Preken og glimt fra seljumannamessen på Selja

 

Feiret seljumannamesse på den hellige øya Selja 

ÆRE OG TAKKNEMLIGHET: – Vi har kommet hit til Selja for å ære den hellige Sunniva og vise henne takknemlighet. Vi er her for å ære, men også for å lære, sa p. Ole Martin Stamnestrø i sin preken på seljumannamessen. Han henviste til filosofen Søren Kierkegaard som sier at tro er «å kaste seg ut på de 70 000 favners dyp». Den hellige Sunniva og hennes ledsagere gjorde nettopp det da de kastet seg ut i tre båter og lot Den Hellige Ånd blåse dem dit han ville – fra Irland til Selja.

 

Gjennom over tusen år har pilegrimer valfartet til Selja, helt siden Kong Olav Tryggvason «i nådeåret 996» fant den hellige Sunnivas legeme, og relikviene etter hennes ledsagere. Fortsatt feirer Den katolske kirke i Norge våre første helgener, seljumennene, den 8. juli hvert år.

 
Tekst og foto: Ragnhild Helena Aadland Høen
stasunniva.blogspot.com/

 

Kloster, helgensted og bispesete

Tidlig på 1100-tallet ble et av Norges eldste klostre grunnlagt her på øya Selja, like ved Stadt. Benediktinerklosteret var i drift helt til reformasjonen. Da Norge ble delt i bispedømmer i 1068, ble landet delt i tre: Oslo, Nidaros og Selja bispedømme. viktig var helligstedet Selja.

Fortsatt er Selja et helt spesielt, hellig sted, som oppsøkes av tusener hvert år.

De mange som kommer til den hellige øya som turister, forlater den ofte som pilegrimer. Herfra drar ingen uberørt. Selja gjør noe med deg, enten du er troende på forhånd eller ikke.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

LANG, LANG REKKE: På vår bønnevandring over Selja, ber vi sammen for Vestlandet, for Norges omvendelse og for at det igjen skal bli et levende klosterliv på den hellige øya.

 

 
– Vi er her for å ære, men også for å lære

Den katolske valfarten 8. juli 2019 var organisert av p. Ole Martin Stamnestrø, sogneadministrator i Vår Frue menighet i Ålesund. Både katolikker og protestanter deltok på valfarten. Her følger p. Stamnestrøs preken, sammen med bilder fra både prosesjonen, messen og kloster- og helgenanlegget.

 

P. Ole Martin Stamnestrøs preken

– Vi har kommet hit til Selja for å ære den hellige Sunniva og vise henne takknemlighet. Vi er her for å ære, men også for å lære. Helgenene er våre forbilder i troen, og Gud har gitt oss gode forbilder i Sankta Sunniva og hennes ledsagere. Hva kan de lære oss om troen? Hvordan kan de lære oss å bli bedre kristne?

(Prekenen fortsetter under bildet.)

 

PROSESJON: Pilegrimsprosesjonen går over øya i fint og flatt terreng, og tar om lag en halv time. Vi ber rosenkransen og synger underveis. 

 

– Tro er et noe komplisert ord. Troen har forskjellige stadier. Det laveste trosstadium består simpelthen i å anerkjenne at Gud finnes. For mange mennesker er dette vanskelig nok, men denne laveste formen for tro er i seg selv ingen dyd. Selv djevelen tror på Gud på denne måten. I Jakobs brev leser vi: «Du tror at Gud er én. Du gjør vel. Djevlene tror det også, og skjelver.»

– Det er altså ikke nok å tro at Gud finnes. Troen må heves til et høyere nivå. Det neste trosstadium innebærer en bevegelse i forholdet mellom Gud og oss. Men bevegelsen er ensidig på dette nivået. Vi forholder oss passive, og venter på at Gud skal bevege seg. Vi kjenner alle denne formen for tro.

(Prekenen fortsetter under bildet.)

 

KRISTUS LEDER AN: En ministrant bærer krusifikset så himmelhøyt at alle ser det. En annen bærer en fane med et brodert gullkors på den ene siden. På den andre siden står Jesu monogram: «IHS». IHS er forkortelsen for Jesu navn på gresk: IHSOUS. IHS står også for Iesus Hominum Salvator – Jesus, Menneskenes Frelser.

 

– Mange mennesker sier: Hvis Gud finnes, hvorfor kan han ikke bare gripe inn og ordne opp i alle problemene i verden? Dette formuleres som en anklage mot Gud. Formodentlig er det da i orden for oss mennesker å rote det til – det er Guds oppgave å ordne opp. Dette ligner bortskjemte barn som bare roter, mens foreldrene løper etter dem og rydder. Vi har vel alle en viss tendens i denne retning.  De fleste av våre bønner til Gud formuleres kanskje som forbønner, der vi ønsker å noe av Gud. «Herre, gi meg rikdom, lykke og god helse.» Det er i og for seg ikke noe galt med forbønner der vi ber Gud om noe godt for oss selv eller andre. Men troen kan ikke bli værende på dette nivået, dette stadiet.

Sankta Sunniva og hennes ledsagere lærer oss at troen krever noe mer. Det finnes et høyere trosstadium, der bevegelsen mellom Gud og oss ikke er ensidig. «Jeg tror på Gud», sier vi i trosbekjennelsen. I den norske oversettelsen merker vi ingen bevegelse i dette uttrykket – «jeg tror på Gud» – men på latin står det «credo in Deum».  Formen «in Deum» antyder en bevegelse fra oss til Gud.

(Prekenen fortsetter under bildene.)

