Den salige Teresa av Calcutta (1910-1997)

Den salige Mor Teresa ble født som Gonxha Agnes Bojaxhiu den 26. august 1910 i Skopje i Makedonia (albansk: Shkup; tyrkisk: Üsküp), som da fortsatt tilhørte det osmanske riket, men som i 1913 tilfalt Serbia. Fra 1918 var området en del av den nyopprettede staten Jugoslavia, og i 1991 løsrev Makedonia seg fra Rest-Jugoslavia og ble en selvstendig stat. Men familien var av albansk opprinnelse, foreldrene hadde flyttet til Skopje fra Shkodrë før Gonxha ble født, og Mor Teresa regnet seg alltid som albaner.

Men nå gjøres det også krav på henne fra de makedoniske vlacherne eller aromunene, en romansk folkegruppe som etter tiår med undertrykkelse igjen står offentlig frem. Hennes far var av aromunsk avstamming, sier lederen for Makedonias vlacher-union, Dime Dimcev: «Mor Teresa er gjennom sin far Nikola Bojaxhi av vlachisk avstamming. Bojaxhi var virksom i lederskapet i det aromunske samfunnet i Skopje». Han argumenterer videre med at navnet Bojaxhi er vlachisk og ikke albansk. Dessuten siterer han Mor Teresa, som en gang sa at hennes tre morsmål var makedonsk, vlachisk og albansk.

Gonxha var den yngste av Nikollë og Drandafille [Drane] Bojaxhius fem barn, hvorav bare tre overlevde: Gonxha, den syv år eldre søsteren Aga og den to år eldre broren Lazar. Legenden hevder at de var fattige og drev en liten gård, men Lazar fortalte at faren var en suksessrik entreprenør, at de bodde i et av de to husene familien eide og at de var relativt velstående. Faren var også sterkt involvert i byens politiske liv. Familien var hengivne katolikker, de ba hver kveld og gikk i kirken nesten hver dag. Gonxha mottok sin første kommunion i en alder av 5 ½ år og ble fermet i november 1916. Helt fra førstekommunionsdagen hadde hun kjærligheten til sjeler i seg.

Hennes fars plutselige og sjokkerende død da Gonxha var syv år gammel, etterlot familien i økonomiske vanskeligheter. Han kan ha blitt forgiftet på grunn av sitt politiske engasjement. Drandafille tjente til livets opphold ved å sy. Hun oppdro sine barn fast og kjærlig, og hun fikk en stor innflytelse på datterens karakter og kall. Gonxha gikk på en katolsk grunnskole, og hennes religiøse formasjon ble ytterligere hjulpet av den levende jesuittmenigheten Jesu hellige Hjerte, hvor hun engasjerte seg mye.

Fra Gonxha var tolv år gammel ønsket hun å hjelpe de fattige, men det var ikke før hun var 18 år at hun bestemte seg for å bli nonne. Hun ville reise til India, og i september 1928 forlot hun sitt hjem og dro til Irland for å slutte seg til «Den salige Jomfru Marias institutt» (Institutum Beatae Mariae Virginis – IBVM), kjent som Loreto-søstrene. Kongregasjonen var utgått fra Maria Wards kongregasjon IBVM, kalt «English Ladies» og hadde klostre i India. Hun skulle aldri se moren og Aga igjen, men Lazar fløy til Oslo førti år senere og fikk se henne motta Nobels fredspris.

I Irland fikk Gonxha navnet søster Maria Teresa etter den hellige Teresa av Lisieux. Hun begynte å lære engelsk, og i desember dro hun til India, og hun kom til Calcutta den 6. januar 1929. Hun ble sendt til kongregasjonens novisiat i Darjeeling i Vest-Bengal, hvor hun ble akseptert som novise den 23. mai 1929. Etter å ha avlagt sine første løfter i mai 1931, ble søster Teresa overført til kommuniteten Loreto Entally i Calcutta, og hun underviste på skolen St. Mary's for jenter, en eliteskole for de privilegerte. Hun mestret nå språkene hindi og bengali. Den 24. mai 1937 avla hun sine evige løfter, og ble, som hun sa, «Jesu brud i all evighet». Fra den tid ble hun kalt «Mor Teresa» (den katolske tittelen madre/mother oversettes gjerne med «moder» på norsk, men «Mor Teresa» er gått inn i det norske språk som et egennavn, og vi bruker derfor denne formen).

