Hyrdebrev for fasten 2007 i Tromsø stift
Bispedømmeadministrator i Tromsø stift, msgr. Torbjørn Olsen, har sent ut hyrdebrev til stiftet i anledning fastetiden 2007. Hyrdebrevet ble lest opp ved messene første søndag i faste. I hyrdebrevet tar han spesielt opp forståelsen av Kirken, det som på fagspråket kalles "ekklesiologien".
HYRDEBREV FOR FASTEN 2007
Kjære medkristne!
1. Det er tradisjon at overhyrdene sender hyrdebrev til de troende i fastetiden. Den praksis har vår kjære avdøde biskop Gerhard Goebel holdt fast ved. Og når jeg nå i vakanstiden står i spissen for vårt stift, velger også jeg å gjøre det samme og benytter da anledningen til å trekke frem et tema som for meg alltid har vært viktig for hele min katolske selvforståelse, og som dessuten er viktig for den pågående kirkedebatt i Norge, nemlig selve forståelsen av Kirken.
Vi kan forstå Kirken ut fra en juridisk eller sosiologisk synsvinkel. Da vil det være lett si at den er en organisasjon for likesinnede, at den er en samfunnsinstitusjon for å ivareta folks religiøse behov eller at den er en innretning som hjelper oss til å ta vare på praksis og identitet fra hjemlandet.
Men en slik vinkling fører oss neppe til kjernen av spørsmålet om hva Kirken er. For Kirken nevner vi i trosbekjennelsene, sammen med troen på Den Hellige Ånd. I den apostoliske trosbekjennelse som brukes ved dåp og konfirmasjon, heter det: "Jeg tror på... den hellige katolske Kirke." Og i den nikenske trosbekjennelse som brukes i søndagsmessen, heter det: "Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke." Kirken er følgelig en del av vår tro. Det betyr at den ikke bare er noe jordisk og menneskelig, men faktisk guddommelig.
Det innebærer at vi aldri fullkomment kan beskrive hva Kirken er. Vi trenger bilder eller analogier for å uttrykke det. De to mest vanlige bilder på Kirken er "Kristi mystiske legeme" og "Guds folk".
2. Før Annet Vatikankonsil som ble holdt i Roma fra 1962 til 1965, var det mest vanlig å tale om Kirken som Kristi mystiske legeme. Pave Pius XII fremholdt i sin encyklika Mystici Corporis Christi fra 1943 at det finnes tre former for legeme. For det første har vi fysiske legemer. Kirken er noe annet. Dertil har vi moralske legemer. Det var i nytestamentlig tid et vanlig bilde på folket i en gresk by. Der bidro de ulike borgere som "lemmer" til at byen fungerte som en organisk helhet, som et legeme. Kirken er derimot - ifølge paven - et mystisk legeme.
Å tale om Kirken som et mystisk legeme er å vektlegge at Kirken primært har et sakramentalt og ikke et juridisk fundament. Slik var det apostelen Paulus talte om Kirken da han skrev at "vi ble alle døpt i én Ånd, til å være ett legeme" (1.Kor 12, 13). Og videre om Eukaristien: "Det takksigelsesbeger vi velsigner, gir det oss ikke del i Kristi blod? Det brød vi bryter, gir det oss ikke del i Kristi legeme?" (1.Kor 10, 16) Og så sa han om Kristus, at "han er også hode for Legemet, for Kirken". (Kol 1, 18) Og et annet sted skrev han om Kirken og Kristus at "den er hans legeme, den fulle utfoldelse av ham som gir alt og alle deres fulle innhold." (Ef 1, 22-23)
Konsekvensen av dette er at sakramentene og spesielt Eukaristien eller Messen blir utgangspunkt og mål for all kirketenkning. Et legeme har en fast organisering og fungerer lovmessig. Overført på Kirken innebærer det at den som en fast oppbygd helhet med et styrende "hode" blir iøynefallende. Talen om Kirken som Kristi mystiske legeme fremhevet følgelig den messefeirende prest og den styrende pave, Kristi stedfortreder, som de konstituerende embetsbærere i Kirken. At Kirken ut fra dette av katolikkene ble identifisert med Den katolske kirke, gir knapt grunn til undring.
3. Da Annet Vatikankonsil diskuterte kirkespørsmålet, var det mange som heller ville løfte frem andre tanker. De hevdet at begrepet "kirke" i Det nye testamente primært gjelder kirken eller menigheten på det enkelte sted, og bare sekundært en helhetlig størrelse. Og de så gjerne at begrepet "Guds folk" overtar for begrepet "legeme". Slik ville de også få frem at Kirken har mange andre tjenester enn preste- og pavetjenesten og at Kirken (som folk mer enn Kirken som legeme) kan gis en fleksibel og kulturtilpasset struktur.
Annet Vatikankonsil valgte heldigvis å bruke begge begreper - "legeme" så vel som "folk" - når det skulle tale om Kirken (jf. LG 7 og 9-17), og det lærte salomonisk at den universelle (og usynlige) Kirke finnes i hver lokalkirke - eller partikularkirke som man sa - ledet av en biskop, og videre at Den katolske kirke består i og av disse enkeltkirker (jf. LG 23a og CD 11).
