Støtt Caritas’ arbeid i Irak!

Situasjonene i Nord-Irak er desperat for tusenvis av kristne og andre internt fordrevne. Gi ditt bidrag til hjelpearbeidet her.

Les mer
 

Den salige Nikolas Barré (1621-1686)

Minnedag: 31. mai

Den salige Nikolas Barré (fr: Nicolas) ble født den 21. oktober 1621 i Amiens i Frankrike. Han var den eldste av tre barn i en handelsfamilie, men hans barndom var preget av tidens uro. Da han var ti år gammel, ble hans favorittsøster Marie syk, og en dag da han kom hjem fra skolen, var hun på dødens rand. Han sprang til rommet sitt og kastet seg ned foran alteret der og ba Gud om å spare søsteren. Da han kom ut, løp han til moren og sa med et strålende smil: «Ikke vær redd, mor. Marie kommer ikke til å dø, hun vil bli frisk». Og hun kom seg også virkelig.

Deretter avla Nikolas løfte om å tjene Gud resten av livet. Etter å ha studert hos jesuittene med fremragende resultater, valgte han som 19-åring i januar 1641 å tre inn hos minstebrødrene (Ordo Minimorum – OMinim), som også kalles Paulanere etter sin grunnlegger, den hellige Frans av Paola. Det var en av Kirkens strengeste ordener, som la vekt på stillhet og botsøvelser som et middel til dyp, ydmyk kjærlighet til Gud og den neste. Mens han ennå var diakon, ble han bedt om å undervise i filosofi. I 1645 ble han presteviet, og senere ble han professor i teologi i Paris.

Samtidig fortsatte han som predikant og direktør for det berømte biblioteket ved Place Royal i Paris (nå Place des Vosges). I 1655 ble han syk og fikk en psykisk og åndelig krise, og han ble sendt til klosteret i Amiens. Der fikk han embetet som sakristan. Den beroligende innflytelsen fra dette embetet og hjembyens luft gjorde ham snart frisk igjen. I 1659 ble han sendt til Rouen, hvor han utførte sitt apostolat hovedsakelig med minstebrødrenes tredjeorden. Han ble berømt som predikant, og folk mente at hans prekener var like fengslende som skuespill.

Etter hans syn var roten til alle sosiale onder mangelen på utdannelse og opplæring for unge mennesker. Han ble slått av uvitenheten blant barna, som gjorde dem sårbare for mange farer. Han sa: «Den som tar imot er fattig og forlatt barn, tar imot Jesus Kristus». I femten år hadde han bedt om og reflektert over et prosjekt med å tilby utdannelse til folket. En av hans første hjelpere var en kvinne som var kjent som hard og egoistisk. Men etter sin omvendelse stilte hun seg til disposisjon for Nikolas. Hun tilbrakte det meste av tiden blant de fattige, levde som dem og så livet fra deres ståsted, forsto dem og ble deres venn.

Hun ble interessert i Nikolas' ambisjon om å heve den moralske standarden blant de fattige i Rouen gjennom kristen utdannelse. Under hans veiledning startet hun selv en skole i Darnetal, en forstad til Rouen, og da Nikolas åpnet sine første skoler, var det til henne han vendte seg for hjelp. I mellomtiden hadde andre mektige venner meldt seg, som satt i ledende stillinger og var i stand til å verdsette betydningen av dette nye utdanningsprosjektet. To av dem var sogneprester, mens fire var fornemme legmenn.

I 1662 ble den første av de «Små nestekjærlige skolene» for fattige barn åpnet i Sotteville-les-Rouen. Lærerinnene ble opprinnelig kjent som Maîtresses Charitables, «Barmhjertige lærerinner». De dro ut hver morgen fra Rouen til Sotteville, og der tilbrakte de dagen med å undervise fattige barn, og når det var nødvendig, gikk de fra hus til hus for å finne dem. Prosjektet var et stort eksperiment, men det hadde øyeblikkelig suksess. Oppmuntret av suksessen åpnet Nikolas en skole i selve Rouen, i et hus som var gitt av en velgjørerske. En annen skole ble startet nær karmelittklosteret, og etter en liten stund ble tre nye skoler åpnet.

Mange omvendelser skjedde blant menneskene som ble nådd på denne måten. Lærerne ga også katekismeundervisning til folket. Men suksessen skapte sjalusi hos eksisterende lærere, og motstanden fra dem og deres støttespillere brakte Nikolas mye lidelse. Hans energi ble tappet, og hans helse ble ødelagt.

