Den hellige Filip Neri (1515-1595)

Minnedag: 26. mai

Guido Reni: Visione di San Filippo Neri, Camere di S. Filippo – Chiesa Nuova, Roma
Skytshelgen for humorister; mot kvinnelig ufruktbarhet og leddsykdommer; mot jordskjelv

Den hellige Filip Romulus Neri (it: Filippo Romolo) ble født den 21. juli 1515 i Firenze i regionen Toscana i Italia. Han ble døpt i katedralens berømte Baptisterium. Han var den eldste av fire barn av god, men ikke spesielt velstående familie som opprinnelig kom fra Castelfranco, men som hadde bodd i Firenze i flere generasjoner. Faren Francesco Neri var notar, med en sans for alkymi. Filips yngre bror døde som spedbarn, ellers hadde han de yngre søstrene Caterina og Elisabetta. Filips mor døde da han var fem år, men hans stemor oppdro ham eksemplarisk.

Filip fikk en god utdannelse hos dominikanerne ved San Marco, hvor Savonarola hadde vært munk og fortsatt ble husket, etter at han ble brent som heretiker og skismatiker i 1498. Filip og hans far sympatiserte med Savonarolas sak, og Filip hadde en livslang aktelse for dominikanerne. Kirken San Marco er ellers kjent for den salige Fra Angelicos mange malerier. Filip deltok i de religiøse prosesjonene og syngingen av populære hymner for å motvirke paradene og tidens forlystelser.

Da så Mediciene vendte tilbake til Firenze i 1532, forlot den 17-årige Filip byen for aldri å vende tilbake. Hans far var i økonomiske vanskeligheter og hadde tidligere vært motstander av Mediciene. Filip ble satt i lære i forretningen til en barnløs onkel i San Germano mellom Roma og Napoli med sikte på å overta den. Derfra besøkte han ofte benediktinerne på Montecassino, hvor han lærte å elske liturgien og ørkenfedrene, stabilitet og fellesliv. På denne tiden følte han et sterkt ønske om ensomhet, delvis tilfredsstilt ved besøk til et fjellkapell, hvor han godt kan ha hatt en slags mystisk opplevelse. Han opplevde en dyp omvendelse og han fant snart ut at han ikke egnet seg for forretningslivet.

Etter å ha vært i San Germano i omtrent et år, dro Filip i 1533 til Roma uten planer og uten midler. På denne tiden var byen i en kritisk og meget demoralisert forfatning. Da keiser Karl Vs leietropper plyndret byen i 1527 (Sacco di Roma), etterlot de seg en mengde vanhelligede kirker og et enormt antall ødelagte kunstverk og manuskripter. Inntil 1534 var Medicien Klemens VII (1523-34) pave, men han ble erstattet av Paul III (1534-49), og hans pontifikat falt omtrent nøyaktig sammen med Filips liv som legmann i Roma.

I Roma traff Filip straks en florentinsk adelsmann, baron Galeotto Caccia, som ga ham et beskjedent husrom på loftet i sitt hus ved Panteon mot at han underviste de to sønnene. Der levde Filip i ytterste fattigdom med et minimum av møbler og på en diett av brød, oliven, vin og vann. Han levde nesten som en eremitt i to år mens han begynte alvorlige studier i filosofi og teologi fra den hellige Thomas Aquinas' verker. Nettene tilbrakte han i bønn i en av byens syv valfartskirker. Deretter tilbrakte han tre år mens han skrev poesi og studerte filosofi og teologi ved Sapienza-universitetet og Sant'Agostino.

Men så avgjorde han at han hadde lært nok, så han ga opp studiene og solgte de fleste av sine bøker. Pengene ga han til de fattige. I 1536 ble han kjent med den hellige Ignatius av Loyola, og den hellige Frans Xavier var også blant hans venner. På et tidspunkt var Filip så inspirert av arbeidet til Frans Xavier at han ønsket å bli misjonær utenlands, men en cistercienser fortalte ham at Roma skulle være hans India. Deretter ble han ofte kalt «byen Romas apostel».

