Den hellige Paulinus av Nola (353-431)

Minnedag: 22. juni

Skytshelgen for møllere, for Nola og Regensburg

Den hellige Paulinus (egentlig Pontius Meropius Anicius Paulinus) (it: Paolino) ble født i år 353 (eller 354) i Burdigala i Gallia, nå Bordeaux i Aquitania i Frankrike. Han tilhørte en rik kristen romersk senatorfamilie; hans far var på den tiden pretorianerprefekt (Praefectus praetorio) for Gallia og eide store eiendommer i Italia, Spania og Aquitania. Paulinus' lærer i diktekunst og retorikk var professoren og poeten Ausonius (ca 310-ca 394), som fattet stor interesse for sin elev både den gang og siden. Ausonius underviste ham til han var femten år gammel, og da dro han til universitetet i Bordeaux for å studere romerrett, poesi, retorikk, naturvitenskap og platonsk filosofi. Paulinus ble deretter en suksessrik og fremtredende advokat og hadde mange offentlige verv, blant dem trolig som prefekt av Nye Epirus. Han reiste vidt omkring i Gallia, Italia og Spania.

Da Paulinus var 24 år gammel, døde hans far, og han arvet en enorm formue. Likevel fortsatte han å leve i beskjedenhet, selv om han ikke var tiltrukket av et religiøst liv. I 378, da han var 25 år gammel, utnevnte keiser Gratian (375-83) ham til romersk senator for å fylle en ikke utløpt periode som romersk konsul (consul suffectus). I 379 (381?) ble han utnevnt til stattholder (consularis) i den italienske regionen Campania i Sør-Italia og bosatte seg i Nola i Campania, ikke langt fra Napoli. Han var åpenbart fullstendig blottet for forfengelighet og brydde seg lite om titler.

Hans første år i Nola skulle bli avgjørende. På festen for den hellige presten Felix av Nola, Campanias skytshelgen, så han flere syke mennesker bli helbredet ved den helliges grav, og slik begynte hans livslange engasjement for Felix' kult. Dette var hans egentlige omvendelse til kristendommen, og han ofret sitt første skjegg til Felix.

I 378 hadde visigoterne vunnet sin store seier ved Hadrianopel, som skulle bety begynnelsen til slutten for det romerske verdensherredømmet. Romerne ble tilført et sviende nederlag, og av deres hær på 60.000 mann skal bare en tredjedel ha sluppet unna. Keiser Valens (364-78) ble selv drept, og katastrofen gjorde et dypt inntrykk på samtiden. Preget av denne hendelsen og av sin omvendelse trakk Paulinus seg tilbake fra statlig tjeneste og vendte tilbake til sin mor i Frankrike.

Han dro til Spania og kom tilbake med den viljesterke spanske kristne kvinnen Therasia, som var nesten like rik som ham selv og som han giftet seg med i 385. Mange menn som senere skulle bli helgener, var Guds redskaper som førte ham til dåpen: de hellige Martin av Tours (ca 316-397), Ambrosius av Milano (ca 339-397), Augustin av Hippo (354-430), Victricius av Rouen (ca 330-ca 407), Hieronymus (ca 342-420), Amandus av Bordeaux (d. ca 431) og kirkehistorikeren Sulpicius Severus (ca 363-ca 425), som ikke regnes som helgen, selv om han i flere århundrer sto i Martyrologium Romanum og som ofte blandes sammen med den hellige biskop Sulpicius Severus av Bourges (d. 591).

Martin av Tours helbredet på mirakuløst vis hans øyelidelse. Han hadde religiøse samtaler med Victricius Amandus og med sin venn Sulpicius Severus, som ble omvendt omtrent på samme tid. Fremfor alt var det Ambrosius' prekener som til slutt fikk ham til å sette seg selv under hans instruksjon. Muligens hjalp Augustins omvendelse og dåp to år før sin egen til med å bevege hans stridige vilje. Hustruen Therasias bønner og fortjenester var heller ikke uten effekt. Han skrev senere at ved at han giftet seg med henne, vant Gud to sjeler, for «gjennom kvinnens fortjenester kompenserte Han for mannens nøling».

