Førti martyrer av Sebasteia (d. 320)

Minnedag: 10. mars

Førti riddere, Dies XL militum

Den salige keiser Konstantin I den Store (306-37; enekeiser fra 324) utstedte i 313 ediktet i Milano som ga de kristne trosfrihet og gjorde dem like for loven med hedningene. Men hans svoger og medkeiser i øst med sete i Caesarea i Kappadokia, Licinius (308-24), bestemte seg for å utrydde kristendommen i sitt område, hvor den hadde fått betydelig utbredelse. Licinius drev og forberedte et opprør mot Konstantin, og ettersom han fryktet mytteri i hæren, bestemte han seg for å utrydde de kristne soldatene. Rundt år 320 beordret han plutselig at alle kristne i Kappadokia skulle avsverge sin tro, og han innførte dødsstraff for alle som mottok kristendommen. Dette reverserte Konstantins toleransepolitikk fullstendig.

Guvernør Agricola av Nedre Armenia offentliggjorde dette dekretet for sin hær, men førti soldater fra den tolvte legion, den såkalte «Tordenlegionen», nektet å lystre, med sin offiser Candidus i spissen. De var av ulike nasjonaliteter, men tilhørte samme legion, som på den tiden var stasjonert i Sebasteia i Armenia (i dag Sivas i tyrkisk Anatolia). De var omvendt gjennom de kristne martyrenes gode eksempel.

Etter at de hadde trått frem og bekjent sin kristne tro, ble de arrestert og forhørt. Da de nektet å ofre til de romerske gudene, ble de kastet i fengsel. Der henga de seg i flittig bønn, og en gang i løpet av natten hørte de en stemme som sa: «Hold ut til det siste, og dere skal bli frelst». Neste dag ble de igjen brakt for guvernør Agricola, som nå prøvde seg med smiger. Han begynte med å prise deres mot, ungdom og styrke, og igjen formante han dem til å avsverge Kristus og dermed vinne keiserens respekt og gunst. Da de igjen nektet, ga guvernøren ordre om at de skulle legges i fotlenker. Men den eldste av dem, Kyrion, sa: «Keiseren har ikke gitt deg rett til å legge oss i lenker». Agricola ble flau og ga ordre om at soldatene skulle føres tilbake til fengselet, men uten lenker.

Syv dager senere kom den kjente dommeren Licius til Sebasteia og holdt rettssak mot de førti soldatene. De erklærte: «Ta ikke bare våre militære insignier, men også våre liv, siden ingenting er mer dyrebart for oss enn Kristus Gud». Da ga Licius ordre om at soldatene skulle steines. Men alle steinene fløy forbi dem, og den steinen som ble kastet av Licius, traff Agricola i ansiktet. Torturistene forsto da at soldatene var voktet av en slags usynlig kraft. I fengslet tilbrakte soldatene natten i bønn, og igjen hørte de Herrens røst som trøstet dem: «Den som tror på meg, han skal leve selv om han dør. Vær tapre og frykt ikke, siden dere skal motta deres uforgjengelige kroner». Dagen etter gjentok dommeren avhøret foran torturistene, men soldatene forble urokkelige.

Etter at verken overtalelser, løfter eller tortur hadde fått soldatene til å falle fra, utarbeidet Agricola en plan som han trodde sikkert ville få dem til å gi opp sin tro. Den straffen de var tiltenkt, er ikke kjent fra noen andre steder. Utenfor bymurene var en tilfrosset elv (Kizilirmak) eller innsjø. En vinterkveld med streng kulde beordret han de førti mennene til å kle av seg og legge seg på isen. Ved bredden av sjøen, hvor de kristne soldatene kunne se det, ble det tent bål og gjort i stand varme bad, slik at de hele tiden skulle fristes til å gi opp og slippe torturen på isen.

I nattens første time, da kulden hadde blitt uutholdelig, var det en soldat ved navn Meletius som ikke klarte mer, så han reiste seg fra isen og løp og hoppet opp i badevannet. Men den store temperaturforskjellen mellom den kalde isen og det varme badevannet gjorde at han straks fikk sjokk og døde.

