– Der jeg kommer fra, feirer vi messen med hele kroppen

 

 

LØFTERIK FREMTID: Lørdag 21. april 2018 avlegger Paul Opata sine presteløfter: – Jeg føler meg hjemme her, i Kirken. Det er et godt sted for meg å være og virke, sier han. 

 

 

Lørdag 21. april skal Paul Opata avlegge sine presteløfter i St. Olav domkirke, Oslo. ­– Jeg kjenner på mange følelser akkurat nå: Er jeg egentlig klar? Hvordan blir prestelivet – og hvordan blir jeg som prest? Glede! Takknemlighet overfor Gud. Nerver!

 

Tekst og foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

 

Paul Opata ble født 31. mai 1980 i Kenya. Han vokste opp område rundt Lake Victoria, vest i landet. 

– Du kan vel kalle mitt hjemsted for et fiskersamfunn. Innsjøen er oppkalt etter dronning Victoria, så vi har en britisk-kolonial historie som ennå preger oss. Stedet er egentlig en landsby, men i Kenya har den likevel en viss posisjon, for det er faktisk landets tredje største by. Her gikk jeg på skole, det vil si en kostskole, fra jeg var syv – åtte år. Selv om jeg vil si at området er ganske så søvnig, så er selve byen travel: Det er en del industri der, fordi vi driver handel over grensen med ugandiske selskaper. Denne virksomheten skyldes egentlig Idi Amin som jaget inderne ut av Uganda. Inderne er driftige og eier store næringsvirksomheter.  De kom opprinnelig for å bygge jernbane for britene, så ble de.  Øverst på vår lokalpatriotiske skryteliste står kanskje at faren til tidligere president Obama kommer derfra, sier Paul med vennlig latter i munnvikene.

 – Men Siaya er nok først og fremst et «sleepy area» med småhandel, småbønder og småfiskere. Jeg savner å være der. Du føler deg hjemme der du vokste opp, der kjenner du menneskene og omgivelsene. Det tror jeg betyr mye for alle, nesten uansett hvor lenge du er borte.  

 Hvordan skiller kirken seg der fra den du nå ordineres til i Norge?

– Katolikk er katolikk. Vi deler fundamentet i tro og praksis, for vi er i en universell kirke. Du kan si at det meste i måten vi feirer messen på er likt – gangen og innholdet deler vi jo, men formen er veldig forskjellig: Vi danser og vi synger! Menigheten deltar på en helt annen måte, dessuten er kirkene helt fulle – virkelig! Det er kø utenfor.

Paul forteller at alle føler at de må i kirken. Hvis de ikke gjør det, er det noe som mangler i livet deres.

– Det er tre ting som skiller min lokale kirke fra den jeg skal vies til i Norge: Måten vi tar til oss troen på, måten vi uttrykker troen på i kirken – den er kroppslig, man feirer messen og ærer Gud med hele seg – følelser, stemmen, kroppen, og til sist: Måten Kirken er i livet deres på, den er alt for dem.

Paul legger til at det alltid er en skole i eller i nærheten av kirken. I mange tilfeller driver også den lokale Kirken et sykehus og minst én annen institusjon, slik som for eksempel fattigomsorg.

– Det skiller også den kirken jeg er vokst opp med, fra den norske. Alt dette bidrar til at kirkene er utrolig travle – det skjer så mye, du finner mange trosgrupper – de ber, de synger og ærer Gud også utenfor messen. Dessuten er de troende med i små, lokale kirkegrupper eller trosfellesskap; de treffes hjemme for å samtale om tro, livene deres og å be. Lederne av disse lokale nabolagsgruppene kjenner alle og er kontaktpunktet mellom presten og de troende. De vet alt og har kontroll på det meste. Ofte er de lokale gruppelederne veldig strenge, spesielt med sakramentene nattverd og skriftemål.  De tar navn etter alle slags helgener og føler og tar ansvar for mye, for eksempel tar de seg av å vaske kirken, lesningene og gaver til kirken – matvarer, vin til nattverd og annet som behøves. På søndager står folk i en lang kø, og det er nesten konkurranse mellom de små, lokale gruppene om å gi mest, sier Paul.

 

«Mens jeg studerte i Drammen, ble kallet tydelig og sterkt for meg. Jeg bestemte meg for å søke på presteseminaret – og gjorde det.»

 

Pauls kallshistorie

Det er egentlig en lang historie, sier Paul om sitt prestekall: Det var ikke en plutselig og overveldende opplevelse. Han ble født inn i fra en typisk katolsk familie. Faren var svært aktiv i den lokale kirke, som ble drevet av nederlandske Mill Hill-misjonærer. Han tok familien med til kirken hver søndag – og oftere enn det.

