Den salige Oskar Romero (1917-1980)

Minnedag: 24. mars

Den salige Oskar Arnulf Romero y Galdámez (sp: Óscar Arnulfo) ble født klokken tre om morgenen den 15. august 1917 i Ciudad Barrios i departementet San Miguel i El Salvador. Hans foreldre var Santos Romero og Guadalupe de Jesús Galdámez, og han var den andre av deres åtte barn. Hans fem brødre og to søstre var Gustavo, Zaída, Rómulo, Mamerto, Arnoldo og Gaspar, samt Aminta, som døde rett etter fødselen. Den 11. mai 1919 ble han døpt inn i Den katolske kirke av p. Cecilio Morales, 21 måneder gammel. Han vokste opp i et land hvor 40% av landet ble eid av tretten familier. Kirken ble forfulgt på denne tiden og mange ble drept eller myrdet.

Helt fra barndommen var unge Oskar kjent for sin noe sky og reserverte karakter, sin kjærlighet til det enkle og sin interesse for kommunikasjon. Han kunne ofte bli funnet i en av byens to kirker når han hadde noe fritid. Syv år gammel fikk han en ukjent livstruende sykdom, men han kom seg igjen til slutt. Han begynte på en offentlig skole drevet av staten, men dens tilbud var bare første til tredje klasse. Da han var ferdig på denne skolen, fikk han privatundervisning av Anita Iglesias til han var tretten år gammel. Oskars far Santos var postmann og telegrafist og leverte brev og telegram i byen. Santos ønsket å lære sønnen et håndverk, ettersom studier i El Salvador sjelden førte til noen ansettelse, så han sendte gutten til en snekker. Der lærte han å lage dører, stoler og bord, og han viste usedvanlige ferdigheter som lærling. Han hjalp også sin far med å levere brev. Noen ganger spilte han fløyte i fritiden.

Da Oskar var tretten år gammel i 1930, besøkte en prest hans hjemby og inviterte ham til å tre inn på seminaret. Hans far var imot dette, men et år senere begynte Oskar i 1931 på gutteseminaret i San Miguel, som ble drevet av claretinerpatre. Da hans mor ble syk og det ikke fantes nok penger til å betale de medisinske utgiftene, arbeidet Oskar i en gullgruve i Potosí, ti kilometer fra Ciudad Barrios, i tre måneder. Han tjente en halv colón pr dag, som er rundt femti øre i dagens penger. Myntenheten colón ble erstattet av US-dollar i 2001. Fra gutteseminaret fikk Oskar i 1937 fortsette på det nasjonale presteseminaret San José de la Montaña i San Salvador, som ble drevet av jesuittene. Etter syv måneder der ble han sendt til Roma for å fortsette sine teologistudier på Det pavelige universitetet Gregoriana, hvor han tok en lisensiatgrad i teologi. Mens han var i Roma, brøt Andre Verdenskrig (1939-45) ut. Det var i Roma han fikk høre at hans far Santos og hans bror Rómulo var døde.

Oskar Romero ble presteviet den 4. april 1942 i det store kapellet i Collegio Pio Latino Americano i Roma, men ingen fra hans familie kunne være til stede på grunn av reiserestriksjonene under verdenskrigen. P. Romero ble værende i Italia for å ta en doktorgrad i teologi med spesialisering i asketisk teologi. Men før han var ferdig, ble han i 1943 i en alder av 26 år kalt hjem av sin biskop, og han måtte forlate sin avhandling like før den var ferdig. Han reiste hjem sammen med sin gode venn p. Valladares, som også tok en doktorgrad i Roma. På veien hjem stanset de i Spania og på Cuba, hvor de ble arrestert av politiet fordi de kom fra Benito Mussolinis Italia, og de ble plassert i en interneringsleir. Etter flere måneder i fengsel ble p. Valladares syk, og noen prester fra kongregasjonen Redemptoristene hjalp til med å få de to prestene overført til et sykehus. Derfra ble de løslatt fra kubansk varetekt og fikk tillatelse til å dra hjem, så de seilte til Mexico og derfra hjem til El Salvador.