Mor Teresa fortsatte å undervise på skolen St. Mary's, og i 1944 ble hun skolens rektor. Hun var en person av intens bønn og en dyp kjærlighet til sine medsøstre og sine studenter, og hennes tyve år i Loreto var fylt av intens lykke. Hun var kjent for sin nestekjærlighet, uselviskhet og mot, sin store arbeidskapasitet og et naturlig organisasjonstalent, hun levde ut sin konsekrasjon til Jesus midt blant sine ledsagere, med trofasthet og glede.

Den 10. september 1946 tok Mor Teresa toget fra Calcutta til Darjeeling for sin årlige retrett, og hun skulle også komme seg etter mistanke om tuberkulose. På denne togturen mottok hun sin «inspirasjon» eller «kall i kallet». Den dagen, på en måte hun aldri ville forklare, tok Jesu tørst etter kjærlighet og for sjeler hennes hjerte i besittelse, og lengselen etter å mette hans tørst ble drivkraften i hennes liv. I løpet av de neste ukene og månedene avslørte Jesus ved hjelp av indre stemmer og visjoner sitt hjertes lengsel etter «kjærlighetsofre» som ville «utstråle hans kjærlighet til sjeler». Han ba henne: «Kom og vær mitt lys, jeg kan ikke gå alene».

Jesus viste sin smerte over neglisjeringen av de fattige, sin sorg over uvitenheten om ham og hans lengsel etter deres kjærlighet. Han ba Mor Teresa om å grunnlegge en religiøs kommunitet, «Nestekjærlighetens misjonærer» (Missionaries of Charity – MC), som skulle være viet tjeneste for de aller fattigste. Det gikk nesten to år med prøving og vurdering før Mor Teresa fikk tillatelse til å begynne. Hun måtte ikke løses fra sine evige løfter, men fra løftet om å leve i klosterets klausur. Etter å ha fått tillatelse fra pave Pius XII (1939-58), kledde hun seg den 17. august 1948 for første gang i en hvit sari med blå kant og med et enkelt kors på venstre skulder og gikk ut av porten til sitt høyt elskede Loreto-kloster for å leve som uavhengig nonne og gå inn i de fattiges verden.

Etter en kort tid hos «Medical Mission Sisters» i Patna i delstaten Bihar, hvor hun tok et kurs i sykepleie, vendte Mor Teresa tilbake til Calcutta og fant midlertidig losji hos «De små søstre av de fattige». Hun måtte få erkebiskopen av Calcuttas tillatelse til å tjene de fattige åpent på gatene. Den 21. desember dro hun for første gang til slummen. Hun besøkte familier, vasket sårene til noen barn, tok seg av en gammel mann som lå syk ved veien og pleide en kvinne som var døende av sult og tuberkulose. Hun startet hver dag i kommunion med Jesus i eukaristien og gikk deretter ut, med rosenkransen i hånden, for å finne og tjene ham i de utstøtte. Da hun mange år senere mottok Nobelprisen, uttrykte hun deres misjon slik: «Å vise omsorg for de sultne, de nakne, de hjemløse, de vanføre, de blinde, de spedalske, alle dem som ikke føler at de er ønsket, elsket eller tatt seg av i samfunnet, mennesker som har blitt en byrde for samfunnet og blir skydd av alle».

Hun hadde ingen midler, men likevel startet hun en friluftsskole for hjemløse barn. Det første hun lærte dem, var grunnleggende hygiene og å lese og skrive. Det eneste redskapet var en stav, og den støvete gaten var hennes tavle. Etter hvert som de ble kjent med henne, begynte hun gradvis å besøke de fattige og syke i deres familier og andre som bodde tett i tett i de nærliggende skurene, og forhørte seg om deres behov. I februar 1949 flyttet hun skolen inn i leide lokaler.