Fra 1538 begynte Filip Neri å hellige seg arbeidet blant byens unge menn, først på en uformell måte, ved å snakke med unge florentinere som var ansatt i banker og butikker i Sant'Angelo-området. Hans usedvanlig tiltrekkende personlighet vant ham snart venner, som han oppmuntret til å oppgi sitt tidligere onde liv og i stedet vie seg til å tjene syke på sykehusene og besøke Romas kirker sammen med ham. Han tjente de syke på sykehuset San Giacomo, og den hellige Camillus av Lellis søkte hans veiledning.

Filip tilbrakte mye tid i bønn, særlig om natten og i St. Sebastians katakombe. Der opplevde han på pinseaften i 1544 en ekstase i guddommelig kjærlighet. I en visjon opplevde han at en ildkule gikk inn gjennom munnen og utvidet hans hjerte. Straks falt han på gulvet og utbrøt: «Det er nok, Gud, nok! Jeg klarer ikke mer!» Han opplevde lenge en indre fysisk hete og voldsom skjelving på grunn av hjerteslagene. Det virker som om opplevelsen hadde en varig fysisk virkning på hjertet, noe som ble bekreftet etter hans død, da det viste seg at noen av hans ribben bøyde seg utover. Filip gjorde alt for å skjule disse fenomenene. Et annet fysisk fenomen var en hevelse over hjertet på størrelse med en knyttneve. Obduksjonen etter hans død avslørte noen brukne ribben, som gjorde hjertet i stand til å utvide seg og trekke seg sammen. Dette syntes å være noe overnaturlig. Det gjorde ham i stand til å leve et langt liv, selv med en så merkelig sykdom.

I 1548 samlet Filip fjorten ledsagere og i kirken San Girolamo della Carità grunnla han sammen med sin skriftefar, Persiano Rossa, «Brorskapet av Den helligste Treenighet», kalt La Trinità. Det besto av legmenn som møttes til andakter og åndelige øvelser i kirken San Salvatore in Campo og hjalp pilegrimer som strømmet til Roma, spesielt i jubelårene. De hjalp også fattige rekonvalesenter, noe som litt etter litt utviklet seg til det store Treenighetshospitalet, Santa Trinità dei Pellegrini. En gammel krønike forteller at brorskapet i jubelåret 1550 skal ha gitt husly til over 300.000 pilegrimer. I jubelåret 1575 sørget Filip Neri med sitt «Treenighets»-brorskap for mer enn 150.000 syke og trengende. Dette arbeidet fortsatte etter Filips død.

Den 23. mai 1551 ble Filip Neri presteviet etter råd fra sin skriftefar, og han flyttet til prestekollegiet i kirken San Girolamo della Carità. Her tilbrakte han ikke sjelden 12-15 timer daglig i skriftestolen, og han fikk snart stort ry som skriftefar, idet han ble tiltrodd den gaven å kunne lese i hjertene. Skriftemålet ble sett på som middelet for å hjelpe mennesker mot Kristus, og dette apostolatet tok mange av hans timer og fortsatte til hans siste dag. Han mente at her kunne Kristi kjærlighet og barmhjertighet endre folks liv fra den slappheten og vantroen som var vanlig i renessansens Roma.

Flere ganger om året, spesielt i fastetiden, dro Filip med sine skriftebarn i prosesjoner til Romas valfartskirker. Det var han som utvidet den nye botsvandringen til syv valfartskirker, ved at San Lorenzo utenfor Murene, Det hellige Kors i Jerusalem ved sørmuren og San Sebastian over hans katakombe ved Via Appia ble lagt til de fire store basilikaene Peterskirken, St. Paulus utenfor Murene, Laterankirken og Santa Maria Maggiore. Antallet deltakere kunne komme opp i tusener, deriblant både paver og kardinaler.

