Preken ved 50-årsjubileet for St. Mikael kirke i Hammerfest

Søndag den 28. september feiret menigheten i Hammerfest 50-årsjubileum for St. Mikael kirke. Det følgende er msgr. Torbjørn Olsen, bispedømmeadministrator i Tromsø Stift, sin preken ved jubileumsmessen.

St. Mikael kirke, Hammerfest

28. september 2008

KIRKEJUBILEUM (1958-2008)

ST. MIKAEL KIRKE

1.Kong 8, 22-23. 27-30 - 1.Kor 3, 9b-11.16-17 - Luk 19, 1-10

Kjære St. Mikael menighet,

kjære brødre og søstre i Kristus!

1. Kirkeinnvielse markerer vanligvis etableringen av en menighet. Studerer vi liturgien, bibeltekstene og salmene som kommer til anvendelse ved en slik anledning, vil vi fort se at de handler lite om den konkrete kirkebygning, men mye om Kirken i overført - åndelig - forstand. For bygningen er primært stedet der den levende Kirke samler seg til bønn og gudstjeneste, og den er et symbol på denne egentlige Kirke.

Derfor passer det så godt å markere at en ny menighet blir til ved å innvie en ny kirke. Og ofte er jo også kirkebygging resultatet av at man har etablert, eller planlegger å etablere en ny lokal menighet.

Men med St. Mikael kirke her i Hammerfest, som nå feirer 50-årsjubileum, forholder det seg - som bekjent - ganske annerledes.

For menigheten her i Hammerfest ble til for dobbelt så lang tid siden, nærmere bestemt for 120 år siden, i 1888. Og den etterreformatoriske katolske virksomhet i Hammerfest er enda eldre. Vi regner at den begynte i 1874. Året etter fikk byen sammen med Alta en ung prest som var født i Gjesvær, pastor Peter Edvard Kjelsberg. Fra 1879 hadde man et katolsk kapell, fra 1880 St. Elisabethsøstre og fra 1885 den første St. Mikael-kirke i Hammerfest.

Bakgrunnen for kirkevigslingen for 50 år siden var selvfølgelig de dramatiske hendelser høsten 1944 som førte til både byens og kirkens tilintetgjørelse. Alt i 1947 var en katolsk prest igjen på plass i Hammerfest. Men det var først i 1958 at denne kirke kunne innvies. Da hadde man måtte kjempe med både reguleringsmyndigheter og pengedonorer.

Men vi må først ta med oss beretningen fra sognets krønike om avslutningen av den gamle virksomhet i Hammerfest, høsten 1944:

«Søndag den 22. oktober blev det holdt den siste høymesse i St. Mikaels sognekirke, alterets helligste sakrament fjernet og den evige lampe slukket... Efter den siste andakt (i sykehuskapellet) ble det sunget til slutt „Gud signe vårt dyre fedreland". Dermed var det så slutt både i St. Mikaels kirken og på St. Vincents hospi-tal.» Den 2. november forlot åtte St. Elisabethsøstre og en del pasienter byen med en fiske-skøyte. Natten mellom 3. og 4. nådde de Harstad i forkommen tilstand.

Det fortelles at den tyske brannkommando ville spare St. Mikael kirke, slik den sparte kirkegårdskapellet. Men presten skal ha bedt om at den katolske kirke måtte lide samme skjebne som resten av byen. Jeg kan ikke gå god for historisiteten i denne anekdote. Men enten brenningen nå skjedde frivillig eller ufrivillig, gikk det med kirken som med byen. Folkekirketenkning i betydning at Kirken skal være et slags religiøst speilbilde av samfunnet, er veldig fremmed for katolsk tenkning. Derimot er vi veldig fortrolig med at Kirken skal være der folket er og dele dets kår. Det var realiteten her.

2. Heldigvis ble kirken den samme gunst til del som byen; den ble reist på nytt. Det sier noe vesentlig om at det finnes sterkere krefter her i verden enn militærmakt, brann og spreng-stoff. Dette er de ytterste midler en makthaver eller maktpretendent kan ta i bruk for å sette sin vilje og sitt herredømme igjennom. Midler ut over det står ikke til disposisjon. Når nytt liv kan gjenoppstå av branntomtene, står det generelt som et håpets tegn.