I Aquitania møtte han den hellige biskop Delfinus av Bordeaux, Amandus' forgjenger på bispestolen, som døpte Paulinus, hans bror og vennen Sulpicius Severus rundt 389. På Paulinus' tid var overklassen for en stor del kristnet, men ikke spesielt praktiserende, og den gangen var det vanlig å vente lenge med dåpen.

Men Paulinus var kommet i alvorlige vanskeligheter, for han var blitt truet med en anklage for å ha drept sin bror, så like etter flyttet ekteparet til Therasias eiendommer i Spania. Paulinus solgte sine eiendommer i Gallia og delte ut pengene blant de fattige og til sine slaver. Hans gamle lærer prøvde å få ham fra dette, og hans hedenske venner så det som et svik mot imperiet på et kritisk tidspunkt. Men Therasia støttet ham, og hun viste dette ved å selge sine egne eiendommer da de kom til Spania og brukte fortjenesten til å kjøpe fri slaver og folk som var havnet i gjeld.

I Spania fikk de i 392 sitt eneste barn, sønnen Celsus, men han døde like etter sin dåp, åtte dager etter fødselen. Paulinus fikk sin lille sønn gravlagt nær legemene til de hellige barnemartyrene Justus og Pastor (d. 304) i Alcalá. Paulinus trodde at sønnens død kunne skyldes Therasias fysiske tilstand og at det ville være en barmhjertig gjerning å avstå fra sine rettigheter som ektemann. Derfor avla de begge kyskhetsløfter og levde sammen som bror og søster resten av sine liv.

Luis Borassa (1350-1424): San Paolino (1414), Det biskoppelige museet i Vich (nå Vic) i Katalonia

Etter sønnens død solgte de noe av sin eiendom, og ved siden av at de ga mye til Kirken, brukte de mye av utbyttet til å avhjelpe nød blant de fattige. Det fikk den utilsiktede følge at folket i Barcelona krevde at Paulinus måtte bli presteviet (det var ikke noe krav om sølibat for prester på den tiden), og de bar ham fysisk til biskopen og tryglet ham om dette. Biskop Lampius av Barcelona presteviet ham juledag 394 – temmelig irregulært, siden han ennå ikke var diakon. Paulinus gikk med på å bli presteviet på den betingelse at han ikke ble knyttet til noen menighet eller noe bispedømme.

Men om folket i Barcelona hadde håpet å få beholde ham hos seg, ble de skuffet. Paulinus solgte det meste av sine eiendommer i Aquitania til tross for slektningenes sterke protester, og han ga det meste av formuen til de fattige. Men han hadde fremdeles noen eiendommer i Italia, og dit flyttet han sammen med hustruen. De ble ønsket varmt velkommen i Milano av Ambrosius, som lærte opp Paulinus i pliktene som prest.

Fra Milano dro Paulinus og Therasia til Roma, men der fikk de en heller kjølig mottakelse av den hellige pave Siricius (384-99) og hans presteskap. Dette kan ha vært på grunn av den ukanoniske naturen av Paulinus' ordinasjon, men pave Siricius hadde også åtte år tidligere, i et brev til biskop Himerius av Tarragona, foreskrevet syv forskrifter mot gifte prester.1 Kjøligheten kunne naturligvis også ha vært på grunn av Paulinus' vennskap med Hieronymus, som i 384 hadde stilt opp som pavekandidat mot Siricius, men han tapte og ble forvist fra Roma. Den skuffede Hieronymus beskrev paven som et enfoldig menneske, troskyldig og lettlurt, mens Paulinus klagde over hans hovmodige utilnærmelighet.

Paulinus og hustruen Therasia bosatte seg til slutt i 395 ved Felix' grav i Cimitile ved Nola, hvor de hadde eiendommer. Som guvernør hadde Paulinus utvidet veien til Cimitile og bygd en residens for reisende der, og det var dit de nå trakk seg tilbake. Paulinus kunne se at imperiet var i ferd med å falle fra hverandre fra innsiden og fra utsiden, og at Den katolske Kirke var den eneste institusjonen som hadde noen vitalitet, og han valgte å knytte seg til Kristi uovervinnelige kongedømme. Paulinus brukte sin formue på å ta seg av trengende pilegrimer og betale gjeld for insolvente. Første etasje i deres hus ble gjort om til et gjestehus for pilegrimer, skyldnere og andre, og der bodde også Therasia.