Nå sluttet en etter en av hennes tidligere studenter seg til henne, den første var søster Agnes, og økonomisk støtte kom også fra ulike kirkelige organisasjoner og fra de kommunale myndighetene. Dette gjorde henne i stand til å utvide omfanget av sitt arbeid. Med hjelp fra tjenestemenn i Calcutta gjør hun en del av det forlatte tempelet for Kali, den hinduistiske gudinnen for død og ødeleggelse, om til Kalighat hjem for døende, hvor selv de fattigste mennesker kunne dø med verdighet. Hun sa: «De lever som dyr, men i det minste kan de få dø som mennesker». Snart etter åpnet hun Nirmal Hriday («rent hjerte»), også et hjem for døende, Shanti Nagar (Fredsbyen), og i 1953 åpnet hennes første barnehjem, Shishu Bavan («hus for babyer»). I 1957 åpnet hun en leprakoloni.

Den 7. oktober 1950 ble den nye kongregasjonen Nestekjærlighetens misjonærer offisielt etablert i erkebispedømmet Calcutta. I tillegg til de tre løftene om fattigdom, kyskhet og lydighet la de til et fjerde løfte om å «gi gratis tjeneste til de fattigste av de fattige». Tidlig på 1960-tallet begynte Mor Teresa å sende sine søstre til andre deler av India. Det Decretum Laudis («rosende dekret») som ble gitt til kongregasjonen i februar 1965 av pave Paul VI (1963-78) og som godkjente Nestekjærlighetens misjonærer som en pavelig kongregasjon, oppmuntret henne til å åpne et hus i Venezuela. Det ble snart fulgt av grunnleggelser i Roma og Tanzania, og etter hvert på alle kontinenter. Fra 1980 og på hele åtti- og nittitallet åpnet Mor Teresa hus i nesten alle de kommunistiske landene, inkludert den tidligere Sovjetunionen, Albania og Cuba.

For bedre å kunne svare på både de fysiske og åndelige behov hos de fattige, grunnla Mor Teresa den 25. mars 1963 Nestekjærlighetens misjonsbrødre, i 1976 den kontemplative grenen av søsterordenen, i 1979 de kontemplative brødrene og i 1984 Nestekjærlighetens misjonsfedre for prester. Men hennes inspirasjon var ikke begrenset til dem med ordenskall. Hun grunnla «Mor Teresas medarbeidere» og «De syke og lidende medarbeidere», mennesker av mange religioner og nasjonaliteter som hun delte sin ånd av bønn, enkelhet og offer med, i tillegg til sitt apostolat av ydmykt karitativt arbeid. Denne ånden inspirerte senere «Nestekjærlighetens legmisjonærer». Som et svar på anmodninger fra mange prester begynte Mor Teresa i 1981 også «Bevegelsen Corpus Christi for prester» som en «liten vei av hellighet» for dem som ønsket å dele hennes spiritualitet.

Mange av hennes medarbeidere er utdannet som leger, sykepleiere og sosialarbeidere og er både i stand til å sørge for effektiv hjelp for slumbeboerne og utføre hjelpearbeid i forbindelse med slike naturkatastrofer som flom, epidemier, sult og flyktningestrømmer. I 1982, da beleiringen av Beirut var på sitt verste, klarte hun å få den israelske hæren og de palestinske geriljasoldatene til å stanse krigen så lenge at hun fikk reddet 37 syke barn som satt innestengt i byen.

