De hellige Tiburtius, Valerian og Maximus (200-t)

Skytshelgener mot storm

De hellige Valerian og Tiburtius var brødre, og sammen med soldaten Maximus led de martyrdøden på midten av 200-tallet. Etter legenden var Valerian den hellige Cecilias brudgom:

Legenden forteller at Cecilia kom fra en romersk adelsfamilie og ble oppdratt som kristen. Allerede som barn hadde hun i hemmelighet sverget evig jomfruelighet. Hun bar grove klær under drakten som hørte til hennes stand og fastet flere dager i uken. Da Cecilia vokste opp til en vakker ung kvinne, bestemte foreldrene at hun skulle gifte seg med en ung hedning som het Valerian. I tillit til at Gud ville vise henne den riktige vei, gikk hun med på det. I det praktfulle bryllupet bar hun en hard og vond kappe under bryllupskjolen.

På bryllupsnatten fortalte hun Valerian at hun hadde sverget evig kyskhet og at en Herrens engel sto ved hennes side og voktet hennes renhet. Hvis han rørte henne, ville engelen bli sint og straffe ham, men hvis han respekterte hennes jomfruelighet, ville engelen elske ham som han elsket henne. Valerian forlangte da å se engelen, men Cecilia sa at det kunne han bare hvis han først lot seg døpe av pave Urban. Valerian etterkom denne oppfordring, oppsøkte pave Urban, som gjemte seg i katakombene blant de fattige ved den tredje milesteinen ved Via Appia og mottok dåpens sakrament kort etter. Da han kom tilbake til Cecilia, så han en engel stå ved hennes side og rakte dem begge en krone av roser og liljer. Valerian ble så dypt grepet at han snart var en av de ivrigste kristne, og han omvendte også sin bror Tiburtius.

Deretter tok Cecilia, Valerian og Tiburtius seg dag og natt av de forfulgte kristne i Roma, trøstet dem som satt i fengsel og gravla martyrene. Men så ble brødrene arrestert og avhørt av prefekten Almachius. Da de nektet å ofre til de romerske gudene, ble de torturert. Almachius var villig til å gi dem en betenkningstid, men hans rådgiver forsikret ham om at brødrene bare ville bruke tiden til å gi bort sin formue, og dermed hindre staten fra å konfiskere deres eiendom. Dermed ble de dømt til døden som uforbederlige kristne. De ble henrettet ved halshogging på et sted som het Pagus Triopius, 6 km utenfor Roma. Sammen med dem ble også en soldat (eller prefekt Almachius' sekretær) ved navn Maximus henrettet ved å bli pisket i hjel, han var blitt omvendt da han var vitne til brødrenes mot. Cecilia fikk tak i martyrenes legemer og gravla dem i Praetextatus-katakomben.

Dette må eventuelt ha skjedd under keiser Alexander Severus' (222-35) forfølgelser. Urban I var pave 222-30. Dessverre støttes ikke denne historien av noen samtidig kilde. Cecilia nevnes ikke i 300-tallets Depositio Martyrum, heller ikke i skriftene til Hieronymus, Ambrosius, Damasus eller Prudentius, som alle var spesielt interessert i martyrene.

Valerian, Tiburtius og Maximus er derimot historiske skikkelser. De var romerske martyrer og ble gravlagt i Praetextatus-katakomben, men vi vet ikke mer om dem. Deres grav var et populært valfartsmål i middelalderen. Det er ikke klart om de døde og ble gravlagt en 14. april i Praetextatus-katakomben og overført til Callistus-katakomben en 21. april, eller om det var omvendt og 21 april var dødsdagen og 14. april translasjonsdagen. Forfatteren av Cecilia-legenden har nok diktet inn deres roller i den. Det er mulig at de tre ble henrettet på ulike tidspunkt og gravlagt hver for seg, men at deres relikvier ble samlet i Callistus-katakomben da deres navn ble forbundet med hverandre gjennom Cecilia-legenden. Det har vært en viss sammenblanding med en annen Tiburtius, som også var en romersk martyr og feires den 11. august.

I 822 fikk den hellige pave Paschalis I (817-24) i en drøm beskjed om at han kunne finne Cecilias legeme i Praetextatus-katakomben (og ikke Callistus-katakomben). Han lot det overføre til kirken Sta Cecilia in Trastevere sammen med relikviene til Valerian, Tiburtius og Maximus.

I følge Martyrologium Hieronymianum har Kirken feiret festen for de hellige Tiburtius, Valerian og Maximus den 14. april siden ca år 450. Deres navn står i Martyrologium Romanum. Ved kalenderrevisjonen i 1969 ble festen strøket i generalkalenderen og henvist til lokale eller spesielle kalendere.

De hellige blir fremstilt sammen med en engel, ved siden av dem pisker og andre torturinstrumenter. De er skytshelgener mot storm fordi det fortelles at det brøt ut en kraftig storm etter deres henrettelse.