Min menighet med p. Ole Martin Stamnestrø

Denne saken finner du også i siste utgave av St. Olav kirkeblad

  • St. Olav kirkeblad kan du lese gratis HER. 
  • Få bladet hjem i posten. Tegn gratis abonnement HER

 

Min menighet er en ny serie i St. Olav kirkeblad. I serien vil en prest presentere den menigheten han har sitt virke i. Vi besøkte Vår Frue menighet i Ålesund. Les hva p. Ole Martin Stamnestrø forteller om menigheten.

 

VÅR FRUE MENIGHET: P. Ole Martin Stamnestrø har vært sogneadministrator for Vår Frue menighet i Ålesund siden 2013.  

 

Tekst og foto: Kathrine Låver

 

– Du har vært sogneadministrator i 5 år her i Vår Frue menighet i Ålesund. Hvordan har det vært?

– Det er et stort privilegium. Vår Frue menighet et er et godt sted å være og en fin menighet. Det er givende å få tjene de menneskene som er her. I tillegg er Ålesund en vakker by, og Sunnmøre er etter min mening Norges vakreste landsdel.

 

– Hva er det beste med å være sogneadministrator for denne menigheten?

– Det beste er å kunne være her med de menneskene som sogner til denne menigheten. Få lov til å ledsage dem på deres trosvei, og forhåpentligvis bety noe for dem. For meg personlig mottar jeg svært mye fra dem, og deres eksempel på et kristent liv.

 

– Hva er mest utfordrende?

– Det mest utfordrende er at jeg har to embeter. Jeg er både sogneadministrator for Vår Frue menighet og generalvikar for Trondheim stift. Det betyr at jeg reiser endel. Man har alltid dårlig samvittighet når man er mye borte fra sognet.

 

VELSIGNELSE: På minnedagen for den hellige Blasius av Sebaseia gir p. Ole Martin de troende Blasius-velsignelsen.

 

– Hva er det som kjennetegner denne menigheten?

– Jeg har ikke vært prest i andre menigheter, så jeg har mest erfaring herfra, men mitt virke som generalvikar gjør at jeg får et visst innblikk i andre menigheter. Det er nok mange likhetspunkter. Det som kanskje skiller oss er at de troende ofte går i messer på språk de ikke forstår. De som ikke kan så godt norsk, går fortsatt i norske messer, også på hverdager. Det er ingen selvfølge. Noen steder kan man ha inntrykket av at folk ikke går i messe, hvis den ikke feires på morsmålet. Det er i hvert fall en holdning som ikke står så sterkt her.

– Vi har også svært få nordmenn, og jeg hadde gjerne sett at det var flere konversjoner. Det er mange frivillige i alle menigheter, men jeg syns å ane en sterk dugnadsånd nettopp her i denne menigheten. Vi har jo ingen ansatte, unntatt en organist i halv stilling. Kirken og menighetssalen blir vasket ukentlig på dugnad. Hagen rundt kirken og prestegården blir stelt. Folk ser hva som må gjøres, og gjør det. Dette gjelder også de andre messestedene i sognet.

 

"Det er her himmelen og jorden møtes på Sunnmøre, i vår kirke". 

 

– Hva slags type mennesker besøker Vår Frue menighet?

– Det er nok like mangfoldig her som i de andre katolske menighetene i Norge. Polakkene er den største gruppen, samt mange filippinere og afrikanere. Ja, vi har medlemmer fra omtrent 75 forskjellige land. Nordmenn er underrepresentert. Det kunne gjerne vært flere sunnmørske katolikker enn det det er.

 

KATEKESE: P. Tomasz Bazuła holder katekese for de polsktalende barna i menigheten.

 

Se video fra menigheten HER

 

– Med det mangfoldet, hvordan vil du karakterisere miljøet i menigheten?

– Biskopen pleier å si at vi i den katolske kirke i Norge erfarer pinseunderet hver søndag. At folk fra ulike land med ulike språk kommer sammen, og forstår hverandre, fordi vi har et felles språk som er troens språk. Det er et viktigere språk enn våre morsmål.

Selv om det alltid vil være visse konflikter der mennesker ferdes, forbauser det meg allikevel at det er få konflikter som har med nasjonalitet å gjøre. Kommunikasjon kan være vanskelig, men det er mye god vilje som gjør at vi kommer godt ut av det med hverandre. Enheten i Kristus er så sterk at det som skiller oss blir mindre viktig.

 

"Det som er flott med den katolske kirke er gjenkjenneligheten. Vi er én kirke og holdes sammen av felles tro, og felles sakramenter". 

 

– Hva slags konflikter er det hvis det ikke går på kommunikasjon, eller nasjonalitet?