I årene med rask vekst begynte verden å rette blikket mot Mor Teresa og det arbeidet hun hadde startet. Utallige priser og utmerkelser æret hennes arbeid, først den indiske prisen Pandma shri («praktfulle lotus») i 1962, deretter ga pave Paul VI (1963-78) henne i 1971 den første Johannes XXIII-fredsprisen, i 1972 ga den indiske regjeringen henne Nehru-prisen for hennes fremme av internasjonal fred og forståelse, i 1973 fikk hun den første Templeton-prisen for fremskritt innen religion og i 1975 fikk hun den internasjonale Albert Schweitzer-fredsprisen. I 1979 fikk hun Balzan-prisen for å fremme fred og brorskap mellom nasjonene. Høydepunktet kom imidlertid senere i 1979 med Nobels fredspris, som tildeles av en komité utnevnt av det norske Stortinget. Hun overtalte komiteen til å sløyfe den tradisjonelle middagen til hennes ære og heller gi pengene til «å gi 400 fattige barn i India mat i ett år».

I 1977 mottok hun et æresdoktorat fra universitetet i Cambridge, og i 1978 ble hun æresmedlem av Order of the British Empire. I 1983 ble hun æresmedlem av den eksklusive britiske Order of Merit, som bare har 24 medlemmer (i tillegg kan den britiske monarken utnevne utenlandske æresmedlemmer). En av de få som har fått Order of Merit i senere år, er kardinal Basil Hume OSB, som fikk den to uker før sin død av dronning Elisabeth II, som omtalte ham som «my cardinal». I 1985 ga USAs president Ronald Reagan Mor Teresa Frihetsmedaljen, den høyeste sivile amerikanske utmerkelsen. I 1996 ble hun den fjerde personen i verden som mottok amerikansk æresborgerskap. Hun mottok både priser og oppmerksomhet «til Guds ære og i de fattiges navn», mens de mer og mer interesserte mediene begynte å følge hennes aktiviteter. Hun slapp aldri inn i det offisielt ateistiske Albania under kommunistene, men etter diktaturets fall besøkte hun landet en rekke ganger. I 1988 besøkte hun sin mors og søsters graver i Shkodrë. Hennes siste besøk i landet var i 1993, da hun sammen med pave Johannes Paul II (1978-2005) deltok i åpningen av den store katedralen i Shkodrë. I 1980 besøkte hun Kosovo.

I 1994 ble det laget et kontroversielt program om henne på Channel 4 i England, hvor Christopher Hitchins anklaget henne for å være «en demagog og tjener for verdslige makter». Programmet ble fordømt fra alle kanter. Feminister har angrepet henne for hennes klare fordømmelse av abort, og da hun mottok Nobels fredspris i 1979, la hun i takketalen ikke fingrene mellom i sin omtale av abort som «det største av alle onder i verden». Da hun aksepterte Haitis Legion d'Honneur fra diktatoren Jean-Claude «Baby Doc» Duvalier og senere la blomster på graven til Albanias diktator Enver Hoxha, ble hun angrepet for å være et villig redskap for tyranner som fikk uskyldige mennesker til å lide.

Hele Mor Teresas liv og arbeid bar vitnesbyrd om gleden ved å elske, enhver persons storhet og verdighet, verdien av små ting gjort trofast og med kjærlighet, og den enorme verdien av vennskap med Gud. Men det var en annen herosikk side ved denne store kvinnen som først ble avslørt etter hennes død. Skult for alle øyne, skjult selv for de som sto henne nærmest, var hennes indre liv preget av en erfaring av en dyp, smertefull og vedvarende følelse av å være separert fra Gud, til og med avvist av ham, sammen med en stadig sterkere lengsel etter hans kjærlighet. Hun kalte sin indre erfaring for «mørket». Hennes sjels «smertefulle natt», som begynte på den tiden hun startet sitt arbeid for de fattige og varte livet ut, førte Mor Teresa til en enda mer intens union med Gud. Gjennom mørket deltok hun på mystisk vis i Jesu tørste og i hans smertefulle og brennende lengsel etter kjærlighet, og hun delte i sitt indre de fattiges fortvilelse.

