Den hellige Leodegar av Autun (~616-679)

Den hellige Leodegar (Ledger, Lutgar, Leodigar, Leodgar; fr: Léger; lat: Leodegarius, Leudegarius) ble født rundt 616 i Neustria i det nåværende Frankrike. Han kom fra en gammel og adelig frankisk familie i området rundt Poitiers i den nåværende regionen Poitou-Charentes og var i slekt med de burgundiske adelsmennene. Han var sønn av en Bobilo og hans hustru, den hellige Sigrada, og hans bror var den hellige Warin (Gerinus; fr: Guérin), som ble stattholder for Poitou, comes Gaerinus ifølge Liber Historiae Francorum. Han beskrives også som greve av Paris. Deres søster var Adele.

Han vokste opp i Poitiers ved hoffet til kong Klotar II av Neustria (584-628; frankisk enekonge fra 613), og han fikk sin utdannelse i palasskolen i Paris av en prest som var valgt av onkelen, biskop Dido (Didon, Dedo, Desiderius) av Poitiers (629-69). Han sto der i forbindelse med senteret for det iro-frankiske klostervesenet på 600-tallet, kretsen rundt den hellige Audoenus (Ouen). Leodegar ble ordinert til diakon av onkelen som tyveåring og ble erkediakon i Poitiers snart etter. Deretter arbeidet han i bispedømmets administrasjon og skaffet seg spesielt store kunnskaper i rettslige og statlige anliggender. Det var biskop Dido som skal ha brakt den hellige kong Dagobert II av Austrasia (676-79) til Irland etter at hans far, den hellige kong Sigebert III av Austrasia (639-56), ble myrdet i 656.

Leodegar og hans onkel Dido av Poitiers

Da Leodegar var viet til prest i eller rundt 650, trakk han seg med onkelens samtykke tilbake til klosteret Saint-Maixent i Poitiers. I 653 overtok han embetet som titular-abbed for klosteret, som han ifølge sin andre biografi (Vita II) reformerte ved å innføre den hellige Benedikts regel og gjøre det til et benediktinerkloster (Ordo Sancti Benedicti – OSB). På denne tiden hadde han et ry for å være streng og krevende og synes å ha skapt ærefrykt og respekt mer enn kjærlighet og hengivenhet.

I 658 (eller 657) døde den lastefulle kong Klodvig II av Neustria og Burgund (639-57) i ung alder, og Leodegar ble kalt til hoffet for å være rådgiver for den hellige enkedronning Bathild, som var regent for den eldste sønnen Klotar III, som bare var fem år gammel. Leodegar skulle også hjelpe til med utdannelsen av hennes og Klodvigs tre sønner, som alle ble konger: Klotar III (f. 652), konge av Neustria (658-73), Kilderik II (f. 653), konge av Austrasia (662-75), og Theoderik III (Theoderik; fr: Thierry) (f. 654), konge av Neustria og Burgund (673; 675-91).

Leodegar fikk svært stor innflytelse i denne funksjonen, og som takk for hans tjenester utnevnte Bathild ham rundt år 663 til biskop av Autun i Burgund. Han kalles derfor på latin Leodegarius Augustodunensis (Leodegar av Autun). Bispedømmet befant seg i totalt kaos. Det hadde ikke vært noen biskop der på to år, og før det hadde det vært to biskoper som gjorde krav på setet. En av dem hadde blitt myrdet og den andre var blitt forvist på grunn av sitt maktmisbruk. Leodegar begynte sitt episkopat med å fysisk restaurere byen ved å bygge opp bymurene og katedralen.