Erkebiskop Romero, pastelltegning av J. Puig ReixachEtter hjemkomsten til El Salvador feiret han den 11. januar 1944 sin første messe i Ciudad Barrios med sin gjenlevende familie. Hans første sogn var i Anamorós i La Union, men han vendte snart tilbake til San Miguel for å ta ansvaret for bispedømmet som direktør. Han ble værende i San Miguel i over tyve år og hadde ulike embeter. Hans mor Guadalupe dro dit for å leve sammen med ham inntil sin død i 1961. P. Romero var en svært nestekjærlig og hengiven prest. Han tok ikke imot gaver som han ikke trengte for sitt personlige liv. Et eksempel var en komfortabel seng som en gruppe kvinner ga ham ved en anledning, men den ga han bort og fortsatte å bruke den enkle sengen han hadde.

Romero utførte mye forskjellig pastoralt arbeid, han besøkte fengsler, organiserte katekeseundervisning, fremmet ulike apostoliske bevegelser som Marialegionen og Ridderne av Kristus Kongen, startet en gruppe med Anonyme Alkoholikere og startet utdelingen av mat til de fattige gjennom Caritas. Han hjalp til med byggingen av San Miguels katedral og støttet andakten for Vår Frue av Freden (Nuestra Señora de la Paz). Han ble senere utnevnt til rektor for det inter-bispedømmelige seminaret i San Salvador. Han fikk et godt ry for sine fengslende og lidenskapelige prekener.

Hans offentlige liv startet den 4. april 1967, som var tyveårsdagen for hans prestevielse, da han ble utnevnt til Monsignore og sekretær for bispekonferansen i El Salvador, noe som betydde at han måtte flytte til San Salvador. Siden han ikke hadde noe sted å bo der, flyttet han inn i seminaret San José de la Montaña, som ble drevet av jesuittene. Der møtte han Rutilio Grande (1928-77), som ble hans nære venn. Han ble også direktør for erkebispedømmets avis Orientación, som ble temmelig konservativ mens han var redaktør og forsvarte det tradisjonelle magisterium i Den katolske kirke.

nullDen 25. april 1970 ble Romero utnevnt av den salige pave Paul VI (1963-78) til titularbiskop av Tambeae og hjelpebiskop for erkebiskop Luis Chávez y González av San Salvador. Han ble bispeviet den 21. juni 1970 i gymnastikkhallen på en videregående skole i San Salvador av erkebiskop Girolamo Prigione (f. 1921), titularerkebiskop av Lauriacum og apostolisk nuntius til El Salvador (1968-73), assistert av erkebiskop Luis Chávez y González (1901-87), erkebiskop av San Salvador (1938-77), og biskop Arturo Rivera Damas SDB (1923-94), titularbiskop av Legia og hjelpebiskop i San Salvador, senere erkebiskop av San Salvador (1983-94). Medkonsekratorene var altså hans forgjenger og hans etterfølger som erkebiskop av San Salvador. Hans bispemotto var Sentire cum Ecclesia (sp: Sentir con la Iglesia) («Føl med Kirken»). Han var 53 år gammel.

Romero ble kritisert for å invitere president Fidel Sánchez Hernández til seremonien. Folk mente at Romero ikke skulle synes å gi sin støtte til regjeringen når de utnyttet folket i El Salvador. Den 15. oktober 1974 ble han utnevnt til biskop av bispedømmet Santiago de María, en fattig landsens region. Få måneder senere begynte han å føle regjeringens undertrykkende politikk. Nasjonalgarden invaderte den lille landsbyen Tres Calles og myrdet fem småbønder. Biskop Romero dro til landsbyen neste dag for å trøste familiene, og deretter skrev han et brev til sin venn, president Molina, for å protestere mot drapene.

I 1975 ble biskop Romero utnevnt til konsultor for Den pavelige kommisjonen for Latin-Amerika og reiste til Roma for et møte i kommisjonen. Der skrev han et memorandum hvor han kritiserte mange prester for å være «politisert» ettersom de oppmuntret legfolket til å spille en aktiv rolle i å sørge for endringer i El Salvadors sosiale og politiske systemer. Romero anerkjente at landet hadde en regjering som var militarisert og undertrykkende, og også en grusom sosial ulikhet hvor noen få hadde alt, mens flertallet levde i elendighet, men han skrev at veien for å løse disse problemene lå i et sunt samarbeid med regjeringen.

