Den hellige Nuntius Sulprizio (1817-1836)

Minnedag: 5. mai

Skytshelgen for lærlinger og handikappede (for Pescosansonesco?)

Den salige Nuntius Sulprizio (it: Nunzio) ble født den 13. april 1817, søndag in Albis (første søndag etter påske), et navn som ble droppet i 1969, i Pescosansonesco i provinsen Pescara i regionen Abruzzo i Midt-Italia, som da lå i provinsen Abruzzo Ulteriore i kongeriket De to Sicilier (1816-61). Landsbyen ligger 540 meter over havet i skråningen av Mont Picca og var på denne tiden rammet av stor hungersnød. Hans foreldre var det unge ekteparet Domenico Sulprizio, skomaker, og Rosa Luciani, spinnerske, og de fikk barnet døpt før solnedgang samme dag. Han ble oppkalt etter sin farfar. Døpefonten befinner seg dag i hans helligdom i Pescosansonesco.

Da Nuntius var tre år gammel, tok hans foreldre ham med til biskop Francesco Tiberi av Sulmona, som var på et pastoralt besøk i den nærliggende landsbyen Popoli, og han ble konfirmert den 16. mai 1820, den eneste datoen vi kjenner fra hans barndom. Men allerede i august 1820 døde hans far Domenico, bare 26 år gammel, og hans yngre søster døde fire måneder senere. Rundt to år senere giftet hans mor Rosa seg igjen med en mye eldre mann for å sikre seg selv og sønnen økonomisk, men stefaren betraktet gutten med grovhet og forakt og så bare på ham som hustruens sønn. Forholdet mellom de to var ikke-eksisterende, og Nuntius knyttet svært sterke bånd til sin mor og sin mormor.

Han begynte å gå på skole, en slags barnehage, som var åpnet av presten Don De Fabiis der hvor de nå bodde, i Corvara i provinsen Pescara. Der begynte han å lære å lese og skrive. Dette var for Nuntius den roligste tiden i hans korte liv. Han lærte å kjenne Jesus, Guds Sønn som ble menneske og døde på korset som soning for verdens synd. Han begynte å be og å følge Jesu og de helliges eksempel, som den gode presten og læreren lærte ham. Han lekte med sine små venner og var sosial og åpen.

Men den 5. mars 1823 døde moren, og Nuntius var bare seks år gammel. Hans mormor Anna Rosaria Luciani del Rossi hentet ham til sitt hjem og tok vare på ham. Hun var analfabet, men hadde en sterk tro og en svært stor vennlighet. Bestemor og barnebarn var alltid sammen, i bønn, i messen og i små arbeidsoppgavene i huset. Gutten gikk på en skole grunnlagt av Don Fantacci for de fattigste barna, og han vokste i visdom og dyder. Han var ren av hjertet og hadde lyst til å ministrere i messen og å besøke den eukaristiske Jesus i tabernaklet svært ofte. Han hadde en større og større redsel for synd og et stadig mer intenst ønske om å ligne Herren Jesus.

Maleri av Nuntius av Mario di Donato (1990)Men da han var bare ni år gammel, døde hans mormor den 4. april 1826. Vi må huske at forventet levealder ikke var lang på den tiden. Nuntius var nå alene i verden, og dette ble for ham begynnelsen av en lang «smertefull vei» (via dolorosa) som skulle føre ham nærmere og nærmere den korsfestede Jesus. Han ble tatt inn i hjemmet til sin onkel, morens bror Domenico Luciani, som var smed og ble kalt «Mingo». Han tok umiddelbart gutten ut av skolen og «stengte» ham inne i sin smie som lærling. Onkelen var en rå og grusom mann som behandlet gutten dårlig og tvang ham til å gjøre det tyngste arbeidet, som var alt for tungt for hans alder og underminerte hans fysikk. I tillegg led gutten allerede av flere sykdommer.

I smien fikk han de hardeste oppgavene, men onkelen sørget ikke for livets mest grunnleggende nødvendigheter. Han behandlet nevøen ofte dårlig og lot ham gå uten mat når han ikke så ut til å gjøre det som var nødvendig. Han ble sendt for å gjøre ærender for onkelen, uavhengig av avstanden, eller han fikk ansvaret for materialer som skulle transporteres, uforberedt på de gode eller dårlige møtene det kunne medføre. Enten det var sol, snø eller regn, var han alltid kledd på samme måte. Han ble ikke engang spart for slag, «krydret» av skjellsord og forbannelser.

