham, men da han hadde klart det, studerte han en tid teologi. Etter råd fra sin lege vendte Ignatius våren 1535 tilbake til Spania for å gjenvinne sin helse, og de syv vennene avtalte å møtes i Venezia om to år for derfra å foreta en pilegrimsreise til Det hellige Land.

Ignatius dro før de andre til Venezia og studerte teologi der privat. Den 15. november 1536 la Frans og de andre ut fra Paris til fots for å møte Ignatius i Venezia. Etter en reise på to måneder kom de til Venezia den 8. januar 1537, og vennene kunne gjenforenes. I mellomtiden var de økt til ti menn, siden Claude Le Lay, Paschase Broët og Jean Codure hadde sluttet seg til dem – to av dem hadde gjennomgått de åndelige øvelsene under Peter Favres ledelse. Skipene til Det hellige Land dro fra Venezia om sommeren, og i mellomtiden bestemte de seg for å arbeide i noen måneder på sykehuset for de uhelbredelige i Venezia, hvor de utførte manuelt arbeid og pleide dem som døde av tyfus og syfilis.

Andrea Pozzo (1642-1709): St. Frans Xavier (1701), Kiscelli museum, Budapest

De benyttet også ventetiden til å reise til Roma for å få en velsignelse av pave Paul III (1534-49). Da de kom tilbake, erklærte Tyrkia krig mot Venezia, og krigen gjorde reisen til Palestina umulig fordi tyrkerne kontrollerte det østlige Middelhavet. De fem av de syv vennene som ennå ikke var prester, ble sammen presteviet i Venezia den 24. juni 1537 av biskopen av Venezia, blant dem Ignatius og Frans Xavier. De gjennomgikk også en lang retrett sammen.

Nå da de ikke hadde noe håp om å foreta den avtalte valfarten til Det hellige Land, overbeviste paven dem om å glemme hele ekspedisjonen og å bli i Italia og utføre apostolisk arbeid der. De bestemte seg for å dele seg i grupper på to og tre for å arbeide i ulike byer. De bestemte at Ignatius skulle dra til Roma sammen med Favre og Laynez og tilby paven alles tjenester til hva som helst. De avtalte at hvis noen spurte hvilken kongregasjon de tilhørte, skulle de svare «Jesu Selskap» (Societas Iesu – SJ), for sammen skulle de slåss mot løgner og laster under Kristi fane.

Frans Xavier feiret sin første messe i Vicenza og tilbrakte deretter noen vintermåneder i 1537/38 med å utføre apostolisk arbeid i Bologna. Han var også en kort tid innom Monselice og Loreto. Våren 1538 fulgte han ordensgrunnleggeren Ignatius til Roma med det mål å få pavens godkjennelse av etableringen av Jesu Selskap. Frans fungerte som Ignatius' sekretær i denne prosessen, og sammen skrev de den første ordensforfatningen. Frans dyrket sin venn og lærer nesten som en gud og knelte alltid når han skrev sine brev til ham.

I mellomtiden ble det spredt en bulle fra Inkvisisjonen som anklaget Frans Xavier og hans ledsagere for å være heretikere, og det var nødvendig å gå rettens vei for å få renvasket sine navn. Men det lyktes de med, og den 27. september 1540 godkjente pave Paul III ordenens konstitusjoner. I tillegg til de tre vanlige løftene avlegger jesuittene et fjerde om absolutt lydighet til paven. Helt fra begynnelsen var forkynnelse i misjonsområder en viktig del av jesuittenes ideal og kall. Ordenens hovedmål var å utbre, befeste og forsvare den katolske tro, og de sluttet helt fra begynnelsen opp om den indrekirkelige katolske reformbevegelsen («motreformasjonen»).

Disse første jesuittenes asketiske livsstil og deres intellektuelle evner gjorde dem godt kjent og høyt respektert over hele Roma. Av den grunn ba kong João (Johan) III av Portugal (1521-57) og hans ambassadør paven om at noen av «Paris maestros» kunne sendes ut for å arbeide i de portugisiske koloniene i India. Ignatius av Loyola valgte ut portugiseren Simon Rodríguez, som allerede var i Lisboa, og spanjolen Nikolas Bobadilla til å bli sendt til India. Men så ble Nikolas Bobadilla syk med isjias, og Frans Xaviers suksessfulle prekener i Roma gjorde at det var han som på kort varsel ble valgt til å erstatte ham på jesuittordenens første misjonsoppdrag.

Frans forlot Roma to dager senere, den 16. mars 1540, og han kom til Lisboa i slutten av juni. Han dro straks til p. Simon Rodríguez, som allerede var i byen og bodde på et sykehus for å kunne pleie de syke og undervise dem. De to jesuittene gjorde dette sykehuset til sitt hovedkvarter, men de underviste i byen og var opptatt alle søndager og helligdager med å høre skriftemål ved hoffet, for kong João satte disse prestene høyt. Frans Xavier rakk å knytte et vennskap med kong João som skulle bestå helt til den store misjonærens død.

De to prestene tilbrakte høsten og vinteren i Lisboa mens planer ble lagt. Kong João satte de to prestene så høyt at han bestemte seg for å beholde Rodríguez i Lisboa, og han var en tid også usikker på om han skulle la Frans Xavier reise. Men til slutt leverte han Frans fire brev fra pave Paul III, hvor han ble utnevnt til apostolisk nuntius i Østen og anbefalt til fyrstene i Østen.

Frans fikk plass på en konvoi som skulle bringe den nye guvernøren (visekongen) av India, Martim de Sousa (1542-45), til India for å ta opp sin post. På grunn av alle farene på den lange og uforutsigelige reisen skrev sjøfolkene sine testamenter og gikk til skriftemål før de dro av gårde. Mange mennesker samlet seg for å se flåten legge ut. Fem gallioner fra den kongelige flåten satte ut fra Lisboa: «Espiritu Santo», «Santa Fe», «San Pedro», «Flor de la Mar» og flaggskipet «Santiago». Reisen var på 26.000 kilometer fra Lisboa til Goa og de startet den 7. april 1541, på Frans Xaviers 35-årsdag.

Frans dro sammen med to andre jesuitter, italieneren p. Paulus av Camerino og portugiseren Frans Mansilhas, som ennå ikke var presteviet. Frans fikk plass på konvoiens flaggskip «Santiago», men hans ledsagere ble plassert på andre skip. Skipsreisen viste seg å bli lang og ytterst besværlig, og blant skipets mannskap og passasjerer var det alle slags mennesker. Admiralens skip hadde mannskap, passasjerer, soldater, slaver og straffanger, og Frans betraktet dem alle som overgitt til hans omsorg. Han måtte bilegge krangler, dempe klager, stoppe banning og gambling og ta seg av annen uro. Han underviste sjøfolkene i katekismen, feiret messe og prekte på dekket hver søndag.

Frans Xavier hadde nektet å ta med seg en tjener, og han sa at så lenge han kunne bruke hender og føtter, kunne han oppvarte seg selv. Da han ble fortalt at det ville være upassende for en pavelig nuntius og medlem av en spansk adelsfamilie å lage sin egen mat og vaske sitt eget sengetøy på dekk, svarte han at han ikke kunne forårsake noen skandale så lenge han ikke gjorde noe ondt.

Frans var sjøsyk i de første to månedene. I Guinea-bukten førte en lang periode med vindstille til at skipene måtte ligge for anker i flere uker. Under den stekende solen og i den afrikanske sommervarmen råtnet matvarene og ble fulle av mark, og vannet råtnet også og begynte å stinke, og de syke lå pakket sammen under dekk. Det brøt ut skjørbuk blant mannskapet og passasjerene, og dette ble fulgt av et utbrudd av pest, og det var ingen andre enn de tre jesuittene til å pleie de syke. Etter rundt førti dager for anker kom vinden endelig tilbake, og skipene begynte å bevege seg igjen. De seilte da mot den brasilianske kysten, noe som var obligatorisk for skip fra den kongelige portugisiske flåten som skulle til Det fjerne Østen.

Det tok dem fem måneder å runde Kapp Det gode Håp og komme til Mosambik på Afrikas østkyst, hvor de kom i slutten av august. Deretter overvintret de i seks måneder på grunn av monsunen. Både mannskap og passasjerer var i en ynkelig fysisk forfatning. Det er kjent at Frans Xavier var syk og utslitt da han kom til Mosambik. Likevel begynte han straks å pleie de syke på sykehuset.

I februar 1542 satte de seil igjen med kurs for India. De fortsatte å holde seg tett opptil kysten av Afrika og stanset i Malindi før de krysset Det indiske hav via Socotra, og derfra tok det dem to måneder å komme til Goa, hovedstaden i den portugisiske kolonien på Indias vestkyst, som Portugal ga slipp på først i 1961. Dit ankom de den 6. mai 1542 etter en reise på tretten måneder, dobbelt så lang tid som det som var vanlig.

Frans slo seg ned i en enkel liten hytte nær byens hospital, Hospital Real, for å vente på at hans ledsagere skulle komme etter i et annet skip. Til tross for sin rang som pavelig utsending med særlige fullmakter både fra pave og konge, avslo han å flytte inn i de praktfulle gemakkene som var forberedt for ham, og han foretrakk å bo i hytten. Fra Goa arbeidet Frans i syv år mens han reiste rundt som misjonær og besøkte sitt hovedkvarter fra tid til annen.

Men før han kunne begynne å misjonere blant hedningene, måtte han konsentrere seg om den hvite kolonibefolkningen, for de var det verst tenkelige eksempel for de hedenske innbyggerne som skulle vinnes for kristendommen. I Goa var det mange avslappede katolikker, beryktet for sin grusomhet mot sine slaver, neglisjering av de fattige og åpenlyse usedelighet og konkubinat. Det ble sagt at når slavene ble pisket, talte deres herrer slagene på rosenkransen. Et spesielt problem var konkubinatet. Det fantes få portugisiske katolske kvinner i Goa, og portugisere fra høy til lav tok indiske konkubiner, ofte med lite hensyn til deres velferd og deres barn. Frans kunne ikke hindre denne praksisen gjennom sine appeller til kristen moral, men han lærte portugiserne at de måtte ta ansvar for kvinnene og barna som var avhengige av dem.

Portugiserne hadde vært i Goa siden 1510, kort etter de store oppdagelsesreisene til Magellan og Vasco Da Gama, og det var en betydelig kristen befolkning der og mange kirker. Da Frans kom til Goa, var det allerede rundt hundre prester der, både sekularprester og ordensprester og en biskop, men med unntak av fransiskanerne var de stort sett dårlig utdannet og ikke særlig høyt verdsatt av befolkningen. Sakramentene ble forsømt, og det var knapt en predikant eller en prest utenfor bymurene i Goa. Frans Xavier gjorde et helt annet inntrykk med sin forkynnelse på gatene og undervisning i katekismen, bønner og religiøse prosesjoner gjennom gatene. Han ble nesten umiddelbart en svært effektiv misjonær. Han skrev utførlig til kongen av Portugal om europeernes dårlige liv, undertrykkelse og utnyttelse av lokalbefolkningen.

Han klarte å bedre forholdene i Goa ved sitt eksempel og sine prekener og ved å skrive vers om kristne sannheter til populære melodier. Dette var så populært at denne praksisen spredte seg helt til alle sang disse sangene overalt, i gatene, husene, markene og fabrikkene. Frans startet dagen med å hjelpe og trøste de ulykkelige i sykehus og fengsler. Deretter gikk han gjennom gatene mens han ringte med en klokke for å samle barna og slavene til katekisme. Da et tilstrekkelig antall hadde samlet seg, tok han dem med til en kirke i nærheten og forklarte katekismen for dem. Han feiret messe med spedalske hver søndag, prekte i friluft og til inderne og besøkte private hjem. Han etablerte også kollegiet Santa Fe i Goa.