Selv om Leodegar hadde ry som en streng biskop, klarte han å forsone fraksjonene som hadde revet byen i stykker. Han innførte fred og et fast styre, reformerte sekularpresteskapet, bygde kirker og utvidet og forskjønnet kirken Saint-Nazaire og bygde tre baptisterier i byen. Han tok seg også av de fattige og opprettet et asyl for de fattigste. Han holdt også synoder, blant annet et konsil i 661 for å fordømme manikeismen, og han var den første som adopterte den stringent trinitariske athanasiske trosbekjennelse. Han reformerte også klostrene og skal ha innført Benedikts regel, og de såkalte Canones Augustodunenses, som propaganderte for regelen i Autun, skal være initiert av ham. Han sa at hvis munkene levde som de skulle etter sin regel, ville deres bønner være nok til å redde verden fra naturkatastrofer.

Hans anstrengelser for å gjeninnføre kirketukten og andre reformer brakte Leodegar i vanskeligheter, og det samme gjorde hans ambisiøse og utilslørte maktlyst. Som så mange geistlige på den tid, ble han også involvert i hoffaffærer. I Austrasia var kong Sigebert III (639-56) blitt myrdet i 656, og hushovmesteren Grimoald satte sin sønn Kildebert «den adopterte» på tronen (656-61). Men Klotar III av Neustria (658-73) annekterte Austrasia i 661, avsatte den unge tronraneren og henrettet ham og hans far året etter.

Etter kong Klodvig IIs død i 658 (eller 657) hadde regenten Bathild en vanskelig oppgave med å opprettholde den svinnende merovingiske makten mot de fremadstormende frankiske adelsmennene. Like etter døde også Neustrias og Burgunds hushovmester (major domus) Erkinoald (641-58). I valget av hans etterfølger forbigikk de frankiske adelsmennene hans sønn Leudesius og valgte i stedet Ebroin fra området rundt Soissons til ny hushovmester (658-73; 675-81). Leudesius skulle bli hushovmester en kort periode i 675 før han ble myrdet av Ebroin. Balthild hadde en finger med i spillet ved dette valget, og til tross for den tyranniske Ebroins ambisjoner klarte hun å opprettholde sin autoritet og bruke den til kongerikets beste. Hun forhindret at riket ble delt mellom sine sønner, og sammen med Ebroin førte hun en sentralistisk politikk som møtte motstand i Burgund. Lederne for opposisjonen, den hellige erkebiskop Annemund av Lyon (Aunemund; fr: Ennemond) og hans bror, «prefekt» Dalfinus av Lyon, ble myrdet i Mâcon, eller muligens Chalon-sur-Saône, den 28. september 658. Trolig ble de ryddet av veien av hushovmesteren Ebroin, som var kjent for sine brutale metoder. Lederskapet for den burgundiske opposisjonen gikk etter hvert over til Leodegar. Han undertegnet den 26. juni 667 bispeprivilegiet for Ebroins klostergrunnleggelse Notre-Dame de Soissons umiddelbart etter metropolittene av Reims, Lyon og Rouen, og konflikten med Ebroin skulle først komme senere.

Klotar III fungerte som konge av Austrasia fra 661 til 662 med moren Bathild som regent. Under regentskapet ba folket i Austrasia om en egen konge, og i 662 ble den unge Kilderik II sendt dem gjennom Ebroins innflytelse. Kilderik II regjerte under formynderskap av Dagobert IIs mor Kimnekild og den nye hushovmesteren Wulfoald (fr: Goufaud).

En gang etter oktober 664 ble Klotar III myndig, tolv år gammel, og dronning Bathilds stilling ble svekket Omkring 665 ble det slutt på hennes regentskap ved en palassrevolusjon i forbindelse med mordet på biskop Sigobrand av Paris, og ambisiøse adelsmenn fjernet henne uten omsvøp fra hoffet og sendte henne til nonneklosteret hun hadde grunnlagt i Chelles ved Paris. Kong Klotar III var da blitt rundt tretten år gammel. Ebroin var vel ikke helt uten skyld i mordet og palassrevolusjonen, og han fortsatte den sentralistiske politikken.