– Det er konflikter som går på mer praktiske sider. Hvordan vi skal organisere vårt felles liv her i menigheten. Vi har ikke så stor plass. Det er som en familie, der det er de små ting man krangler om, som for eksempel hvor ting skal ligge osv. 

 

– Hva i menighetens virksomhet er du mest stolt av/glad over?

– Det er den regelmessige messefeiringen. Særlig de messene hvor vi ikke er adskilt på grunn av språk, men der hele menigheten kan samles. For eksempel på feiringen av Corpus Christi (Kristi legemes fest), hvor vi samles i den store lutherske kirken i Ålesund. Vi har da prosesjon rundt i gatene med hornorkester. Det er ikke alltid så enkelt å samles fordi vår kirke er liten, og det er regelmessig behov for messer på polsk.

 

IKORNNES KIRKE: – En endring jeg har foretatt er å flyttet stedene for messefeiringen. Tidligere foregikk disse messestedene mer diskret, men nå får vi leie de lutherske kirkene i Ikornnes, Volda, Ulsteinvik og Gursken.

 

– Ålesund er et sted med store avstander. Hvordan er det?

– De fleste menighetene i Norge er i samme båt som oss. Det som er spesielt med akkurat dette område er at vi har fire messesteder, og vi må ta ferje for å nå alle. Man har ferjetidene i blodet her på Sunnmøre. Det som er mest krevende med de store avstandene, er at vi prester går rundt med dårlig samvittighet for menighetens utposter. Vi skulle gjerne ha feiret messe på flere steder, og hyppigere messer på de stedene vi allerede har messetilbud. Men på tross av avstandene pendler mange for å komme til messen, og det er et vakkert vitnesbyrd om troen.

 

– Prestekallet er å vie hele sitt liv til Kirken. Hva er det som gjør det verdt det?

– Det er et enkelt svar på det. Hvis man tror at man gjør Guds vilje så er det verdt det. Jeg opplever en daglig bekreftelse på at jeg er på det stedet Han har kalt meg til, og da trenger jeg ikke annet enn det.

 

"Det som er spesielt med akkurat dette område er at vi har fire messesteder, og vi må ta ferje for å nå alle. Man har ferjetidene i blodet her på Sunnmøre". 

 

– Hva er det som gjør det mest spennende å være prest?

– Det er det uforutsigbare. På den ene siden så har menigheten sitt liv som er fast etter den liturgiske kalender, samt den månedlige rutine, som er nokså forutsigbar. På den annen side vet jeg aldri hva dagen vil bringe når jeg står opp om morgen.

 

– På hvilken måte tror du at menigheten merker at det er du som er sogneadministrator?

– Det er mulig at de merker at jeg er norsk. Det har stort sett vært prester her som ikke har vært født i Norge. Nå skal det jo sies at de fleste utenlandske prestene som kommer hit lærer seg godt norsk. Men det var nok en overgang ved at mitt morsmål er norsk. På en annen side så er det med nasjonalitet ikke så viktig i vår sammenheng.

 

 

FRIVILLIG INNSATS: – Det er mange frivillige i alle menigheter, men jeg syns å ane en sterk dugnadsånd nettopp her i denne menigheten, sier p. Ole Martin. Kirken blir vasket hver fredag av frivillige.

 

– Har du gjort noen endringer siden du ble utvalgt som sogneadministrator?

– Ja, vi prester er alle forskjellige. Vi har våre sterke og svake sider, samt ulik stil. Vi gjør da ting på vår egen måte, slik at en menighet vil nok alltid merke når det kommer en ny prest til. Det som er viktig, er å finne ut av hva menighetens behov er.

– Det som er flott med den katolske kirke er gjenkjenneligheten. Vi er én kirke og holdes sammen av felles tro, og felles sakramenter. Feiringen av sakramentene vil være de samme uansett i hvilken del av verden man befinner seg, selv om de feires i litt ulike rammer fra land til land, og menighet til menighet.

– Et konkret eksempel på en endring jeg har foretatt, er at jeg har flyttet stedet for messefeiring på messestedene. Tidligere foregikk disse messene mer diskret, men nå får vi leie de lutherske kirkene i Ikornnes, Volda, Ulsteinvik og Gursken.  

 

"På tross av avstandene pendler mange for å komme til messen, og det er et vakkert vitnesbyrd om troen".

 

– Hvis noen flytter til Ålesund, eller kommer på besøk, hvorfor vil du anbefale de å besøke menigheten.

– Fordi Kirken er Guds hus, og himmelens port. Det er her himmelen og jorden møtes på Sunnmøre, i vår kirke.  

 

AVSTANDER: Selv om Vår Frue menighet på Sunnmøre er en menighet med store avstander, pendler mange for å delta i messene.