Gjenreisningen av St. Mikael kirke i Hammerfest blir samtidig symbol på noe annet, nemlig på Kirkens standhaftighet. I Matteusevangeliet hadde Jesus lovet om den Kirke han skulle bygge med Peter som klippen: «Den skal dødsrikets porter aldri få i sin vold.» (Matt 16, 18) Og i en av våre klassiske salmer, skrevet av Grundvig, som vi sang som inngangssalme til denne messe, heter det:

"Kirken den er et gammelt hus, står om enn tårnene falle. Tårnefull mange sank i grus, klokker enn kime og kalle." (LH 531)

Menigheten i Hammerfest overlevde ødeleggelsene. Reisningen av det nye gudshus i 1958 symboliserte menighetens og Kirkens standhaftighet.

Dette var nok en bivirkning av at Hammerfest by overlevde. For uten byen hadde det ikke vært noen katolikker her å bygge kirke for. Men det kunne godt tenkes at byen var blitt gjenreist uten katolikker. Da hadde vi heller ikke hatt noe St. Mikael kirke å innvie. Derfor bør vi ved dette jubileum dvele litt ved denne kirkelige overlevelsesevne.

3. I annen lesning hørte vi ordene av apostelen Paulus til menigheten i Korint: «Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere? Og ødelegger noen Guds tempel, skal Gud ødelegge ham. For Guds tempel er hellig, og dette tempel er - dere selv.» (1.Kor 3, 16-17)

Selve utgangspunktet for å tale om Kirkens standhaftighet er Guds egne løfter. Kirken er ikke en forening av likesinnede. Den er ingen statsinnretning. Den er ingen ren kulturinstitusjon. Den er noe langt mer enn en hensiktsmessig organisasjon for evangelisering og religiøs betjening. Kirken er Guds tempel.

Den mest sentrale institusjon i det gammeltestamentlige Israel var templet i Jerusalem. I første lesning hørte vi fra kong Salomos vigsling av dette tempel, ca. år 940 f.Kr. Tross dets prakt og betydning, var kongen klar i sin bønn: «Men bor Gud virkelig på jorden? Se, himmelen, den høye himmel, rommer deg ikke, langt mindre dette huset som jeg har bygd!» (1.Kong 8, 27) Og likevel, her var møtestedet for Gud og mennesker: «Hør de bønner som din tjener bærer frem, vendt mot dette sted!» (V. 30)

Ødeleggelsen av templet i år 586 f.Kr., da israelittene ble deportert til Babylonia, ble derfor en traumatisk katastrofe, hvis betydning det er vanskelig for oss å innse. Den var langt verre enn ødeleggelsen av St. Mikael kirke i 1944.

Men dette åpnet også opp for forestillingen om et nytt tempel som Gud selv skulle reise når Messias en gang i fremtiden kom, det såkalte «tredje tempel». Templet som ble bygd etter hjemkomsten fra det 70-årige fangenskap i Babylonia, det «annet tempel» var derfor bare noe midlertidig. Det gjaldt også etter de enorme byggearbeider på Jesu tid.

Man ventet altså på et nytt tempel, av en helt annen dimensjon.

Dette tempel i overført betydning var det Jesus bygde da han samlet disiplene rundt seg - selv om det vel ikke var på den måte de fleste hadde tenkt seg at det «tredje tempel» skulle bli til og se ut.

I dét tempel er det vi er innføyd ved troen og dåpen.

Til dette tempel er knyttet Guds løfter, Guds vern og Guds hellighet.

Dét tempel er den levende Kirke som alltid vil stå under Guds beskyttelse.

Den vil overleve krig og ødeleggelser, ja, endog djevelens og motstandernes ønske om dens utslettelse.

Denne Kirke finnes i det enkelte bispedømme og i den enkelte menighet. Og kirkebygningen er symbol på denne Kirke. Kong Salomos «første tempel» hadde pekt frem mot og innevarslet reisningen av dette tempel.

Denne forståelse av Kirken som det sanne tempel, reist av Gud selv, er i seg selv et godt argument for å tilhøre Kirken.

