Svar på tvilsspørsmål fra to kardinaler (25. september 2023)

«Dubia» fra to kardinaler (10. juli 2023) og svar fra Den hellige far på spørsmål stilt av to kardinaler (11. juli 2023).

 

«Dubia» refererer til spørsmål som blir sendt til paven når det er tvil eller forvirring om katolske læresetninger eller doktriner. Dubia er en formell måte å be om klarhet eller bekreftelse på katolske trospunkter. Paven eller Vatikanet kan deretter gi svar på disse spørsmålene for å veilede troende i Kirken.

 

• Få med deg mgr. Torbjørn Olsens forklaringer

 

Pavens svar

 

Kjære brødre,

selv om det ikke alltid virker klokt å svare på spørsmål som er rettet direkte mot meg, og det ville være umulig å svare på alle, syntes det i dette tilfellet passende å gjøre det med tanke på den nært forestående synoden.

 

1. «Dubium» angående påstanden om at den guddommelige åpenbaringen må omtolkes i lys av tidens kulturelle og antropologiske endringer

Etter visse biskopers uttalelser, som verken er blitt korrigert eller trukket tilbake, spørres det om den guddommelige åpenbaringen i Kirken bør omtolkes i tråd med vår tids kulturelle endringer og i henhold til den nye antropologiske visjonen som disse endringene fremmer; eller om den guddommelige åpenbaringen er bindende for alltid, uforanderlig og derfor ikke kan motsies, i samsvar med Det annet vatikankonsils bestemmelser om at «troens lydighet» skyldes til Gud som åpenbarer seg (Dei Verbum 5); at det som åpenbares til alles frelse må bestå «uavbrutt» og levende og «bli overlevert til alle slektledd» (7), at fremskritt i forståelse ikke innebærer noen endring i sannheten om ting og ord, siden troen er mottatt «en gang» for alle (8), og at læreembedet ikke står over Guds ord, men bare lærer det som er blitt overlevert (10).

 

Pave Frans’ svar på det første spørsmålet:

a) Svaret avhenger av hvilken betydning dere tillegger ordet «omtolke». Hvis det forstås som å «tolke bedre», er uttrykket gyldig. I den forstand fastslår Det annet vatikankonsil at det er nødvendig at «Kirkens innsikt modnes» gjennom eksegetenes – og jeg vil legge til teologenes – arbeid (Det annet vatikankonsil, dogmatisk konstitusjon Dei Verbum, 12).

b) Selv om det er sant at den guddommelige åpenbaringen er uforanderlig og bindende for alltid, må Kirken derfor være ydmyk og erkjenne at hun aldri uttømmer dens uutgrunnelige rikdom og at hun trenger å vokse i sin forståelse.

c) Følgelig modnes Kirken også i forståelsen av det hun selv har uttalt i sitt læreembede.

d) Kulturelle endringer og historiens nye utfordringer endrer ikke åpenbaringen, men kan stimulere oss til en tydeligere formulering av visse aspekter av dens overstrømmende rikdom, som stadig tilbyr mer.

e) Det er uunngåelig at dette kan føre til en bedre formulering av visse tidligere uttalelser fra læreembedet, og faktisk har dette vært tilfelle gjennom historien.

f) På den ene siden er det sant at læreembedet ikke står over Guds ord, men det er også sant at både Skriftens tekster og Tradisjonens vitnesbyrd behøver tolkning for å skille deres evige substans fra kulturell påvirkning. Det er for eksempel tydelig i bibelske tekster (som 2 Mos 21,20–21) og i visse uttalelser fra læreembedet som tolererte slaveri (jf. pave Nikolas V, bulle Dum Diversas, 1452). Det er ikke et ubetydelig tema med tanke på dets nære forbindelse med den evige sannheten om menneskets ukrenkelige verdighet. Disse tekstene må tolkes. Det samme gjelder visse betraktninger i Det nye testamente om kvinner (1 Kor 11,3–10; 1 Tim 2,11–14), samt andre skriftsteder og vitnesbyrd fra Tradisjonen som i dag ikke kan gjentas i praksis.

g) Det er viktig å understreke at det som ikke kan endres, er det som er blitt åpenbart «til alle folkeslags frelse» (Det annet vatikankonsil, dogmatisk konstitusjon Dei Verbum, 7). Derfor må Kirken stadig skille mellom det som er vesentlig for frelsen og det som er sekundært eller mindre direkte knyttet til dette målet. I denne forbindelse vil jeg minne om hva Den hellige Thomas Aquinas sa: «Jo mer vi går inn i detaljene, desto oftere støter vi på feil» (Summa Theologiae I–II, q. 94, art. 4).