– Jeg var ministrant, forteller Paul.

– Det fortsatte jeg med på kostskolen, som forøvrig var katolsk. Vi gikk til morgenmesse hver dag og så var det aftenbønn. Etterhvert gikk jeg på katolsk videregående, hvor det også var mye bønn – morgenbønn, aftenbønn, daglige messer og rektor var prest. Gud og troen har altså alltid hatt en sentral plass i mitt liv. Så gjorde jeg ferdig min bachelorgrad i filosofi og ende opp som juniordiplomat.  Det var utfordrende og meningsfylt, men jeg mistet liksom litt driv og begynte å stille spørsmål om det ikke var noe mer i tilværelsen enn dette – mer enn en god karriere. Jeg begynte å reise til Skandinavia og utviklet etterhvert et nettverk her. Jeg gikk på sommerskole i Norge i 2011. Etter at jeg kom hjem til Kenya følte jeg at «Til Norge kan jeg dra for å studere videre. Der kan jeg trives.» Så søkte jeg, og kom inn på, et masterstudium i menneskerettigheter og flerkulturalitet ved høyskolen i Buskerud og Vestfold. Det var i 2012. Iløpet av denne tiden skjedde det noe med meg. Vanskelig å si hva det er: Jeg tenkte mye på hva jeg skulle gjøre med livet mitt – «hva vil gjøre meg lykkelig?» Diplomati og utenrikstjeneste handler i sin essens om å bringe folk sammen, skape harmoni og samarbeid mellom ulike land og nasjoner. En prest skal også hjelpe folk å nå sine mål og bringe dem sammen. Du må være der for dem, hjelpe dem. Mens jeg studerte i Drammen, ble kallet tydelig og sterkt for meg. Jeg bestemte meg for å søke på presteseminaret – og gjorde det.

Han møtte til flere intervjuer og samtaler. Hele prosessen tar tid, nesten et helt år. Paul ble offisielt innrullet som seminarist i 2014.

– Jeg føler meg hjemme her, i Kirken. Det er et godt sted for meg å være og virke.

Hva vil du si til dem som funderer på om de har et kall?

– Jeg vil oppfordre dem til å ta sine kallstanker på alvor – og tenke gjennom dem. Det er en stor beslutning. Jeg tror de skal ta utgangspunkt i at prestene har det godt, for de legger sine liv i Guds hender. Og vi – jeg kan vel si vi? – er ikke ensomme eller isolert: Vi er der for folk og lever våre liv sammen med – og for – andre. Du deltar i andres liv på en helt spesiell måte og oppgaven din er å hjelpe folk nærmere Gud. Det gir mening som varer.

 

«Jeg er god nok i fotball til å ha det gøy, men jeg er ikke like god som p. Bharath. Han er veldig god!» 

 

På ballen, hele tiden

Er du prest, er du det hele tiden, mener Paul. Du kan ta deg fri, men aldri fri deg fra plikten og de løftene du avgir under vielsen.

– Du har ikke et privatliv, men du kan jo være alene. Når du lukker døren til rommet ditt, er du for deg selv, men du er fortsatt prest og må leve opp til det. Når jeg reiser, er jeg ikke i tjeneste, men om noe skjer, vil det være som om noen roper: «Er det en lege tilstede?» Jeg vil løpe til for å hjelpe. Du kan si at som prest har du privat-tid, men ikke privat-liv.

Hva liker du å gjøre på fritiden?

– Jeg liker å spasere, besøke venner – vi har et sosialt liv! Jeg liker å se fotball eller spille fotball.

Er du god?

– Jeg er god nok til å ha det gøy, men jeg er ikke like god som p. Bharath. Han er veldig god! Én ting er å bruke bena, det er heller ikke dumt å bruke hodet, så jeg leser gjerne en bok.  

Vet du hva biskopen ønsker av deg etter prestevielsen?

– Jeg formoder at jeg skal tilbake til Trondheim, men vi får se.  

 

«Nå kommer dagen, ikke sant – og etter prestevielsen, på søndag, skal jeg ha min første messe.»

 

HVERDAGSHELGENER: – Hvis du vil være en helgen i hverdagen: Gjør ordinære ting på en ekstraordinær måte, sier Paul Opata. 

 

Tålmodig med seg selv

Det skjer mye i dagene før han blir presteviet, både praktisk og mentalt.

– Jeg er full av følelser, og jeg merker at dette ikke akkurat er en trivialitet. Jeg kjenner på: Er jeg egentlig klar? Hvordan blir det å avlegge løftene – og så å leve og virke som prest? Jeg fylles samtidig av glede og takknemlighet overfor Gud. Så har jeg nerver, for snart er jeg Herrens ydmyke tjener i Kirken ... det er stort, og hodet og hjertet er i mange og blandede følelsers vold, sier Paul.