Neustrias tyranniske hushovmester Ebroin utstedte et edikt hvor det het «ut de Burgundiae partibus nullus praesumeret adire palatium, nisi qui eius (Ebroini) accepisset mandatum» og anklaget Leodegar for høyforræderi. Men så døde kong Klotar III uventet allerede den 10./11. mars 673, bare nitten år gammel, etter hele tiden å ha vært en marionett for Ebroin, og det forvandlet hele situasjonen. Etter Klotar IIIs død påtok Ebroin seg på egen hånd å utnevne en etterfølger, og han satte den yngste broren, den syttenårige Theoderik III (Theoderik; fr: Thierry) (673; 675-91) på tronen som konge av Neustria og Burgund. Det var gode rettslige grunner som talte for dette, og etter den merovingiske tronfølgerretten hadde Theoderik III grav på et delrike.

Men Ebroin hadde ikke konsultert stormennene i Neustria og Burgund om arvefølgen, så de gjorde opprør. Leodegar og de andre biskopene støttet kravene til den mellomste broren Kilderik II, som var konge av Austrasia, mot Ebroin og hans støttespiller, den hellige biskop Praejectus av Clermont (Projectus; fr: Prix, Priest) (d. 676). Stormennene i Neustria og Burgund appellerte til Austrasias hushovmester Wulfoald og kong Kilderik II, og kong Kilderik forpliktet seg til å respektere rettighetene til de frankiske delrikene, bevare det såkalte indigenatsprinsippet ved embetsbesettelser (det vil si at innehaveren selv måtte stamme fra den aktuelle regionen), som var garantert i kong Klotar IIs edikt fra 614, og besette embetet som hushovmester i turnus.

Den hellige Leodegar og kong Kilderik II. Illustrasjon fra den salige Jakob de Voragines Legenda aurea (oversatt av Jean de Vignay), Bibliothèque Nationale de France i Paris, Richelieu Manuscrits (1300-t)

Kong Kilderik og Wulfoald avsatte Theoderik III igjen samme år med hjelp fra Leodegar og hans bror Warin, greve av Paris. Dermed ble den 22-årige Kilderik konge over hele Frankrike. Han var den siste merovingerkongen som forsøkte å utøve autoritet, men han manglet politiske evner. Det endte med at Ebroin ble avsatt som hushovmester og forvist til klosteret Luxeuil i 673, mens prins Theoderik ble avsatt, gitt tonsur og sendt til klosteret Saint-Denis. Etter dette ble Ebroin Leodegars bitre fiende.

Sigebert IIIs enke Kimnekild håpet på å få en arving til Austrasias trone i slekten, så i 668 hadde hun giftet bort datteren Bilihild (Bilichild, Bilichildis, Bilichilde, Blithilde) til kong Kilderik II. Ekteskapet kom i stand til tross for sterk motstand fra så viktige menn som biskop Leodegar, for Bilihild var datter av Kilderiks onkel (bror av hans far), og de var dermed fetter og kusine. Ekteskapet ble velsignet med to barn, Dagobert (ca 670-75) og Daniel (f. ca 672), sistnevnte ble senere kong Kilperik II av Austrasia (715-17) og Neustria (715-21).

Leodegar var en sterk motstander mot ekteskapet og nektet å gi det sin kirkelige godkjennelse, og hans biografi forteller at han derfor falt i unåde og ble forvist til Luxeuil av kong Kilderik II, ble senere rehabilitert av Theoderik III, men ble forfulgt og drept av Ebroin. Men dette er hagiografisk konvensjon og viser en iro-skotsk preging (konflikt om kongelige ekteskap, jf. Vita Columbani, Vita Corbiniani, Passio Kiliani og andre). Leodegar var Kilderiks rådgiver lenge etter ekteskapsinngåelsen i 668, så det var ikke den saken som felte ham.