I de første månedene holdt Frans seg i Goa og forkynte der. Men området var lite og dominert av utlendinger, og Frans var rastløs. Fra Goa begynte han sitt utrolige misjonsarbeid, som i sin aktivitet minner om den hellige apostelen Paulus'. Til fots og til sjøs reiste den utrettelige jesuitten omkring, selv om han hele livet var plaget av sjøsyke, og over alt oppsto kristne menigheter. Hans rastløse iver for å utbre Guds rike drev ham stadig videre. «Videre, videre!» var da også hans valgspråk. Han hadde ikke lett for å lære språk, men til tross for nesten uovervinnelige språkproblemer og et anstrengende klima gikk han ivrig i gang med sitt store verk. For å forstå land og folk studerte han hele tiden språk, lokale skikker og opprinnelige religionsformer.

Etter fem måneder i Goa fikk han høre om Parava-folket (Paravas, Bharathar), som levde rundt åtti mil unna på Perlefiskekysten, som strakte seg fra Cape Comorin (nå Kanyakumari) på sørspissen av India til øya Manar ovenfor Ceylon (nå Sri Lanka). Innbyggerne bodde i rundt tretti bosetninger på et sandbelte mellom sjøen og de høye fjellene. De livnærte seg som perlefiskere og snakket det tamilske språket. Frans ble sendt dit av guvernøren i Goa og dro av gårde for å hjelpe disse menneskene, og han foretok den lange og farlige reisen tretten ganger.

Luca Giordano (1634-1705): St. Frans Xavier døper indere, og St. Ignatius av Loyola, Museo di Capodimonte, Napoli

På 1500-tallet ble reisen foretatt med båt, og dersom vinden var gunstig, tok reisen mellom ni og tolv dager. Den 20. september 1542 kom Frans til Tuticorin eller Perlebyen, nå Thoothukudi i den indiske delstaten Tamil Nadu. Med på reisen var tre tamilske studenter fra kollegiet i Goa, en diakon og to kateketer og tolker. Tuticorin ble basen for hans aktiviteter i regionen. Med store vanskeligheter prøvde han å lære de innfødtes språk, og etter fire måneder i Perlebyen forberedte han sin katekismeundervisning og begynte sitt evangeliseringsarbeid med å dra fra by til by.

Det var allerede drevet misjon blant dette folket, og mange av de fattige perlefiskerne hadde latt seg døpe. Men de hadde ikke fått noen egentlig undervisning i den kristne tro, de var mest opptatt av at de som kristne kunne få militær beskyttelse av portugiserne mot muslimske arabiske sjørøvere. Mangelen på undervisning og på prester gjorde at de beholdt sine overtroiske skikker. Frans var klar over at mange av de døpte ikke hadde noen dypere forståelse av sin tro, og han underviste og konfirmerte dem som allerede var døpt, spesielt konsentrerte han seg om å lære barna det grunnleggende i religionen. Deretter forkynte han for dem av Parava-folket som ennå ikke hadde hørt om Kristus.

Frans Xavier omvender paravaene i 1542, fargelagt litografi fra 1800-tallet

Folket reagerte svært positivt på Frans' misjonsarbeid, og han døpte hele landsbyer. På slutten av 1544 skal han på en måned ha døpt rundt 10.000 fiskere. Han skrev til sine brødre i Europa i et brev den 15. januar 1544 at han hadde døpt så mange at han knapt klarte å bevege armene lenger. Etter få år, til dels etter at Frans hadde reist videre til andre misjonsmarker, var antallet katolikker i området kommet opp i rundt 80.000. Dette folket klamret seg i århundrer hardnakket til sin kristne tro, og de kan trolig takke Frans Xavier for at ikke ble utryddet.

Parava-folket var et lavkastefolk. Men på sine reiser langs kysten møtte Frans også på braminene, hinduenes tradisjonelle prestekaste, som holdt et våkent øye med hans apostoliske arbeid og den suksess han hadde i omvendelsen av paravaene. Han hadde i 1543 et minneverdig møte med braminene i et stort hindutempel i kystbyen Tiruchendur, hvor han forklarte dem om sin tro. Men forutsigbart nok hadde Frans ikke noen suksess blant braminene, og på tolv måneder omvendte han bare én.

Frans' appell til de fattige lå i at han levde som dem. Han levde av ris og vann og han sov på bakken i en enkel hytte. Etter femten måneder dro han tilbake til Goa for å skaffe hjelp. Det var mens han var i Goa at han fikk høre om at et pavelig dekret av 27. september 1543 endelig hadde godkjent opprettelsen av Jesu Selskap. Ignatius Loyola hadde blitt valgt til den første generalen for ordenen i april 1541.

Alonso Fernández de Heredia: St. Frans Xavier preker (1682), kirken San Laureano i Bogotà

Han dro tilbake sammen med Frans Mansilhas, to indiske prester og en legkateket, og dem plasserte han i ulike sentre. Han skrev en rekke brev til Mansilhas som illustrerer svært klart hans reaksjoner mot undertrykkelse og rettferdighet. Han skrev om en nybygger som stjal en slave som var eid av rajaen i nærliggende Travancore: «Denne ugjerningen avstenger meg fra rajaen, som ellers er velvillig innstilt. (…) Ville portugiserne like om en av de innfødte som kom opp i krangel med en av dem, grep portugiseren med makt, la ham i lenker og tok ham med ut av landet? Selvsagt ikke. Inderne må ha de samme følelsene».

Han skrev til Mansilhas, som nå var presteviet, og ba ham komme og organisere konvertittene. Selv behøvdes han hos Parava-folket. De kristne i Comorin og Tuticorin ble nemlig angrepet av badagaene fra nord, som plyndret, massakrerte og fraktet befolkningen bort til slaveri. Det er sagt at Frans ved en anledning holdt røverne unna ved å møte dem alene med et krusifiks i hånden. Han ble igjen hindret av portugiserne, siden deres lokale kommandant hadde sine egne hemmelige avtaler med badagaene.

I 1544 forkynte Frans også i nabokongeriket Travancore, som ligger på vestsiden av Cape Comorin (nå en del av delstaten Kerala). De innfødte i denne regionen var også hovedsakelig fattige fiskere som paravaene, og de bodde i fjorten ulike bosetninger. Noen av dem var muslimer, mens andre var hinduer. Rajaen av Travancore ba Frans om å være mellommann for å skape en politisk allianse med portugiserne, og han tillot sine undersåtter selv å velge fritt om de ville bli kristne.

Frans Xavier døper

Hans resultater i Travancore har blitt temmelig overdrevet av noen forfattere, men landsby etter landsby hilste ham med glede og han døpte innbyggerne og ødela deres templer og avgudsbilder. Han skal ha grunnlagt 45 kirker. Kristendommen var ikke ny i Travancore, hvor kirken Mar Thoma med sine syriske riter hadde vært etablert fra de tidligste kristne tider. Tradisjonen hevder at den er grunnlagt av apostelen Thomas personlig. Det blir fortalt om mange hendelser på disse reisene, særlig hans omvendelse av notoriske syndere blant europeerne ved den vennlige og høflige måten han behandlet dem på. Andre mirakler ble også tilskrevet ham, blant annet skal han ha brakt døde tilbake til livet. Men braminene og de muslimske myndighetene motsatte seg ham på det voldsomste, og igjen og igjen ble hans hytte brent ned over hodet hans, og en gang reddet han livet bare ved å gjemme seg blant greinene på et stort tre.

Frans Xavier besøkte også øya Ceylon (nå Sri Lanka) i fem måneder i 1545. Mange der konverterte til katolisismen, særlig blant tamilene i nord. Under dette besøket opplevde Frans også noe av feidene mellom øyas forskjellige kongedømmer. Herskeren i Jaffna (Jafanatapam) nord på Sri Lanka, som hørte om den fremgangen som troen hadde på hans øy Manar, fryktet for en portugisisk erobring av Manar, så han sendte en hær og drepte seks hundre kristne der. Guvernør Martim de Sousa i Goa beordret en ekspedisjon for å straffe denne massakren og avsette herskeren til fordel for en avsatt eldre bror. Den skulle dra fra Negapatam, og dit kom Frans for å slutte seg til den.

Men offiserene ble omdirigert fra målet, så Frans gikk i stedet til fots til helligdommen for den hellige Thomas i Mylapore (Meliapur), hvor det var en liten portugisisk bosetning å besøke. Mylapore er i dag en del av storbyen Chennai (tidligere Madras). Tradisjonen forteller at apostelen Thomas hadde reist til India i det første århundret og hadde omvendt de første kristne der før han døde i Madras. Frans bodde i fire måneder i Mylapore og bodde der hos den lokale sognepresten, Gaspar Coelho.

Michel Corneille d.e. (ca 1603-64): St. Frans Xavier tilber Madonna og barnet, Musée des Beaux-Arts, Orléans

Fra Cochin i Travancore skrev Frans tidlig i 1545 et langt brev til kong João III av Portugal med en beretning om sin misjon. Til tross for sin store suksess var Frans Xavier likevel utilfreds med resultatene, og han var også nedslått over den portugisiske elitens lave moral i Goa. Han skrev likefremt til kongen om den skaden de gjorde hans sak og om faren for at de hedningene som hadde blitt innlemmet i Kirken, kunne falle fra, «skandalisert og skremt av de mange fryktelige skadene og uretten de var forvoldt, spesielt fra Deres Høyhets egne tjenere. (…) For det er en fare for at når Herren vår Gud kaller Deres Høyhet til sin dom, at Deres Høyhet kan måtte høre sinte ord fra ham: 'Hvorfor straffet du ikke dem som var dine undersåtter og hadde din myndighet, og var Mine fiender i India?'» I et annet brev var han mer eksplisitt om de europeiske kolonistenes ondskap: «Folk nøler knapt nok med å mene at det ikke kan være galt å gjøre det som kan gjøres så lett. (…) Jeg slutter aldri å undre meg over antallet av nye bøyninger i dette nye grådighetens språk som har blitt lagt til de vanlige bøyningsformene av det ulykksalige verbet 'å plyndre'». Frans' hengivenhet til sin sak var fullstendig. Han sluttet et brev til kongen med ordene: «Ettersom jeg forventer å dø i disse indiske områdene og aldri å se Deres Høyhet igjen i dette liv, bønnfaller jeg, min herre, om å hjelpe meg med Deres bønner, slik at vi kan møtes igjen i den neste verden, hvor vi med sikkerhet skal finne mer hvile enn i denne».

Frans følte nå at hans misjon i India nærmet seg slutten og at det var nødvendig å spre evangeliet i nye land. Derfor vendte han i 1545 blikket østover og planla en misjonsreise til Makassar på øya Celebes (i dagens Indonesia). I Goa hadde Frans allerede i 1542 hatt et kort møte med Tabarija, Molukkenes første kristne konge, og han hadde siden da vurdert en misjonsreise til disse områdene. Men det var ikke før etter at Tabarija var død at han dro til øyene for å misjonere.

Hjulpet av de gunstige høstvindene la han i begynnelsen av september 1545 ut på den lange og farlige reisen over Det indiske hav til Malakka på Malayahalvøya. Som avskjedsgave fikk han en relikvie av apostelen Thomas fra lokalsamfunnet, og den hadde han siden med seg overalt. Etter en reise på 2.700 kilometer ankom han til Malakka i oktober 1545, og der tilbrakte han fire måneder. Malakka var da en stor og velstående by, erobret for portugiserne av hertugen av Albuquerque i 1511. Da Frans kom dit, hadde byen allerede fått tilnavnet «Østens Sodoma og Gomorra», like mye på grunn av de få hundre portugisere som bodde der, som byens 20.000 «hedenske» og muslimske innbyggere. Frans ble mottatt med stor ærbødighet og vennlighet, og hans forsøk på reformer møtte en viss suksess. I Malakka gjorde han som i Goa og begynte å preke i byer og landsbyer, og han oversatte også de kristne bønnene til det lokale språket overalt hvor han dro. Det blir sagt at han lærte malayisk raskt.

