Svar på spørsmål fra H.E. kardinal Matteo Maria Zuppi, erkebiskop av Bologna
Dikasteriet for troslæren
Saksfremleggelse til audiensen hos Den hellige far
(9. desember 2023)
Svar til Hans Eminense, kardinal Matteo Maria Zuppi,
erkebiskop av Bologna,
vedrørende to spørsmål om oppbevaring av avdødes aske etter kremasjon
I brev av 30. oktober 2023 (prot. nr. 2537) stilte kardinal Matteo Maria Zuppi, erkebiskop av Bologna, to spørsmål til Dikasteriet for troslæren om oppbevaring av avdødes aske etter kremasjon.
Spesielt fortalte erkebiskopen at han hadde nedsatt en kommisjon i erkebispedømmet Bologna for å gi et kristent svar på forskjellige problemer som oppstår når stadig flere velger å kremere de avdøde og spre asken deres i naturen. Kommisjonen søker også å sikre at ikke økonomiske motiver (på grunn av de lavere kostnadene ved askespredning) tar overhånd, og den søker dessuten å gi anvisninger på hva som skal skje med asken når oppbevaringsperioden er utløpt.
Han har stilt følgende spørsmål for å sikre at dette ikke bare er i samsvar med de pårørendes ønsker, men også med den kristne forkynnelsen om kroppens oppstandelse og respekten for den:
1. Tatt i betraktning det kanoniske forbudet mot å spre asken etter en avdød: er det mulig å forberede et bestemt og permanent sakralt sted for oppsamling og oppbevaring av asken etter avdøde døpte, med angivelse av identiteten til hver person for ikke å miste minnet om navnene deres, analogt med det som skjer i ossuariene [beinhusene], der de mineraliserte restene av den avdøde blir kumulativt nedsatt og oppbevart?
2. Kan det bli innvilget til en familie å oppbevare en del av de pårørendes aske på et sted av betydning for den avdødes historie?
Etter behørig å ha gjennomgått disse spørsmålene ble det besluttet å besvare dem på følgende måte:
1) I punkt 5 i instruksjonen Ad resurgendum cum Christo: om begravelse av avdøde og
oppbevaring av aske ved kremasjon, publisert av Kongregasjonen for troslæren 15. august 2016, tar kongregasjonen opp spørsmålet om oppbevaring av aske i spesielle urner. Den slår fast at asken skal oppbevares på et sakralt sted (en gravplass) eller på et område som er bestemt for dette formålet, forutsatt at det er utpekt av en kirkelig myndighet.
Det gis også en pastoral begrunnelse for denne bestemmelsen: «Oppbevaringen av asken på et sakralt sted reduserer faren for at de avdøde forsvinner fra familiens eller det kristne fellesskapets bønner og minner. For å forhindre muligheten for at de blir glemt, eller at deres levninger blir vist manglende respekt, noe som er mulig, særlig når den umiddelbart etterfølgende generasjonen også har gått bort. Det forhindrer også enhver upassende eller overtroisk praksis» (nr. 5). Denne normering opptatt i instruksjonen har fortsatt all sin gyldighet.
2) Vår tro sier oss at vi vil gjenoppstå med den samme legemlige identiteten, som er materiell – som alle skapninger på jorden – selv om denne materien vil bli forvandlet og frigjort fra denne verdens begrensninger. Oppstandelsen vil skje «i det kjødet vi nå lever i» (formelen benevnt Fides Damasi). På denne måten unngår man enhver skadelig dualisme mellom det materielle og det immaterielle.
Denne forvandlingen innebærer imidlertid ikke at man får tilbake de samme materiepartiklene som en gang utgjorde menneskets kropp. Legemet til den oppstandne vil derfor ikke nødvendigvis bestå av de samme elementene som det hadde før personen døde. Siden det ikke er snakk om en enkel gjenopplivning av et lik, kan oppstandelsen finne sted selv om kroppen har blitt fullstendig ødelagt eller oppløst. Dette hjelper oss til å forstå hvorfor asken etter avdøde i mange urner oppbevares sammen og ikke atskilt.
3) Asken etter den avdøde kommer dessuten fra de materielle levningene som var en del av personens historiske reise – så mye at Kirken viser særlig omsorg og hengivenhet overfor relikviene etter helgenener. Denne oppmerksomheten og erindringen fører også til at vi har en holdning preget av hellig respekt overfor de avdødes aske, som vi oppbevarer på et sakralt sted egnet for bønn, noen ganger i nærheten av kirkene som besøkes av de avdødes familie og naboer.
4) Derfor:
A) Av de grunner som er nevnt ovenfor, kan det settes av et bestemt og permanent sakralt sted for oppsamling og oppbevaring av asken etter avdøde døpte, med angivelse av identiteten til hver enkelt person for ikke å miste minnet om navnene deres.
B) I tillegg kan den kirkelige myndigheten, med respekt for de gjeldende borgerlige bestemmelser, vurdere og evaluere en forespørsel fra en familie om å bevare en minimal del av asken etter deres slektning på en passende måte på et sted av betydning for den avdødes historie, forutsatt at enhver form for panteistisk, naturalistisk eller nihilistisk misforståelse er utelukket, og også forutsatt at asken etter den avdøde oppbevares på et sakralt sted.
Kardinal Víctor Manuel Fernández,
Prefekt
Fra en audiens den 9. desember 2023
Frans
Oversettelsen er gjort av katolsk.no og er ikke offisiell.