Det er mer nærliggende å se etter politiske årsaker, for som leder for de austrasiske og burgundiske adelsmennene, ble Leodegar naturligvis sett på som en fare av sine fiender. Han var den avgjørende makthaveren i bakgrunnen og arbeidet for å få gjennom lover som begrenset kronens makt og styrket adelens (og biskopenes). Han hadde en spesielt bitter strid med biskop Praejectus av Clermont-Ferrand fordi Leodegar hatte frarøvet ham hans kirke til fordel for en av sine egne tilhengere. En gang mellom 673 og 675 falt Leodegar i unåde og ble også sendt i fangenskap til Luxeuil. Det fortelles at Ebroin og Leodegar ble forsonet i Luxeuil, sang tidebønnene sammen og lovte hverandre evig vennskap. Det er mulig dette er riktig, men idyllen varte i alle fall ikke lenge.

Kilderik virket å ha opprørt neustrierne ved å bruke sin hushovmester Wulfoald i Austrasia som hushovmester for alle tre rikene, i strid med sine løfter da han ble hjulpet på tronen. Han ga også ordre om at den frankiske adelsmannen Bodilo skulle pryles, noe som var en illegal straff, og det førte til en konspirasjon mot kongen fra den krenkete Bodilo og de andre neustriske stormennene Amalbert og Ingobert. Det vokste frem et parti som var fiendtlig innstilt mot austrasisk styre i Neustria.

Det endte med at kong Kilderik ble drept høsten 675 (en gang mellom 10. september og 15. november, eller 9. desember?) sammen med sin gravide hustru Bilihild og deres eldste sønn, den femårige Dagobert. Det skjedde da de var på jakt i skogen i Lognes (Silva Lauconis) i Livry nær Chelles øst for Paris. De ble gravlagt i Saint-Germain-des-Prés nær Paris, hvor graven til Kilderik, Bilichild og unge Dagobert ble oppdaget i 1645, men innholdet var stjålet.

I den kaotiske maktkampen som fulgte etter mordet på Kilderik II, ble riket igjen delt i to. Nå kom kong Theoderik III til slutt på tronen som konge av Neustria og Burgund (675-91), mens adelen i Austrasia ønsket en egen konge av merovingisk blod. De la press på hushovmesteren Wulfoald for å bringe Dagobert II tilbake fra sitt eksil i Nord-England, hvor han var kommet fra klosteret i Irland hvor han var brakt som fireåring. Men motstandere av Wulfoald utropte en viss Klodvig III (675-76) til konge av Austrasia. Han var muligens en sønn av Klodvig II (og Bathild?). Andre sier at han var en generasjon yngre – en sønn av den da 21-årige Theoderik III, mens de austrasiske stormennene som utropte ham, kalte ham uekte sønn av den 23-årige Klotar III. Ingen kilder sier noe om hvor gammel han var, så det er vanskelig å avgjøre hvor sannsynlig dette er. Han var muligens en inntrenger og ikke en merovinger i det hele tatt. Han kalles da også noen ganger for «falske Klodvig». Blant Klodvigs støttespillere var hertug Waimer av Champagne og hertug Adalricus (Eticho) av Alsace, samt de rhônelandske biskopene Didier (Desideratus, Diddo) av Chalon-sur-Saône og Bobo (Bovo) av Valence, som kanskje var blitt avsatt da Ebroin ble styrtet som hushovmester i Neustria i 673.

Da burgunderne under biskop Leodegar i 673 hadde beseiret Ebroin og kong Theoderik II og sendt Ebroin i eksil til klosteret Luxeuil, overtok den austrasiske hushovmesteren Wulfoald makten i Neustria, men han flyktet tilbake til Austrasia da Kilderik II ble myrdet i 675. Etter Kilderiks død skyndte både Leodegar og Ebroin seg fra Luxeuil. Leodegar dro rett til hoffet, og kong Theoderik gjeninnsatte ham som biskop av Autun. Neustrierne vendte seg til Leudesius, sønn av Erkinoald, som hadde vært Neustrias hushovmester (641-58), og Theoderik III gjorde ham til sin hushovmester (675), støttet av Leodegar.