4. Kirken her i Hammerfest er oppkalt etter St. Mikael, den hellige erkeengel Mikael. Det kan stå som en påminnelse om Guds omsorg for oss som utgjør hans Kirke.

I Bibelen nevnes tre erkeengler ved navn: Gabriel, Rafael og Mikael.

Mikael er den store kjempe som drar ut fra himmelen for å forsvare Guds folk og sak - for å holde oss til det bibelske språk i Johannes åpenbaring: «Da brøt det ut en krig i himmelen: Mikael og hans engler førte krig mot Dragen. Og Dragen førte også krig, sammen med sine engler, men bukket under og mistet sin plass i himmelen. Og Dragen, den store, - urtidens Slange, Djevelen, eller Satan, er hans navn - han som fører hele verden vill, - han ble styrtet ned på jorden, og hans engler med ham. Da hørte jeg en kraftig røst fra himmelen si: „Fra nå av står frelsen og kraften fast, vår Guds herredømme og hans Salvedes makt."» (Åp 12, 7-10)

Vi lever ikke i en verdinøytral verden. Krig og strid består ikke bare mellom nasjoner og folkegrupper, men faktisk også på det ideologiske og verdimessige plan. Dette er en krig der de krefter som står Gud i mot, noen ganger kan se ut til å være garantert å seier. Kirken går - slik mange ser det - fra nederlag til nederlag.

Det bibelske budskap - slik det opprinnelig lød under de første store kristendomsforfølgelser - er utvetydig: Guds sak skal seire! Hans Kirke skal stå frem som seierherren til sist.

Og St. Mikael og hans engleskare er det store symbol på Guds seierrike støtte og innsats. Navnet «St. Mikael kirke» er en stadig påminnelse om denne Guds seiersvilje og -kraft.

Også av den grunn var det klokt å beholde navnet St. Mikael da Kirkens overlevelsesevne i 1958 ble feiret ved gjenreisningen av det katolske kirkebygg i Hammerfest.

5. Det som videre formidler denne overlevelsesevne utover i kirkelegemet er - etter katolsk oppfatning - Kirkens karakter av å være et forpliktende og sakramentalt fellesskap gjennom hele historien og ut over hele verden. Pavens embete står som det tydeligste symbol på denne forpliktende samhørighet. Biskopen er det lokale symbol. Og når vi i hver katolsk kirke over hele verden feirer den samme liturgi og de samme sakramenter under en felles tro og fells disiplin, er det denne samhørighet som kommer til uttrykk.

Det er det typisk katolske.

Og vi tror at det har vært med på å gi menigheten i Hammerfest overlevelsesevne som katolsk menighet.

Også dette feirer vi når vi feirer kirkevigslingen for 50 år siden.

6. Nå har det å være en verdenskirke ikke bare en hierarkisk dimensjon som legger forpliktelser på oss her i Hammerfest, men faktisk også en solidarisk dimensjon som har gjort det mulig for oss å få den hjelp utenifra som vi har trengt for å leve så godt som Kirken på stedet som vi faktisk har gjort.

Hjelpen har bestått i en rekke prester fra andre land. Siden 1932 har alle vært sendt hit av kongregasjonen Misjonærene av Den hellige familie. Og enda lengre tid har St. Elisabethsøstrenes kongregasjon sendt søstre hit. Fra 1958 til 2002 var Jesu små søstre til stede her på sin typiske måte. I tillegg har vi fått mye pengehjelp fra utlandet, spesielt fra Tyskland. Til tross for at menigheten i Hammerfest i seg selv var liten og fattig, gjorde disse penger det mulig å gjenreise St. Mikael kirke i 1958. De har også siden gjort det mulig å restaurere kirken. Og slik pengehjelp var også noe av forutsetningen for at søstre kunne drive sykehus i årtier her i byen. Også for all denne solidaritet bør vi takke når vi jubileer.

Og solidariteten omkring St. Mikael kirke minner oss igjen om den grunnleggende solidaritet i Jesus Kristi Kirke, den som tar sitt utgangspunkt i Guds solidaritet med oss da han lot sin Sønn trå inn i verden som et menneske blant oss. Amen.

KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (2. oktober 2008)