h) Til slutt kan en enkelt formulering av en sannhet aldri forstås tilstrekkelig hvis den presenteres for seg selv, isolert fra hele åpenbaringens rike og harmoniske sammenheng. «Sannhetenes hierarki» innebærer også å plassere hver av dem i riktig forbindelse med de mest sentrale sannhetene og med Kirkens overordnede lære. Dette kan til slutt føre til ulike måter å fremstille samme lære på, selv om dette «for de som lengter etter en monolittisk lære som voktes av alle og ikke gir rom for nyanser, kan virke uønsket og føre til forvirring. I virkeligheten bidrar en slik variasjon til å belyse og utvikle de ulike aspektene av evangeliets uuttømmelige rikdom» (Evangelii Gaudium, 40). Hver teologisk strømning har sine risikoer, men også sine muligheter.

 

2. «Dubium» angående påstanden om at den utbredte praksis med å velsigne likekjønnede partnerskap er i samsvar med åpenbaringen og læreembedet (KKK 2357)

I henhold til den guddommelige åpenbaring, bekreftet i Den hellige skrift, som Kirken «med Den Hellige Ånds bistand skal lytte andektig til», «bevare» og «fremlegge … med trofasthet» (Dei Verbum 10), skapte Gud «i begynnelsen» mennesket i sitt bilde, mann og kvinne skapte han dem og velsignet dem for at de skulle være fruktbare (jf. 1 Mos 1,27–28). Apostelen Paulus lærer derfor at å fornekte den kjønnslige forskjellen er en konsekvens av å fornekte Skaperen (Rom 1,24–32). Det spørres: kan Kirken avvike fra dette «prinsippet» og anse det, i motsetning til det som læres i Veritatis Splendor 103, som et rent ideal og akseptere objektivt syndige situasjoner, som for eksempel likekjønnede partnerskap, som et «mulig gode» uten å avvike fra den åpenbarte læren?

 

Pave Frans’ svar på det andre spørsmålet:

a) Kirken har en veldig klar forståelse av ekteskapet: en eksklusiv, stabil og uoppløselig forening mellom en mann og en kvinne, naturlig åpen for å få barn. Kun denne foreningen kan kalles «ekteskap». Andre former for forening realiserer dette bare på en «delvis og analog måte» (Amoris Laetitia, 292), og kan derfor strengt tatt ikke kalles «ekteskap».

b) Det handler ikke bare om navn, men virkeligheten vi kaller ekteskap har en unik og vesentlig konstitusjon som krever en eksklusiv betegnelse som ikke kan anvendes på andre virkeligheter. Det er utvilsomt mye mer enn et rent «ideal».

c) Av denne grunn unngår Kirken enhver form for ritual eller sakramental handling som kan motsi denne overbevisningen og gi inntrykk av at noe som ikke er ekteskap, blir anerkjent som ekteskap.

d) I møte med personer må vi imidlertid ikke miste den pastorale omsorgen som bør gjennomsyre alle våre beslutninger og holdninger. Forsvaret av den objektive sannheten er ikke det eneste uttrykket for denne omsorgen, som også inkluderer vennlighet, tålmodighet, forståelse, ømhet og oppmuntring. Vi kan derfor ikke være dommere som bare fornekter, avviser og ekskluderer.

e) Derfor må man med pastoral klokskap på en adekvat måte vurdere om det finnes former for velsignelse, etterspurt av en eller flere personer, som ikke formidler en feilaktig oppfatning av ekteskapet. Når en velsignelse blir etterspurt, uttrykker det en bønn om hjelp fra Gud, en bønn om å kunne leve bedre, tillit til en Far som kan hjelpe oss å leve bedre.

f) Selv om det er situasjoner som objektivt sett ikke er moralsk akseptable, krever pastoral omsorg, på den annen side, at vi ikke behandler andre bare som «syndere». Deres skyld eller ansvar kan mildnes av ulike faktorer som påvirker den subjektive tilregnelighet (jf. Johannes Paul II, Reconciliatio et Paenitentia, 17).