Ebroin sluttet seg derimot til Klodvig IIIs tilhengere og tok opp kampen mot Leudesius og Theoderik III. Sammen med adelsmennene som støttet Klodvig III, invaderte Ebroin Neustria, og kong Theoderik og Leudesius flyktet med den kongelige skattkisten til Baizieux (Liber Historiae Francorum kaller stedet Bacivo villa). Der tok Ebroin dem igjen, fikk igjen den unge kongen i sin makt og sørget for at Leudesius myrdet. Ebroin fikk tilbake sin gamle stilling som hushovmester for Neustria og Burgund. Da sviktet han Klodvig III og gikk over til Theoderik III, og Klodvig III forsvinner ut av historien, og hans skjebne er ukjent – muligens døde han kort tid etter at han ble utropt til konge. Han gjorde uansett aldri noe av egen vilje, og han regnes ikke alltid blant frankernes konger. Dette har ført til at Theoderiks sønn Klodvig IV (691-95) i noen lister kalles Klodvig III.

Selv om Neustria og Burgund var forent under én konge, var det motsetninger mellom de to rikene, og Leodegar var en av de burgundiske lederne, og han forsvarte Burgunds autonomi mot de sentraliserende tendensene i Neustria representert ved Ebroin, og biskop Leodegars popularitet gjorde ham til et symbol på burgundisk frihet. Ebroin hadde nå kontroll over Neustria og deler av Burgund. Han betraktet Leodegar som den som hadde stått bak hans arrestasjon i 673, og deres angivelige forsoning i Luxeuil var glemt. Ebroin sverget hevn over Leodegar og bestemte seg for å knuse ham. Han overtalte rundt 675 flere stormenn, blant dem hertug Waimer av Champagne og biskopene Didier av Chalon-sur-Saône og Bobo av Valence, til å gå med en hær mot Autun, og i mai 676 beleiret de Autun.

Den hellige Leodegars martyrium. Fra en fransk billedbibel (ca 1200) som viser hvordan hans øyne blir gjennomboret av et bor

For å redde byen og for å unngå blodsutgytelse overga biskop Leodegar seg. Ebroin lot ham arrestere og kastet ham i fengsel, og en synode av biskoper erklærte ham som prêtre indigne, «uverdig prest», og avsatte ham fra bispesetet. Han ble blindet med et bor og fikk øyehulene kauterisert, og deretter ble han internert i et nonnekloster i Fécamp i Normandie.

Men Ebroin var ikke fornøyd med dette, så to år senere overbeviste han kong Theoderik III om at kongens bror Kilderik II hadde blitt myrdet på foranledning av Leodegar og hans bror Warin. Ebroin fikk Leodegar og broren brakt til Theoderiks palass i Marly og stilt for retten, hvor de ble kjent skyldige og dømt i en skueprosess. Warin ble steinet til døde, mens Leodegar ble utsatt for ytterligere tortur. Etter at sønnene var falt i unåde, hadde Ebroin konfiskert alt deres mor eide, og hun ble forvist til Mariaklosteret (Notre-Dame) i Soissons, hvor hun ble nonne. Det er bevart et brev som Leodegar skrev til sin mor etter broren Warins død for å trøste henne i hennes ulykke (Epistula ad Sigradam).

På Ebroins ordre måtte Leodegar stå en hel dag med bare føtter på de skarpe steinene i en iskald elv. Men da Ebroin fikk høre at Leodegar fortsatte å prise Gud under sine plager, ga han ordre om at han skulle få leppene skåret av og tungen revet ut. Likevel mistet ikke Leodegar evnen til å tale, og han fortsatte å forkynne og formane, og han forutsa til og med tidspunktet og på hvilken måte både han selv og Ebroin ville dø.