Til tross for voksende helseproblemer fortsatte Mor Teresa å lede sin kongregasjon og svare på de fattiges og Kirkens behov også i de siste årene av sitt liv. I 1985 fikk hun et hjerteattakk mens hun var i Roma og besøkte pave Johannes Paul II (1978-2005). I 1989 fikk hun et nytt hjerteattakk som nesten var fatalt, og hun fikk operert inn en pacemaker. I 1991 fikk hun lungebetennelse i Tijuana i Mexico, noe som førte til hjertesvikt. I 1996 fikk hun malaria og en infeksjon i lungene, og hun gjennomgikk en hjerteoperasjon.

Den 13. mars 1997 velsignet Mor Teresa søster Nirmala, sin nyvalgte etterfølger som generalsuperior for Nestekjærlighetens misjonærer og foretok deretter enda en reise til utlandet. Etter å ha møtt pave Johannes Paul II for siste gang, vendte hun tilbake til Calcutta og tilbrakte sine siste uker med å motta besøkende og med å instruere sine søstre. I 1997 var det nesten 4.000 søstre som var etablert i 610 grunnleggelser i 123 land i hele verden. I dag er det 4.000 søstre, 300 brødre og over 100.000 frivillige legfolk i hennes organisasjon.

Den 5. september 1997 døde Mor Teresa, 87 år gammel. Det var samme dag som begravelsen til prinsesse Diana, som var en stor beundrer av Mor Teresa og møtte henne en rekke ganger, første gang i 1992. Indias regjering ga henne en statsbegravelse, og hennes legeme ble gravlagt i kongregasjonens moderhus i Calcutta. Hennes grav ble raskt et valfartsmål og et sted for bønn for mennesker av alle religioner, både fattige og rike. Mor Teresa etterlot seg et testamente av urokkelig tro, uovervinnelig håp og ekstraordinær kjærlighet. Hennes svar på Jesu bønn: «Kom og vær mitt lys» gjorde hennes til en nestekjærlighetens misjonær, en «mor for de fattige», et symbol på medlidenhet med verden og et levende vitne om Guds tørstende kjærlighet.

Mor Teresa sa om seg selv: «Av blod er jeg albansk, av statsborgerskap er jeg indisk, av tro er jeg en katolsk nonne. Når det gjelder mitt kall, tilhører jeg verden. Når det gjelder mitt hjerte, tilhører jeg fullstendig Jesu hellige Hjerte». «De døendes engel» fra Calcutta avviste alltid å svare på spørsmål om sitt liv og sin herkomst: «Jeg er ingen ting, og om meg finnes det ingen ting å fortelle. Jeg er bare et verktøy i Guds hender. Derfor skulle dere ikke snakke om meg, men om det arbeid som Herren har kalt meg til».

I sine nye regler for hellig- og saligkåringsprosesser hadde pave Johannes Paul II bestemt at det måtte gå minst fem år fra en kandidats død før en saligkåringsprosess kunne åpnes. Men på grunn av Mor Teresas vidt utbredte ry for hellighet og de bønnesvarene det ble meldt om, benyttet paven seg av sin suverene rett til å se bort fra egne regler og ga dispensasjon slik at prosessen kunne åpnes mindre enn to år etter hennes død.

Den 20. desember 2002 undertegnet han to dekreter fra Helligkåringskongregasjonen, et som anerkjente hennes «heroiske dyder» og ga henne tittelen Venerabilis, «Ærverdig», og et annet som godkjente en mirakuløs helbredelse som et mirakel som Gud hadde bevirket på hennes forbønn.

Mor Teresa av Calcutta ble saligkåret av pave Johannes Paul II den 19. oktober 2003 på Petersplassen, i samme messe som han feiret sitt 25-årsjubileum på Peters stol. Hennes minnedag er dødsdagen 5. september.

Så vidt vi har kunnet bringe på det rene, er Mor Teresa den første moderne helgen som har vært i Norge (med et mulig unntak for Den hellige Ursula Julia Ledóchowska (1865-1939), som «fra 1915 til 1918 holdt mer enn 80 konferanser i de skandinaviske landene, hvor hun på seks ulike språk talte om det polske folkets kultur, litteratur og historie samt deres rett til frihet, uavhengighet og statlig selvstendighet». Vi vet imidlertid ikke om dette inkluderte Norge.)