Nervøsiteten kommer først og fremst når han forbereder seg på de praktiske gjøremål.

– Nå kommer dagen, ikke sant? Og etter prestevielsen, på søndag, skal jeg ha min første messe. Kommer jeg til å gjøre det korrekt, eller dumme meg ut? Jeg kommer nok til å gjøre en del feil, men jeg håper at det blir en fin opplevelse for alle likevel. Jeg får være litt tålmodig med meg selv, for med tiden så lærer jeg det nok ... . 

Hvilket av presteløftene synes du er vanskeligst?

– Vi lover å leve i lydighet, sølibat og fattigdom. Løftene hører sammen som en treenighet – du kan ikke la være å holde ett av dem uten å feile. Det er en helhet, ikke sant? Du skal være lydig overfor Kirken, Gud, du skal være tilgjengelig for menigheten, derfor må du leve i sølibat. Du skal leve for andre, ikke for deg selv – du skal sågar dele det lille du har. Det du får i lønn er ikke en lønn i tradisjonell forstand, tenker jeg, det er en hjelp til å utøve din prestegjerning, å formidle Guds ord.

 

«Hvis du vil være en helgen: Gjør ordinære ting på en ekstraordinær måte.»

 

Hellighet i hverdagen

I sin siste formaning, «Gaudete et exsultate», skriver pave Frans: «Mitt beskjedne mål er å la kallet til hellighet gjenlyde nok en gang, å forsøke få det ‘legemliggjort’ i dagens verden med alle dens farer, utfordringer og muligheter. For Herren har valgt hver av oss ‘til å stå for hans ansikt, hellige og uten feil’ (Ef 1,4)». Paul er opptatt av hvordan vi hverdagsmennesker skal kunne klare å bli mer hellig, spesielt nå i Hellighetens år.  

– Hvis du vil være en helgen i hverdagen: Gjør ordinære ting på en ekstraordinær måte. Jeg tror det handler om det helt enkle, nesten banale: Hvis du skal vaske opp, vasker du opp fordi du skal bruke en tallerken selv, eller fordi noen i familien din trenger den? Testen ligger i de alle små valg som nesten ikke merkes, men som likevel er viktig fordi de sier så mye om deg.

Hva er Kirkens viktigste oppdrag i verden idag, mener du?

– Forskjellige deler av verden erfarer forskjellige utfordringer, mener Paul.

I Europa tror han at det viktigste oppdraget er å arbeide for at folk skal merke Guds tilstedeværelse i deres hverdagsliv, både i gode og dårlige dager. Stadig flere forkaster Gud og mener at de kan klare seg selv. Det gjør han bedrøvet.

– Men dette er en utfordring i sekulariserte samfunn. I Afrika, som jeg også kjenner godt ... Der er Kirkens utfordringen å vise Guds nåde, Gud som lider og ofrer seg for oss. Manges liv er preget av fattigdom, konflikt, sykdom og smerte ... «Hvor er Gud», spør de. De trenger Kirken som forteller at Gud er her til tross for alt det vonde de opplever. Etter langfredag kommer påskemorgen, seieren over døden og oppstandelsen. Jesus gikk også gjennom tortur og sykdom, men han vant.

 

«Livet kan også være litt vinterlig, men solen og sommeren kommer!» 

 

Frater Ellert Dahl fyller snart 90 år. Han sier i et intervju på katolsk.no at «For meg er kristendommen – og troen – først og fremst et håp som gjør livet fylt av mening. Vi går ikke i blinde til vi en dag blir gamlehjemspasienter og man svinner bort. Vi går fremover mot en fremtid som er lovende og levende.» Hva er troen for deg?

– Å tro på Gud er å leve i troen på det gode som kommer. Vi er sammen med Gud nå og når dette livet er over, er vi fortsatt sammen med Gud. Det gir meg håp og styrke, sier Paul.

Troen er som den den norske vinteren, forteller han – det er mørkt og kaldt av og til, men du vet at solen og sommeren kommer. Du vet det og det gjør at du kommer gjennom sørpe og vind og det som verre er.

– Livet kan også være litt vinterlig, men solen og sommeren kommer! Du vil ha utfordringer av og til – du må ha på brodder, men så er solen og hvitveisen her og alt er glemt. Det verste som kan skje, er at du mister håpet, da avviser du Gud – og dermed hans kjærlighet. Gud er her for oss nå, og for alltid. Det må vi aldri glemme, sier Paul Opata.

 

Les mer