Peter Paul Rubens (1577-1640): St. Frans Xaviers mirakel

I tre måneder ventet Frans forgjeves i Malakka på et skip som skulle til Makassar, og da ga han opp sine opprinnelige planer og endret reisemål. Han forlot Malakka den 1. januar 1546 med kurs for Molukkene (indonesisk Maluku), som tidligere var kjent som Krydderøyene og er en øygruppe i Østre Indonesia, mellom Sulawesi, Timor og Ny-Guinea. De neste atten månedene er det vanskelig å følge Frans' bevegelser. Men det var en tid av stor interesse, for han var i en nesten ukjent verden. Han dro via de store øyene Java og Sumatra og noen av den uendelige rekken av 4.000 indonesiske øyer. Han besøkte øyer som han generelt referer til som Molukkene, og ikke alle av dem kan nå identifiseres.

Den første etappen av reisen, fra Malakka til Amboina (Amboyna; nå Ambon), hovedøya i gruppen, tok halvannen måned. Molukkene var hovedscenen for Frans Xaviers apostoliske arbeid, og i de neste seksten månedene besøkte han alle hovedøyene i denne øygruppen. På noen av disse øyene var det portugisiske handelsmenn og bosetninger, og Frans sa at lidelsene som de innfødte folkegruppene måtte tåle fra portugiserne eller tilføyde hverandre, etterlot «et varig merke i min sjel». I alt kan det ha vært 8.000 katolikker på øyene, hvorav tre høvdinger. Men den siste misjonæren var død, slik at de kristne var «som får uten hyrde», som Frans skrev i et brev. Han gjorde sitt beste for å lære seg det lokale malayske språket, men måtte i stor grad støtte seg til en tolk. Han skrev i brev til sine kolleger i Europa at dersom jesuittene bare kunne avse noen få misjonærer, ville hele befolkningen på øygruppen etter kort tid bli helt kristen.

Øya Ambon har en omkrets på mindre enn ti mil. På Frans' tid var innbyggerne en blanding av de opprinnelige innfødte, alfurer, og innvandrede papuere som hadde kommet fra øst og javanesere som hadde kommet fra vest. Det ble snakket ulike språk, men malayisk var veletablert som lingua franca. Frans forkynte i de syv bosetningene som hadde kristne innbyggere. På Ambon var de fleste av beboerne «hedenske», men det var også noen muslimer, som stort sett var lite opplyste om islamsk lære.

Ekspedisjonen kom til slutt til den lille bosetningen Hatiwi, hvor de fikk en varm velkomst av de lokale innbyggerne og de portugisiske nybyggerne. Frans prekte og underviste, døpte og hørte skriftemål, og over alt grunnla han misjonsstasjoner som også skulle kunne fungere etter at han var reist videre, lærte opp lokale hjelpere og krevde jevnlige rapporter fra dem.

Mattia Preti (1613-99): Jomfru Maria av Karmelberget med helgener (Laurentius, Frans Xavier, Apollonia og Lucia), Chiesa di San Domenico, Taverna

Fra Ambon besøkte Frans hele øygruppen, øy for øy, fulgt av unge Manuel, sønn av høvdingen i Hatiwi, som tjente som tolk. Tradisjonen forteller at Frans på sitt besøk til øya Seram (Ceram), den store øya ved Ambon som var befolket av hodejegere, mistet sitt krusifiks i en storm utenfor kysten. Da han endelig kom i land på stranden, skal en krabbe ha kommet opp av vannet bærende på krusifikset, som den ga tilbake til Frans.

Hovedøya Ternate var neste stopp for Frans. Reisen fra Ambon til Ternate tok flere uker, for øya var den fjerneste utposten for de portugisiske koloniene i Det fjerne Østen, rundt femti mil fra Ambon. Han kom seg dit i en enkel seilbåt med årer etter en kort stopp på øya Buru. Han kom til Ternate i juli 1546. Der ble han varmt mottatt av den portugisiske capitan, handelsmannen Jurdão de Freitas, som Frans hadde møtt i Goa tre år tidligere. Han utøvde mye av den reelle makten i det sultanatet som hadde sitt sete der. De Freitas hadde tillatt misjonen å forfalle, så Frans Xavier begynte straks å undervise. Han sørget for at trosbekjennelsen, bønnene og hymnene ble oversatt til det lokale språket, men størst betydning hadde nok at han fikk omvendt moren til dronning Niachile Pokaraga til kristendommen.

Frans ble ikke værende på Ternate. Etter et par måneder dro han ut til mer perifere øyer nordøst i Molukkene. Han kom til Halmahera (Jilolo, Gilolo) og til naboøya Moro, i dag Morotai, hvor han gjenopptok kontakten med 29 landsbyer som var blitt kristnet tretten år tidligere men som senere var blitt avskåret og truet av muslimske angrep. Mer enn tolv år var gått siden det sist hadde vært en prest der, og Frans Xaviers forgjengere var blitt drept av de innfødte. Mange troende hadde tryglet ham om ikke å dra dit, og da han ikke lot seg avskrekke, hadde de utstyrt ham med diverse remedier mot forgiftning. I tre måneder dro han omkring i landsbyene og døpte over 2.000 barn. Ifølge ham var de innfødte svært tilbakestående: de kunne ikke lese og skrive, og penger, gull, sølv, mål og vekt, klær og markeder var alle ukjente for dem. Klesdrakten til både menn og kvinner besto av en tjidako, et kort forkle laget av barken av et tre.

Da Frans vendte tilbake til Ternate, var alt forandret der: De Freitas var ikke lenger capitan, og Niachile Pokaraga var ikke lenger dronning. En maktkamp hadde endt med at den muslimske sultanen Hairun nå satt med makten. Hairun var vennlig nok mot Frans Xavier og sa seg til og med villig til å vurdere å bli kristen dersom det ikke innebar at han måtte oppgi sitt store harem. Da Frans forlot Ternate fire måneder senere, var han ikke lenger fullt så optimistisk som før, men heller ikke helt uten håp.

Kort etter påske 1547 vendte han tilbake til Ambon, hvor han ble til midten av juni, og deretter dro han tilbake til Malakka for å dra derfra til Goa. Han gikk om bord på skipet La Banda, et kongelig fartøy som lå i havnen i Ambon. Ekspedisjonen seilte nordvestover inntil de hadde Timor-øyene i sikte, og deretter fortsatte de langs kysten av Flores, Bali, Java og Sumatra inntil de endelig kom frem til Malakka i begynnelsen av juni 1547.

Claudio Coello (1642-93): St. Frans Xavier, sognekirken i Valdemoro

Etter at Frans Xavier forlot Molukkene, sendte han tre nye jesuittiske rekrutter fra Europa til disse øyene. De fortsatte hans arbeid, og på 1560-tallet var det 10.000 katolikker i området, hovedsakelig på Ambon. På 1590-tallet var det mellom 50.000 og 60.000.1 Den fortsatte eksistensen av kristendommen på disse øyene er uten tvil nært knyttet til det faktum at Frans Xavier hadde dratt dit. I Ambon bærer den enkle katedralen hans navn, og hans ry er fortsatt kjent for katolikkene der. Det samme kan sies om Ternate, Seram eller Morotai. I dag er Ambon og andre deler av Molukkene herjet av en meningsløs religiøs krig mellom muslimer og kristne som har krevd tusenvis av menneskeliv.

Det blir hevdet at han også besøkte øya Mindanao, og av den grunn har han blitt kalt Filippinenes første apostel. Dette ble hevdet av noen forfattere på 1600-tallet, og i helligkåringsbullen av 1623 sies det at han forkynte evangeliet på Mindanao, men det er ikke bevist med sikkerhet at han noen sinne satte sin fot på Filippinene.

Antallet som ble døpt av den store misjonærpioneren i Østindia, er noen ganger blitt voldsomt overdrevet, på samme måte som de mirakler som er tilskrevet ham. Blant annet skal han en gang mirakuløst ha forvandlet saltvann til ferskvann ved å dyppe føttene i havet. Men det sies at han i de ti år han virket, døpte han opp mot 30.000 mennesker. Det synes imidlertid sikkert at Gud gjennom ham bevirket flere mirakler. Han nøt en høy grad av forening med Gud i bønn. Han skrev hele tiden brev til Roma om sine opplevelser, erfaringer, suksesser og nederlag, og fra 1545 ble alle hans brev trykt og spredt over hele vesten. De ble lest av paver, konger og universiteter og brukt i prekener av predikanter både i store katedraler og beskjedne kirker. Disse brevene er en hovedkilde til Frans Xaviers biografi, mange er bevarte; noen av dem er svært lange og detaljerte. De gir et levende bilde av mennesket og de betingelser han så kravløst og uselvisk levde under. De skapte en stor misjonsbegeistring i Europa, og han ble et forbilde for tusener. Han ble kalt conquistador das animas, sjelenes erobrer.

Da Frans kom tilbake til Malakka i juli 1547, tilbrakte han nye fire måneder der. Da fikk han høre fra portugisiske handelsmenn nyheten om at Japan nettopp var oppdaget av europeerne. Et portugisisk skip ble rammet av en tyfon og oppdaget tilfeldigvis Japan. Dette var det berømte Cipango som Marco Polo hadde sett. De portugisiske sjømennene hadde reddet livet til en japansk adelsmann fra Kagoshima som het Anjiro (Yahiro, Anger), som ble forfulgt av loven i sitt land, anklaget for mord. Denne mannen var svært intelligent og åpen for nye erfaringer. Han hørte i 1545 om en stor europeisk prest som skulle være å finne i Malakka, og han dro fra Kagoshima til Malakka for å møte ham. Dette møtet fant sted i desember 1547 i Malakka. Anjiro åpnet sitt hjerte for Frans Xavier og fortalte ham om sitt tidligere liv og om hjemlandets skikker og kultur.

 

«Jeg spurte [Anjiro] om japanerne ville ble kristne dersom jeg ble med ham til dette landet, og han svarte at de ikke ville bli det straks, men først stille meg mange spørsmål og se hva jeg visste. Fremfor alt ville de ønske å se om mitt liv samsvarte med min lære... Alle de portugisiske handelsmennene som er kommet fra Japan, forsikrer meg om at ved å reise dit ville jeg gjøre Herren vår Gud store tjenester – mer enn blant folkene i India, fordi japanerne er et folkeslag som er svært hengivne til bruken av fornuft.»
Luca Giordano (1634-1705): St. Frans Xavier

Dette møtet og det og det vennskapet de utviklet, vakte i Frans et ønske om å reise til Japan for å innføre kristendommen der. For Anjiro var samurai, og dermed var Frans utstyrt med en dyktig mellommann og tolk for en fremtidig misjon til Japan. Frans døpte Anjiro, som fikk dåpsnavnet Pablo de Santa Fe («Paulus av den hellige tro»), og han begynte å legge planer for sin misjon til dette nyoppdagede landet. Anjiro hjalp Frans ved å oversette noen få avsnitt av den kristne lære til fonetisk japansk, og disse lærte Frans seg utenat.