Man skulle tro at han raskt ville bukke under, men Nuntius hadde en stor tro. I den innestengte smien slo han på ambolten under onkelens svøpe av umenneskelig arbeid, mens han tenkte på sin store venn, den korsfestede Jesus, og ba og ofret i forening med ham «for å reparere for verdens synder, for å gjøre Guds vilje og for å tjene himmelen». På søndager når han ikke ble sendt noen steder, gikk han til messe, hans eneste trøst i løpet av uken.

Snart ble han syk. En hard vintermorgen sendte onkel Mingo ham med en tung last av jernvarer på skuldrene, opp bakkene i Rocca Tagliata til en avsidesliggende gård. I tillegg til lasten ble han utslitt av vinden, kulden og den isdekte veien. Underveis satte han de varme og svette føttene i en iskald dam. Om kvelden falt han utmattet sammen med et hovent ben, brennende feber og et hode som nesten eksploderte. Han gikk til sengs og sa ingenting, men neste dag klarte han ikke mer.

Onkelen foreskrev ham som «medisin» å gjenoppta arbeidet, for «den som ikke arbeider, skal heller ikke spise». Nuntius var noen dager tvunget til å be naboene om et stykke brød. Han svarte med et smil, bønn og tilgivelse: «Det er som Gud ønsker. Guds vilje skjer». Når han kunne, flyktet han for å be i kirken foran tabernaklet, han fant glede, energi og lys i Herren i eukaristien, slik at han som tenåring var i stand til å gi svært kloke råd til bønder som ba om det.

Det fryktelige såret i benet utviklet seg snart til koldbrann på grunn av mangel på nødvendig behandling. Onkelen sa til ham: «Hvis du ikke kan løfte hammeren, får du heller trekke belgen». Det var en ubeskrivelig tortur. Såret trengte kontinuerlig rengjøring, og Nuntius dro helt til den store kilden i området for å rense det, men han ble snart kastet ut som en skabbete hund av kvinner som kom dit for å vaske klær, redde for at han forurenset vannet. Han fant en annen vannkilde 150 meter fra landsbyen i Riparossa, hvor det var en enslig kilde ved foten av en rød stein, derav navnet etter den karakteristiske rødfargen. Der kunne han endelig vaske seg uten å bli forstyrret, og mens kilden vasket såret, brukte han tiden til mange rosenkranser til Jomfru Maria.

Nuntius ble også hjerteløst behandlet av de andre menneskene omkring ham, men gutten beklaget seg aldri. Tidlig i 1831 spredte koldbrannen i såret seg til tibia (skinnebeinet) i venstre legg. Han ble innlagt på sykehuset San Salvatore i L’Aquila, fjorten år gammel, og der lå han fra april til juni 1831. Men behandlingene var uten resultater og legene erklærte såret som uhelbredelig. For Nuntius var dette uker hvor han kunne hvile og utøve nestekjærlighet for andre pasienter med intens bønn. Han ble utskrevet og hadde en smertefull retur til onkelens hus. Han kunne ikke lenger arbeide, så han ble tvunget av sin onkel til å tigge for å overleve. Hans kommentar var: «Jeg lider svært lite, så lenge jeg er i stand til å redde min sjel, elskede Gud». I alt mørke var det bare krusifikset som var hans lys.

Til slutt ble hans onkel Francesco Sulprizio, farens velmenende bror som var korporal i den kongelige gardens grenaderer i Napoli, informert av en mann fra Pescosansonesco, og han sørget for at Nuntius i 1832 kom til hans hus. Onkelen introduserte ham for oberst Felix Wochinger, som var i kongen av Napolis tjeneste og kjent som «de fattiges far» for sitt intense trosliv og sin uendelige nestekjærlighet. Det var sommeren 1832 og Nuntius var femten år gammel. Oberst Wochinger så i ham en ekte «engel» av smerter og kjærlighet til Kristus, en liten martyr. Et forhold som mellom far og sønn ble etablert mellom de to. Obersten ønsket å adoptere gutten, som han «elsket som en sønn», og bo sammen med ham i Maschio Angioino (Castel Nuovo) i Napoli, et kongelig palass som nå er byens vakreste, men som da ble brukt som militærbrakke.

