Den salige Maria Katarina Kasper (1820-1898)

Den salige Maria ble født som Katarina Kasper den 26. mai 1820 i Dernbach i Westerwald ved Rhinen i bispedømmet Limburg i Hessen i Tyskland. Hun var den syvende av åtte barn i en fattig bondefamilie som var ute av stand til å gi henne en formell utdannelse. Dette ble ytterligere vanskeliggjort av hennes hyppige barnesykdommer. Men senere i livet skulle hun vie seg til utdannelse og sosialt arbeid.

Hennes far døde da hun var 22 år, og familien ble tvunget til å selge sitt hjem og flytte inn i leide rom, og Katarina måtte arbeide på ulike måter for å hjelpe til med å forsørge familien, på markene og som tjenestejente og endog med steinknusing til veibygging. Mens hun var opptatt med dette, fikk hun en visjon som fikk henne til å utbryte: «Søstre! Å, for et stort antall søstre!» Senere sa hun at visjonen var så klar at hun til og med så fargen, mønsteret og stoffet i drakten til sin fremtidige kongregasjon.

Hun sluttet seg ikke til noen eksisterende orden, men i 1845 grunnla hun sammen med seks ledsagere en forening for kisten nestekjærlighet, som viet seg til pleie av fattige og syke. Hun maste på biskop Peter Joseph Blum av Limburg (1842-84) om å la henne bygge et lite hus hvor hun kunne samle sine ledsagere til en kommunitet. Til slutt gikk biskopen med på det, og praktisk talt uten penger, men med hjelp fra menn i menigheten, begynte hun å bygge. På et tidspunkt måtte arbeidene stoppe på grunn av voldsomt regn, deretter døde hennes mor og selv fikk hun tyfus.

Men hun holdt ut gjennom tykt og tynt, og på festen for Marias opptakelse i himmelen i 1848 kunne hun og hennes ledsagere flytte inn. Huset ble straks et senter for nestekjærlighet overfor de trengende i området. Dette trakk igjen til seg flere hjelpere, og da biskopen så deres formål og at aktiviteten vedvarte, utnevnte han Katarina til leder og skrev et sett regler som de skulle leve etter. Katarina valgte navn for kongregasjonen da hun sa: «Vi vil gjerne bli kalt Jesu Kristi fattige tjenerinner, og som vår beskytter vil vi ha Maria, Herrens første tjenerinne».

I 1851 fikk de tillatelse til å ikle seg ordensdrakt og dermed oppsto den 15. august 1851 kongregasjonen «Jesu Kristi fattige tjenerinner» (Ancillae Domini – AD), som også kalles Dernbach-søstrene. Den dagen avla de løftene ved en seremoni i sognekirken i Wirges, presidert over av biskopen. Forsamlingen var så stor at biskopen måtte tale til dem i friluft. Da Katarina mottok drakten, tok hun navnet Maria, og deretter var hun vanligvis kjent som Moder Maria. Hun startet med å sende ut søstre på sykepleiemisjoner, og noen av dem døde i epidemier.

Nye misjoner ble grunnlagt i omliggende landsbyer, og alle av dem ble med overlegg holdt som «små hus» etter mønster av det første i Dernbach. Hvert hus inneholdt vanligvis fire søstre – to sykepleiere, en som drev barnehage og den fjerde tok seg av huset og de losjerende eller hjemløse personene som fikk ly der. Moder Maria hadde tenkt ut en form for veldedig arbeid som passet nøyaktig for området, og det strømmet inn anmodninger om å etablere flere hus etter de samme linjene. Hun var i stand til å gjøre dette ettersom antallet kandidater som søkte om opptak, alltid var større enn de som kunne tas inn. Moderhuset ble derfor kontinuerlig utvidet mellom 1851 og 1861.

I 1853 bodde det 18 hjemløse barn i det opprinnelige klosteret, og behovet for en kvalifisert lærer begynte å bli desperat. Som svar på bønner kom det en mann ved navn Wilhelm Schwarz og tilbød sine tjenester til gjengjeld for bare kost og losji, og han åpnet en skole der i mai 1854. En legkvinne som var lærer sluttet seg til dem året etter, og biskopen rådet Moder Maria til å overlate guttene til De barmhjertige brødre i Montabaur. Wilhelm forlot dem for å slutte seg til denne kongregasjonen, og han tok guttene med seg.