g) Beslutninger som under visse omstendigheter kan være en del av pastoral klokskap, bør ikke nødvendigvis bli en norm. Med andre ord er det ikke hensiktsmessig for et bispedømme, en bispekonferanse eller noen annen kirkelig struktur å stadig og offisielt tillate prosedyrer eller ritualer for alle slags saker, siden alt «som er en del av en praktisk vurdering i en bestemt situasjon ikke kan heves til et normativt nivå», da dette «ville føre til en uutholdelig kasuistikk» (Amoris Laetitia, 304). Kirkeretten kan ikke dekke alt, og bispekonferansene bør heller ikke hevde å gjøre det med sine forskjellige dokumenter og protokoller, for Kirkens liv strømmer gjennom mange kanaler utover de normative.

 

3. «Dubium» angående påstanden om at synodalitet er et «konstituerende element av Kirken» (apostolisk konstitusjon Episcopalis communio 6), og at Kirken derfor er synodal av natur

Med tanke på at bispesynoden ikke representerer bispekollegiet, men bare er et rådgivende organ for paven, siden biskopene som troens vitner ikke kan delegere sin bekjennelse av sannheten, spørres det om synodalitet kan være det høyeste regulerende kriteriet for Kirkens permanente styring uten å forvrenge hennes konstituerende struktur som ønsket av hennes Grunnlegger, der Kirkens høyeste og fulle myndighet utøves både av paven i kraft av sitt embete og av bispekollegiet sammen med sitt hode, den romerske biskop (Lumen Gentium 22).

 

Pave Frans’ svar på det tredje spørsmålet:

a) Selv om dere anerkjenner at Kirkens høyeste og fulle myndighet utøves både av paven i kraft av sitt embete, og av bispekollegiet sammen med sitt hode, den romerske biskop (jf. Det annet vatikankonsil, dogmatisk konstitusjon Lumen Gentium, 22), uttrykker dere gjennom disse spørsmålene et behov for å delta, fritt uttrykke deres meninger og samarbeide, og søker på denne måten en form for «synodalitet» i utøvelsen av mitt embede.

b) Kirken er et «misjonerende fellesskaps mysterium», men dette fellesskapet er ikke bare følelsesmessig eller flyktig; det krever nødvendigvis reell deltakelse: ikke bare hierarkiet, men hele Guds folk kan på ulike måter og på ulike nivåer få sin egen stemme hørt og føle seg deltakende i Kirkens reise. I denne forstand kan vi si at synodalitet, som stil og dynamikk, er en vesentlig dimensjon av Kirkens liv. Johannes Paul II sa veldig vakre ting om dette punktet i Novo Millennio Ineunte.

c) Det er noe helt annet å sakralisere eller påtvinge en bestemt synodal metode som appellerer til én gruppe, og gjøre den til en norm og en obligatorisk vei for alle, siden dette bare ville «fryse» den synodale veien ved å ignorere de ulike egenskapene til de ulike lokale kirkene og den universelle Kirkens varierte rikdom.

 

4. «Dubium» angående presters og teologers støtte til teorien om at «Kirkens teologi har endret seg» og at kvinner derfor kan prestevies

Etter visse prelaters uttalelser, som verken er blitt korrigert eller trukket tilbake, der de hevder at Kirkens teologi og messens betydning har endret seg med Det annet vatikankonsil, spørres det om påbudet til Det annet vatikankonsil fortsatt er gyldig: «Mellom de troendes alminnelige prestedømme på den ene side, det ministerielle og hierarkiske prestedømme på den annen, består der ikke bare en gradsforskjell, men en vesensforskjell» (Lumen Gentium 10), og at prester som «ved prestevielsens sakrament» har «fullmakt til å frembære offeret og til å forlate synder» (Presbyterorum ordinis 2), handler i Kristus Midlerens navn og person, gjennom hvilken de troendes åndelige offer fullendes? Det spørres videre om læren i pave Johannes Paul IIs apostoliske brev Ordinatio Sacerdotalis, der det læres som en definitiv sannhet at det er umulig å ordinere kvinner, fortsatt er gyldig, slik at denne læren ikke lenger er gjenstand for endring eller fri diskusjon blant prester og teologer.