Men den 20. juni 1832 ble Nuntius innlagt på sykehuset for de uhelbredelige (l’Ospedale degli Incurabili), på jakt etter behandling og helse. Obersten dekket alle hans behov. Leger og pasienter innså at de hadde foran seg en annen San Luigi (= den hellige Aloisius Gonzaga). En god prest spurte: «Har du lidd mye?» Han svarte: «Ja, jeg gjør Guds vilje». «Hva ønsker du?» «Jeg ønsker å skrifte og ta imot Jesus i eukaristien for første gang». «Har du ennå ikke mottatt din første kommunion?» «Nei, der jeg kommer fra, må vi vente til vi er femten år». «Og dine foreldre?» «De er døde». «Og hvem tenker på deg?» «Guds forsyn».

Han ble umiddelbart forberedt for sin første kommunion, og for Nuntius var det virkelig den beste dagen i hans liv. Hans skriftefar skulle si at «fra den dagen begynte Guds nåde å arbeide i ham på en ekstraordinær måte, og vi kunne se at han gikk raskt fra dyd til dyd. Hele hans person åndet kjærlighet til Gud og til Jesus Kristus». I rundt to år var han på sykehuset i Napoli og på kurbadene på Ischia, og han opplevde noen forbedring enkelte ganger. Han kunne kaste krykkene og gå bare med en stokk. Til slutt var han roligere, ba mye, lå i sengen eller gikk til kapellet foran tabernaklet og krusifikset, og til Addolorata, Guds smertefulle mor.

Han var engelen og apostelen for andre syke, underviste i katekismen for barna på sykehuset, forberedte dem for deres første skriftemål og kommunion og å leve mer intenst som kristne og å verdsette smerter. De som nærmet seg ham, følte at han var full av hellighet. Han bare anbefalte de syke: «Vær alltid med Herren, for alt godt kommer fra ham. Du lider for Guds kjærlighet og med glede». Han selv elsket en spesiell invokasjon til Vår Frue: «Mor Maria, la meg gjøre Guds vilje».

Når det var mulig for hans helse, bodde Nuntius fra den 11. april 1834 i leiligheten til oberst Wochinger i Maschio Angioino. Hans andre «far» speilet seg i hans dyder og hadde en stor omsorg for ham, gjengjeldt med dyp takknemlighet. Nuntius tenkte på å konsekrere seg til Gud, og mens han ventet, godkjente hans skriftefar en leveregel for hans dager, en regel som lignet den til en konsekrert, observert med varsomhet: bønn, meditasjon og messe i morgentimene, studier om dagen fulgt opp av gode lærere, og rosenkransen til Vår Frue om kvelden. Han spredte fred og glede rundt seg og utsondret en duft av hellighet. Av karakter var Nuntius svært nøyaktig i alt han gjorde, han levde omhyggelig etter sin leveregel og passet seg nøye for ikke å falle i den minste synd.

Den hellige Cajetan Errico (1791-1860), grunnlegger av kongregasjonen «Misjonærer av Jesu og Marias helligste hjerter» (Congregatio Missionariorum a Sacratissimis Cordibus Iesu et Mariae – M.SS.CC.), som var en venn av oberst Wochinger, lovte å ønske Nuntius velkommen i hans religiøse familie så snart han var klar: «Dette er en ung helgen, og jeg er interessert i at den første som trer inn i min kongregasjon, er en helgen, enten han er syk eller ikke». Svært ofte holdt en viss fra Filippo ham med selskap. Han tilhørte alkantrinerne, en streng reformgren av fransiskanerordenen (Ordo Fratrum Minorum Discalceatorum [Excalceatorum, Alcantarinorum] – OFMAlc; eller OFM Strictoris [Strictissimæ] Observantiæ Discalceatorum – OFMDisc), som var grunnlagt i 1554 av den hellige Peter av Alcántara. Fra Filippo fulgte ham og holdt ham inntil han klarte å stå i kirken Santa Barbara inne i slottet. Men snart, etter en innledende forbedring, fulgte en forverring av hans fysiske tilstand. Han hadde jo koldbrann i skinnebenet og det var ingen kur tilgjengelig. Nuntius ble et levende offer med Den korsfestede, til Guds behag.

