Den hellige Margareta av Ungarn (~1242-1270)

Den hellige Margareta (ung: Margit; lat: Margarita) ble født rundt 1242 på slottet Turóc i Klissa i Ungarn. Hun var datter av kong Béla IV av Ungarn (1235-70) og hans hustru Maria Laskaris, og dermed niese av kongens søster, den hellige Elisabeth av Ungarn (1207-31), og grandniese av den hellige Hedvig av Schlesien (1174-1243). Kong Béla IV hadde seks døtre, og i tillegg til Margareta er søsteren Kunigunde av Polen (1224-92) helligkåret og søsteren Jolenta av Kalisz (1235-98) saligkåret. En fjerde søster, Elisabeth, ble gift med Otto av Bayern. Deres bror Stefan ble senere kong Stefan V av Ungarn (1270-72).

Til den ungarske kongelige Arpád-ætten hører også den hellige kong Stefan I av Ungarn (1000-38), hans sønn, den hellige Emerik av Ungarn (1003-31), den hellige kong Ladislas av Ungarn (1077-95) og den hellige Margareta av Skottland (1045-93).

I 1241, året før Margareta ble født, rammet en katastrofe Ungarn. En ny innflytting av tatarstammer begynte fra hjertet av Tibet, og presset på grensestatene økte. Horder av mongolske krigere strømmet inn i Sentral-Europa som ødeleggende lava. De herjet Transilvania og strømmet inn i Ungarn. Kongefamilien flyktet og gjorde en siste stopp på ei øy i Donau, hvor kong Béla og dronning Maria lovte sitt neste barn til Gud hvis han ville stanse disse ødeleggelsene. Invasjonen stanset på det punktet fordi mongolene ble kalt tilbake til Tibet for å velge en ny leder. Det lovede barnet ble Margareta.

Foreldrene avviste alle Margaretas friere, blant dem Karl av Anjou og kongen av Polen, for de hadde utsett henne til klosterlivet. Hun ble som 3-åring i 1245 gitt til dominikanernonnene i Veszprém, hvor hun sammen med andre adelige barn fikk en utdannelse man mente var passende for en kongelig. Grevinne Olympia, en from enke som var en venn av dronning Maria, hadde ansvaret for henne. Margareta var ikke fornøyd med bare å leve i Guds hus, og som 4-åring krevde hun å få motta drakten, og det fikk hun.

Hun påla seg også de botsøvelsene som ble praktisert av nonnene, med faste, hårskjorte, selvtukt og nattlige vigilier. Hun lærte seg snart tidebønnene utenat og sang dem lykkelig for seg selv mens hun lekte. Ingen bortsett fra Margareta selv syntes å ta den ideen alvorlig at hun en dag ville avlegge løftene og bli nonne, for det ville være en stor fordel for hennes far kongen om hun inngikk et klokt ekteskap.

Under den kloke veiledningen til Moder Helena og grevinne Olympia, som nå var blitt nonne, gjorde den unge prinsessen ekstraordinære fremskritt i hellighet og kunnskap. Da hun var 12 år i 1254, kom spørsmålet om ekteskap opp. Hun svarte at hun var blitt viet til Gud selv før sin fødsel, og at hun aktet å være trofast mot dette løftet. For å avgjøre saken avla hun løftene som dominikanerinne (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) til den salige Humbert av Romans, dominikanernes femte generalmagister, og i 1261 tok hun sløret. Faren hadde da bygd et dominikanerinnekloster på Kaninøya i Donau ved Buda – den heter i dag Margit-sziget (Margaretaøya) etter henne og ligger midt i Budapest.