Men for øyeblikket var hans nærvær påkrevd i Goa på grunn jesuittiske anliggender. Han vendte tilbake til India i januar 1548, og etter å ha besøkt Perlefiskekysten og Ceylon kom han til Goa i mars. De neste femten månedene tilbrakte han ustanselig på reise mellom Goa, Sri Lanka og Cape Comorin, hvor han konsoliderte sitt arbeid og tok seg av organisatoriske spørsmål. Først måtte fem nye jesuitter som var kommet fra Europa, bli stasjonert i ulike portugisiske bosetninger, og et opplæringssenter og en skole ble opprettet i Goa, det betydningsfulle «internasjonale kollegiet St. Paulus». På den tiden var Frans blitt svært frustrert over hvordan den portugisiske eliten fortsatt levde i Goa. Han så det slik at den indiske misjonen ikke bare ble hemmet av hinduistisk motstand, men også av det han anså som portugisiske katolikkers skandaløse og ukristelige livsførsel. Han skrev til kong João III og ba ham opprette en inkvisisjon i Goa. Dette skjedde også, men ikke før åtte år etter Frans' død.

I de seks årene Frans hadde arbeidet blant hedningene, hadde andre jesuittiske misjonærer kommet til Goa, sendt fra Europa av Ignatius av Loyola. Samtidig hadde noen som var født i landet, blitt opptatt i ordenen. I 1548 sendte Frans disse misjonærene til de viktigste sentrene i India hvor han hadde etablert misjoner, slik at arbeidet kunne konsolideres og fortsette. Han etablerte også et novisiat og et studiehus, og han opptok i ordenen p. Cosme de Torres (Kosmas), en spansk prest som han hadde møtt på Molukkene.

Samtidig forberedte han seg på å dra til Japan, det «nye» landet som ingen europeer hittil hadde trengt inn i. Den 15. april 1549 forlot han Goa sammen med to spanske jesuitter, p. Kosmas de Torres og legbroren Juan Fernandez, Paulus av Santa Fe (tidligere Anjiro) og to andre japanske konvertitter. Frans hadde tatt med seg gaver til «kongen av Japan», siden han aktet å introdusere seg selv som den apostoliske nuntius. De stanset i Malakka, men der var det vanskelig å finne et skip. Alle fartøyene ønsket å overvintre ved den kinesiske kysten, og dermed ville et helt år gå tapt. Til slutt bestemte Frans seg for å bruke en junke som tilhørte en kinesisk pirat som hadde gått med på å ta dem med. Dette fartøyet seilte rundt kystene av Indokina og Kina midt i stormer og tyfoner, for dette var i monsuntiden, mens de unnvek andre piratfartøyer.

De besøkte Kanton på veien til sitt endelige mål. Japan hadde en historie og sivilisasjon som gikk tusenvis av år tilbake. Det var en øystat som var beskyttet fra utenlandsk kontakt av det havet som omga den. Midt på 1500-tallet hadde landet lite eller ingen kontakt med andre land bortsett fra Kina, og selv den var begrenset. Landet hadde en forfinet kultur og observerte både buddhistisk og taoistisk religion. Det fantes store klostre hvor bonzene (fra japansk: bonzo = buddhistisk prest) opptrådte både som instruktører i religion og som intellektuelle rådgivere.

Siden 1467 hadde Japan vært kastet ut i politisk og militær uro. Keiserens autoritet var utelukkende nominell og den egentlige makten ble utøvd av en shogun, en slags kansler eller guvernør. Men makten var ikke sentralisert, og mange deler av landet ble styrt av hver sin føydalherre (daimyô). Det fantes rundt 200 av dem, men den egentlige makten lå hos rundt tyve av dem. Japan var svekket av det føydale anarkiet som hersket i landet, men denne situasjonen fremmet spredningen av kristendommen og mottakelsen av utlendinger, for mange av daimôene ønsket å skaffe seg våpen og andre produkter fra portugiserne. Av den grunn ønsket de misjonærer og handelsmenn velkommen, spesielt i kystregionene.

Den 27. juli 1549 kom Frans og hans følge til Japan, men først den 15. august gikk de i land i Kagoshima, den viktigste havnebyen sør i provinsen Satsuma på øya Kyushu, en av de fire store øyene i Japan. Der ble de ikke angrepet, men mottatt på vennlig vis, og etter å ha fått tillatelse fra daimyôen Shimazu Takahisa av Satsuma, virket de der og bodde hos Anjiros familie i ett år. Frans satte seg fore å lære litt japansk, og han formulerte og oversatte en kortfattet kristen trosbekjennelse.

Frans Xavier sto overfor en ny type utfordring i Japan. Dette folket var av en høyere moral og intellektuell standard enn noen andre han hadde møtt frem til da: «Japanerne har den høyeste moralske sans av noen av de vantro jeg noensinne har møtt, og de er så ivrige etter kunnskap at de aldri lar være å stille spørsmål og diskuterer alt vi sier til dem». Frans skrev til sin ordensgeneral Ignatius at enhver misjonær som han senere måtte sende til Japan, «bør være godt skolert i filosofi, særlig i dialektikk, slik at de vil være i stand til å tilbakevise og arrestere japanernes gjenstridige argumenter».

Luca Giordano (1634-1705): De hellige Frans Xavier og Frans Borgia

Frans hadde begynt med å forkynne på gatene, men han foretrakk snart en mer personlig tilnærming med samtaler og diskusjoner i folks hjem. Der begynte han å sette pris på dybden i den japanske sjelen. Konversjoner skjedde sakte, men overbevisende, en frukt av intense debatter og diskusjoner. Etter ett år hadde han omvendt rundt 150 sjeler i Kagoshima, inkludert Anjiros familie. Men omvendelsene vakte bonzenes vrede og myndighetene begynte også å bli mistenksomme. Så ble daimyôen rasende på de portugisiske kjøpmennene fordi de hadde forlatt hans havn Kagoshima for å fortsette sin handel i Hirado litt nord for Nagasaki, som hadde en bedre havn. Daimyôen trakk tilbake den tillatelsen han hadde gitt Frans Xavier og truet med å straffe enhver japaner som ble kristen. Men de få konvertittene forble trofaste og erklærte at de var villige til å tåle forvisning eller døden fremfor å fornekte Kristus.

Frans overlot Paulus med ansvaret for neofyttene (de nydøpte). Deretter dro han i august 1550 av sted sammen med sine andre ledsagere, blant dem tre japanske kristne, og på ryggen bar han alt han trengte for å feire messe. Men før Frans dro fra Kagoshima, besøkte han festningen Ichiku (Ekandono), hvor herskerens hustru, hennes forvalter og andre mottok kristendommen, til sammen femten sjeler. Han overlot dem i forvalterens varetekt, og tolv år senere fant jesuittlegbroren og legen Luis de Almeida at disse isolerte konvertittene fortsatt hadde beholdt sin første glød og trofasthet.

Først dro de sjøveien til byen Hirado på den lille øya av samme navn. Der ble misjonærene godt mottatt av daimyôen, og de hadde mer suksess på få uker enn de hadde hatt i Kagoshima på ett år. Frans tilbrakte tre måneder på øya (august-oktober 1550), og han grunnla en liten menighet på rundt hundre nye kristne der. Frans overlot disse konvertittene til pater de Torres.

Neste stadium i Frans' misjon tok ham til øya Honshu, den største av de japanske hovedøyene og sete for de sentrale institusjonene. Han tilbrakte nesten ett år der, fra november 1550 til september 1551. Han dro i oktober 1550 sammen med broder Fernandez og en japaner til Yamaguchi, sør på Honshu. Her forkynte Frans offentlig og for daimyô Yoshitaka, men misjonærene gjorde ikke noe inntrykk og ble behandlet med forakt. Frans mål var hovedstaden Miyako eller Meaco (i dag Kyoto), og etter en måned uten resultater i Yamaguchi fortsatte han dit sammen med sine to ledsagere. Det var i like før jul i 1550, og de led mye på veien av øsende regn, snø og det vanskelige landet, og de nådde ikke sitt mål før i februar 1551. I Miyako var Frans' mål å få tillatelse av keiseren (Mikado) til å forkynne over hele Japan. Men han fant hovedstaden i ruiner, og til sin skuffelse fikk han ikke treffe verken keiseren eller shogunen dersom han ikke hadde med gaver som langt oversteg hans ressurser. Da hovedstaden var preget av politisk uro, dro han etter to uker i mars 1551 tilbake til Yamaguchi.

Giulio Quaglio (1668-1751): Vår Frue og helgener (Frans Xavier, Katarina av Alexandria, Antonius av Padova og Frans av Assisi), Nova Gorica i Slovenia

Der skiftet han taktikk. Han så at evangelisk fattigdom ikke hadde den appellen i Japan som den hadde i India, så han la bort sin fillete drakt. Han kledde seg i fine klær og ga som representant for den portugisiske konge gaver til daimyôen Oshindono, blant dem et par briller, en klokke, en spilledåse, en gravert muskett og en vakkert utsmykket latinsk Bibel. Disse hadde myndighetene i India egentlig skaffet for å gi til Mikado. Resultatet var at han fikk beskyttelse, tillatelse til å undervise og å ta i bruk et buddhistisk kloster som sto tomt. Daimyôen ga sine undersåtter tillatelse til å konvertere til kristendommen om de ønsket det. Igjen hadde Frans betydelig suksess, og han døpte mange i byen.

Men siden han ikke snakket japansk flytende, måtte han begrense seg til å lese høyt fra oversettelsen av katekismen. Til å begynne med var han også prisgitt Anjiros oversettelse av sentrale begreper. Frans ble godt mottatt av alle, og kanskje særlig av de buddhistiske shingonmunkene, siden han brukte ordet Dainichi for den kristne Gud. Men ettersom han skjønte mer av nyansene i det japanske språket og at ordet Dainichi var det navnet en buddhistisk sekt brukte om den kosmiske Vairocana Buddha og lysets herre, gikk han over til å kalle den kristne Gud for Deusu, fra latinsk og portugisisk Deus. Deretter lot han legbroren Juan, som gjorde store fremskritt i japansk, gå ut på gatene i Yamaguchi og rope: «Dere må ikke tilbe Dainichi». Munkene forsto snart at Frans forkynte en rivaliserende religion, og dermed var de ikke lenger så vennlig stemt.

Før to måneder var gått, hadde Frans likevel omvendt 500 personer, av dem var noen buddhistprester. Men en stor anstøtssten for mange var den kristne lære om helvete. «Hva med våre forfedre?» spurte de. I et langt brev i 1552 beskrev Xavier deres bekymrede reaksjon:

«De var svært urolige og pint av en hatefull og plagsom skruppel, nemlig at de ikke syntes at Gud verken var miskunnelig eller god, ettersom Han ikke hadde gitt seg selv til kjenne for japanerne før vår ankomst, særlig hvis det var sant at de som ikke tilba Gud slik som vi forkynte, var dømt til evigvarende straff i helvete.»

Frans Xaviers svar var hentet fra Paulus' brev til Romerne. Den menneskelige fornuft er nedlagt i oss av Gud selv, han som er naturens skaper, og den lærer oss å gjøre godt og unnvike det onde, og i den utstrekning noen av våre forfedre trofast har fulgt den guddommelige lov innskrevet i våre hjerter, vil Gud behandle dem rettferdig, og ikke urettferdig. Han skrev: «Konvertittene var tilfreds med dette resonnementet. (…) De mottok med glade hjerter Herrens milde åk fra oss».

Etter fem måneder med intenst apostolisk arbeid hadde Frans klart å omvende rundt tusen mennesker, som fortsatte å utgjøre et glødende kristent samfunn i Yamaguchi. I september 1551 forlot Frans Yamaguchi og vendte tilbake til øya Kyushu, hvor en annen daimyô, den store føydalherren Otomo Yoshisigue av Bungo, hadde uttrykt ønske om å bli kristen, selv om det ikke skjedde før i 1578. Frans arbeidet i Japan i mer enn to år og så sine jesuittiske etterfølgere vel etablert. Hans arbeid i Japan var svært fruktbart, og det ble opprettet menigheter i Hirado (nær Nagasaki), Yamaguchi og Bungo.