Obersten sto ham alltid svært nær, og fra første dag kalte han ham «min sønn» eller «barnet mitt», og han gjengjeldte alltid hilsenen med «pappa». Nuntius gjennomled de forferdelige smertene heroisk, med tålmodighet og en ofring av sin egen smerte som beveget dem rundt ham. I 1835 bestemte legene i Napoli seg for å amputere hans fot. Men Nuntius var alt for svak til å gjennomgå en slik operasjon, så den ble utsatt. I sykesengen forsøkte han å lære seg latin, for hans høyeste ønske var å bli prest. Men han fikk aldri helsen tilbake, og nå forsto han at tiden for separasjon dessverre nærmet seg, og at bare troen trøstet med sin visshet om «Vi ses igjen i Paradis».

Relikvier i prosesjon i PescosansonescoI mars 1836 forverret Nuntius’ tilstand seg. Feberen var veldig høy, og hjertet holdt ikke lenger. Lidelsen ble svært akutt. Han ba og ofret for Kirken, for prestene, for syndernes omvendelse. De som kom for å besøke ham, samlet hans ord: «Jesus har lidd så mye for oss og for hans fortjenester venter det evige liv på oss. Hvis vi lider en liten stund, vil vi glede oss i paradiset». «Jesus har lidd mye for meg. Hvorfor kan jeg ikke lide for Ham?» «Jeg vil gjerne dø for å konvertere enda en synder».

Den 5. mai 1836 fikk Nuntius brakt krusifikset til seg og tilkalte sin skriftefar. Han mottok sakramentene som en helgen. Han trøstet sin velgjører: «Vær glad, fra himmelen vil jeg alltid hjelpe deg». Mot kvelden sa han, helt lykkelig: «Vår Frue, Vår Frue, se hvor vakker hun er!» I en alder av bare nitten år døde han i Napoli i kongeriket De to Sicilier og dro for å skue Gud for alltid. En duft av roser spredte seg rundt ham. Hans kropp, ødelagt av sykdommen, ble merkelig vakker og frisk. Hans legeme ble fremvist i fem dager i kirken Santa Maria Avvocata for å bli æret av alle dem som visste om hans smertefulle Via Crucis og hans utrolige tålmodighet og ønsket å se lu santariello («vår lille helgen» på den lokale dialekten). Roseduften ble værende i hele perioden.

Messe feires på alteret i Pescosansonesco hvor hans relikvier oppbevaresHan ble gravlagt i kirken San Sebastiano i Napoli, hvor hans grav straks ble et pilegrimsmål. I 1874 bestemte den erkebiskoppelige kurien i Napoli at levningene skulle overføres til kirken San Michele ved Piazza Dante i Portalba i Napoli, hvor de ble værende til 1936. Da ble de i anledning hundreårsdagen for hans død overført til kirken Santa Maria Avvocata i Napoli. I 1965 ga erkebiskopen av Napoli biskopen av Pescara-Penne en del av den saliges relikvier. Disse, forseglet i et sølvskrin, ble plassert i den nåværende statuen og æret i noen dager i katedralen San Cetteo i Pescara. Den 4. mai 1965 ble relikviene overført til Pescosansonesco og plassert i helligdommen i Riparossa.

Levningene som var igjen i Napoli, utgjorde den største delen av relikviene. De ble flyttet rundt til 1986, da de ble overført for godt til 1500-tallskirken San Domenico Soriano ved Piazza Dante i Napoli, ikke langt fra kirken San Michele. Der oppbevares de i et kapell som er vigslet til ham. Levningene ligger i et glasskrin under alteret. Man kan se forskjell på de to skrinene ved at statuen i Pescosansonesco har hendene foldet ved hodet og venstre fot med såret strukket frem, mens statuen i Napoli ligger med hendene langs siden og venstre hånd holder en krykke.

Skrinet i NapoliAllerede den 3. juli 1843 ble en informativprosess på bispedømmenivå åpnet, og den ble avsluttet den 5. september 1856. Deretter ble den apostoliske prosessen formelt introdusert den 9. juli 1859 under den salige pave Pius IX (1846-78), noe som ga ham tittelen Servus Dei («Guds tjener»). Det ble åpnet to lokale prosesser i både hjembispedømmet Penne (setet for bispedømmet ble i 1949 overført til Pescara og navnet ble endret til bispedømmet Pescara-Penne) og i Napoli, hvor han døde.