I husets andre etasje bodde Paulinus sammen med noen få medhjelpere. Denne kommuniteten førte en slags semi-monastisk munketilværelse (fraternitas monacha), med strenge regler for stillhet og faste, en diett som for det meste besto av grønnsaker, de barberte sine hoder, bar hårskjorte med et taubelte, sov på gulvet og påla seg selv strenge botsøvelser. De feiret gudstjenestene i kirken og resiterte officiet hver dag, de studerte, sørget for de nødlidende og mottok besøkende. Therasia var husholderske for den lille kommuniteten, som var et av de første monastiske sentrene i vesten etter eksempel av Martin av Tours, hundre år før den hellige Benedikt av Nursia. I 394 skrev Augustin til dem med beundring for Therasias eksempel. Ambrosius priste deres handlinger i sin trettiende epistel til Sabinus.

Rinaldini di Napoli: San Paolino vescovo di Nola (1800-t), litografi i Biblioteca Bertarelli i Milano

Her skrev Paulinus sine dikt og korresponderte med mange fremtredende kristne fra sin tid, blant annet den hellige pave Anastasius I (399-401) og Augustin av Hippo, Ambrosius av Milano, Hieronymus, Victricius av Rouen, Martin av Tours og Sulpicius Severus, Martins biograf. Augustins «Om omsorgen for de døde» ble skrevet som et svar på et spørsmål fra Paulinus. Han var en venn av både Hieronymus og Rufinus, men han ville ikke ta side i deres voldsomme disputt. Han fremmet Martin av Tours' ry i Sør-Italia, men han sto også i forbindelse med den lerinske krets, for eksempel med de hellige Honoratus av Arles (ca 350-ca 429) og Eucherius av Lyon (d. ca 449).

Blant de besøkende i gjestehuset var den hellige Niketas av Remesiana (ca 335-ca 414) (som muligens skrev Te Deum), som to ganger forlot sin ville fjellregion for å bo der, og Paulinus setter ham i sine skrifter høyt som poet og evangelist som «temmet de ville innbyggerne i et frossent land». Andre som besøkte ham, var den hellige Melania den Eldre (ca 342-410), en svært rik patrisierkvinne, kom dit og det samme gjorde hennes sønnedatter, den hellige Melania den Yngre (ca 383-439), sammen med sin mann, den hellige Pinian (ca 380-432). Paulinus bygde også en kirke i Fondi og en høyst velkommen akvedukt i Nola.

Mange pilegrimer kom til graven til den hellige presten Felix av Nola i Cimitile, rundt seks kilometer fra selve byen Nola. Da Paulinus flyttet til området, fantes det allerede tre Felix-kirker til Felix' ære i Nola og Cimitile, og rundt Felix' grav var det allerede gruppert tre små basilikaer og et lite kapell. Men den eksisterende basilikaen over Felix' grav var alt for liten til å huse de store menneskemengdene som daglig kom for å be ved graven, så i år 400 begynte Paulinus byggingen av en ny stor basilika med sidebygninger i tilknytning til den gamle, og den sto ferdig i 403. På denne måten kunne de troende være til stede i den nye basilikaen ved seremoniene som ble feiret i den gamle. Alle veggene i denne kirken er dekorert med veggmalerier med scener fra Det gamle Testamentet, som Paulinus håpet ville hjelpe til å holde folk i ro og orden. I kirkens apsis var det en mosaikk som fremstilte Den hellige Treenighet, og av den ble det funnet noen rester i 1512. Senere ble det også bygd en femte kirke for Felix i Nola.

Takket være Paulinus ble det i Cimitile også bygd fire mindre basilikaer: for De hellige martyrer (Santi Martiri), den hellige Stefan (egentlig viet protomartyrene Stefan og Laurentius, også kalt Vergine Incoronata), den hellige apostelen Thomas (også kalt Apostelbasilikaen) og den hellige Johannes (viet til Johannes Døperen og evangelisten Johannes). På 1500-tallet ble Paulinus' nye basilika inkorporert i Johannes-basilikaen, og i 1789 ble det også bygd en sognekirke på ruinene av den gamle og som den viet til San Felice in Pincis.