Margareta beklaget ikke sin skjebne, men omfavnet den i stedet. Hun valgte de minst ettertraktede pliktene blant søstrene, arbeidet på kjøkkenet og i vaskeriet og søkte slikt arbeid som hennes rang kunne ha sikret henne å slippe. Hun sultet seg for å bevare ydmykheten, men likevel virker det som om hennes skjønnhet forble uforandret. Kong Ottokar II av Bøhmen (1253-78) lengtet etter å gifte seg med henne, og Margaretas far var tilbøyelig til å støtte dette ekteskapet. Han kunne sikkert ha klart å skaffe dispensasjon fra hennes løfter hvis hun hadde vært villig, men hun avslo med en overbevisning som skulle bli karakteristisk for resten av hennes korte liv, og hun truet med å skjære av seg nesen og leppene hvis hun ble tvunget til å forlate klosteret, som var hele hennes liv.

Margaretas liv var preget av ekstremt streng bot, og gjennom hele fasten spiste og sov hun knapt. Kombinert med lange bønner førte dette til at hun noen ganger fikk visjoner. Mange av hennes selvpålagte botsøvelser kan i likhet med mange andre helgeners i dag virke hårreisende og nesten perverse. Heroisk pleide hun alvorlig syke inntil hun døde. Hun identifiserte seg også så mye med de fattige at hun fulgte deres standard når det gjaldt hygiene – det vil si å neglisjere den fullstendig. De fleste av de andre nonnene kom også fra adelige familier, og de reagerte med gru på mange av hennes botsøvelser. Åpenbart manglet hun enten en fast superior som kunne kontrollere en viljesterk prinsesse, eller en fornuftig rådgiver som kunne oppmuntre til en viss sunn moderasjon.

Margareta var ikke spesielt intelligent, så hennes fromhetsliv var sentrert rundt eukaristien og Kristi lidelse. Hun hadde en sterk hengivenhet til Jomfru Maria, og på kvelden før hennes fester fremsa hun tusen Ave Maria. Siden hun ikke kunne dra på pilegrimsreise til Det hellige Land, Roma eller andre av kristenhetens helligdommer, reiste hun dit i tankene, telte milene som lå mellom henne og valfartsstedet og sa et Ave for hver mil frem og hver mil tilbake.

Margareta døde den 18. januar 1270 i Budapest, bare 28 år gammel, men utslitt av sine umenneskelige botsøvelser. Allerede rett etter hennes død æret det ungarske folk henne som hellig og begynte å valfarte til hennes grav, og det ble meldt om mirakuløse helbredelser. Mange av hennes venner og forbindelser ba om at hun måtte bli saligkåret. Blant dem var hennes egen tjenerinne Agnes, som med rette la merke til at denne datteren av en konge viste langt mer ydmykhet enn noen av tjenestefolkene i klosteret.

Allerede i 1277 ble saligkåringsprosessen innledet, og de rundt 50 bevarte vitneforklaringene fra denne prosessen er hovedkilden til hennes liv. Det listes opp 27 mirakler, inkludert helbredelser og en sak med oppvekking fra de døde. Men Kirken er tilbøyelig til å være skeptisk til ytterliggående botsøvelser, så prosessen ble aldri fullført. I 1640 ble den tatt opp igjen, men heller ikke denne gangen fullført. Forsøk som ble gjort i 1770 av grev Ignaz Batthyanyi var også fruktesløse. Men hennes kult ble likevel stadfestet den 28. juli 1789 av pave Pius VI (1775-99), noe som tilsvarer en saligkåring. Pave Pius VII (1800-23) hevet hennes fest til en festum duplex. Hun ble helligkåret den 19. november 1943 av pave Pius XII (1939-58), på en tid da Ungarn var under nazistisk kontroll og hadde behov for et løft i den nasjonale selvrespekten.

Margaretas minnedag er dødsdagen 18. januar, men 26. januar nevnes også. Hun fremstilles som nonne med lilje og en krone, som hun jo ga avkall på, ved føttene. Ofte er hennes kappe dekket med stjerner. Hennes relikvier ble overgitt til klarissene da dominikanerklosteret ble oppløst, og de ble først oppbevart i Pozsony og deretter i Buda. Etter at ordenen var oppløst i 1782 av keiser Josef II (1765-90), ble relikviene ødelagt i 1789, men noen deler oppbevares fortsatt i Esztergom, Györ og Pannonhalma.