Dekretet som godkjente hans skrifter, ble utstedt den 7. september 1871. Dekretet som anerkjente gyldigheten av informativprosessen og den apostoliske prosessen, ble utstedt den 20. september 1877. En pre-forberedende kongregasjon ble holdt i september 1884, en forberedende kongregasjon i oktober 1889 og en generalkongregasjon den 6. februar 1891. Den 21. juli 1891 ble hans heroiske dyder anerkjent av pave Leo XIII (1878-1903), og han fikk dermed tittelen Venerabilis («Ærverdig»), det første skrittet på veien mot saligkåring. Paven anbefalte ham samtidig som en skytshelgen for unge arbeidergutter, i kontrast til den hellige Aloisius Gonzagas patronat for skolegutter.

Skrinet i PescosansonescoSaligkåringsprosessen ble drevet frem av biskop Aurelio Marena (1893-1983) av Ruvo e Bitonto (1950-78). Den 7. mars 1963 undertegnet den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) dekretet fra Rituskongregasjonen som godkjente to mirakler på hans forbønn (som var kravet den gangen). I begge tilfellene ble de syke plutselig helbredet etter å ha blitt stenket med vann fra kilden Riparossa:

Instantanæ perfectæque sanationis iuvenis Donati Romano ab otite media purulenta una cum mastoidite auris dexteræ; et instantanæ perfectæque sanationis dominulæ Mariæ Di Lauro ab odenophlegmone abdominis in latere dextero et a septicopyhæmia.

En momentan og fullstendig helbredelse av den unge mannen Donato Romano for en purulent mellomørebetennelse sammen med betennelse i tinningbensknuten i høyre øre; og en momentan og fullstendig helbredelse av frøken Maria Di Lauro av en ondartet flegmonøs betennelse på høyre side av magen og blodforgiftning med pyemi.

Den 1. desember 1963, foran alle verdens biskoper samlet til Andre Vatikankonsil, saligkåret den hellige pave Paul VI (1963-78) Nuntius Sulprizio i Peterskirken og kalte ham en modell for unge arbeidstakere, for alle unge mennesker, selv de av i dag. Paven inviterte også alle troende til å gjøre ham til sin venn og «følge hans himmelske levesett på vår jordiske pilegrimsferd». Nuntius var et eksempel på troens betydning for de fattige og lidende.

Et angivelig mirakel på den salige Nuntius’ forbønn ble undersøkt på bispedømmenivå i erkebispedømmet Taranto fra 19. juni til 11. juli 2015 under ledelse av erkebiskop Filippo Santoro, før saken ble sendt til Helligkåringskongregasjonen for videre undersøkelser. Hendelsen gjaldt den unge mannen P. B. fra Taranto som kjørte raskt på sin motorsykkel da han ble utsatt for en alvorlig ulykke, ble hardt skadet og falt i koma. Han var svært hengiven til den salige Nuntius og hadde et bilde av ham i sin lommebok. En relikvie av Nuntius ble etter anmodning fra den unge mannens familie sendt fra San Domenico Soriano i Napoli og brakt til hans rom på postoperativ avdeling på sykehuset Santissima Annunziata, og faren vætet guttens panne med velsignet vann.

Nesten en uke senere ble hans foreldre tilkalt i all hast og fikk vite at sønnen var blitt bemerkelsesverdig bedre og hadde våknet fra koma, og at han ikke var i den vegetative tilstanden som man trodde. Foreldrene måtte undertegne skjemaer før legene koblet sønnen fra alt utstyr som inntil da hadde holdt ham i live. Han ble sendt for videre behandling ved Centro Risveglio Sant’Anna i Crotone i Calabria, i løpet av fire måneder fikk den unge mannen en rask og stabil bedring over tid og gjenvant alle sine livsviktige funksjoner, både nevrologiske og mentale.