Da Frans hørte at et portugisisk skip hadde kommet til Funai (Oita) på Kyushu, bestemte han seg for å benytte anledningen til å dra tilbake til India, og derfra håpet han nå å utvide virksomheten til Kina. Det portugisiske skipet brakte Frans nyheter fra India, og i november 1551 gikk en fullstendig utslitt Frans Xavier om bord på dette portugisiske skipet for å vende tilbake til hovedkvarteret i Goa i India. Blant passasjerene var den reisende Farnáo Mendez Pinto, som etterlot en fornøyelig, men høyst fantasifull beretning om Frans' aktiviteter og eventyr i Funai, hvor han gikk om bord på skipet.

Frans overlot sine konvertitter til p. Kosmas de Torres og broder Juan Fernández, og da han forlot Japan, var det over 2.000 kristne i landet. Men tallet økte raskt, og i 1570 var de blitt 70.000 og noen tiår senere var mer enn 400.000 kristne. På begynnelsen av 1600-tallet hadde over 700.000 japanere gått over til kristendommen, deriblant flere adelsmenn og fyrster. Men i 1587 brøt det ut religionsforfølgelser, og de vokste snart i styrke og skulle pågå de neste 250 årene. Under Tokugawa-æraen gjenetablerte shogunen orden i imperiet og landet lukket seg igjen fullstendig fra utenverdenen. De kristne ble brutalt forfulgt, men flere tusen japanere nektet standhaftig å avsverge sin tro og led derfor martyrdøden. I 1597 ble 26 martyrer henrettet i Nagasaki, de hellige Paulus Miki og ledsagere. På begynnelsen av 1600-tallet ble forfølgelsene enda verre, og alle misjonærer ble utvist og katolisismen forbudt. En gruppe på 205 martyrer er saligkåret blant dem som mistet livet i perioden 1617-32, og den 24. november 2008 saligkåres 188 nye martyrer i Nagasaki som ble drept i Japan i perioden 1603-39. Slutten kom i 1638, da det kom et edikt som bestemte at heretter fikk ingen kristen lov til å sette foten på japansk jord, og dette forbudet ble ikke formelt opphevet før i 1873. Mange kristne beholdt sin tro i hemmelighet og ga den videre i generasjon etter generasjon inntil de endelig fikk tilbake sin ytringsfrihet i perioden 1865-73.

Underveis til Malakka tvang et uvær skipet i land på øya Sancian nær den viktige kinesiske havne- og handelsbyen Kanton (nå Guangzhou). Der fant Frans gallionen Santa Cruz, som tilhørte den rike portugisiske handelsmannen Diégo Pereira, som var en gammel venn av Frans fra Cochin. Han viste misjonæren et brev fra portugisere som ble holdt som fanger i Kanton, og som ba om at Portugal sendte en ambassadør til det keiserlige hoff for å tale deres sak.

Reisen gikk videre via Malakka, hvor de kom den 27. desember 1551, og der fant Frans mange brev som lå og ventet på ham, inkludert et fra ordensgeneralen Ignatius av Loyola som meddelte ham at jesuittordenen i Roma hadde utnevnt ham til den første ordensprovinsialen i den nyopprettede indiske ordensprovinsen. I Malakka diskuterte han med guvernøren muligheten for å reise til Kina, som var stengt for utlendinger. Guvernøren mente at et uformelt følge kunne komme i land i en kinesisk havn i en gjensidig handelsinteresse og i kongen av Portugals navn og at noen få misjonærer kunne dra sammen med dem.

Deretter fortsatte Frans reisen til India, og han kom til Goa i januar 1552. Der ble han entusiastisk ønsket velkommen, ettersom han var fryktet savnet eller død i Japan. Han fant at det var gjort god fremgang i India. P. Gaspar Baertz hadde omvendt noen i byen og øya Hormuz ved innseilingen til Persiabukten, og på Perlefiskekysten blomstret kristendommen, selv om de innfødte konvertittene fortsatt ble fryktelig utbyttet av portugiserne. Det var også fremgang i Cochin, Mylapore og Molukkene. Rajaen av Tanore, som hadde sitt rike ved Malabarkysten mellom Goa og Travancore, var blitt døpt, og det hadde også en av herskerne på Ceylon.

Men det fantes også mange vanskeligheter og misligheter, både blant misjonærene og de portugisiske myndighetene, som trengte hans umiddelbare oppmerksomhet. Dette tok han seg av på en grundig, kjærlig og fast måte. P. Antonio Gómez, rektor for kollegiet i Goa, hadde kommet med så mange nyskapninger i selskapets indre disiplin at Frans følte seg tvunget til å avsette ham og sende ham til en avsidesliggende misjon. Han utnevnte p. Baertz til rektor og viseprovinsial og fordelte de nyankomne rekruttene på de ulike misjonene. Deretter skrev han lange og detaljerte brev til kongen av Portugal, Ignatius av Loyola og Simon Rodríguez. Han sendte også sine siste instrukser til sine spredte misjonærer.

Men Frans Xavier aktet ikke å hvile på sine laurbær, for hans største drøm hadde lenge vært å reise som apostel til Kina, et land som på den tiden var lukket for utlendinger, og denne tanken var i hans hode helt fra hans ankomst til Goa. Tanken hadde meldt seg da han forsto at japanerne hadde stor respekt for Kina og lenge hadde betraktet landet som kilde for visdom og kunnskap. Frans mente at det derfor ville være lettere å vinne innflytelse også i Japan gjennom en kristning av Kina, og han sa selv i et av sine brev: «Jeg håper å kunne dra til Kina for å gjøre Herrens verk, som like godt kan gjøres der som i Japan, fordi når japanerne får vite at Guds ord har blitt mottatt av kineserne, vil de utvilsomt miste den respekten de har for sine sekter». Derfor bestemte han seg for å organisere en reise til det store imperiet.

Frans klarte å overbevise visekongen i Goa om å sende en offisiell diplomatisk misjon til Kina i kongen av Portugals navn. Dette var den eneste måten et portugisisk fartøy kunne gå i land i en kinesisk havn. Etter fire måneder i Goa tok Frans avskjed med sine venner der, og den diplomatiske misjonen dro av gårde fra Goa den 17. april 1552, rett etter Frans' 46-årsdag. Sammen med ham var en jesuittprest og en skolastiker, en indisk tjener og en ung kineser som tolk (riktignok hadde han glemt sitt eget språk). Frans reiste som pavens delegat og pavelig nuntius for Det fjerne Østen. Kort etter ble han klar over at han hadde glemt å ta med akkrediteringsbrevene som apostolisk nuntius, men da var det for sent å snu.

Da de kom til Malakka, fant de at byen var rammet av en alvorlig pestepidemi, og de utsatte reisen videre for å kunne ta seg av de syke. Bare på det skipet som Frans seilte på, var det 36 passasjerer som døde av denne pesten. Diégo Pereira ankom i midten av juni med sitt skip Santa Cruz, lastet med pepper. Alt var nå klart til å reise til Kina. Visekongen i Goa hadde utnevnt Pereira til ambassadør for kongen av Portugal til det kinesiske hoff.

Men i Malakka var det capitão på fortet der som hadde marinemyndigheten og full kontroll med havnen. Dette embetet ble innehatt av Don Alvaro da Ataíde da Gama, en sønn av den berømte Vasco da Gama (ca 1460-1524), den berømte portugisiske oppdagelsesreisende som fant sjøveien til India (1497-99). Han hadde etterfulgt sin bror, Don Pedro de Silva, som var Frans Xaviers venn. Men denne Alvaro hadde et personlig nag til Diégo Pereira og ble sjalu på hans nye tittel som ambassadør, så han tillot ham ikke å lette seil verken som legat eller som privat handelsmann. Han ga sine soldater ordre om å sette skipet ut av funksjon ved å fjerne roret, masten og seilene. Deretter ga han skipet et nytt mannskap og forlangte at gavene som var tiltenkt den kinesiske keiseren, skulle etterlates i Malakka. Ingenting kunne bevege ham, selv ikke da Frans informerte ham om brevet fra pave Paul III og hans egen status som pavelig nuntius. Ved å fornærme en pavelig legat kunne Don Alvaro ha pådratt seg ekskommunikasjon, men Frans hadde dessverre etterlatt originalbrevet i Goa og var ute av stand til å bevise sin status.

Til slutt gikk Don Alvaro etter mye parlamentering med på at Frans kunne reise til Kina på Pereiras skip, men uten status som offisiell diplomatisk misjon og uten skipets eier, og dette gikk Pereira aller nådigst med på. Skipet fikk tilbake roret, masten og seilene, og Don Alvaro tillott dem å sette seil fra Malakka den 17. juli. Siden de ikke lenger var en offisiell diplomatisk misjon, betydde det at det ville bli nesten umulig å gå i land i Kina. Den presten som var med ham, sendte Frans derfor til Japan, og han var nå bare fulgt av jesuittstudenten Álvaro Ferreira, den kinesiske unggutten Antonius og en malabarisk tjener ved navn Kristoffer. Sammen med dem håpet Frans å finne en måte å komme i land i Kina, som var stengt for utlendinger. Før han forlot Malakka, skrev han for å takke Pereira, og han foreslo at han skrev til kongen av Portugal og fortalte om forsøket og om sjansene for en fremtidig handel med Kina. Han skrev også til p. Baertz og ga ham beskjed om å gå til biskopen av Goa og sørge for publikasjonen i Malakka av den ekskommunikasjonen som Don Alvaro og hans medskyldige hadde påført seg selv ved å hindre en pavelig utsending. Da han forlot Malakka, tok han av seg skoene og slo av støvet på en klippe. Kanskje det var en bibelsk handling: «Er det et sted de ikke tar imot dere og ikke vil høre på dere, skal dere riste støvet av føttene og dra bort derfra. Det skal være et vitnesbyrd mot dem» (Mark 6,11). Den biskoppelige vikaren spurte: «Forlater du oss for alltid? Jeg håper at Vår Herre snart vil sende deg tilbake til oss i fred». «Det blir som Gud vil», sa Frans trist og gikk om bord på skipet.

Fra Malakka seilte skipet Santa Cruz direkte til Kina, og tidlig i september 1552 nådde de den kinesiske øya Sancian (Shangchuan eller Shàngchuāndǎo; tidligere San-chian, Shang-chwan), bare fjorten kilometer utenfor det kinesiske fastlandet, ikke så langt fra Taishan i provinsen Guangdong. Øya ligger sørvest for munningen av Perlefloden (Zhū Jiāng eller Yue Jiang), som var et møtested for kinesiske og portugisiske kjøpmenn og ikke langt fra det som senere skulle bli portugisernes fotfeste i Kina, Macao, og tyve mil sørvest for det som senere ble Hongkong (Xiānggǎng).

Frans tilbrakte tre måneder på denne øya, hvor det fantes en liten portugisisk bosetning, men han var ikke i stand til å komme videre. Kanton var en frihavn, men ingen utlendinger fikk slippe inn i byen. Selv om Frans raskt fikk venner på øya, turde ingen å sette ham over til fastlandet, for frykten for de strenge straffene var for stor. Fra øya skrev Frans flere brev. Han hadde skaffet seg en tolk, for Antonius kunne ingenting av det språket som ble snakket ved hoffet.

I midten av oktober fikk Frans kontakt med en kantonesisk kjøpmann som eide en kinesisk djunke, og han gikk med på å sette ham over i mørket mot en klekkelig betaling på 200 cruzados. Kjøpmannen skulle ta med Frans helt til Kanton, hvor han skulle holdes i skjul inntil videre. I midten av november ble detaljene for reisen klare, og om kvelden den 19. november sto Frans klar på stranden. Men mannen dukket aldri opp, muligens var han blitt arrestert. Frans hadde avlagt ed på at han aldri skulle røpe mannens navn.

