De hellige Julitta og Quiricus ( -304)

Skytshelgener for Nevers; for leger (bare i østkirken)

De hellige Julitta og Quiricus (Cyricus, Kerykos, Cerdre, Cergue, fr: Cyr eller Cirgues) var martyrer som skal ha dødd i 304. Legendene om dem er bevart i flere versjoner, men den mest kjente stammer fra pseudo-Gelasius.

Legenden forteller at Julitta var en from, adelig kvinne som levde i Ikonium (Iconium, gr: Ikónion) i Frygia, i dag Konya i Anatolia i Tyrkia. Da hun ble enke under keiser Diokletians (284-305) kristenforfølgelser, forteller legenden at hun som kristen avgjorde at livet i hjembyen ble for farlig. Hun tok med seg sin 3-årige sønn Quiricus, og to tjenestejenter og flyktet til Seleukia (en annen variant forteller at Julitta kom fra Lykaonia og flyktet til Isauria). Men der fant hun til sin skrekk at guvernøren der, Alexander, forfulgte kristne på det sterkeste, så de fire flyktningene fortsatte til Tarsus, hovedstaden i den romerske provinsen Kilikia (i dag Sørøst-Tyrkia) og apostelen Paulus' fødested. Men ulykkeligvis var Alexander på besøk i byen da flyktningene ble gjenkjent.

Da Julitta nektet å ofre til den romerske statens guder, ble hun arrestert og stilt for retten. Historien forteller at hun tok med seg den 3 år gamle gutten til rettssalen. Hun nektet å svare på noen spørsmål om seg selv, bortsett fra å si at hun var kristen. Domstolen dømte henne til å strukket på pinebenken og bli pisket. Vokterne som skulle føre henne vekk, tok fra henne sønnen, som begynte å gråte. I et forsøk på å roe ham tok guvernør Alexander ham på kneet, men gutten var vettskremt og ville tilbake til moren, så han bet guvernøren i skulderen og kloret ham i ansiktet. Da reiste guvernøren seg i raseri og kastet gutten ned trappene så hodeskallen ble knust og han døde.

Moren gråt ikke, men takket Gud for at barnet hadde fått martyrkronen og kom til himmelen før henne. Dette gjorde guvernøren enda mer rasende, så han bestemte at hun skulle rives opp i sidene med kroker og at hun deretter skulle halshogges. Med glede lot hun seg torturere ved å bli flådd, bli rullet i flytende tjære og korsfestet før han ble halshogd. Likene av både henne og Cyricus ble kastet utenfor murene sammen med haugen av lik av henrettede forbrytere, men de to tjenestejentene reddet likene av mor og barn og gravla dem i en åker i nærheten.

Dette skjedde i år 304. Deres martyrium ble minnet i store deler av det romerske rike. Deres minnedag er 16. juni, mens de i øst feires den 15. juli. Også 13. juli er en minnedag. I Østkirken regnes Julitta og Quiricus med blant de såkalte «hellige leger». Deres navn står i Martyrologium Romanum.

I virkeligheten vet vi ingen ting om dem. Det er sannsynlig at Quiricus var en virkelig martyr i Antiokia, som Hieronymianum skriver, muligens en barnemartyr, og det er trolig rundt ham at legendene med tiden har oppstått i flere former. Så tidlig som på 500-tallet ble Julitta og Quiricus' akter inkludert i en liste på apokryfe dokumenter som tidligere var tilskrevet den hellige pave Gelasius I (492-96). Quiricus opptrer i mange stedsnavn og kirkededikasjoner i land i Europa og den nære østen uten sin mor. Quiricus (Cyricus) er den Saint-Cyr som finnes i mange franske stedsnavn. Det franske militærakademiet Saint-Cyr har navn etter ham - stedet var opprinnelig et benediktinerkloster.

Hans tilknytning til Frankrike er sterk, delvis fordi noen av hans relikvier ble brakt fra Antiokia til klosteret Saint-Amand i bispedømmet Tournai av den hellige Amator, biskop av Auxerre på 300-tallet. Populariteten skyldtes også delvis en legende som er gjengitt i Den gylne legende. Den forteller at keiser Karl den Store i en drøm ble reddet fra å bli drept av et villsvin på en jakt da et barn viste seg for ham og lovte å redde ham hvis han kunne få klær for å dekke seg til. Biskopen av Nevers tolket dette til å bety at gutten ville at keiseren skulle reparere taket på katedralen, som var viet til Saint-Cyr. Quiricus er skytshelgen for Nevers.

De eldste kjente avbildningene av Quiricus er en serie fresker i kirken Santa Maria Antiqua i Roma fra 700-tallet, mens et antependium fra 1100-tallet i museet i Barcelona viser scener fra hans legende. Det samme gjør en serie glassmalerier fra 1400-tallet i Issoudun. Hans ikonografiske emblem er ofte et nakent barn som rir på et villsvin, på grunn av Karl den Stores drøm.