 

ÅPENBARING: Så åpenbarer klosterruinene seg for pilegrimene; her skal vi feire katolsk seljumannamesse, slik det ble feiret helt frem til reformasjonen.

 

DE GAMLE STIER: Vi følger «de stiene som er tråkket opp for oss av Herrens venner i en svunnen tid» (sitat fra prekenen).

 

– Den som kaller seg en troende kristen, må være villig til å røre på seg. Vi må bevege oss mot Gud. Misforstå meg ikke: I forholdet mellom Gud og oss, er det alltid Gud som tar det første skritt. Han tar et initiativ og skjenker oss troen i gave. Men når vi har fått denne gaven, kan vi ikke sitte stille. Vi må svare. Vi må gå ham i møte. Slik svarer vi ja til Gud. Vårt svar, vår bevegelse, er nødvendig, men den frelser oss ikke.

(Prekenen fortsetter under bildene.)

 

ALTERET: Alteret gjøres klart for den hellige messen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

FØR MESSEN: Vi ber rosenkransen sammen mens alt gjøres i stand til messen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


FLAGGBÆRERE: Jens og Levi Skaar står klare til inngangsprosesjon.

 

HELLIG ØY: Her bodde og ba benediktinermunkene i århundrer, her led St. Sunniva martyrdøden – og her samles katolske pilegrimer den 8. juli hvert år til messe, bønn og forening med Kristus, ved Kirkens arnested i Norge.

 

– Den protestantiske parodi på katolsk tro stemmer ikke. Vi blir ikke frelst 50 prosent ved Guds nåde og 50 prosent ved gode gjerninger. Gud gjør alt. Vi må la ham gjøre det; samarbeide med ham. Vi må bevege oss mot ham, slik et barn kaster seg ut av et brennende hus og ned i sin fars utstrakte armer.

(Prekenen fortsetter under bildet.)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

ENGELSKE PRESTER: To engelske presteseminarister deltok som ministranter under seljumannamessen i år. St. Albanus-klosteret ble etablert på Selja av engelske munker like før eller rundt år 1100, og var et av Norges aller første kloster, kanskje det første. Trolig var det rundt 15 – 20 benediktinermunker her. De var her helt frem til reformasjonen.

 

– Sankta Sunniva og hennes ledsagere kastet seg ut i tre båter. De kastet seg ut på de 70 000 favners dyp, for å si det med Kierkegaard. Det må være en bevegelse i forholdet mellom oss og Gud. Denne bevegelsen må være tosidig. Denne dynamikken kaller vi helliggjørelse. Gud kaller, og vi svarer. Vårt svar er en bevegelse mot ham.

– Også denne bevegelsen er egentlig Guds verk. Det er Han som gir oss mot til å svare og handle. Varsomt dytter Han oss i riktig retning, men han dytter oss ikke kraftigere enn at det er mulig for oss å stritte imot hvis vi heller ønsker å gå våre egne veier. Men det ønsker vi, Gud skje lov, ikke. Vi har kommet hit til Selja, fordi vi ønsker å gå Herrens veier. De stiene som er tråkket opp for oss av Herrens venner i en svunnen tid.

(Prekenen fortsetter under bildet.)

 

TRÅD I VEVEN: Bispesetet på Selja ble etablert i 1068. Når Kirken feirer messe her, legges det inn en ny tråd i en rik trosvev med over 1000 års historie.  

 

Minnene fra Sankta Sunniva og hennes ledsagere kan synes fjerne for arkeologene i ruinene. Men for oss, som er i familie med Sankta Sunniva og hennes ledsagere, er minnene i høy grad presente. I den familien vi kaller Kirken, oppheves så å si tiden.

– I dag er vi her sammen med Sankta Sunniva. Vi tilber Herren sammen med henne her i dag. Her og nå sitter vi ved hennes føtter og lærer den typen tro som gjør oss i stand til å kaste oss i Faderens omsorgsfulle favn. I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.

 

HELLIG OLAV: Innerst i den hellige hulen på Selja kommer du nær på begge Norges nasjonalehelgener: Både den hellige Sunniva og Hellig Olav. Snorre forteller at da Hellig Olav reiste fra England for å kristne Norge, nådde kongen land på Selja. Hellig Olav knelte i bønn i hulen her i år 1015. Litt over 900 år senere var Sigrid Undset her, i 1926. Hun kalte Sunniva-hulen for «Norges eldste kirketak».

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

LEVENDE KIRKE: «Minnene fra Sankta Sunniva og hennes ledsagere kan synes fjerne for arkeologene i ruinene. Men for oss, som er i familie med Sankta Sunniva og hennes ledsagere, er minnene i høy grad presente. I den familien vi kaller Kirken, oppheves så å si tiden.» (sitat fra prekenen)

 

 

LEVENDE KIRKE: Etter messen finner både store og små nye venner i den store familien som kalles Kirken.

 

VILLSAUER: «Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt, finna dei gamle stigar att.» Bønn av St. Thomas av Aquinas.

 

Pilegrimsvandring til Seljumannamesse på Selja

 

Om seljumannamessen

  • Seljumannamesse feires 8. juli hvert år til minne om Norges første martyrer: Sankta Sunniva og Seljumennene.
  • Seljumannamesse er den eldste av de norske helgendagene. Festdagen var med i kristenretten som Hellig Olav fikk vedtatt på Moster i 1024. Sankta Sunniva er «patrona Norvegiae», skytshelgen for Norge, og seljumannamesse ble og blir feiret over hele Norge.
  • Festdagen er nevnt i de eldste utgavene av både Gulatingsloven (fra 1020), Frostatingsloven og Eidsivatingsloven.

 

 Les på polsk