Frans Xavier hadde også lagt alternative planer. Dersom han ikke kunne komme seg inn til Kina fra Sancian, ville han reise til Siam (Thailand) og bli med et siamesisk handelsskip som skulle til Kina. Han håpet på å få audiens hos keiseren og frihet til å drive misjon, men et av hans brev viser at han fant det like sannsynlig å bli drept eller satt i fengsel i Kanton eller Beijing. I sitt siste brev, skrevet en drøy uke før det mislykkete forsøket på å komme seg over til fastlandet, skrev Frans blant annet:

Gaetano Lapis (1704-76): St. Frans Xaviers død (1735)
Don Alvaro da Gama, kommandanten i byen Malakka, satte seg voldsomt mot at jeg reiste til Kina for å forkynne Evangeliet der. Han satte til side den formelle bemyndigelsen fra Indias visekonge som jeg fremla for ham og gjorde den ubrukelig gjennom sin opprørske stahet (...) Som jeg har fortalt deg, er jeg oppsatt på å reise til Siam og derfra forhåpentligvis kunne nå Kina (...) Djevelen har en uutsigelig frykt for at Jesu Selskap skal komme til Kina (...) Men jeg er viss på at Jesus Kristus, vår Frelser og Forløser, vil skuffe ham og gjøre hans håp til intet».

Frans hadde nå sendt Álvaro Ferreira tilbake og tolken hadde forsvunnet, og han var nå alene med den unge kineseren Antonius. Dypt skuffet etter at forsøket på å komme seg videre hadde mislyktes, ble Frans alvorlig syk med lungebetennelse, og den 21. november fikk han høy feber og besvimte etter å ha feiret messen. Han hadde en forutanelse av at døden nærmet seg. Han søkte tilflukt om bord på det ene portugisiske skipet som var igjen, men skipets bevegelser ble for mye for ham, så dagen etter ba han om å bli satt i land igjen. Skipet var hovedsakelig bemannet av Don Alvaros menn, og de fryktet å fornærme sin herre hvis de var for vennlige mot Frans. Så de etterlot ham på stranden i den gjennomtrengende nordavinden. Der lå han inntil en vennlig portugisisk kjøpmann tok ham med inn i sin enkle bladhytte, som imidlertid ga svært dårlig ly. Der lå han med høy feber, han ble årelatt med dårlig resultat og innimellom mistet han all virkelighetssans og lå i spasmer av delirium. I sine klare øyeblikk ba han ustanselig.

Frans Xaviers død, kinesisk maleri

Men han ble svakere og svakere, og til slutt, forteller Antonius, om morgenen lørdag den 3. desember 1552 «så jeg at han var døende. Jeg plasserte et tent lys i hans hender. Så, med navnet Jesus på leppene, overga han sin sjel til sin Skaper og Herre med stor ro og fred». Han ble bare 46 år, syv måneder og 26 dager gammel. Av dem hadde han tilbrakt ti år og syv måneder minus fire dager i Asia, men han nådde aldri det kinesiske fastlandet. Hans siste ord skal ha vært: In te, Domine, speravi. Ne confundar in aeternum («Til deg, Herre, tar jeg min tilflukt, * aldri i evighet skal jeg stå til skamme») (Salme 71 [V70], 1). Andre sier at hans siste ord var: «Å klippe, klippe, når vil du åpne deg til min Herre?» Men disse ordene var nok ikke hans egne; de stammer fra p. Alessandro Valignano, en senere ruvende skikkelse blant jesuittenes misjonærer i Øst-Asia.

Antonius gikk til skipet og hentet messeklær, og Frans Xaviers lik ble ikledd disse. Noen av sjøfolkene ble med ham tilbake, og de snekret en trekiste hvor de la den døde. Han ble gravlagt på stranden nord på øya den 4. desember. Det var så kaldt at de fleste ble værende på skipet, så det var bare fire mennesker til stede: Antonius, portugiseren Francisco Sanches og to slaver, som gjorde ferdig graven. Legemet var dekket av ulesket kalk slik at forråtnelsen skulle gå raskere, i tilfelle knoklene senere skulle flyttes til India. Denne hans første grav på øya Sancian er nå et valfartssted for katolikker fra det kinesiske fastlandet, Macao og Hongkong. En fransk jesuitt bygde et valfartskapell over graven i 1699. Det er blitt restaurert en rekke ganger; den siste restaureringen, betalt av en jesuittdrevet skole i Hongkong, ble ferdig i 2006.

Frans første grav i valfartskapellet på Sancian

Over ti uker senere skulle et skip til Malakka, hvor Frans var høyt æret, og kapteinen ga tillatelse til å ta med kisten. Den 17. februar 1553 ble graven og kisten åpnet og kalken ble fjernet fra ansiktet, som til alles forbløffelse ble funnet uten forråtnelse og med en frisk farge. Den tjeneren som ble sendt for å åpne graven, skar av et stykke kjøtt fra hans venstre kne, omtrent en fingerlengde, og det strømmet da ut blod som om han hadde skåret i en levende kropp.2 Deretter ble Frans' legeme brakt til Malakka i samme kiste, fortsatt dekket med kalk. Der ble det mottatt med store æresbevisninger av alle unntatt Don Alvaro. Det ble sagt at da båten med Frans' legeme kom til Malakka, stoppet som ved et under en alvorlig pest som raste der.

Etter at kisten med Frans' legeme i noen dager hadde ligget åpen slik at de troende kunne vise ham den siste ære, ble kisten den 22. mars 1553 brakt til jesuittkapellet Santa Maria del Monte, der hvor kirken St. Paulus ligger i dag. Der var en grav hogd ut i fjellgrunnen ved høyalteret, men den viste seg å være for kort. Frans' legeme ble da tatt ut av kisten og presset ned i graven på en slik måte at hodet ble presset mot brystet og nakken brakk. Kalken som hadde festet seg til legemet og klærne, ble ikke en gang fjernet, og bare et lommetørkle ble lagt over ansiktet. Deretter ble graven fylt med jord. En åpen grav i kirken St. Paulus markerer i dag dette gravstedet.

I midten av 1553 var meldingen om Frans' død ennå ikke nådd til Roma, og jesuittenes general Ignatius av Loyola skrev i juni 1553 til Frans at han under lydighet skulle begi seg til Europa, hvor det ventet andre oppgaver knyttet til misjonene i Etiopia, Brasil og Kongo. Nyheten om Frans' død nådde ikke til Europa før i 1554.

Frans' legeme lå slik under og i full kontakt med jorden i fem måneder. Men Goa var ubøyelige i sine krav om at den helliges legeme måtte bringes tilbake dit. En av Frans' venner, Juan de Beira, som besøkte byen i forretninger, kunne ikke forlate byen uten å se vennens levninger. Han og Diégo Pereira fikk i all hemmelighet åpnet graven om natten den 5. august 1553, og de tok opp Frans' legeme. Til deres store forbløffelse ble det funnet i samme tilstand, bortsett fra at nesen var skadet og det var sår i ansiktet på grunn av legemets stilling i den alt for lille graven. En skarp stein hadde også laget et sår i Frans' venstre side. De bestemte seg for at et slikt livaktig lik aldri skulle legges i en grav igjen, så de fylte igjen graven og tok det med seg i all hemmelighet. De la det i en ny kiste og ikledde det de rike linklærne som Frans hadde ment som gaver til den kinesiske keiseren. Nyheten om Frans Xaviers «intakte legeme» nådde til slutt visekongen i Goa, og han ga ordre om at det skulle bringes tilbake til Goa. Den 11. desember 1553 brakte Juan de Beira kisten til India på sitt skip.

Den 16. mars 1554 nådde Frans' legeme Goa, og det ble møtt med store æresbevisninger av folket. Det ble ført i prosesjon til kollegiet St. Paulus, som Frans hadde grunnlagt, og der var det utstilt i tre dager så de troende kunne vise Frans den siste ære. Det ble meldt om en hellighets duft som fulgte legemet og om en inspirert stemning av bønn og andakt blant folket. Dagen etter undersøkte en lege Frans' legeme, og han bekreftet dets mangel på forråtnelse. Etter tre dager ble Frans Xavier bisatt under store æresbevisninger med tusenvis av mennesker til stede.

Visekongen Dom Alfonso de Noronha ga ordre om en offisiell medisinsk undersøkelse av Frans' legeme. Dr. Cosmas Saraiva, hans personlige lege, og dr. Ambrosio Ribeiro, generalvikaren, undersøkte legemet i juni 1554. Rapportene er undertegnet og datert i november og desember 1556, mer enn 2 ½ år etter undersøkelsen.

Dr. Saraiva var overrasket over å finne et lik som hadde vært dødt i halvannet år og gravlagt i et år og som likevel var i en slik frisk tilstand. Han verifiserte at det ikke hadde funnet sted noen balsamering og at organene alle var på sin naturlige plass. Han «observerte et sår i venstre side nær hjertet og ba to jesuitter som var med ham, om å legge fingrene i det. Da de trakk dem tilbake, var de dekket med blod som luktet absolutt rent».

En av de to jesuittene som fulgte denne undersøkelsen broder Antonio Dias, skrev: «Jeg forsikrer deg om at [legemet] utstedte en underfull og søt lukt. Jeg selv stakk en av mine hender inn i magen og fant den full, fordi de ikke hadde tatt ut innvollene ved hans død eller etterpå, og det jeg fant der, var alt som koagulert blod, mykt og glatt, det så rødt ut og luktet søtt».

Basilikaen Bom Jésus i Goa i India

Den 24. november 1594 begynte man i Goa byggingen av basilikaen Bom Jésus («Gode Jesus»). Den har dette navnet fordi den ble viet til Jesusbarnet. Kirken ble konsekrert den 15. mai 1605 av Dom Aleixo de Menezes, erkebiskop av Goa og primas av India etter at byggingen var fullført. I 1946 ble kirken den første i India som fikk rang av «mindre basilika» (basilica minor). I 1986 ble «kirker og klostre i Goa» satt på UNESCOs Verdensarvliste, fremfor alt basilikaen Bom Jésus.

I 1613 ble Frans Xaviers relikvier flyttet fra kollegiet St. Paulus til jesuittenes professhus i Goa. Dette er et hus hvor jesuittpatrene tilbringer ett år etter prestevigselen og under ledelse av en erfaren instruktør fordyper seg i ordenens konstitusjoner og i de åndelige øvelser.

Etter at Frans Xavier var blitt helligkåret i 1622, har han vært kjent som «St. Frans Xavier», og han ble Goas skytshelgen med kjælenavnet Goencho Saib («Goas Herre»). Ingen vet hvordan, hvorfor eller når han fikk denne tittelen. Etter helligkåringen ble Frans' legeme flyttet til nordre tverrskip i basilikaen Bom Jésus, og det var da fortsatt ikke gått i forråtnelse. Senere ble det flyttet til sin nåværende plassering etter at det var bygd et mausoleum for Frans. Legemet ble den 2. desember 1637 plassert i et sølvskrin som var laget av håndverkere fra Goa, og det ble lagt ut på permanent utstilling.

Mausoleet med sølvskrinet med Frans Xaviers legeme i basilikaen Bom Jésus i Goa

En katafalk med tre trinn ble bygd på 1680-tallet og konsekrert i 1698 (en katafalk er en sokkel som kisten står på). Den tok ti år å bygge og var en gave fra den siste av Mediciene, storhertug Cosimo III av Toscana (1670-1723). Gravmælet ble hogd ut i marmor av mange farger av den florentinske skulptøren Giovanni Battista Foggini (1652-1737).

I hele denne tiden lå legemet på offentlig utstilling og ble berørt av fromme troende. Det ble også gjenstand for en rekke planlagte og mer spontane lemlestelser. Det begynte allerede i 1554, da en portugisisk kvinne ved navn Donna Isabel de Carom bet av lilletåen på høyre fot da hun bøyde seg for å kysse relikvien. Hun gjorde dette «fordi hun var ivrig etter å ha en relikvie av helgenen». Hun nektet å gi tåen tilbake og sprang ut av kirken med den i munnen. Det strømmet blod ut fra foten som fra en levende kropp.