4. Når vi taler om Kirken som Guds folk, er det viktig å ta utgangspunkt i den tilsvarende begrepsbruk i Det nye testamente. Apostelen Peter skrev: "Dere... er et utvalgt folk, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud kan kalle sitt eget, - og skal forkynne storheten hos ham som har kalt dere fra mørket inn i sitt overveldende lys: Dere som før ikke var noe folk og som nå er blitt Guds folk, dere som før var i unåde og som nå har funnet nåde." (1.Pet 2, 9-10) Det viktigste ved talen om Kirken som Guds folk er den oppgave som alle troende og døpte står sammen om, å forkynne Guds storhet. Dette skjer i alt fra evangelisering og katekese til lovprisning og bønn.
Bare når dette utgangspunkt er klart, har det mening å diskutere folkets sammensetning og organisering.
Retter vi så blikket mot vår egen partikularkirke, det vil si mot Tromsø stift, lærer tradisjonen oss at det tredelte embete er guddommelig innstiftet og konstituerende. Derfor hører det med til Kirkens struktur at et bispedømme har en biskop, et presbyterium og diakoner. Selv om det er forståelig ut fra størrelsen at vi ikke har noen diakoner, er det en mangel. Vår nåværende mangel på biskop viser enda tydeligere hvor grunnleggende hans embete er. Hver kirke bør i tillegg ha alle typer mennesker og kristne, men spesielt kontemplative og apostoliske ordensfolk. Dertil finnes mindre grunnleggende, men i praksis mer utviklede og svært viktige legmannstjenester. Og når de overordnede lover blir respektert, ligger alt til rette for en lokal, men hensiktsmessig videreorganisering.
Sammenfattende kan vi si at Kirken er en vel organisert åndelig størrelse med oppdrag å forkynne Guds storhet. Messen er i den sammenheng det sentrale gjøremål, og presten, biskopen og paven har hver på sin måte fundamentale, men langt fra de eneste tjenester i Kirken.
5. I norsk kirkedebatt har man lenge vektlagt kirken som folkekirke. Begrepet har ikke bare vært brukt for å beskrive kirken som folkeflertallets kirke, slik jeg kjenner det brukt i tysk sammenheng, eller for å fremheve forbindelsene mellom kirkeliv, folkeliv, kultur og nasjon, slik vi tidligere kjente det brukt i norsk sammenheng. Nei, det er blitt et fundamentalt teologisk, ideologisk og politisk begrep for å bestemme den ideelle og rette kirke. Og for å få frem hva som menes, har man etter hvert føyd til ordene "åpen" og "inkluderende". Viktigst av alt - ut fra denne tanke - er at kirken er en åpen og inkluderende folkekirke!
Sett fra en katolsk synsvinkel er slik tale problematisk. Ikke bare er ordet "folkekirke" helt ukjent i bibelsk og katolsk teologi. Det fører også kirketenkningen i en helt annen retning enn når vi taler om Kirken som Kristi mystiske legeme og som Guds folk. Mens mange historiske skillelinjer gjennom det økumeniske arbeid er blitt nedbygd eller fjernet, frykter jeg at enkelte teologers og politikeres enorme vektlegging av folkekirkebegrepet bygger opp nye konfesjonelle skillelinjer. Dette triste fenomen må katolske deltagere fremholde som problem og utfordring under økumeniske dialoger.
6. Kirkens åpenhet og evne til å inkludere kan bare sees sammen med Jesu oppdrag til sin Kirke: "Gå ut og forkynn evangeliet verden over, for hver og en som Gud har skapt!" (Mark 16, 15) "Dra derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, ved å døpe dem til Faderens og Sønnens og den hellige Ånds navn." (Matt 28, 19) Eller for å si det med apostelen Paulus: Gud "vil at alle mennesker skal bli frelst og nå frem til å erkjenne sannheten." (1.Tim 2, 4) Det er Evangeliet og ikke folket som legger premissene for Kirkens åpenhet og inklusivitet.
Når dét er sagt, er det vår oppgave som Kirke å gå alle mennesker i møte, å møte dem der de befinner seg og la alle få kjenne den kristne kjærlighet og omsorg. Vi skal ikke støte bort noen fra vår omkrets, heller ikke de som mislykkes i forhold til Evangeliets utfordring eller som ennå ikke har latt seg overbevise av dette. Så lenge den grunnleggende tenkning om Kirken som Kristi mystiske legeme og som Guds folk står fast, er denne åpenhet ufarlig, ja, selvfølgelig.
Når vi nå skal vende oppmerksomheten bort fra timelige goder og skue frem mot påskefesten, bør vi ha i mente at Jesu siste måltid med sine disipler, hans død og hans oppstandelse innebar innstiftelsen av de frelsesbringende sakramenter og opprettelsen av det kirkefellesskap som lever av og med disse sakramenter.
Tromsø, 15. februar 2007.
Bispedømmeadministrator
KI-Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (26. februar 2007)