Den 3. februar 1977 innvilget pave Paul VI avskjedssøknaden fra erkebiskop Luis Chávez y González av San Salvador av aldersgrunner, 76 år gammel, etter 38 år som erkebiskop. Samtidig utnevnte paven biskop Oskar Romero til den fjerde erkebiskop av San Salvador, nesten seksti år gammel. Han ble installert som ny erkebiskop den 22. februar 1977. Hans utnevnelse ble møtt med overraskelse og til og med forferdelse. Alle trodde at Chávez’ etterfølger ville bli hans hjelpebiskop Arturo Rivera Damas SDB. Men den konservative fløyen i Kirken og de rike familiene hadde en annen kandidat i tankene, nemlig Oskar Romero, som de trodde ville få en slutt på den profetiske og frigjørende pastorale holdningen som hadde slått rot. Og de fikk sin ønskekandidat. Mens utnevnelsen ble ønsket velkommen av regjeringen, var det mange prester som var skuffet, spesielt de prestene som åpent stilte seg på marxismens side. De «progressive» prestene fryktet at Romeros konservative ry ville virke negativt på frigjøringsteologiens engasjement for de fattige. Den 28. februar var det en demonstrasjon på Plaza Libertad i San Salvador mot valgjuks. Fordi denne demonstrasjonen ble slått ned av regjeringen, avlyste erkebiskop Romero sin høytidelige innsettelse i embetet og holdt i stedet en liten seremoni i seminaret San José de la Montaña.

En nær personlig venn av Romero var den progressive jesuittpresten Rutilio Grande SJ (1928-77), som hadde skapt selvtillitsgrupper blant de fattige landarbeiderne (campesinos) og arbeidet for deres rettigheter. Lokale landeiere så organiseringen av landarbeiderne som en trussel mot deres makt. P. Grande hadde også kritisert regjeringen for aksjoner som han betraktet som forsøk på å plage salvadoranske prester og bringe dem til taushet. Den 13. februar 1977 hadde han holdt en preken hvor han fordømte regjeringens utvisning av en kolombiansk prest, p. Bernal. Noen mener at denne handlingen hjalp til med å provosere frem det som senere skjedde. For lørdag den 12. mars 1977 kjørte p. Grande sammen med Manuel Solórzano (72) og Nelson Rutilio Lemus (16) gjennom sukkerrørfeltene nær landsbyen El Paisnal i sognet Aguilares på vei til kveldsmesse, da de alle tre ble drept av maskingeværild fra et bakhold.

nullDa erkebiskop Romero fikk høre om drapene, lot han seg kjøre til El Paisnal, hvor de tre likene var blitt lagt, og feiret rekviemmesse for dem. Etterpå tilbrakte han flere timer med å lytte til lidende lokale landarbeidere, og flere timer i bønn. Den sensurerte pressen tidde. Erkebiskop Romero sa senere: «Da jeg så på Rutilio som lå der død, tenkte jeg: «Hvis de har drept ham for det han gjorde, må også jeg gå den samme veien». Dette var tre uker etter hans innsettelse som erkebiskop. Begravelsen fant sted i katedralen dagen etter mordet foran store menneskemengder.

Neste morgen holdt han et møte med sine prester og rådgivere, og etter møtet annonserte han at han ikke ville være tilstede ved noen statlige anledninger eller møte presidenten – begge deler tradisjonelle aktiviteter i hans forgjengers lange pontifikat – inntil drapene var etterforsket. Ettersom det aldri ble foretatt noen undersøkelse, betydde denne avgjørelsen at Romero ikke var til stede ved noen statlig anledning i sine tre år som erkebiskop. I juni 1977 ble general Carlos Humberto tatt i ed som ny president. Erkebiskop Romero holdt sitt ord og deltok ikke i seremonien.

På den påfølgende søndagen avlyste Romero samtlige messer i erkebispedømmet San Salvador i protest mot mordet på p. Grande og hans ledsagere og inviterte i stedet til en messe i katedralen i San Salvador. Mer enn 150 prester avlyste også sine messer, mens mer enn 100 000 mennesker besøkte katedralen og hørte erkebiskopens preken, hvor han mante til en slutt på volden. Spenningen ga seg utslag i stenging av skoler og mangelen på katolske prester som ble invitert til å delta i styringen av landet. Som svar på mordet på p. Rutilio viste Romero en radikalisme som ikke hadde vært til stede tidligere. Han talte mot fattigdom, sosial urettferdighet, drap og tortur. Etter to år som erkebiskop av San Salvador hadde Romero mistet tretti prester, enten drept, utvist eller flyktet for å unnslippe døden. Dødsskvadronene drepte dusinvis av kateketer i basismenighetene, og mange av de troende i disse miljøene forsvant.