Men hans nestekjærlige skoler spredte seg i menighetene, hvor først kvinner og deretter menn ble kalt av sognepresten eller biskopen. Snart utviklet det seg yrkesskoler, noe som gjorde unge mennesker i stand til å få en inntekt. Ettersom antallet lærere vokste, ble Nikolas Barré også åndelig veileder til mange mennesker, spesielt dem som hadde indre prøvelser. Med ekstraordinær dømmekraft lærte han dem fullstendig hengivelse til troen som han hadde lært av egne erfaringer. Hans klokskap og hellighet ble så berømt at det ofte ble sagt at «håpløse tilfeller må sendes til p. Barré».

Nikolas søkte utrettelig å lede både dem han veiledet og de nestekjærlige lærerne til hjertets bønn inspirert av kontemplasjonen over det uforklarlige mysterium at Gud av kjærlighet ble menneske og «til og med et lite barn». Nikolas var både en apostel og en mystiker og uttrykte dette strålende i sin «Åndelige høysang», et mystisk dikt om hengivelse til Gud. Hans liv var preget av Frans av Paolas budskap og spiritualitet: ydmykhet, nestekjærlighet og evangelisk bot, som bar frukt i utdannelsen og formasjonen av unge.

Gradvis følte Nikolas seg dratt av Den Hellige Ånd til å foreslå at både de mannlige og kvinnelige lærerne dannet sine egne kommuniteter, uten løfter eller klausur, med det formål å gi utdannelse til alminnelige mennesker. «De nestekjærlige lærerne» ble kalt av kannik Roland til Reims, senere til Lisieux og andre byer i Frankrike og ga støtet til flere grunnleggelser inspirert av den samme apostoliske ånd. Nikolas Barré ble flere ganger konsultert av den unge hellige Johannes Baptist de la Salle, og dermed spilte han en avgjørende rolle i grunnleggelsen av «Brødrene av kristne skoler».

Nikolas grunnla i 1666 «Søstre av Forsynet av Rouen» (Soeurs de la Providence de Rouen – SOP; tidligere PdeR), for å utdanne de fattige barna i byen. Arbeidet fortsetter i dag med moderhus i Rouen, og søstrene er fortsatt involvert i utdannelse og barneomsorg og har hus i Frankrike og England, Madagaskar og Sentral-Afrika.

I 1675 ble Nikolas av ukjente grunner kalt tilbake til Paris for å gjenoppta undervisningen av seminarister i filosofi og teologi i klosteret ved Place Royal. Prinsesse Marie av Lorraine ba ham en dag om å komme til henne for å snakke om et prosjekt hun hadde tenkt på med å åpne en skole for fattige jenter i Paris. Hun ba om at noen av hans «Barmhjertige lærerinner» skulle drive skolen. Flere skoler ble åpnet i Paris og forstedene. Kvinnene som sto for undervisningen, følte at de ville danne en kommunitet. De fikk tillatelse til det, men fikk bare avlegge enkle løfter og ikke ordensløfter, fordi deres type arbeid brøt med den strenge klausuren som hierarkiet insisterte på var nødvendig for ordenssøstre på den tiden.

I 1682 grunnla Nikolas kongregasjonen som fikk det navnet han egentlig hadde tenkt å gi søstrene i Rouen, «Søstre av Jesusbarnet (av St. Maurus)» (Soeurs de l'Enfant-Jésus – SIJ). Tittelen Les Dames de Saint-Maur kommer fra en skole som ble åpnet i Rue Saint-Maur i Paris, som en tid var kongregasjonens moderhus. Kong Ludvig XIV (1643-1715) ba ham om å sette i gang et prosjekt for utdanning av adelens døtre også.

Man før det arbeidet kunne fullføres, begynte Nikolas' helse å bli synlig dårligere. Den 24. mai 1686, da han gikk ned altertrinnene etter å ha feiret messen, ble han rammet av et voldsomt krameanfall og kollapset. Han kom seg aldri, og den 31. mai døde han i Paris, 64 år gammel.

Etter Den franske revolusjon som oppløste de fleste religiøse kommunitetene i landet, ble kongregasjonen reorganisert, og på 1850-tallet var noen av søstrene engasjert i misjon i Det fjerne Østen. Pavelig approbasjon som pontifikalt institutt ble gitt i 1866 og 1872. Arbeidet er fortsatt konsentrert om å hjelpe dem som ikke får utdannelse på grunn av fattigdom. Det første huset i USA ble åpnet i California i 1950. Kongregasjonen har hus i USA, Storbritannia og Irland.

Den 21. mars 1983 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 6. april 1998 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 7. mars 1999 i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 31. mai, men 21. oktober nevnes også.