Men hans hovedbeskjeftigelse var stadig arbeidet blant unge menn. Et stort kapell (oratorium) ble bygget over kirken San Girolamos skip. Der talte de om og diskuterte religiøse spørsmål og organiserte pleie av de syke og nødlidende. Dit ble de troende kalt ved ringingen av en liten klokke. Der ble det også for første gang holdt gudstjenester som besto av musikalske komposisjoner over et bibelsk eller annet religiøst emne, sunget av solostemmer og et kor. Disse «Laudi spirituali» ga navnet til musikkformen oratorium.

I 1562 ba florentinerne i Roma Filip om å akseptere embetet som rektor for deres kirke, San Giovanni dei Fiorentini, men han var uvillig til å forlate San Girolamo. Til slutt ble spørsmålet brakt til pave Pius IV (1559-65), og et kompromiss ble inngått i 1564. Filip ble rektor for San Giovanni, men han forble værende i San Girolamo. I stedet sendte han fem yngre prester for å representere seg i San Giovanni. En av dem var den ærverdige Cesare Baronius (1538-1607), den lærde oratorianeren og kirkehistorikeren og senere kardinal.

I 1564 organiserte Filip sine ledsagere i selskapet Oratorianerne (Institutum [nå Confoederatio] Oratorii Sancti Philippi Nerii – CO). Det skjedde da han ble rektor for kirken San Giovanni og fem av hans disipler ble presteviet og innsatt der og fulgte den åndelige veiledningen han etablerte. Dette instituttet for sekularprester ble i 1575 opphøyd til kongregasjon av pave Gregor XIII (1572-85). Medlemmene fikk kost og losji, men ikke lønn. De levde et felles liv og var lydige mot Filip, men avla ikke de løftene som binder munke- og nonneordener og kongregasjoner, og de ga heller ikke avkall på sin eiendom. Oratorianernes motto er Sola caritas, «kjærlighet alene». Av florentinerne i Roma ble de betrodd betjeningen av kirken San Giovanni. Kongregasjonen ble offisielt anerkjent i 1583.

Møtene i oratoriet startet alltid med lesing eller samtale om en bok, enten fra Skriften eller fra mystikerne. Boken ble dermed «Åndens redskap». Etter lesingen samlet gruppen seg i bønn, og deretter en kort valfart til kirkene eller til musikk. Under utskeielsene ved det romerske karnevalet holdt ikke Filip «svovelprekener», men tok heller med sin gruppe, som opprinnelig besto av rundt 30 personer, men som senere kom opp i hundrevis, på besøk til Romas gamle basilikaer. Oratoriet selv var aldri begrenset til en elite, men tiltrakk seg mennesker av alle slag: håndverkere og skomakere, vitenskapsmenn og kunstnere, leger og adelsmenn. Men han forventet at alle, uansett rikdom og fine klær, tjente i sykehusene og tigget for og sammen med de fattige. Han ga selv rikelige almisser, men i hemmelighet, og de ble kjent først senere.

Filip hadde tidlig bestemt seg for ikke å slutte seg til noen av de eksisterende religiøse ordenene. Karakteristisk nok søkte han pragmatisk å finne sin egen vei: «Herre, gjør med meg som du vet og som du vil». Det hadde vært flere som hadde prøvd ut ideen om et oratorium, men Filips form var den mest suksessrike og har bestått tidens prøve. Filip leste messe på slutten av morgenen, tilbrakte mye tid i skriftestolen, prekte og praktiserte 40-timersandakten. Omvendelse og overgivelse til Kristus var sentrum for hans spiritualitet, på samme måte som hos de samtidige reformerte ordenene som jesuittene og theatinerne.