Det er faktisk en rekke tær som mangler. En annen tå fra høyre fot ble i 1902 sendt til slottet Xavier i Spania, hvor Frans ble født. Etter fremvisningen i 1890 falt en tå av, og den ble plassert i et relikvar som oppbevares i Bom Jésus. De andre tærne vet man ikke hva som har skjedd med.

I 1614 bestemte p. Claudius Acquaviva SJ (1543-1615), jesuittenes femte ordensgeneral (1581-1615), at i det minste en del av den store jesuittmisjonæren skulle bringes til Roma, og Frans' høyre arm ble den 3. november 1614 skåret av ved albuen, og året etter ble den sendt til Roma. Det var denne armen som Frans Xavier brukte da han velsignet og døpte sine konvertitter. Ved amputasjonen ble legemet funnet å være «vakkert og helt» (bortsett fra to manglende tær), lemmene var bøyelige, øynene var klare og svarte og leppene skarlagensrøde, tungen fuktig og lyserød og skjegget svart og tykt.

Relikvar med Frans Xaviers høyre arm, Il Gesù i Roma

Nå oppbevares denne armen som en dyrebar relikvie i et sølvrelikvar i alteret for Frans Xavier i jesuittkirken Il Gesù i Roma av Pietro da Cortona (1596-1669). I 1949 var den mumifiserte armen på en pilegrimsferd over hele jorden og gjennom Japan i anledning 400-årsjubileet for Frans' ankomst til landet.

I 1619, da Japan var herjet av forfølgelse og en epidemi, ba jesuittene i Japan om en større relikvie av deres første apostel, Frans Xavier. Etter at tillatelse var blitt gitt av Roma, ble den øvre delen av den høyre armen samt skulderbladet amputert den 27. april 1619. Armen fra albuen til skulderen ble delt i to, den ene halvparten ble sendt til Cochin (nå den sørlige delen av Vietnam), den andre til Macao (Macau), den første permanente europeiske bosettingen på kysten av Kina (1557), tvers over munningen av Perlefloden for Hongkong, mens skulderbladet ble sendt til kollegiet i Malakka. Av disse tre bitene ble det tatt mange små biter og sendt til kongregasjoner og helligdommer over hele verden.

Men på denne tiden holdt det portugisiske imperiet på å falle fra hverandre, og nederlenderne hadde ankommet som kolonimakt i Asia. I deres angrep på Cochin og Malakka gikk de to relikviene av Frans Xavier der tapt. Men misjonsarbeidet i Asia fortsatte, og relikvien i Macao ble brakt dit i 1619. Men da forfølgelsene ble enda hardere, ble den kort etter brakt tilbake til Macao – man mente at dens nærvær senket frekvensen av de fryktelige tyfonene som herjet (og herjer) den kinesiske kysten.

Denne relikvien, som nå var den eneste gjenværende bortsett fra Roma og Goa, ble oppbevart i den berømte kirken St. Paulus i Macao, som ble ødelagt i en brann tidlig på 1800-tallet og som det i dag bare er en imponerende fasade igjen av. Deretter ble den brakt til seminaret St. Joseph's. Ved 400-årsjubileet for Frans Xaviers død i 1952 ble denne relikvien brakt til Malakka, og det var store feiringer både der og over hele Malaysia. Den siste gangen relikvien forlot Macao, var i 1965, da den etter anmodning fra kardinal Francis Spellman av New York ble brakt til Newark i New Jersey, hvor den lille knokkelbiten i en rikt utsmykket sølvmonstrans ble sett og æret av mer enn 100.000 mennesker som defilerte forbi i femten dager. Deretter vendte relikvien tilbake til sin plass i seminaret i Macao. Den ble på 1970-tallet flyttet til en liten kirke på øya Coloane (som nå er grodd sammen med øya Taipa), som ble rehabilitert etter å ha vært fullstendig nedslitt og brukt som kapell for soldater fra Mosambik som tjenestegjorde i den portugisiske hæren (Macao var portugisisk fra 1557 til 1999, men er nå kinesisk).

Det kom mange anmodningene til Goa om relikvier av Frans Xavier fra hele verden, og for å tilfredsstille disse ble hans indre organer i 1636 tatt ut og brukt som relikvier. Biter av Frans Xaviers' hud, hår og negler ble også fjernet og distribuert. Men da knoklene ikke lenger hadde noen støtte fra de indre organene, løsnet de, så de ble bundet sammen med ståltråd. På grunn av legemets tilstand ga myndighetene i Roma i 1698 ordre om at det skulle legges i en glasskiste slik at det kunne ses, men ikke berøres, og dette ble gjort i 1700. Det ble imidlertid gjort noen unntak, og glasskrinet ble åpnet ved noen anledninger. Glasskisten ble montert inne i sølvskrinet.

Frans Xaviers relikvieskrin i Goa er fortsatt gjenstand for den største ære i det indiske folk, og det blir besøkt av hundretusener av pilegrimer. Det blir utstilt for de troende og bæres i prosesjon hvert tiende år, hver gang rundt 44 dager rundt Frans Xaviers festdag den 3. desember. Til nå er relikviene stilt ut seksten ganger:

Første gang var mellom 10. og 12. februar 1782. Bakgrunnen var at jesuittordenen var blitt forbudt på grunn av det endrete politiske klimaet i Europa. I 1759 ble jesuittene utvist fra Portugal, og i 1764 ble ordenen offisielt oppløst i Frankrike. I 1767 ble alle jesuitter utvist fra Spania og fra, Napoli-Sicilia. I en bulle datert den 21. juli 1773 opphevet pave Klemens XIV (1769-74) formelt jesuittordenen. I Østerrike og Tyskland gjennomførte man opphevelsen delvis med beklagelse. Interessant nok ble gjennomføringen av bullen forbudt av Fredrik II i Preussen og av Katarina II i Russland, for ikke å sette det katolske skolevesen i deres land i fare. Jesu Selskap gjenoppsto igjen i 1801 i Russland og i 1804 i Napoli, og pave Pius VII (1800-23) gjenopprettet den formelt den 7. august 1814 gjennom bullen Sollicitudo omnium.

Da jesuittene ble kastet ut fra sine eiendommer og utvist fra det portugisiske Goa, ble kontrollen over basilikaen Bom Jésus og Frans Xaviers legeme overført til erkebispedømmet Goa. Det begynte da å gå rykter om at jesuittene hadde stjålet med seg relikviene og bare etterlatt den tomme kisten i basilikaen. Av den grunn ble det bestemt at relikviene skulle vises frem til de troende for å få slutt på ryktene.

Før utstillingen fant det sted en offisiell inspeksjon av relikviene den 1. januar 1782. Legemet ble funnet kledd i prestelige klær, med hår på hodet, ansiktet skrukkete, men dekket av hud, det samme var venstre arm, lår og føtter. En tann og en tå manglet. [I 1614 manglet det som vi husker to tær!] Innvollene var borte, noe erkebiskopen forsikret seg om ved å føre hånden inn under messeklærne. Myndighetene var fornøyd med relikvienes tilstand og tillot at de ble stilt ut.

Den andre fremvisningen fant sted fra 3. desember 1859 til 8. januar 1860. Legemet var da i samme tilstand som i 1782. Åtte mirakuløse helbredelser ble undersøkt individuelt og verifisert, og syv mennesker ba om å bli døpt.

Den tredje fremvisningen fant sted fra 3. desember 1878 til 6. januar 1879. For første gang ble Frans' legeme fotografert. 300.000 mennesker kysset helgenens føtter, fremtredende blant dem var herskeren (Nizam) av Hyderabad som dro dit i et spesialskip. Fjorten mirakuløse helbredelser ble undersøkt og autentifisert. Fra 1878 ble det tradisjon å tillate en fremvisning av relikviene en gang rundt hvert tiende år.

Den fjerde fremvisningen fant sted fra 3. desember 1890 til 1. januar 1891. Denne gangen ble 57 mirakuløse helbredelser undersøkt og autentifisert. Den femte fremvisningen var kort, fra 7. til 10. desember 1900, i anledning av den eukaristiske kongressen som ble holdt i Goa. Den sjette fremvisningen fant sted fra 26. november til 28. desember 1910. Mange dignitærer kom blant pilegrimene, blant dem prelater fra britisk India. Tretten mirakuløse helbredelser ble verifisert, blant dem den tyske misjonæren Georg Schurhammer SJ, som senere viet seg til studier og skrifter om Frans Xaviers liv.

Den sjuende fremstillingen fant sted fra 3. desember 1922 til 7. januar 1923 til ære for 300-årsdagen for Frans Xaviers helligkåring i 1622. Fire tusen messer ble feiret i løpet av fremvisningen. Det ble meldt om mange mirakuløse helbredelser og 21 konversjoner fra «anglikanismen, hinduismen, muhammedanismen og zoroastrianismen». Det ble meldt at legemets tilstand var den samme som i 1878.

Den åttende fremvisningen fant sted fra 3. desember 1931 til 10. januar 1932 etter anmodning fra den nye guvernøren av Goa, som hadde stor andakt for helgenen. Mer enn en halv million mennesker kom for å ære relikviene. 21 mirakuløse helbredelser ble rapportert og verifisert, og tolv mennesker ba om opplæring og dåp.

Den niende fremvisningen fant sted fra 6. til 17. mai 1942 i anledning 400-årsjubileet for Frans Xaviers ankomst til Goa. Uroen før oppdelingen av India og den pågående Andre verdenskrig gjorde det vanskelig å reise til helligdommen, og derfor sendte de troende sine bønner med brev og telegram. 10.000 slike bønner ble samlet og lagt ved helgenens føtter.

Relikviene av St. Frans Xavier, foto: Elroy Serrao

Den tiende fremvisningen fant sted fra 3. desember 1952 til 6. januar 1953, denne gangen i anledning 400-årsjubileet for Frans Xaviers død. 817.000 troende kysset relikviene, og det ble meldt om fem mirakuløse helbredelser. Ved slutten av denne fremvisningen ble det bestemt at pilegrimer ikke lenger skulle få berøre de hellige relikviene, og de ble lukket inne i et krystallskrin den 13. februar 1955. Skrinet er ikke hermetisk lukket, som mange har trodd, for lokket kan åpnes ved å ta ut skruene, og dette er hvordan glasset blir vasket fra innsiden, noe som ble gjort etter den tolvte og før den trettende fremvisningen slik at relikviene skulle bli bedre synlige.

I forbindelse med denne fremvisningen ble relikviene undersøkt i 1951 av dr Wolfango da Silva og dr. Pacheco de Figueredo. De fant at det ikke var mye igjen av det en gang «intakte legemet»: en innskrumpet hodeskalle, to bein, venstre arm og hånd, en haug med bein, løse ryggvirvler, ribbein eller deler av ribbein og stykker av hud. En interessant observasjon ved denne studien var at de utildekte delene av legemet var bevart bedre enn de tildekte delene. Etter denne undersøkelsen sluttet Kirken å snakke om «Frans Xaviers intakte legeme», nå er den offisielle betegnelsen «de hellige relikviene av Frans Xavier». Da den daværende patriarken José da Costa Nunes (1880-1976), erkebiskop av Goa og Damão med tittel patriark av Østindia (1940-53) og kardinal i 1962, så relikviene i 1952, skal han ha bemerket: «Miraklet er over; det kunne ikke vare evig».