I nattens tredje time sendte Herren trøst til martyrene. Plutselig var det lyst, isen smeltet bort og innsjøen ble varm. Alle vaktene sov, bortsett fra en låsesmed (clavicarius) som het Aglaios. Da han så ut over sjøen, så han at det over hodene på alle soldatene var kommet en strålende krone til syne. Aglaios talte 39 kroner og innså at Meletius, den soldaten som hadde flyktet, hadde mistet sin krone. Han vekket da de andre vaktene, tok av seg uniformen og erklærte: «Jeg er også en kristen», og han sluttet seg til martyrene. Stående i vannet ba han: «Herre Gud, jeg tror på deg som disse soldatene tror på. La meg slutte meg til dem og bedøm meg verdig til å lide med dine tjenere».

Om morgenen så vaktene med forskrekkelse at alle martyrene var i live og at deres vakt Aglaios priste Gud sammen med dem. De tok da alle soldatene ut av vannet og brakk lemmene på dem. Under denne forferdelige henrettelsen kom moren til den yngste av dem, en gutt ved navn Mellitus, som var enke. Hun oppmuntret ham til ikke å gi etter, men å holde ut til det siste. Alle soldatenes lik ble lagt på en vogn for å brennes på bålet. Unge Mellitus pustet fortsatt, så de lot ham ligge på bakken for å gi ham betenkningstid. Men moren løp til og sa oppmuntrende til ham: «Å, min sønn! Fullend ditt salige løp med dine ledsagere! Bli ikke værende alene igjen fra den skare som ikke lenger skal holdes tilbake for Guds åsyn». Deretter tok hun opp sønnen og bar ham etter vognen. Da Mellitus trakk sitt siste åndedrag i hennes armer, la hun hans døde legeme opp i vognen sammen med de andre.

Deretter ble alle de førti likene brent, og knokler og aske ble kastet i elven, slik at de kristne ikke kunne berge dem. Tre dager senere viste martyrene seg i en drøm for den salige biskop Peter av Sebasteia (ca 340-92), (bror av den hellige Basilios den Store) og ba ham om å gi deres jordiske rester en begravelse. Biskopen og flere prester plukket opp asken av de ærerike martyrene om natten og gravla dem med stor heder.

Bærbar mosaikk fra 1300-talletMartyrenes «akter» ble opprinnelig skrevet i Sebasteia, men deretter spredt over hele verden. Den latinske versjonen er en fri oversettelse fra gresk og i det vesentligste skrevet i Napoli. Deres kult spredte seg raskt i øst og senere også i vest, og de ble æret med prekener av de hellige Basilios den Store,{Jacques-Paul Migne (ed.), Patrologia Graeca (PG), 31, 508-25} Efrem Syreren, Johannes Krysostomos, Gaudentius av Brescia, Gregor av Nyssa{PG 46, 749-72} og kirkehistorikeren Sozomen tidlig på 400-tallet. De nevnes også av den hellige Gregor av Tours{Liber in gloria martyrum, 96} Martyrenes relikvier kom både til Annesi (Caesarea) og Konstantinopel, og angivelige relikvier av de førti martyrene er svært utbredt i «hele verden».

Svært mange kirker ble bygd til ære for de førti martyrene. Den hellige biskop Gaudentius av Brescia (d. ca 410), som ble valgt rundt 385, fikk på sin reise til Jerusalem i Caesarea i Kappadokia noen relikvier av de førti martyrene fra den kirken som var viet til dem der, og han brakte dem til Brescia og bisatte dem i den basilikaen han lot bygge der og som han kalte «Forsamlingen av helgener» (Concilium Sanctorum), hvor han samlet mange dyrebare relikvier av Johannes Døperen, apostlene og andre martyrer der som han hadde hatt med seg fra sin pilegrimsreise i øst, samt andre relikvier fra Milano og andre steder. I Roma er det to kirker som ifølge bollandistene er i besittelse av deres relikvier, som biskop Gaudentius skal ha etterlatt der. I Roma ble et oratorium viet til De førti martyrene av Sebasteia med fresker fra 600/700-tallet gravd ut i 1901 ved kirken Santa Maria Antiqua.