På denne tiden hadde mengden av Filips disipler, hovedsakelig dem han hadde hjulpet med vennlige råd og veiledning, fått enorme dimensjoner. Han bodde fortsatt i San Girolamo på toppen av huset, og fra hans veranda var det en fantastisk utsikt over byens hustak. Der mottok han kardinaler, utlendinger, de fattige og trengende i en nesten uendelig strøm. Blant dem han var i kontakt med var i tillegg til Ignatius av Loyola også de hellige Karl Borromeus, Frans av Sales, Camillus av Lellis, Felix av Cantalice og paver som Paul IV (1555-59), den hellige Pius V (1566-72), Gregor XIII (1572-85), Gregor XIV (1590-91) og Klemens VIII (1592-1605). Imens opplevde han ekstase i bønn så ofte at når han leste messe, pleide ministranten noen ganger å forsvinne i to timer, for å vende tilbake når helgenen vendte tilbake til en normal tilstand.

Men Filip unngikk ikke kritikk og motstand. I 1555 kom pave Paul IV på St. Peters stol. Han var en energisk, men eneveldig reformpave. Noen var forferdet over det ukonvensjonelle i Filips tale og handlinger og hans misjonsmetoder, og kritikken ble så sterk at han ble stevnet for kardinalvikaren av Roma på vegne av Officium Sanctum (Inkvisisjonen). Filip ble beskyldt for ambisjoner og stolthet og for å innføre nye påfunn og «sekter». Han ble for en tid fratatt retten til å lese messe og høre skriftemål. Filips reaksjon var å love Gud: «Å, hvor Gud er god at han ydmyker meg». Et besøk fra en mystisk munk forsikret dem om at straffen ville bli opphevet etter deres neste 40-timers andakt, og det skjedde også. En av Filips viktigste spottere ble nå overbevist om hans sanne hellighet, så han ba Filip om tilgivelse og ble en ivrig disippel av ham.

Men i 1567, under pave Pius V, ble forfølgelsene gjenopptatt, denne gang ved hemmelig renkespill. Det var til og med bestemt at oratoriet skulle lukkes, men det ble reddet av Karl Borromeus. Sladderen, mistenksomheten og misunnelsen som Filip erfarte, forårsaket store lidelser hos ham, men hans tålmodighet og ydmykhet sørget for at han opptrådte helt korrekt.

Etter disse vanskelige tidene kom det en ny ånd under pave Gregor XIII. Moralen forbedret seg, rikdommens makt syntes brutt, grunnleggelsen av nasjonale kollegier for utdannelse av presteskapet brakte den tridentinske reform til mange land, og det var ikke tilfeldig at denne paven godkjente både Filip Neris oratorium og den hellige Teresa av Avilas reform av karmelittordenen.

Til Filips fellesskap ga pave Gregor XIII i 1575 kirken Santa Maria in Vallicella, som var både liten og forfallen. Selv om Filip var uten midler, bestemte han seg for å rive den gamle kirken og bygge en ny og større. Denne kirken, som romerne fortsatt kaller Chiesa Nuova (den nye kirken), ble finansiert ved donasjoner fra rike og fattige, blant de som ga mest, var paven (8.000 kroner) og Karl Borromeus. I april 1577 var arbeidet kommet så langt at Oratorianer-kongregasjonen flyttet dit, men Filip var så knyttet til sitt rom i San Girolamo, der han hadde bodd i 33 år, så han flyttet ikke dit før i 1584, etter pavens uttrykkelige ønske. Kirken var ikke ferdig før i 1605, ti år etter Filips død.

Byggingen av kirkens tverrskip og kor førte til at Oratorianernes eget hus måtte rives, men kardinal Cesi fant et forlatt kloster i nærheten til dem. Filip flyttet inn på loftet og levde i så stor ensomhet som var forenlig med å motta en mengde besøkende. Enorme folkemengder kom til kirken, og en tid var tilstrømmingen av kandidater til kongregasjonen så stor at noen måtte avvises.