Den 15. oktober 1979 ble El Salvadors president Carlos Humberto Romero avsatt av en junta, Junta Revolucionaria de Gobierno, som overtok makten under en bølge av menneskerettighetsbrudd fra paramilitære høyreorienterte grupper. Flere påfølgende juntaer styrte landet til den 2. mai 1982. Voldsbølgen eskalerte og utviklet seg til Den salvadoranske borgerkrigen (1979-92). Romero kritiserte USA for å gi militærhjelp til den nye regjeringen og skrev i februar 1980 til president Jimmy Carter (1977-81) og advarte mot at økt amerikansk militær hjelp uten tvil ville øke urettferdigheten og den politiske undertrykkelsen. Men i USA var man mest opptatt av at El Salvador ville bli «et nytt Nicaragua», så Carter ignorerte Romeros oppfordringer. Samme høst tapte han presidentvalget mot Ronald Reagan (1981-89).

En dag i 1979 da erkebiskop Romero mottok en svært alvorlig dødstrussel, sa han: «Jeg vil gjerne klargjøre et punkt. Nyhetene om dødstrusler mot min person har blitt gjentatt mange ganger. Jeg ønsker å forsikre dere, og jeg ber om deres bønner om at jeg skal være trofast til løftet om at jeg ikke vil forlate mitt folk, jeg vil heller løpe den samme risikoen med dem som min tjeneste krever» (11. november 1979). Han avslo også et tilbud om gjestfrihet fra Den hellige stol.

nullSom et resultat av sitt humanitære arbeid begynte Romero å bli lagt merke til internasjonalt. I februar 1980 ble han tildelt et æresdoktorat av Universitetet i Leuven/Louvain (Löwen) i Belgia. På sin reise til Europa for å motta denne æresbevisningen, møtte han den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) og uttrykte sin bekymring over det som skjedde i sitt hjemland. Romero var en biskop som var trofast til Kirkens læreembete. I hans papirene fremgår et klart kjennskap til dokumentene fra Vatikan II, Medellin, Puebla, kirkens sosiallære generelt og andre pavelige tekster. Mange ganger ble det sagt at Romero var en tilhenger av frigjøringsteologien. En journalist spurte ham: «Er du enig med frigjøringsteologien?» Romero svarte: «Ja, selvfølgelig. Men det finnes to frigjøringsteologier. Den ene ser frigjøring bare som materiell frigjøring. Den andre er den til pave Paul VI. Jeg er med Paul VI».

Romero bygde opp en enorm tilhengerskare i El Salvador, hovedsakelig gjennom kringkastingen av hans ukentlige prekener over hele landet. I disse prekenene listet han hver søndag opp forsvinninger, tortur, mord og mye mer. Disse ble fulgt av en time lang tale på radio dagen etter. Det ble beregnet at disse sendingene hadde de høyeste lyttertallene blant alle programmer i landet. Hans erkebispedømmelige ukeavis Orientación brakte lister over tilfeller av tortur og undertrykkelse hver uke. Romero holdt sin siste søndagspreken den 23. mars 1980. Der sa han blant annet:

«Hver uke går jeg rundt i landet og lytter til skrikene fra folket i deres smerte av så mange forbrytelser og deres skam over så mye vold. Hver uke ber jeg Herren om å gi meg de rette ordene for å trøste, fordømme og oppfordre til bot (…) I dag gjennomlever El Salvador sitt eget ʽexodus’. I dag går vi til vår frigjøring gjennom en ørken strødd med døde og hvor pinsler og smerte knuser oss. (…) Jeg vil gjerne komme med en spesiell appell til mennene i hæren, og spesielt til nasjonalgardens, politiets og de militæres rekker. Brødre, dere kommer fra vårt eget folk. Dere dreper deres egne brødre småbøndene, når enhver menneskelig ordre om å drepe må underlegges Guds lov som sier: ʽDu skal ikke slå i hjel’. Ingen soldat er forpliktet til å adlyde en ordre som er imot Guds lov. Ingen må adlyde en umoralsk lov. Det er på høy tid at dere får tilbake deres samvittighet og adlyder den i stedt for en syndig ordre. (…) I Guds navn, i navnet til dette lidende folket hvis skrik stiger opp mot himmelen, høyere for hver dag, bønnfaller jeg dere, trygler jeg dere, beordrer jeg dere i Guds navn: Stopp undertrykkelsen!»