Den 8. juni 2018 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente denne helbredelsen som et nytt mirakel på Nuntius’ forbønn. Dette åpnet for en snarlig helligkåring. I et konsistorium den 19. mai 2018 kunngjorde pave Frans at seks salige skulle helligkåres i Roma den 14. oktober 2018 under bispesynoden fra 3. til 28. oktober i Vatikanet. De nye hellige er pave Paul VI (1963-78), Oskar Romero (1917-80), Maria Katarina Kasper (1820-98), Frans Spinelli (1853-1913), Vincent Romano (1751-1831) og Nazaria Ignatia March Mesa (1889-1943). I et konsistorium den 19. juli 2018 kunngjorde paven at en syvende salig skulle helligkåres samtidig, nemlig Nuntius Sulprizio. De syv ble helligkåret på Petersplassen i Vatikanet den 14. oktober 2018 av pave Frans personlig. Under helligkåringen bar paven en messehagel som tilhørte pave Paul VI, og under den hadde han et cingulum (belte) som Oskar Romero bar da han ble myrdet og som fortsatt har flekker av hans blod.

Nuntius Sulprizios minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 5. mai:

Neápoli in Campánia, beáti Núntii Sulprizio, qui, órphanus, crure cárie infestáto et córpore exháusto, æquo hilaríque ánimo ómnia sústulit et ómnibus ádfuit, dolóris consórtes magnópere consolátus est et inops ínopum omnímodo sublevávit misériam.

I Napoli i Campania, den salige Nuntius Sulprizio, som var foreldreløs og led av koldbrann i et ben og en utslitt kropp, men han holdt ut alt med en rolig og munter ånd; han tok vare på alle, trøstet sine medmennesker, og til tross for sin fattigdom prøvde han å lindre de fattiges elendighet på alle måter.

Da Nuntius’ legeme ble plassert i kirken Santa Maria Avvocata i Napoli, malte kunstneren Gennaro Maldarelli (ca 1796-1858) hans portrett, som oppbevares i kirken San Domenico Soriano. Hans attributt i kunsten er en rosenkrans, men han avbildes også med krykke, ambolt og fotskade.

Allerede før han ble saligkåret, bestemte menigheten i Pescosansonesco seg for å bygge en valfartskirke for å huse hans levninger. I andre halvdel av 1800-tallet, antagelig i 1890, ble det bygd et første kapell på stedet der Nuntius Sulprizio ofte gikk for å vaske såret i vannet i Riparossa og for å be. Kapellet ble erstattet på 1990-tallet av en mye større moderne konstruksjon. Den ligger på det høyeste punktet i Pescosansonesco og inkorporerer den mirakuløse kilden i Riparossa. Klippen der fungerer som bakgrunn for alteret i kirken. Det sekskantede kirkerommet er høyt og imponerende. Relikvier av den salige ligger i et hulrom i plaststatuen av ham i et gyllent bronseskrin. Før 1965, da en del av hans relikvier kom til helligdommen, ble et maleri av den unge Nuntius brukt i prosesjoner.

Legenden vil ha det til at under et jordskjelv var skrinet flyttet fra der hvor det var blitt plassert, og på dette stedet falt det ned en stor steinblokk. I en ving i denne helligdommen er det en vegg full av krykker som tilhørte gutter som hadde kommet inn med dem, men forlot stedet uten dem.

I 2017 ble det feiret et jubileumsår i anledning 200-årsjubileet for Nuntius’ fødsel. Blant annet ble hans relikvieskrin brakt fra helligdommen i Pescosansonesco til kirken Beata Vergine del Rosario i Via Cavour i Pescara. Derfra ble det båret i prosesjon til helligdommen for Divina Misericordia del Sacro Cuore i Pescara.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (V), Benedictines, Schauber/Schindler, Index99, MR2004, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, Abbaye Saint-Benoît, catholicsaintsguy.wordpress.com, secoloditalia.it, notiziedabruzzo.it, corrieredelmezzogiorno.corriere.it, guidasantuari.altervista.org, cristianità.it, chiesadinapoli.it, ilcristotuttoamore.blogspot.com, cinziacordesco.blogspot.com, portodimareter.blogspot.com, tabernacoli.blogspot.com, smcvdaily.blogspot.com, atempodiblog.unblog.fr - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 1. september 2000 – Oppdatert: 14. oktober 2014

av Webmaster publisert 08.07.2006, sist endret 14.10.2018 - 12:11