Filips idealer og praksis hadde vist seg så tiltrekkende at det ble grunnlagt oratorier andre steder i Italia, først i Bologna og Napoli. Det var noen juridiske vanskeligheter i den sistnevnte grunnleggelsen, som søkte å utvikle seg på noen måter som andre religiøse ordener. Filip var aldri for en mengde reguleringer, og han sa til og med: «Hvis du vil bli lystret, lag ikke påbud». Denne uformelle lederstilen beholdt han alltid.

Filip ble kjent over hele Roma, og hans innflytelse over datidens romere, fra den høyeste til den laveste, var umåtelig. Han ble flere ganger tilbudt kardinalverdighet, men avslo. Romerne kalte ham «Pippo buono» – den gode Filip, og allerede mens han levde ga de ham navnet «il Santo» – den hellige.

Filip søkte stille og rolig å gjenskape et sunt og sterkt liv blant de romerske kristne ved å arbeide innenfra. Han var ikke klerikal, og mente at fullkommenhetens vei var like så vel for legfolk som for prester, munker og nonner. Han prekte mer om kjærlighet og åndelig helstøpthet enn om fysisk strenghet. De dyder som han utstrålte, virket smittende på andre: Kjærlighet til Gud og nesten, ydmykhet og proporsjonssans, mildhet og munterhet. «Latter» er et ord som opptrer hyppig hvor det dreier seg om Filip Neri. Han innførte humoren som et nytt element i fromheten; den hadde tidligere nesten vært betraktet som blasfemisk. Han var «den leende hellige», som fortalte de merkverdigste vitser til sine begeistrede ungdommelige tilhørere. Han var noen ganger svakt for «practical jokes», noe som gjorde noen svært forlegne. Den munterhet som forventes å utmerke enhver helgen, men som er mer iøynefallende hos noen enn hos andre, var et avgjørende karaktertrekk ved Filip Neri på samme måte som hos den hellige Thomas More.

Filip var også svært glad i katter. Da han merket at han var gjenstand for folkets store beundring, la han også bevisst til seg noen eksentriske vaner for at han skulle bli ledd ut som en narr. En gang hadde han raket av seg skjegget bare på den ene siden, eller han kunne bokstavere som en førsteklassing i en stor bok. En annen gang gikk han ut med en kostbar pels, for å ødelegge sitt ry for fattigdom, eller han kledde seg som en spradebasse. Men ingen trodde på disse strekene, og hans tilhengerskare bare vokste.

En del av Filips utsagn er karakteristiske: «Det er lettere å veilede muntre personer i det åndelige liv enn de melankolske». «Man bør ikke ønske å bli en helgen på fire dager, men skritt for skritt». Han kjente også betydningen av frisk luft og sunn mat for dem som syntes ute av form. Mer generelt kunne han si: «Vær god om du kan», «Den mann som ikke ber, er som et umælende dyr», og mens han berørte pannen: «Hellighet ligger innefor arealet til tre fingre». Igjen og igjen utløste Filips skarpe humor kritikk.

Filip viste også stor interesse for de unge menn i det nærliggende engelske kollegiet, som forberedte seg for den farefulle misjonen til sitt fødeland under dronning Elisabeth I. I England er Oratorianerne best kjent gjennom arbeidet til kardinal John Henry Newman, deres mest fremtredende medlem. Han grunnla Birmingham Oratory og London Oratory, som senere ble utviklet av F. W. Faber til Brompton Oratory.

På grunn av dårlig helse trakk Filip Neri seg i 1593 som superior for Oratorianerne til fordel for den ærverdige Cesare Baronius, som var en lærd kirkehistoriker og senere ble kardinal. Samme år avverget Filip en konflikt mellom Frankrike og Den hellige Stol gjennom sin avgjørende innflytelse for å heve bannlysningen av den tidligere protestanten Henrik IV (av Navarra). Ingen av hans skrifter er bevart, fordi han brente dem før han døde. Ved hans død var det syv oratorier, alle i Italia, men siden har de spredt seg til mange land, både i Europa og Amerika.

