LESETIPS

AdventslysAdvent – Kirkens: "Kom, Herre!"

Pater Arnfinn Haram om advent og viljen til å gjenoppdage Kirken som en motkultur i samfunnet.

Les mer
Advent

3. uke i advent

 

Den hellige Peter Chanel (1803-1841)

Minnedag: 28. april

Den hellige Peter Chanel (1803-1841)
Skytshelgen for øyene i det sørlige Stillehavet

Den hellige Peter Ludvig Maria Chanel (fr: Pierre-Louis-Marie) ble født den 12. juli 1803 i en bondefamilie i landsbyen La Potière i Cuet i bispedømmet Belley i departementet Ain i Øst-Frankrike. Han var den femte av åtte barn og arbeidet som gjeter for farens sauer fra han var syv år. Det finnes tegn som tyder på at gården hadde vært kirkelig land som var konfiskert under revolusjonen, og Peter følte skyld for dette. Han ønsket å sone for det gale faren hadde gjort ved å kjøpe jorden, og dette ville han gjøre ved å vie sitt liv i Kirkens tjeneste.

På grunn av sin uvanlige intelligens og fromhet ble Peter oppdaget av sin sogneprest, abbé Trompier i Cras, som fikk foreldrenes tillatelse til å undervise gutten på den lille latinskolen han hadde startet for gutter med mulige prestekall. Deretter begynte Peter på seminaret i Meximieux. Han tilhørte også den marianske kongregasjonen og ble enstemmig valgt til dens prefekt. I 1824 begynte han på seminaret i Brou, en forstad til Bourg, og han ble presteviet i 1827. Både som student og seminarist vant han aktelse blant lærere og medelever.

Etter et år som kapellan i Ambèrieu ble han i 1828 sogneprest i det delvis nedlagte landsognet Crozet 16 kilometer fra Genève, og der arbeidet han i tre år med godt resultat, og sognet ble fullstendig revitalisert. På grunn av sin omsorg for de syke åpnet mange dører seg for ham som ellers ville ha vært stengt. Hans hjerte hadde imidlertid lenge vært innstilt på misjonsarbeid, men behovet for prester i hjemlandet var så stort at biskopen ikke kunne la ham gå.

Men i 1831 fikk Peter tillatelse til å slutte seg til Maristenes misjonskongregasjon som et av dets første medlemmer. Maristene eller Marias Selskap (Societas Mariae – SM) var blitt dannet av Jean Colin i Lyon i 1824 for evangelisering hjemme og i utlandet. Peter håpet å få arbeide i misjonsområdene, men i stedet underviste han i fem år som åndelig veileder ved gutteseminaret i Belley. Han ble til slutt viserektor.

Peter fulgte ordensgrunnleggeren til Roma i 1833 for å prøve å få kongregasjonens regel godkjent. Men først i 1836 godkjente pave Gregor XVI (1831-46) statuttene til maristenes misjonskongregasjon, og først da avla Peter ordensløftene. Ordenen fikk tildelt Ny-Hebridene i Stillehavet som misjonsområde. Pater Chanel ble med i den første gruppe misjonærer som ble sendt dit. Han ble utnevnt til å forkynne evangeliet på «øyene i det sørlige Stillehavet» – den vage utnevnelsen reflekterer hans overordnedes mangel på kunnskaper om området. Den 24. desember 1836 seilte en gruppe på åtte marister under ledelse av biskop Bataillon fra Le Havre til Valparaiso i Chile, hvor de ankom den 20. mars 1837. Først den 10. august kunne de reise videre med et annet skip og kom i oktober til øyene i det sørlige Stillehavet.

Forsøk på å misjonere på øyene Tahiti og Tonga ble forhindret av protestantiske predikanter, som allerede hadde misjonsstasjoner der. Den 9. november 1837 kom Peter med en bror tilfeldigvis til øya Futuna øst for Australia. Den lå i den franske øygruppen Iles de Horn som tilhørte den franske kolonien Ny-Caledonia, vest for Tahiti og mellom Fiji og Vest-Samoa. Der var navnet Jesus Kristus helt ukjent, og kannibalisme var først nylig blitt forbudt av den lokale regenten, Niuliki. Peter ble spurt av superioren om han ønsket å bo og arbeide der, og da han sa seg villig til det, ble han etterlatt der sammen med den unge maristlegbroren Marie-Nizier Delorme og en engelsk legmann, Thomas Boog, som var handelsmann og tilbød seg å bli der sammen med dem som tolk.