Det opprinnelige målet for kongregasjonen hadde vært å ta seg av fattige og forlatte barn samt syke og gamle, ikke å grunnlegge og drive skoler. Men Moder Maria så retningen hun var tvunget til å ta, som Guds vilje, og det ble bevist gjennom den måten kongregasjonen ekspanderte i andre land. Forholdene i Tyskland ble vanskelige på 1860-tallet, med økende antikatolsk statlig lovgivning som skulle nå sitt høydepunkt under Bismarcks Kulturkampf i tiåret som fulgte. Men Marias kongregasjon kom seg lettere gjennom denne perioden enn mange andre, fordi søstrene i krigene i 1866 og 1870/71 engasjerte seg handlekraftig i sanitetstjenesten. Moder Maria fikk som takk Jernkorset personlig av keiser Vilhelm I (1861-88).

I 1859 åpnet Moder Maria den første misjonen utenfor Tyskland. Den var i Lutterade i Nederland og besto av en skole, en lærerskole og et novisiat. Andre skoler i Nederland fulgte. I 1868 inviterte biskopen av Fort Wayne i Indiana henne til å sende søstre til USA. Åtte søstre tok ansvaret for et barnehjem i Chicago, og bispedømmet tilbød dem snart Rockhill House, et mislykket hotell de hadde kjøpt, for å drive det som sykehus. Dette ble St. Joseph's Hospital, og moderhuset for kongregasjonen i Amerika. Unge amerikanske kvinner søkte om å få slutte seg til, og da Moder Maria døde i 1898, talte den amerikanske provinsen 226 søstre.

I 1873 fikk Moder Maria anmodning fra en pater Volk om søstre for å tjenestegjøre for tyskere i sitt sogn i East End i London. Først avslo hun, men så ble anmodningen gjentatt to år senere, støttet av en personlig bønnfallelse fra kardinal Manning, og da gikk hun med på det. Søstrene besøkte de syke, deretter etablerte de en barnehage fulgt av en sogneskole, og de fortsatte til barna og søstrene ble evakuert ved utbruddet av Andre verdenskrig. En annen kommunitet ble startet i Hendon i 1882, og de drev kostskole, først i Ravensfield House, som en gang var kardinal Wisemans hjem, og deretter i Norden Court, hvor den fortsatt finnes, nå kjent som Westminster House. Andre grunnleggelser i England fulgte, og deretter ble flere misjoner åpnet i India tidlig på 1970-tallet, hvor søstrene tar seg av syke og foreldreløse og driver skoler. Det finnes også nylige grunnleggelser i Brasil og Mexico.

Fra sin ydmyke begynnelse hadde Moder Maria oppnådd enormt mye, alt gjennomført med ydmykhet og enkelhet. Hun sa til sine søstre at de skulle «være helgener, men skjulte helgener», og hun tilskrev alt hun oppnådde til det guddommelige forsyn som arbeidet i henne. Likevel er de kvalitetene som stråler ut fra hennes fotografi, og som ble sterkt understreket av vitnene i hennes saligkåringsprosess, besluttsomhet og styrke. I 1890 fikk hun den gledelige nyheten at hennes kongregasjons konstitusjoner var blitt godkjent av Den hellige Stol ved pave Leo XIII (1878-1903). Hun overlevde de fleste av sine samtidige venner og bekjente, men også 400 søstre som hadde avlagt løfter til henne. Hun var superior for sin kongregasjon frem til sin død.

Moder Maria Katharina fikk et hjerteattakk den 27. januar 1898 og hun døde tidlig om morgenen den 2. februar 1898 i Dernbach, Festen for Herrens fremstilling i tempelet (Kyndelsmesse), 77 år gammel. Ved hennes død talte kongregasjonen 1.725 søstre. Store menneskemengder strømmet til for å vise henne respekt ved den åpne kisten, og enda flere kom til hennes høytidelige rekviemmesse og begravelsesprosesjon i Dernbach. Hennes trekiste ble plassert inne i en kiste av sink for at hennes jordiske rester skulle bevares. Mirakuløse helbredelser ble snart tilskrevet hennes forbønn.

Hennes saligkåringsprosess ble innledet av biskopen av Limburg i 1928. I 1950 ble hennes relikvier overført til kapellet i moderhuset, og hennes legeme, som var gått i oppløsning, ble ikledd en ny drakt. Hun ble gravlagt i et hvelv i kapellet. Det nødvendige miraklet for saligkåringen skjedde den 20. september 1945 i Koblenz. En sr. Herluka fra kongregasjonen ble på grunnleggerskens forbønn fullstendig helbredet for tuberkuløs meningitt.

Hun ble saligkåret den 16. april 1978 av pave Paul VI (1962-78); hans nest siste saligkåring. Helligkåringsprosessen er innledet. Hennes minnedag er dødsdagen 2. februar. I dag fortsetter rundt 2.000 søstre hennes arbeid i Tyskland, USA, England, Irland, Nederland, India, Mexico og Brasil.