Oskar Romero skuttMandag den 24. mars 1980 ble den 62-årige erkebiskop Oskar Romero skutt mens han feiret messe i et lite kapell i et hospital ved navn La Divina Providencia («Det guddommelige Forsyn»). Det skjedde rett etter en preken hvor han hadde oppfordret salvadoranske soldater til som kristne å adlyde Guds høyere ordrer og slutte med å gjennomføre regjeringens undertrykkelse og krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter. Da han hadde fullført prekenen, gikk Romero til midten av alteret for å forberede messeofferet, da en bevæpnet mann kom inn bakerst i kapellet og skjøt erkebiskopen med et enkelt skudd i hodet. Det skjedde klokken 18.25.

Den 30. mars 1980 ble Romero gravlagt i sin katedral (Catedral Metropolitana de San Salvador) med mer enn 250 000 sørgende fra hele verden til stede. I begravelsen talte kardinal Ernesto Corripio Ahumada (1919-2008), erkebiskop av Mexico By og primas for Mexico, som personlig delegat fra pave Johannes Paul II, og han roste Romero som en «høyt elsket fredsskapende Guds mann» og erklærte at «hans blod vil gi frukt til brorskap, kjærlighet og fred». Under begravelsen ble mellom tretti og femti mennesker drept av eksplosjoner og geværild eller ble trampet ned av flyktende mennesker. Vitner hevdet at hærens skarpskyttere skjøt fra taket på Nasjonalpalasset. Imens ble Romero gravlagt i krypten under katedralens kor.

nullMordet på erkebiskop Romero vakte betydelig oppmerksomhet over hele verden. Ingen ble noen sinne straffet for det. Ingen personer eller organisasjoner tilsto mordet eller tok æren for det, og ingen har noensinne stått frem og påstått at de hadde innsideinformasjon om ugjerningen. Svært mange tror at morderne var medlemmer av en dødsskvadron ledet av tidligere major Roberto D’Aubuisson. Etter borgerkrigens slutt etablerte FN «Sannhetskommisjonen for El Salvador» (sp: Comisión de la Verdad para El Salvador) for å undersøke og rapportere om brudd på menneskerettighetene under borgerkrigen i El Salvador (1980-92), inkludert mordet på Oskar Romero. Undersøkelsen konkluderte med at Roberto D’Aubuisson, grunnlegger av «Den nasjonale republikanske allianse» (ARENA), ga ordre til den tidligere kaptein Saravia om å myrde Romero. D’Aubuisson hadde vært medlem av den salvadoranske militære etterretningen og hadde kommandoen over dødsskvadroner. De samme soldatene prøvde også å drepe dommer Atilio Ramírez Amaya «for å hindre undersøkelse av saken».

En nonne tar et siste farvel med den drepte erkebiskopen Oscar Romero. Foto: Anonym, ApDen 20. februar 1992 døde D’Aubuisson av kreft i spiserøret, 47 år gammel. Han ble aldri stilt for retten for noen av sine påståtte forbrytelser. I 1986 rapporterte den tidligere amerikanske ambassadøren Robert White til Kongressen at «det var tilstrekkelig bevis» til å dømme D’Aubuisson for å ha planlagt og gitt ordre til mordet på erkebiskop. Han beskrev D’Aubuisson som en patologisk morder så tidlig som i hans kampanje for å bli president i El Salvador i 1984. I april 2010 fortalte den tidligere kapteinen Alvaro Saravia, som har innrømmet involvering i mordet på Romero, i et intervju med den salvadoranske avisen El Faro at D’Aubuisson hadde gitt grønt lys for å drepe erkebiskopen.

Under sitt første besøk til El Salvador i 1983, gikk pave Johannes Paul II inn i katedralen i San Salvador og ba ved Romeros grav, til tross for opposisjon fra regjeringen og fra enkelte innen Kirken. Den 24. mars 2010, trettiårsdagen for Romeros død, ga El Salvadors president Mauricio Funes en offisiell statlig unnskyldning for mordet på Romero. Foran Romeros familie, representanter for Den katolske kirke, diplomater og regjeringstjenestemenn sa Funes at de som var involvert i drapet, «dessverre handlet med beskyttelse, samarbeid eller deltakelse av statlige agenter». Den 22. mars 2011 besøkte president Barack Obama Romeros grav under et offisielt besøk til El Salvador.