Paulinus tjente som dørvokter ved kirken som var viet til Felix, og han samlet informasjoner om helgenen fra Kirkens menn og fra pilegrimer. Paulinus skrev mellom 395 og 409 fjorten årlige dikt (carmina natalicia) på Felix' festdag 14. januar (carmina 12-16, 18-21, 23, 26-29). Han inkorporerer mye av det legendematerialet som hadde utviklet seg i det mellomliggende århundret. I diktene lovpriste han først og fremst den helliges liv, gjerninger og mirakler. Deretter gikk han lenger tilbake og brakte inn ulike religiøse og poetiske motiver. De episke partiene er svært livaktige, og lyrikken er full av realistisk, uaffektert entusiasme og en sterk verdsettelse av naturen. Hans stil ligner den til klassiske forfattere som Vergil (70-19 f.Kr), Horats (65-8 f.Kr) og Ovid (43 f.Kr.-17 e.Kr).

Paulinus forteller om de store skarene av pilegrimer og syke som i senantikken kom fra hele Italia til Felix' grav i den kampaniske bispebyen. Paulinus forteller også om helbredelsene og de andre miraklene som skjedde der, som gjenfinning av husdyr som hadde forsvunnet, og han forteller også og om den hjelp han selv hadde fått ved Felix' forbønn. Paulinus' carmina er vår hovedkilde til Felix' biografi. Innholdet i Paulinus' dikt ble oppsummert i prosa av den hellige Beda den Ærverdige (~673-735), og derfra kom historien inn i Acta Sanctorum. Også den hellige Gregor av Tours (539-594) og presten Marcellus skrev biografier om Felix basert på Paulinus' dikt.

I år 409 døde biskopen av Nola, og da ble Paulinus valgt til ny biskop til folkets jubel. Kort etter døde hans hustru Therasia. Det er ikke mye overlevert om de følgende tyve år, bortsett fra at han styrte med klokskap og sjenerøsitet. Han fortsatte å bo i sitt kloster og viet seg særlig til lindring av nøden hos ofrene for skrekkveldet til visigoterne («vestgoterne») under Alarik. Han reiste til Roma en gang i året til festen for de hellige Peter og Paulus den 29. juni, men ellers forlot han aldri Nola. Han bidro til å løse disputten som oppsto i 418 gjennom det omstridte valget av den hellige pave Bonifatius I (418-22).

Paulinus' disippel Uranius var øyenvitne til hans siste dager, og han har etterlatt en levende beretning, skrevet i 432.2 Paulinus feiret eukaristien sammen med to besøkende biskoper og ga sin siste gave til de fattige, femti sølvstykker. Kort etter vesper, da lysene ble tent, idet han siterte salmistens «jeg har beredt en lampe for min salvede» (Sal 132,17), døde han. Det var den 22. juni 431 i Nola. Han var rundt 78 år gammel og hans venn Augustin var død like før. På dødsleiet var han ifølge Uranius trøstet av en visjon av Martin av Tours og den hellige Januarius, «biskop og martyr og Kirken i Napolis heder».

Gullstatue av San Paolino i katedralen i Nola

Han ble bisatt i den kirken han selv hadde bygd til ære for Felix i Cimitile. Deretter ble hans jordiske rester rundt 800 brakt til Benevento av en langobardisk fyrste som ville ha dem som relikvier. På slutten av 900-tallet ble de ført av keiser Otto III (983-1002; keiser fra 996) til kirken St. Adalbert (nå San Bartolomeo all'Isola) i Roma. Men de ble i 1909 tilbakeført til katedralen i Nola etter ordre fra den hellige pave Pius X (1903-14) av 18. september 1908.3 Kapellet San Paolino i domkirken San Felice i Nola minner om Paulinus. Cimitile var bispesete for biskopen av Nola til 1300-tallet, da det ble flyttet til Nola, og fra da av forfalt Cimitile stadig mer.