Da sendte Ebroin menn for å drepe ham. Han ble ført ut i skogen i Sarcing (Sarcinium) ved Arras, nær den nåværende landsbyen Sus Saint-Léger, i den gamle provinsen Artois, nå regionen Nord-Pas de Calais. Der ble han henrettet ved halshogging i Sarcing den 2. (eller 3.) oktober 679. Helt til det siste protesterte han og hevdet sin uskyld. Leodegar ble gravlagt i Sarcing i Pas-de-Calais. Legendene om Leodegar forteller om mange mirakuløse hendelser under torturen, men også ved hans relikvier i de to årene etter hans død. Ebroin forsøkte forgjeves å få slutt på Leodegars voksende ry.

Etter at «falske Klodvig» var ute av bildet i 676, klarte Wulfoald å gjennomføre Dagoberts tronovertakelse i Austrasia, men den kontinuerlige motstanden fra Ebroin og den delen av adelen som hadde støttet Klodvig, gjorde at han måtte nøye seg med bare en del av sitt rettmessige rike. Men snart ble den fredselskende kongen av Austrasia trukket inn i en grensekrig mot kong Theoderik III av Neustria og Burgund (675-91), eller i virkeligheten var krigen mellom hushovmestrene Ebroin og Wulfoald. Grensekrigen ble avsluttet rundt 677, og Theoderiks hushovmester Ebroin ser ut til å ha anerkjent det austrasiske delriket grosso modo (grovt sett) innenfor sine gamle grenser.

Men det oppsto en sammensvergelse mot Dagobert blant adelen i Austrasia, og Ebroin støttet den. Dagobert ble den 23. desember 679 drept under en jakt i Ardennene i Lorraine, og det ble sagt at hans død skyldtes en jaktulykke, men den lokale tradisjonen hevder at han ble myrdet i et bakhold og at Ebroin sto bak. Mange mente at Pipin av Herstal og hans bror Martin sto bak forbrytelsen, og de to austrasiske hertugene grep da også makten etter mordet. Men det er like klart at morderen, som het Johannes, flyktet til Ebroin.

Antydninger i Liber historiae Francorum og andre kilder gjør det temmelig klart at Dagobert hadde en sønn, Sigebert («IV»), men han må ha blitt drept på samme tid som faren for å forhindre at han gjorde krav på tronen. Dermed etterlot ikke Dagobert seg noen mannlig arving og ble den siste fra merovingernes dynasti som regjerte et uavhengig Austrasia, med unntak av Karl Martells tvilsomme kandidat Klotar IV (717-20).

Stormennene i Rhinland delte Dagoberts territorium mellom seg, og i Austrasia overlevde ikke hushovmester Wulfoald sin konge særlig lenge. Han døde i 680 og ble erstattet som hushovmester av Pipin II av Herstal, som dominerte Austrasia. Etter Dagoberts død ble kong Theoderik III av Neustria og Burgund (675-91) på papiret også konge av Austrasia (679-91) til sin død, men Pipin nektet å anerkjenne ham, så i realiteten sto tronen tom til etter slaget ved Tertry i 687, da Pipin anerkjente Theoderik III.

Etter sin fiende Leodegars død befestet Ebroin sin makt i Burgund, og da en sammensvergelse med mål å fjerne den allmektige hushovmesteren ble oppdaget, ble dens leder, den hellige Rambert (Ragnebert), myrdet i sitt eksil i Burgund rundt 680. Ebroin nektet å akseptere Pipins overtakelse som hushovmester i Austrasia etter Wulfoald, for han ville samle all makt i alle tre rikene på egne hender. Derfor samlet han Neustrias hær og angrep Pipin og hans bror Martin, og han beseiret dem i 680, først i Bois-du-Fay nær Laon og deretter ved Verdun. Martin ble drept og Pipin flyktet, og Ebroin forente dermed hele riket under sitt og neustrisk styre. Men han fikk ikke nyte sin triumf lenge, for han ble myrdet i månedsskiftet april/mai 680 (681?) av Ermenfroi, en neustrisk stormann han hadde avsatt. Trolig sto Pipin av Herstal bak mordet.