Romeros død ble tolket med mange retoriske ord, for eksempel av en journalist fra Guatemala: «Hvis de dreper meg, vil jeg stå opp igjen i det salvadoranske folk, mitt blod vil være frihetens frø og min død vil være for frigjøringen av mitt folk». Disse setningene gjentas ustanselig på plakater og i manifester, men aldri av nære venner av den myrdede erkebiskopen, for de tvilte på disse ordene, som er selve hjertet i den ideologiske myten om Romero som folkets profet og en Messias av politisk bakgrunn. Alt dette får en til å tro at disse ordene er oppdiktet.

I 1990, ti år etter mordet, utnevnte den sittende erkebiskopen av San Salvador (1983-94) og Romeros etterfølger, Arturo Rivera (1923-94), en postulator for å forberede dokumentasjon for en salig- og helligkåringsprosess for Oskar Romero. Dokumentene ble formelt akseptert av pave Johannes Paul II og Helligkåringskongregasjonen i 1997, og Romero fikk da tittelen «Guds tjener». Prosessen fortsatte med videre undersøkelser av Romeros heroisme og martyrium, men konklusjonen var åpen. Hvis undersøkelsene konkluderte med at Romero var en martyr «av hat til troen», ville ingenting stå i veien for hans saligkåring. Men hvis den endte med en anerkjennelse av hans «heroiske dyder», måtte et mirakel tilskrives Romero før han kunne saligkåres.

Den hellige pave Johannes Paul II ber ved graven til erkebiskop Oscar Romero i katedralen i San Salvador under sitt besøk i 1983. (CNS/Catholic Press Photo/Giancarlo Giuliani)Mange har ment og uttalt at de to «reaksjonære» pavene Johannes Paul II (1978-2005) og Benedikt XVI (2005-13) var motstandere av en saligkåring av Romero og gjorde alt de kunne for å blokkere prosessen. Men sakens postulator, erkebiskop Vincenzo Paglia, president for Det pavelige rådet for familien, avkrefter dette. Pave Johannes Paul II ble dypt rystet da han fikk høre om mordet på Romero, sier Paglia. To år etter Romeros døde sa paven til ham under en felles frokost: «Romero tilhører oss, han tilhører Kirken».

Pave Johannes Paul II ble dypt rystet da han fikk høre om mordet på Romero, sier Paglia. To år etter Romeros døde sa paven til ham under en felles frokost: «Romero tilhører oss, han tilhører Kirken». Paglia sier at «pave Johannes Paul II alltid var overbevist om Romeros hellighet. Under sin reise til El Salvador i 1983 ba han lenge ved Romeros grav. Og i Det hellige år 2000 lot paven til og med hans navn tilføye i det liturgiske heftet for minnefeiringen for Martyrene fra det tyvende århundre. Han hadde bemerket at Romero manglet i listen over de nye martyrene».

Foto som sto i El País den 7. november 2009 sammen med en opplysning om at staten El Salvador anerkjente sitt ansvar for forbrytelsenRomeros sak lå an til å bli avsluttet i 2005, men pave Johannes Paul IIs død gjorde at den stanset mer eller mindre opp i likhet med de andre salig- og helligkåringssakene. Noen mente at den nye paven Benedikt XVI (2005-13) stanset saken på grunn av at Romero var nært knyttet til frigjøringsteologibevegelsen, uten å være direkte involvert i den. Men dette er ikke riktig, for Vatikanet stadfestet allerede i 2005 rettroenheten i Romeros teologi. Også pave Benedikt XVI var grunnleggende en tilhenger av Romero, mener Paglia: «Han studerte saken nøye mens han ennå var prefekt i Troslærekongregasjonen og kjente hans skrifter. Han var overbevist om at Romero ikke var noen frigjøringsteolog i marxistisk betydning». Pave Benedikt XVI sa allerede ved sitt besøk i Brasil i 2007 at for ham var «Romero en salig». Paglia mener at saken ikke var blokkert så lenge på grunn av innholdet, men snarere av opportune grunner. Pave Benedikt sa til ham under en audiens den 20. desember 2012: «Nå har øyeblikket kommet til å videreføre saken».

Dermed ble saken frigitt fra blokkering den 20. desember 2012 av pave Benedikt XVI, bare noen måner før han abdiserte. I 2013 sa daværende erkebiskop (nå kardinal) Gerhard Ludwig Müller, prefekt for Troslærekongregasjonen, at hans kongregasjon hadde gitt grønt lys for å føre saken videre.

