Pinsedag

Pinsedag: Maler fra Regensburg (c) Artothek Ved etableringen av de 50 påskedagene på 300-tallet var den 50. dagen ikke noe annet enn den høytidelige avslutningen av påsketiden. Allerede navnet Pentecoste - femtiende dag - viser til påsketidens sju uker, med sju ganger sju dager. Pinsedag inntar en særstilling som dåpsdag for de som på grunn av sykdom eller lignende var forhindret fra å bli døpt påskenatt. Kanskje ligger det en svak erindring om pinsens dåpsdag i den skikken som finnes i mange bispedømmer som i pinsen holder en stor valfart til domkirken, hvor fermingens hellige sakrament blir tildelt. Det sør-italienske navnet Pasqua rossa minner ennå om enheten mellom påske og pinse.

Først mot slutten av 300-tallet utviklet pinsen seg til en egen fest for den Hellige Ånds komme. Den galliske kvinnelige pilegrimen Egeria forteller ca 390 fra Jerusalem at etter nattevåken fant den egentlige pinsefeiring sted i Sionskirken. Man besøkte også stedene for pinsens begivenheter, og her ble tekstene fra Den hellige skrift om den Hellige Ånds komme lest. Pinsen var klart fokusert på den Hellige Ånds sendelse gjennom Kristus.

Men først i senmiddelalderen ble pinsen skilt ut og gjort selvstendig. Deretter var i lang tid julen Faderens fest, påsken Sønnens fest og pinsen den Hellige Ånds fest. Kirken feirer denne festen som sin fødselsdag. Med i liturgien er fortsatt «Den gylne Sekvens» av Stephen Langton (d. 1228): Veni Sanctae Spiritus. Også den røde messefargen er bevart. I år 455 beleiret vandalene Roma i pinsen. Tekstene derfra er fortsatt bevart, de taler om fred og om den fiendtlige trussel.

Pinsen er en kristen fest med åpenbare forbindelser til den jødiske festen som markerte avslutningen av innhøstingen. I alle fall i Qumran-samfunnet, og muligens ellers blant jødene, ble denne festen betraktet som festen for fornyelse av pakten og minnet om mottakelsen av de ti bud på Sinaifjellet.

Den hellige pave Callistus I (217-22) innførte med et dekret Quatuor Tempora, tamperdagene, en fastetid den første uken av mars, juni, september og desember. I disse ukene ble onsdag, fredag og lørdag gjort til særskilte bots- og fastedager, med faste fra korn, vin og olje. Disse dagene var oppstått uavhengig av påskeliturgien, og det første årtusenet var sommerens tamperdager ikke nøyaktig fiksert. Da pinsen ble frigjort fra påsken, kunne den også danne en egen festkrets, som begynner med pinseoktaven. I 1078 la den hellige pave Gregor VII sommerens tamperdager, som takker for den første høsten, nettopp til pinseoktaven.

Nyordningen av kalenderen i 1969 innførte igjen den opprinnelige sammenhengen mellom påsken og pinsen og avskaffet både pinseoktaven og tamperdagene. Sistnevnte kunne opprettholdes av de enkelte bispekonferansene. I Tyskland, Østerrike og noen kantoner i Sveits ble sommerens tamperdager lagt til de siste åtte dagene av påsketiden.

Etter nyordningen av kirkeåret skal ukedagene etter Kristi Himmelfartsdag til lørdag før pinse tjene som forberedelse til pinsefesten. Apostlenes gjerninger forteller at apostlene «sammen med noen kvinner - blant dem Maria, Jesu mor - og dertil Jesu brødre» (Apg 1,14) fra Kristi Himmelfart tilbrakte 9 dager i bønn. Denne tiden kalles derfor Pinsenovenen. I mange menigheter blir denne tiden til en bønn om enhet mellom de kristne som går tilbake til Kristi befaling.

Pinsen er festen for Kirken grunnleggelse og vigsling, da Den Hellige Ånd kom fra himmelen og inn i salen hvor apostlene og Maria var sammen i bønn, og skrev Kristi lov, nådens og kjærlighetens lov, inn i hjertene på hver enkelt. Fulle av denne lovs kraft skulle de gå ut og forkynne den for hedningene. Og som Den Hellige Ånd steg ned til apostlene, så kommer han til hver enkelt av oss i fermingens sakrament.

Kilder: Schnitzler, Schauber/Schindler, Walsh, Ordo for St. Olavs domkirke i Oslo - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden - Sist oppdatert: 1999-10-13 20:37

av Webmaster publisert 13.10.1999, sist endret 04.04.2014 - 15:57