Filip forutså sin egen død og forberedte den omhyggelig. Den 25. mai 1595, som var festen for Corpus Christi (Kristi Legemsfest), tok Filip imot besøkende som på en vanlig dag, leste messe og hørte skriftemål. Legen hans bemerket at han ikke hadde sett friskere ut på ti år. På slutten av dagen sa han: «Til sist av alt må vi dø». Ved midnatt fikk han en alvorlig blødning, og brødrene ble tilkalt. Han var åpenbart døende, og Baronius leste de reglementerte bønnene. Han ba Filip om å komme med et siste budskap eller i det minste velsigne sine sønner. Han kunne ikke snakke, men løftet hånden og velsignet dem og døde kort etter; det var blitt 26. mai.

Natten etter ble han obdusert, og de brukne ribbeina over hjertet ble da oppdaget. Legene kunne ikke forklare hvordan Filip hadde kunnet leve uten å ha uutholdelige smerter. Han ble gravlagt etter tre dager, ikke på den kommunale kirkegården, men i et lite kapell over den første buen i skipet i kirken Santa Maria in Vallicella – Chiesa Nuova. Hele Roma sørget, og ved begravelsen var det en enorm menneskemengde til stede.

Fire år senere, den 7. mars 1599, ble kisten åpnet. Legemet var dekket av støv, som hadde kommet inn gjennom en sprekk i kistelokket. Messehaglen falt fra hverandre ved den minste berøring. Men etter å ha fjernet alt støv og skrot, fant de legemet nesten perfekt bevart. Ansiktet var noe angrepet, så det ble dekket av en sølvmaske. Legemet ble ikledd nye klær, inkludert messehagelen som Filip hadde på seg da han leste sin siste messe, og lagt i en kiste av sypress, og i nærvær av mange kardinaler og biskoper lagt tilbake i samme grav.

En mann ved navn Nero del Nero, som sto i stor gjeld til Filip for mirakler som hadde skjedd, hadde først villet bekoste en praktfull kiste i sølv som tegn på sin takknemlighet. I stedet endret han planer og bekostet et praktfullt gravmæle i dyrebare steinsorter og kostbare materialer, som fortsatt kan ses i det rikt utsmykkede Cappella di San Filippo i Chiesa Nuova.

Da dette kapellet ble fullført syv år etter Filips død, ble Filips kiste igjen åpnet, og etter en imponerende seremoni bevitnet av Romas kirkelige dignitærer og medlemmene av Filips kommunitet, ble relikviene båret i høytidelig prosesjon til det elegante kapellet, hvor de fortsatt hviler under alteret. I 1622 ble legemet balsamert på nytt. Ingen knokler er noensinne fjernet som relikvier, bare noen biter hud under den siste balsameringen.

Filip Neri ble saligkåret den 11. mai 1615 av pave Paul V (1605-21) og helligkåret i en overdådig seremoni den 12. mars 1622 av pave Gregor XV (1621-23) sammen med de hellige Teresa av Avila, Ignatius Loyola, Frans Xavier og Isidor Bonden. Helligkåringsbullen er ikke datert før 6. august 1623, den dagen pave Urban VIII (1623-44) ble valgt etter pave Gregor XVs død den 8. juli 1623. Hans minnedag er dødsdagen 26. mai. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Han blir fremstilt som oratorianer i svart prestekjole og biretta med stokk og rosenkrans, og med flammende hjerte, eller som prest, vanligvis i røde messeklær, omgitt av liljer. Alle bilder bygger på portrettet av ham som ble malt av Guido Reni.

Kongregasjonen fikk approbasjon i 1575 under pave Gregor XIII og konstitusjonene ble approbert i 1612 av pave Paul V. Kongregasjonen spredte seg senere til deler av Europa og Latin-Amerika.

av Webmaster publisert 26.12.2005, sist endret 22.02.2016 - 10:09