Problemet hadde bestått i «at Romero i El Salvador ikke bare hadde venner, men også mange fiender. Han ble bakvasket, og disse informasjonene kom også til Vatikanet». Kort etter at saligkåringsprosessen ble åpnet på bispedømmenivå i 1997, hadde noen kardinaler fra Latin-Amerika og fra Vatikanet blokkert prosessen. De forlangte at saken skulle overlates til Troslærekongregasjonen på grunn av teologiske uoverensstemmelser. Deretter begynte en vanskelig vei. Blant de skarpeste kritikerne av en saligkåring for den salvadoranske erkebiskopen var den kolombianske kuriekardinalen Alfonso Lopez Trujillo (1935-2008).

br. Robert Lentz OFM (f. 1946): Moderne ikon av Oskar RomeroDen 18. august 2014 snakket pave Frans med journalister på flyet hjem fra hans besøk i Korea og fikk da spørsmål om Romero. Han sa da at saligkåringsprosessen hadde vært blokkert i Troslærekongregasjonen «av forsiktighetshensyn», men at blokkeringen nå var hevet. Videre slo paven fast at det ikke fantes noen doktrinære problemer og at det var svært viktig at saligkåringen blir foretatt raskt. Han selv ønsket seg ut av denne prosessen en teologisk avklaring om et martyrium kan begrunnes både ut fra trosbekjennelsen og ut fra Jesu påbud om nestekjærlighet.

Det var derfor et helt annet spørsmål enn teologisk rettroenhet som lå bak forsinkelsen, nemlig martyriets vesen. Problemet for Roma var åpenbart at Romero ble myrdet av katolikker, altså av mennesker av samme tro som ham selv. Vanligvis har martyrer blitt drept av mennesker med en annen tro, som muslimer, protestanter, nazister eller kommunister. Martyrer blir normalt ikke skapt av katolikker, men av «den andre siden». Så kontroversen handlet først og fremst om mordet på Romero skjedde utelukkende «av hat til troen» (in odium fidei), som er kravet for et martyrium, eller om det var influert av politikk eller av hans åpne kritikk av regimet under borgerkrigen.

Fra galleriet med Det tyvende århundrets martyrer på Westminster Abbey i LondonImens har katolikker i El Salvador ofte referert til ham som «San Romero». Selv utenfor katolisismen æres Romero, og han er en av de ti martyrene fra Det tyvende århundre som er avbildet i statuer over den store vestporten i Westminster Abbey i London. De ti er: Den hellige Maximilian Kolbe (katolsk), Manche Masemola (anglikansk), Janani Luwum (anglikansk), Mor Elisabeth Romanova (russisk-ortodoks), dr Martin Luther King (baptist), erkebiskop Óscar Romero (katolsk), pastor Dietrich Bonhoeffer (luthersk), Esther John (anglikansk), Lucian Tapiedi (anglikansk) og Wang Zhiming (anglikansk). Den amerikanske br. Robert Lentz OFM (f. 1946) har malt et nå berømt «ikon» av erkebiskop Romero basert på tradisjonell kirkelig ikonografi, men med nye elementer. For eksempel er de tradisjonelle englene erstattet av militære helikoptre over røde tak. FN har erklært Romeros dødsdag 24. mars til «Internasjonal dag for retten til sannhet om alvorlige brudd på menneskerettighetene og for ofrenes verdighet», til minne om hans martyrium.

nullEl Salvadors tidligere president, den venstreorienterte Mauricio Funes (2009-14), har bedt ved Romeros grav og ga i 2013 pave Frans et relikvar med et blodstenket stykke av messeklærne Romero bar da han ble myrdet.

I november 2014 skrev avisen La Pagina at saligkåringen av Oskar Romero om praktisk mulig vil skje allerede i 2015. Med henvisning til frigjøringsteologen og jesuitten Jon Sobrino skriver avisen at pave Frans samme uke hadde forsikret erkebiskop José Luis Escobar Alas av San Salvador om dette. Den 3. februar 2015 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente Romeros død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig».