Som dikter står Paulinus ved siden av og kanskje en smule lavere enn sin samtidige Prudentius. 35 av hans dikt er bevart, hvorav fjorten til Felix av Nolas festdag; et av dem er velkjent i England som hymnen Another Year Completed. Blant de øvrige er en bryllupssang til Julians bryllup, han som senere ble biskop av Eclanum, et av de eldste kristne bryllupsdikt, dessuten de poetiske epistlene til professoren og poeten Ausonius i Bordeaux, og trøstediktet til Celsus' foreldre ved deres barns død. Han skrev også en Passio S. Genesii.

Av prosaskrifter er det hans femti bevarte brev (Epistolae) til sine venner som er interessante, særlig på grunn av de religiøse og personlige emner de omhandler. Brevene forteller om forfatterens vennlige og følsomme karakter, hans ydmykhet og lystige humor, nestekjærlighet, selvdisiplin og kontemplasjon. Brevene er fulle av Bibelsitater og allusjoner. Gennadius av Marseille (Gennadius Scholasticus) nevner Paulinus' skrifter i sin fortsettelse av Hieronymus' De Viris Illustribus (xlix) («Berømte menn»). Hans lovtale om keiser Theodosios I den Store (379-95) er dessverre gått tapt, det samme er hans Opus sacramentorum et hymnorum, Epistolae ad Sororem, Liber de Paenitentia, Liber de Laude Generali Omnium Martyrum og en poetisk behandling av De Regibus av Suetonius som Ausonius nevner. Hans brev xxxii, skrevet til Sulpicius Severus, har fått spesiell oppmerksomhet fordi det beskriver basilikaen i Nola som han bygde.

Et karakteristisk trekk ved Paulinus' religiøsitet var hans dype hengivenhet for helgenene og respekt for deres relikvier, hvilket især viser seg med hensyn til Felix. Han taler rosende om den hellige Nazarius i sitt Poema xxvii. I følge tradisjonen var det Paulinus som oppfant kirkeklokkene. Det finnes ingen direkte bevis på dette, men det latinske navnet for klokke er campana, og det navnet kommer fra den søritalienske provinsen Campania. Det kan anses bekreftet at de første kirkeklokkene ringte nettopp i Nola på begynnelsen av 400-tallet. Den lille byen Nola er også stedet hvor keiser Augustus døde og hvor Giordano Bruno ble født.

Festa dei gigli på den store piazzaen i Nola

Paulinus' minnedag er 22. juni, som er dødsdagen i henhold til Uranius og Hieronymus' kalender. Innbyggerne i Nola feirer sin berømte biskop hvert år den 26. juni med et folkeopptog, La Festa dei Gigli («Liljefesten»). Hans kult var også sterk i Spania, spesielt i Katalonia. De ortodokse minnes ham den 23. januar.

Paulinus' attributt i kunsten er en bispestav. Han fremstilles som en biskop som deler ut almisser, med en skyffel, som viser til kirkebygging, eller med en brutt lenke. Denne siste avbildningen viser til en legende:

 

Legenden forteller at visigoterne plyndret Nola og tok mange av landsbyboerne som slaver. Paulinus tilbød seg da frivillig som slave i bytte for den eneste sønnen av en fattig enke. Senere ble han satt fri og vendte tilbake til Nola sammen med andre av innbyggerne som hadde vært fanget. Folket i Nola hilste da sin biskop ved å kaste liljer (gigli) til ham. Og hvert eneste år siden har innbyggerne i Nola bygd høye, tårnaktige strukturer kalt giglio til ære for Paulinus og hans tilbakekomst. Da mange søritalienere emigrerte til New York i USA, fortsatte de denne skikken der i Brooklyn, Harlem og på Long Island.4

1
Jf. Denzinger, Enchiridion Symbolorum, s 89
2
Uranius presbyter, Epistula de obitu P.i., PL 53, 859-866
3
Acta Apostolicae Sedis, I, 245 ff
4
Elena Martínez i The Journal of American Folklore, Vol 111, No 439, 1998, s 73-74
av Webmaster publisert 19.12.2007, sist endret 28.11.2015 - 02:51