 

Pave Frans’ svar på det fjerde spørsmålet:

a) «Mellom de troendes alminnelige prestedømme på den ene side, det ministerielle og hierarkiske prestedømme på den annen, består der … en vesensforskjell» (Det annet vatikankonsil, dogmatisk konstitusjon Lumen Gentium, 10). Det er ikke hensiktsmessig å opprettholde en gradsforskjell som innebærer at de troendes allmenne prestedømme blir betraktet som noe av en «annen kategori» eller av mindre verdi («en lavere grad»). Begge formene for prestedømme belyser og støtter hverandre.

b) Når Johannes Paul II lærte at det er nødvendig å «definitivt» bekrefte umuligheten av å ordinere kvinner, nedvurderte han på ingen måte kvinner eller ga menn den høyeste makten. Den hellige Johannes Paul II understreket også andre ting. For eksempel at når vi snakker om prestelig myndighet er det «i funksjon, ikke når det gjelder verdighet og hellighet» (Johannes Paul II, Christifideles Laici, 51). Dette er ord vi ikke har tatt tilstrekkelig til oss. Han uttalte også tydelig at selv om presten alene leder eukaristien, gir oppgavene ikke grunnlag for «den enes overlegenhet over den andre» (Johannes Paul II, Christifideles Laici, note 190; jf. Troskongregasjonen, Inter Insigniores, VI). Han sa også at hvis den prestelige funksjonen er «hierarkisk», må den ikke forstås som en form for dominans, men «helt og holdent rettet mot Kristi lemmers hellighet» (Johannes Paul II, Mulieris Dignitatem, 27). Hvis dette ikke forstås, og man ikke tar de praktiske konsekvensene av disse distinksjonene, vil det være vanskelig å akseptere at presteembedet kun er forbeholdt menn, og vi vil ikke kunne anerkjenne kvinners rettigheter eller behov for å delta på ulike måter i Kirkens ledelse.

c) For å være presise, la oss på den annen side erkjenne at en klar og autoritativ lære om nøyaktig hva en «definitiv uttalelse» innebærer, ennå ikke er fullt utviklet. Det er ikke en dogmatisk definisjon, men den må aksepteres av alle. Ingen kan offentlig motsi den, men den kan være gjenstand for studier, som er tilfelle med gyldigheten av ordinasjoner i den anglikanske kommunion.

 

5. «Dubium» angående påstanden om at «tilgivelse er en menneskerett» og pavens insistering på plikten til alltid å gi absolusjon, slik at anger ikke er en nødvendig betingelse for sakramental absolusjon

Det spørres om læren til konsilet i Trent, ifølge hvilken den botferdiges anger, som består i å avsky synden som er begått med en intensjon om ikke å synde igjen (sesjon XIV, kapittel IV: DH 1676), er nødvendig for gyldigheten av sakramentalt skriftemål, fortsatt gjelder, slik at presten må utsette absolusjonen når det er klart at denne betingelsen ikke er oppfylt.

 

Pave Frans' svar på det femte spørsmålet:

a) Anger er nødvendig for gyldigheten av sakramental absolusjon, og inkluderer intensjonen om ikke å synde igjen. Men det er ingen matematikk her, og igjen må jeg minne om at skriftestolen ikke er en tollbod. Vi er ikke eiere, men ydmyke forvaltere av sakramentene som nærer de troende. Disse gavene fra Herren er ikke bare relikvier som skal bevares, men Den Hellige Ånds hjelpemidler for menneskers liv.

b) Det er mange måter å uttrykke anger på. Ofte kan det å erklære seg skyldig være en grusom pine for personer med sterkt såret selvbilde, men den enkle handlingen å nærme seg skriftemålet er et symbolsk uttrykk for anger og søken etter guddommelig hjelp.

c) Jeg vil også minne om at «det er noen ganger veldig vanskelig for oss å gi plass til Guds betingelsesløse kjærlighet i vår pastorale omsorg» (Amoris Laetitia 311), men dette er noe vi må lære. I tråd med Johannes Paul II fastholder jeg at vi ikke bør kreve altfor presise og sikre intensjoner om endring fra de troende, som til slutt kan ende opp som abstrakte eller til og med narsissistiske. Det at man forutser et nytt fall «forringer ikke oppriktigheten i intensjonen» (Johannes Paul II, brev til kardinal William W. Baum og deltakerne på Det apostoliske pønitentiarats årlige kurs, 22. mars 1996, 5).

d) Til slutt må det være klart at alle betingelsene som vanligvis stilles for skriftemål, ikke gjelder når personen er i en nødssituasjon eller har svært begrenset mental og psykisk kapasitet.

 

Frans