Etter Ebroins død ble Leodegar rehabilitert av en ny synode og anerkjent som martyr. Hans relikvier ble i 682 overført til klosteret St. Maxentius (Saint-Maixent) nær Poitiers, og hans kult ble populær i Frankrike, spesielt rundt Poitiers, i Alsace, i Arras, hvor han hadde blitt torturert, og selvsagt i selve Autun. Senere ble hans relikvier flyttet til Rennes for å redde dem unna de normanniske angriperne, og derfra kom de til Ebreuil, og noen av dem befinner seg i kirken Saint-Léger i Ebreuil. Mange klostre hevdet å ha deler av hans relikvier, og et stort antall kirker ble viet til ham. Noen relikvier oppbevares fortsatt i katedralen i Autun og i Grand Séminaire i Soissons. Kirken Saint-Léodegar i Lucerne i Sveits hevdet å ha hans kranium og to tenner. Hans kult spredte seg til hele Frankrike, hvor 55 steder bærer navnet Saint-Léger.

Om Leodegars liv forteller to tidlige, men ikke samtidige biografier, som begge går tilbake til en felles kilde. De er utgitt som Passiones Leudegarii I-III (I: auctore monacho S. Symphoriani; II: auctore Ursino Locogiacensi; III: auctore Frulando Murbacensi).1 Biografien legger vekt på Leodegars sjenerøse understøttelse til klostrene i sitt bispedømme, men noen klostergrunnleggelser eller ellers ikke kjent. Et tvilsomt testamente testament, Testamentum (dubium), satt opp rundt tiden for konsilet i Autun, er bevart, det samme er aktene fra selve konsilet.

Selv om Leodegar og Warin døde av politiske grunner, ble de æret som martyrer av sine tilhengere. Kampen mellom Leodegar og Ebroin er en berømt hendelse i merovingisk historie, men det er ikke opplagt hvorfor Leodegar skulle æres som martyr. Det var også gode menn som støttet Ebroin mot Leodegar i denne politiske kampen. I 684 sørget biskop Ansoald av Poitiers i Neustria for at det ble skrevet en biografi om burgunderen Leodegar. Den fremstiller Ebroin som en fiende av Gud og motivert av utelukkende ambisjon og maktlyst. Denne biografien ble Kirkens offisielle syn og bidro til Leodegars helligkåring. Historiene om Ebroins nedrighet ble også funnet nyttige av austrasierne, og deres egen ambisiøse hushovmesterfamilie fikk skrevet en fortsettelse av Fredegars krøniker.

Leodegars kult spredte seg raskt i Frankrike, kom til England før den normanniske invasjonen og ble veletablert i monastiske kalendere og i Sarum-ritusen (Sarum er det gamle navnet på Salisbury). Han æres ved siden av Frankrike og England spesielt i Sveits og rundt Trier i Tyskland. Han ble påkalt ved øyesyksommer og blindhet og var en av skytshelgenene for møllere. Hans minnedag er 2. oktober (samme dag minnes også broren Warin). Hans navn står i Martyrologium Romanum. I 1458 sørget kardinal Rolin for at hans minnedag ble en obligatorisk festdag.

Leodegar fremstilles som biskop med attributtene sverd, palme og bor, som han ble blindet med, eller han holder sine øyne eller sin tunge på en plate eller en bok. Det berømte engelske hesteløpet er ikke oppkalt etter ham, men etter en oberst Saint-Léger fra 1700-tallet. La complainte de saint Léger («Den hellige Leodegarius' klagesang»), som ble skrevet i 970, er en av de første litterære tekstene på det folkespråket som begynte å bli populært og som skulle utvikle seg til moderne fransk. Det bygger ikke på det litterære latinske skriftspråket, men på den folkelige formen som latinen hadde fått i de brede befolkningslag, vulgærlatin.