Fordi maristene krevde at misjonærene førte dagbok, vet vi alle detaljer om pater Chanels liv og innsats på Futuna. I begynnelsen ble de godt mottatt, riktignok mer tolerert enn akseptert, for det fantes en underliggende mistenksomhet mot utlendinger. Dessuten hadde deres superior tatt det ukloke sikkerhetstiltaket å beskrive dem for den lokale kongen som reisende som bare ønsket å lære språket og folkets skikker. Dette hjalp dem ikke når folket senere fikk vite om deres sanne intensjoner, men de vant folkets tillit ved å lege de syke. Folket begynte å kalle ham «mannen med det gode hjertet». Han lærte noe av språket, men det gikk svært langsomt, og han skrev i dagboken om folkets merkelige skikker, sine reiser og besøk hos de syke.

Peter og Marie-Nizier begynte å forkynne kristendommen, men samme hvor mye de prekte, var det svært få som ble døpt. Det er klart at Peter mente at de som døde udøpt, gikk rett i helvete, og han betraktet den lokale religionen som helt og fullt djevelens verk. I 1840 hadde de hatt litt fremgang og hadde døpt noen få døende barn og noen eldre voksne. Først og fremst de eldre var redde for å miste sin urgamle kultur om de ble kristne, og de nydøpte ungdommene ble behandlet nesten som forrædere.

Kong Niuliki, som hadde vært misjonærenes viktigste beskytter, ble også sjalu og redd og begynte å vende seg mot dem. Dette var forårsaket av flere faktorer, blant dem var nyhetene om kristendommens fremgang på øya Wallis og kongens og hans rådgiveres frykt for sin egen stilling. Det må også sies at de hadde god grunn til å frykte fremgangen for den hvite innflytelsen. En gruppe europeiske handelsmenn som arbeidet på øya, mishandlet kvinnene der, blandet seg inn i politikken og bedro og stjal under dekke av handel overalt de kunne. Franske og britiske kanonbåter patruljerte allerede Stillehavet og beskyttet slike handelsmenn og andre nybyggere på de innfødtes bekostning.

En kampanje av trakassering begynte. Den var i hovedsak rettet mot den lille gruppen katekumener som Peter underviste. Men da kongens sønn Meitala ba om å bli døpt, ble familien rasende, og kongen ga ordre om at misjonærene skulle drepes. Peter var klar over faren, men da noen nevnte den for han, svarte han: «Det spiller ingen rolle om jeg blir drept eller ikke. Religionen har slått rot på øya, og den vil ikke bli ødelagt ved min død, siden den ikke kommer fra mennesker, men fra Gud».

Den 28. april 1841 var Peters medhjelpere borte. Ved daggry angrep en gjeng av Niulikis menn noen katekumener og fortsatte deretter til Peters hytte. En av dem slo ham ned med en klubbe mens en annen drepte ham med en øks, og de andre skar opp kroppen hans med kniver og økser. Fortellingen om hans død sier at hans siste ord var: «Jeg er lykkelig for å dø». Mannen som drepte Peter med øksen, skal ha vært Niulikis statsminister Musumusu.

Peters jordiske rester ble straks gravlagt, og ved hans grav skjedde mange undre. Innen et år hadde nesten hele øyas befolkning akseptert kristendommen og blitt døpt. Det var et bevis på at martyrenes blod er Kirkens såkorn. Delvis skyldtes det Peters innflytelse og delvis kongens død, men en moderne biograf sier at øyboerne også fryktet represalier, spesielt da en fransk fregatt kom til øya tidlig i 1842 for å undersøke Peters død og samle sammen hans levninger – konversjonen kunne ha et element av selvbeskyttelse. I 1842 ble hans arbeid fortsatt av to andre maristmisjonærer. Peter Chanel var maristenes første martyr. Hans jordiske rester ble i 1842 fraktet tilbake til Frankrike på et regjeringsfartøy. ført tilbake til øya i 1977.

Da en av Chanels konvertitter ble oppfordret til å rettferdiggjøre sin omvendelse, sa han om Chanel: «Han elsker oss. Han praktiserer selv det han lærer. Han tilgir sine fiender. Hans undervisning er god».

Peter Chanel ble erklært Venerabilis («Ærverdig») i 1857 av den salige pave Pius IX (1846-78). Han ble saligkåret den 17. november 1889 av pave Leo XIII (1878-1903) – dokumentet (Breve) var datert den 16. november – og helligkåret den 12. juni 1954 av pave Pius XII (1939-58) – helligkåringsbullen var datert 13. juni. Hans minnedag er 28. april. Tidligere ble Peters minnedag bare feiret i Australia og New Zealand, som minner Peter Chanel som Oseanias første martyr, Oceanicæ protomartyr, men etter kalenderreformen i 1969 er han tatt med i den universelle kalenderen som representant for Oseania.