Det finnes noen variasjoner i historiens detaljer, og det hersker en del tvil om den historiske holdbarheten. Et «De førti Kristi martyrers testamente», som muligens er samtidig, er bevart. Det gjengir deres siste beskjeder til venner og slektninger, skrevet i fengselet. Der ba de om å bli gravlagt sammen i Sareim, en landsby som er identifisert med dagens Kyrklar i Lilleasia; et navn som betyr «Førti», og de ba de kristne om ikke å spre deres levninger. De ba også om at den unge tjeneren Eunoikos, hvis han skulle bli spart, skulle bli satt fri og gjort til vokteren av deres grav. Til slutt kommer noen siste formanende ord til deres medkristne, slektninger og venner, og til slutt en liste med deres navn. Navnet Eunoikos står på listen over martyrer, så den unge tjeneren ble åpenbart ikke spart.

Festen for de førti martyrene feires den 9. mars i øst, mens den er 10. mars i vest etter at pave Innocent X (1644-55) flyttet den for å gi plass til festen for den hellige Fransiska av Roma. Festen ble strøket i den romerske generalkalenderen i 1969 og henvist til lokale og spesielle kalendere. I den armenske kirken minnes martyrene den 17. mars.

I kunsten vises de førti martyrene nakne på den islagte sjøen, gjerne med martyrpalmer i hendene mens de krones av engler. I ikonenes verden finner vi stadig fremstillinger av deres martyrium på sjøen. Det mest berømte eksemplet er et elfenbensikon fra 900-tallet fra Konstantinopel, som i dag befinner seg på Museum für Spätantike und Byzantinische Kunst i Berlin.

De førti martyrenes angivelige navn er:

1) Den hellige Candidus, legionens offiser

2) Den hellige Kyrion (Quirion, Cyrius, Cyrion, Cyrinus)

3) Den hellige Domnus (mangler hos Rabanus, i stedet står Juvenalis)

4) Den hellige Hesykhios (Hesychius)

5) Den hellige Heraklios (Heraclius)

6) Den hellige Smaragdus (Smaragdes; mangler hos Rabanus, i stedet står Basilides)

7) Den hellige Eunoikos (Eunoicus)

8) Den hellige Valentus (Ualentos, Valens)

9) Den hellige Vibianus

10) Den hellige Claudius

11) Den hellige Priscus (eller Dianius)

12) Den hellige Theodoulos (Theodulus)

13) Den hellige Eutychius (Eutyches)

14) Den hellige Johannes (eller Julian; hos grekerne kalt Bibianus)

15) Den hellige Xanthios (Xantheas)

16) Den hellige Helianus (Ilianus)

17) Den hellige Sisinnios (Sisinnius)

18) Den hellige Angias (Angus)

19) Den hellige Flavius (Flavianus)

20) Den hellige Aetius

21) Den hellige Akakios

22) Den hellige Ekdikios (Ecditius, Hecditus)

23) Den hellige Lysimakhos (Lysimachus)

24) Den hellige Alexander

25) Den hellige Helias (Ilias)

26) Den hellige Gorgonios (Gorgonius)

27) Den hellige Theofilos (Teofilus)

28) Den hellige Dometian (Domitianus, Diomecianus)

29) Den hellige Caius

30) Den hellige Leontius

31) Den hellige Athanasius (Athanasias)

32) Den hellige Kyrillos

33) Den hellige Sacerdon (Sacerdonus)

34) Den hellige Nikolas (eller Micallius)

35) Den hellige Valerius (Ualerios)

36) Den hellige Filoktimos (Philoctimon)

37) Den hellige Severian

38) Den hellige Khudion (Chudio)

39) Den hellige Mellitus (Melicius, Meliton, Melito, Militon), som levde lengst

40) Den hellige Aglaios, som kom til

Kilder: Attwater/John, Farmer, Bentley, Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, KIR, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, zeno.org, orthodox.cn, runeberg.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 1. desember 2000

av Webmaster publisert 24.06.2008, sist endret 28.11.2015 - 02:52