Ved avslutningen av generalforsamlingen i Caritas Internationalis, Caritas-nettverket med rundt 165 medlemsorganisasjoner verden over, i Vatikanet den 17. mai 2015, ble det kunngjort at Oskar Romero blir skytshelgen for Caritas Internationalis. I begynnelsen av mars mottok den daværende presidenten for Caritas Internationalis, kardinal Oscar Andres Rodriguez Maradiaga, menneskerettighetsprisen «Oscar Romero» som deles ut av universitetet i Dayton i delstaten Ohio i USA. Under utdelingen sa han at Romero er en av dem som har inspirert Caritas’ arbeid i størst grad.

nullVed saligkåringen på plassen El Salvador del Mundo den 23. mai 2015 var det nesten 300 000 mennesker til stede. Seremonien ble overført til storskjermer i mange deler av landet, og i tillegg hadde Vatikanet leid plass på to satellitter for en verdensomfattende overføring av messen og sørget for en oversettelse til flere språk. Feiringen ble ledet av prefekten for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet, kardinal Angelo Amato SDB, og kurieerkebiskop Vincenzo Paglia, sakens postulator.

Regjeringen i El Salvador hadde invitert alle statsledere i Latin-Amerika til seremonien. Ifølge opplysninger fra regjeringen hadde følgende bekreftet sitt nærvær: Presidentene Rafael Correa av Ecuador, Orlando Hernández av Honduras, Juan Carlos Varela av Panama, visepresident Helio Fallas av Costa Rica og statsminister Dean Barrow av Belize samt delegasjoner fra Mexico, USA, Brasil, Chile, Columbia, Italia, Nicaragua og Uruguay. Fra Venezuela var det ennå ikke kommet noe svar.

Også utallige geistlige var kommet til San Salvador for saligkåringen av Monseñor Romero, som martyrbiskopen kalles i sitt hjemland. Ved siden av kardinalene Oscar Rodriguez Maradiaga (Honduras), Leopoldo Brenes (Nicaragua), Jose Luis Lacunza (Panama) og Jaime Ortega (Cuba) kunne eventuelt to kardinaler fra USA komme til El Salvador, opplyste organisatorene dagen før. I tillegg hadde femten erkebiskoper og rundt hundre biskoper tilsagt sitt nærvær.

Oscar_Romero_grav

Etter den offisielle opplesningen av saligkåringsdekretet ble et enormt portrett av Romero avduket. Åtte geistlige bar et glasskrin med Romeros blodflekkete skjorte over plassen, den skjorten han bar under messeklærne da han ble myrdet og som nå er en relikvie. Musikalsk ble den store saligkåringsmessen omrammet av et kor med medlemmer fra hele El Salvador, som blant annet fremførte et tonesatt dikt av forfatteren Francisco Andreas Escobar, som døde i 2010 og som skrev diktet umiddelbart etter mordet på Romero. «Hyrde, du som selv var et lam og et beundringsverdig eksempel i troen, måtte Gud motta din død og ditt blods offer», heter det i teksten. Melodien er komponert av Salvador Marroquín, som dirigerte koret.

Fredag og lørdag, dagen før og selve dagen for saligkåringen, var erklært som fridager av regjeringen etter anmodning fra Den katolske kirke, for at så mange som mulig skulle få anledning til å delta i seremonien. Sikkerhetsoppbudet var massivt, og 2 000 politifolk og 1 700 soldater deltok sammen med til sammen 45 000 medlemmer av sivilforsvaret, brannvesenet, Røde kors og andre organisasjoner. Allerede fredag kveld ble rundt et dusin gater i sentrum av San Salvadors sperret for bilkjøring. Fredag ettermiddag gikk en stor prosesjon fra katedralen i hovedstaden til plassen for saligkåringen, hvor mange troende overnattet i det fri. På kvelden var det planlagt en messe med den honduranske kardinal Rodriguez. Deretter fant det sted en bønnevake frem til 05.00.

Romero tilhører dermed en gruppe moderne martyrer som Kirken har saligkåret og noen til og med allerede helligkåret. Han nevnes i samme åndedrag som den hellige p. Maximilian Kolbe (1894-1941), som ble myrdet i Auschwitz, eller den salige katolske presten Giuseppe Puglisi (1937-93) som ble skutt av mafiaen på Sicilia. Vi kan også tenke på to andre helgener som ble myrdet ved alteret, nemlig de hellige Stanislas av Kraków (ca 1030-79) og Thomas Becket av Canterbury (1118-70). For få måneder siden ble det også åpnet en prosess for Romeros venn p. Rutilio Grande.

Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, en.wikipedia.org, catholic-hierarchy.org, romeroes.com, newsaints.faithweb.com, cafod.org.uk, thetablet.co.uk, catholicherald.co.uk, Kathpress - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 23. mai 2015

av Per Einar Odden publisert 23.05.2015, sist endret 24.03.2018 - 17:28