Den ellevte fremvisningen fant sted fra 13. til 31. desember 1961. Det var en hemmelig fremvisning for troppene og tjenestemennene i den portugisiske okkupasjonsmakten. Dette var en tid med stor spenning mellom den indiske og den portugisiske regjeringen vedrørende Goas status. Da spenningen begynte å vokse, beordret generalguvernør Vassalo de Silva helgenens relikvier vist frem og det ble bedt om hans forbønn for et siste mirakel: at Goa skulle forbli portugisisk. Etter at Goa ble frigjort fra portugisisk okkupasjon av indiske tropper, ble relikviene i det stille lagt tilbake i glasskrinet, og innbyggerne i Goa kjente ikke til denne fremvisningen.

Den tolvte fremvisningen fant sted fra 24. desember 1964 til 6. januar 1965 i anledning den 38. eukaristiske kongress som ble holdt i Bombay (nå Mumbai). Som en forberedelse til denne hendelsen gjorde den indiske regjeringen mye for å reparere kirker og la ut veier og elektrisk belysning for første gang. Pave Paul VI (1963-78) besøkte den eukaristiske kongressen i Bombay den 4. desember 1964. På vei tilbake til Roma dagen etter fløy paven over Goa i sitt fly, og han sendte en bønn da han passerte.

Den trettende fremvisningen fant sted fra 23. november 1974 til 5. januar 1975 i anledning Det hellige år som var proklamert av pave Paul VI i 1975 under mottoet «Fornyelse og Forsoning». Dette var 1970-tallet og postkonsiliær feber, komplett med utstillingen «Witness '75» i det historiske klosteret St. Monika. «Ytre prakt» ved fremvisningen ble frarådet, og alt skulle skje i «sober enkelhet».

Den 12. februar 1975 ble relikviene undersøkt av to leger, dr. Joan Manuel Pacheco de Figueiredo, tidligere dekanus for det medisinske kollegiet i Goa, og dr. Pedro de Ataíde, samt dekanus ved det medisinske kollegiet i Panjim. De fant store forandringer i helgenens ansikt og flekker hvor forråtnelse var satt inn. Det venstre øyet stakk ikke lenger frem, og fargen på den synlige huden var blitt «leireaktig». Hælen var løsnet fra resten av knoklene og holdt fast med ståltråd. Det virker som om legemet ikke kan bevares særlig mye lenger.

Den fjortende fremvisningen fant sted fra 21. november 1984 til 13. januar 1985. Den femtende fant sted fra 23. november 1994 til 7. januar 1995. Rundt to millioner besøkende og pilegrimer kom da til Goa. Den sekstende og foreløpig siste fremvisningen fant sted fra 21. november 2004 til 2. januar 2005 i katedralen Se i Gamle Goa. Mer enn to millioner besøkende fra hele verden kom til katedralen.

Mellom fremvisningene hviler relikviene på toppen av marmorkatafalken til høyre for hovedalteret i basilikaen Bom Jésus. Der ligger de i en lukket krystallkasse inne i et sølvskrin, men for høyt til at pilegrimene kan se dm på nært hold. Det er først ved neste fremvisning i 2014/15 at krystallkassen vil bli tatt ned på gulvnivå igjen. På Frans Xaviers festdag kommer nesten 10.000 mennesker til Gamle Goa. De deltar i messen og venter tålmodige i den lange køen for å ære helgenens relikvier. Mange andre tilbringer ti netter i korridorene i basilikaen Bom Jésus og deltar i den ni dager lange novenen for den hellige.

Det virker som om det var tilfeldig at Frans Xaviers relikvier hviler i Goa, for de var ment å skulle havne i Lisboa, men skjebnen ville det annerledes. Noen mener imidlertid at det ikke var tilfeldig. Não voltarei mais a Goa, meu corpo sim, aqui ficara («Jeg skal ikke vende tilbake til Goa, minn kropp ja, her skal den forbli») er ord som tilskrives Frans Xavier da han dro fra Goa den siste gangen mens han levde. Vi vet imidlertid ikke om han virkelig sa det eller om utsagnet er en del av legendeutviklingen.

Spansk frimerke fra 2006 til minne om 500-årsjubilet for Frans Xaviers fødsel

Selv om Frans Xaviers misjonsverk støtte på nesten uovervinnelige vanskeligheter, var det fra begynnelsen kronet med suksess, og kanskje er han den nest største misjonæren som Kirken har oppvist, for noen hevder at han omvendte flere til kristendommen enn noen andre siden apostelen Paulus.3 Men noen sider ved hans apostolat er blitt kritisert. Som de fleste katolikker og protestanter i sin tid, trodde han at alle som døde uten å være døpt, gikk fortapt. Dette ble en spore for misjonsvirksomheten, men førte også til en mangel på forståelse for Østens religioner. Som de fleste samtidige kristne mente han også at det noen ganger var legitimt for den sivile myndighet å straffe kjetteri. Han foreslo også å begynne med litt slavehandel da han hørte at presteskolen i Goa hadde store gjeldsproblemer.

Frans ble også kritisert for å ha rykket fram så langt og så fort at han ikke kunne få varige resultater. Han var bare ti år i Det fjerne Østen, og halvparten av den tiden tilbrakte han på reise eller med å vente i havner. Nok en fjerdedel av tiden brukte han ikke sammen med indere og kinesere, men med uvitende og umoralske portugisiske arbeidere i havnene. Han hadde så sterk tro at den ofte mistet kontakten med virkeligheten – han skrev hjem at når han hadde omvendt litt av Kina, ville han komme via Sibir og Russland for å besøke paven i Roma. Men overalt hvor han kom, regnet folket ham som en hellig mann. Han var en stor mann med et så muntert fjes at det ble sagt at folk tok seg en tur for å titte på ham når de følte seg nedtrykt. Han var en særlig venn av de spedalske, og han kunne tilbringe hele natten ved et dødsleie. Hans gode rykte i Østen gjorde mye for å spre troen langs kysten hvor de portugisiske skipene kom.

Frans Xavier ble saligkåret den 25. oktober 1619 av pave Paul V (1605-21) og helligkåret i en overdådig seremoni den 12. mars 1622 av pave Gregor XV (1621-23) sammen med de hellige Ignatius av Loyola, Teresa av Ávila, Filip Neri og Isidor Bonden. Helligkåringsbullen er ikke datert før 6. august 1623, den dagen pave Urban VIII (1623-44) ble valgt etter pave Gregor XVs død den 8. juli 1623.

De hellige Firminus av Amiens og Frans Xavier, skytshelgener for kongeriket Navarra, barokkmaleri i Casa Consistorial i Pamplona

I 1622 ble Frans Xavier utropt til skytshelgen for Navarra. I 1748 utnevnte pave Benedikt XIV (1740-58) ham til skytshelgen for India og Den fjerne Østen, i 1904 utnevnte den hellige pave Pius X (1903-14) ham til skytshelgen for utbredelse av troen og i 1927 utnevnte pave Pius XI (1922-39) ham til skytshelgen for romersk-katolske misjonærer i fremmede verdensdeler sammen med den hellige Teresa av Lisieux. I 1952 utnevnte pave Pius XII ham til skytshelgen for turismen.

Som den fremste helgenen fra Navarra og en av de viktigste jesuittiske helgener er han høyt æret i Spania og den spansktalende verden, hvor Francisco Javier eller Javier er vanlige guttenavn. Navnet Xavier ble et populært guttenavn i Portugal, Brasil, Frankrike, Belgia og Sør-Italia. I Østerrike og Bayern staves navnet Xaver og guttenavnet er gjerne Franz-Xaver. I mange katolske land har også Javiera, Francis Xavier og lignende former blitt et svært vanlig fornavn.

Mange misjonskongregasjoner bærer Frans Xaviers navn, og tallrike kirker, menigheter og seminarer i hele verden er viet til ham. Han har også gitt navn til en rekke katolske universiteter, høyskoler og skoler. I Norge er menigheten i Arendal oppkalt etter ham (de har beholdt den gamle navneformen Franciskus Xaverius), og den katolske skolen i Arendal heter også St. Franciskus skole. Den norske søsterkongregasjon av St. Franciskus Xaverius (St. Franciskus Xaveriussøstrene – SFX) ble grunnlagt i 1901 av biskop Fallize.

Guido Reni (1575-1642): Jomfruen med barnet i herlighet med Bolognas skytshelgener (Petronius, Ignatius av Loyola, Proculus, Frans Xavier, Frans av Assisi, Dominikus og Florian), (1630), Pinacoteca Nazionale, Bologna

Frans Xavier er Indias og Japans apostel samt skytshelgen for en rekke steder. Vi kan nevne Kina, India, Pakistan, Borneo, Australia og New Zealand, Navarra i Spania, Agartala, Ahmedabad, Bombay og Goa i India og Dinajpur i Bangladesh, Alexandria i Louisiana, Green Bay i Wisconsin, Indianapolis i Indiana og Joiliet i Illinois, Cape Town i Sør-Afrika, Kabankalan og Nasugbu på Filippinene og Freising i Tyskland, bispedømmet Malindi i Kenya og Sofia-universitetet i Tokyo i Japan. Han er dessuten skytshelgen for sjøfolk og den katolske presse, for en god dødstime og mot pest og storm.

I 1663 ble hans minnedag ført inn i den romerske kalenderen, og siden da er han feiret på sin dødsdag den 3. desember. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Den berømmelse og andakt som ble Frans Xavier til del, fant også uttrykk i kunsten. En mengde kunstnere valgte ham som tema for sine malerier, fra genier innen malerkunst og skulptur som Francisco de Zurbarán (1598-1664), Bartolome Esteban Murillo (1617-82), Peter Paul Rubens (1577-1640), Nicolas Poussin (1594-1665), Andrea Pozzo (1642-1709), Francisco José de Goya y Lucientes (1746-1828) og Anthonis van Dyck (1599-1641), og skulptørene Gregorio Fernández (1576-1636) og Juan Martinez Montañés (1568-1649), ned til beskjedne lokale kunstnere. I kunsten fremstilles Frans som en ung jesuitt med skjegg og/eller som predikant, noen ganger sammen med Ignatius av Loyola. Hans attributter fakkel, flamme, flammende hjerte, krusifiks, klokke, jordklode eller lilje.

Restaureringen av slottet i Javier begynte i 1892, og det ble gradvis forvandlet til en helligdom viet til Frans Xavier. Utviklingen og forbedringen av veisystemet samt fremskrittene innen transportmidler hjalp til å gjøre stedet til et populært åndelig senter gjennom hele 1900-tallet. Det viktigste årlige uttrykket for denne kulten for Frans Xavier er Javierada, en valfart fra Pamplona til Javier som ble startet på 1940-tallet. Denne valfarten foretar pilegrimer ved å gå til fots fra sine respektive byer og landsbyer i Navarra. Den kulminerer i korsveisbønnen de siste åtte kilometerne på strekningen mellom byen Sangüesa og Javier, samt med feiringen av en utendørsmesse foran slottet. Denne valfarten feires hvert år i to påfølgende uker i mars, den første finner alltid sted mellom 4. og 12. mars og faller sammen med Novena de la Gracia.


1
M.C. Ricklefs, A History of Modern Indonesia Since c.1300, 2nd Edition (London: MacMillan 1993), s 25
2
Denne og de andre detaljene om Frans' legeme er hentet fra boken St Francis Xavier and His Shrine, av P Rayanna SJ (1982)
3
M.C. Ricklefs, A History of Modern Indonesia Since c. 1300, 2nd Edition (London: MacMillan 1993), s 25

Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Bentley, Lodi, Butler, Butler (XII), Benedictines, Delaney, Bunson, Chadwick, Gascoigne, Cruz (1), Rufus, Rayanna, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, Index99, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, no.wikipedia.org, en.wikipedia.org, ewtn.com, goacentral.com, goacom.org, indialine.com, pnte.cfnavarra.es, sunzi1.lib.hku.hk - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden - Opprettet: 2000-05-07 23:41

av Webmaster publisert 21.02.2008, sist endret 22.02.2016 - 10:10