Del 8 av pavens katekeseserie: Latskap eller akedi

NTB_4zvZ4Ho7Xmk.jpg

LIGGER IKKE PÅ LATSIDEN: Pave Frans taler om latskap under den ukentlige generalaudiensen i Vatikanet, 14. februar 2024. Foto: NTB / Reuters, Guglielmo Mangiapane

 

– Det er en svært farlig fristelse som man ikke må spøke med, sier pave Frans om akedi i åttende del av katekeseserien om laster og dyder. Dette ordet, som ofte blir oversatt med «latskap», betegner en last som fører til kjedsomhet og apati overfor selve livet. Forholdet til Gud blir påvirket, og man kan plutselig befinne seg i troens «mørke natt». Paven peker på tålmodighet og aksept for troens fattigdom som et viktig botemiddel.

 

Oversettelse: Øyvind Johannes Vardenær Evenstad

 

Onsdag 14. februar var askeonsdag og dermed en travel dag for pave Frans. Ikke desto mindre holdt han også sin ukentlige generalaudiens i Paul VI-hallen i Vatikanet. Etter en lesning fra Matteusevangeliet (26,36; 40–41) på flere språk, fortsatte paven med åttende del av sin pågående katekeseserie om laster og dyder. Denne gangen handlet det om latskap eller akedi. Deretter kom pavens hilsener til pilegrimer og besøkende, før audiensen som vanlig ble avsluttet med Fader vår (Pater noster) på latin og pavens velsignelse.

 

Les mer

 

I en notis på Vatikanets nettside står det: Følgende tekst inneholder deler som ikke ble lest høyt, men som bør betraktes som om de var det.

 

Katekeseserie om laster og dyder

8. Akedi

 

Kjære brødre og søstre,

Blant alle hovedlastene er det en som ofte blir oversett, kanskje på grunn av navnet, som ofte er uforståelig for mange: Jeg snakker om akedi. I listen over laster blir derfor begrepet akedi ofte erstattet av et annet, mye mer vanlig navn: latskap eller dovenskap. I virkeligheten er latskap en virkning mer enn en årsak. Når en person er inaktiv, sløv og apatisk, sier vi at han er lat. Men som de gamle ørkenfedrenes visdom lærer oss, er roten til denne latskapen ofte akedi, som fra sitt greske opphav bokstavelig talt betyr «mangel på omsorg».

Det er en svært farlig fristelse som man ikke må spøke med. Det er som om de som faller for den, blir knust av en lengsel etter døden. De føler avsky for alt, forholdet til Gud blir kjedelig for dem, og selv de helligste handlinger, som tidligere varmet deres hjerter, virker nå helt ubrukelige for dem. Man begynner å angre på tiden som går, og på ungdommen som ugjenkallelig ligger bak en.

 

«De føler avsky for alt, forholdet til Gud blir kjedelig for dem, og selv de helligste handlinger, som tidligere varmet deres hjerter, virker nå helt ubrukelige for dem.»

 

Akedi defineres som «middagsdemonen»: Den griper oss midt på dagen, når trettheten er på sitt høyeste og timene foran oss virker monotone og umulige å leve. I en berømt beskrivelse fremstiller munken Evagrius denne fristelsen slik: «Den dovne har hele tiden blikket festet på vinduene, og i tankene fantaserer han om besøkende [...] Når han leser, gjesper den dovne ofte og blir lett overmannet av søvnen, rynker på øynene, gnir seg i hendene og stirrer på veggen når han fjerner blikket fra boken; så vender han det tilbake til boken og leser litt til [...]; til slutt bøyer han hodet, legger boken under seg og faller i en lett søvn, helt til sulten vekker ham og presser ham til å ta vare på sine behov»; konklusjonen er at «den dovne gjør ikke Guds verk med omsorg». [1]

Dagens lesere ser i disse beskrivelsene noe som minner om depresjonens ondskap, både fra et psykologisk og et filosofisk perspektiv. For den som er grepet av akedi, mister livet sin mening, bønnen blir kjedelig og enhver kamp virker meningsløs. Hvis vi i ungdommen dyrket lidenskaper, virker de nå ulogiske, drømmer som ikke gjorde oss lykkelige. Så vi gir slipp på oss selv, og distraksjon og tankeløshet ser ut til å være de eneste utveiene. Man vil gjerne være nummen, ha et helt tomt sinn ... Det er litt som å dø på forhånd, og det er stygt.

 

«Så vi gir slipp på oss selv, og distraksjon og tankeløshet ser ut til å være de eneste utveiene. Man vil gjerne være nummen, ha et helt tomt sinn ... Det er litt som å dø på forhånd, og det er stygt.»

 

I møte med denne lasten, som vi erkjenner er svært farlig, ser åndelighetens mestere for seg ulike botemidler. Jeg vil trekke frem ett av dem som for meg virker viktigst, og som jeg vil kalle troens tålmodighet. Selv om mennesket i akediens klør ønsker å være «et annet sted», å flykte fra virkeligheten, må man i stedet ha mot til å bli værende og ta imot Guds nærvær «her og nå», i situasjonen slik den er. Munkene sier at for dem er cellen den beste læreren i livet, fordi det er det stedet som konkret og daglig forteller deg om din kjærlighetshistorie med Herren. Det er nettopp denne enkle gleden av livet her og nå, denne takknemlige undringen over virkeligheten, som akediens demon vil ødelegge. Den vil få deg til å tro at alt er forgjeves, at ingenting har noen mening, at det ikke er verdt å bry seg om noe eller noen. I løpet av livet møter vi dovne mennesker, mennesker som vi beskriver slik: «Han er kjedelig!», og som vi ikke liker å være sammen med; mennesker som til og med har en kjedsommelig holdning som er smittsom. Dette er akedi.

Hvor mange mennesker har ikke, grepet av akedi og oppildnet av en ansiktsløs rastløshet, dumt nok forlatt det gode livet de hadde begitt seg ut på! Kampen mot akedi er en avgjørende kamp som må vinnes for enhver pris. Og det er en kamp som heller ikke helgenene ble skånet for, for i mange av dagbøkene deres finnes det sider som forteller om forferdelige øyeblikk, om ekte troens netter, når alt ser mørkt ut. Disse helgenene lærer oss å komme oss gjennom natten med tålmodighet og å akseptere troens fattigdom. Under dovenskapens undertrykkelse anbefaler de å redusere vårt engasjement, å sette oss mål som er innen rekkevidde, men samtidig å holde ut og gå videre ved å støtte oss til Jesus, som aldri forlater oss i fristelsen.

 

«Det er en kamp som heller ikke helgenene ble skånet for, for i mange av dagbøkene deres finnes det sider som forteller om forferdelige øyeblikk, om ekte troens netter, når alt ser mørkt ut. Disse helgenene lærer oss å komme oss gjennom natten med tålmodighet og å akseptere troens fattigdom.»

 

Troen mister ikke sin verdi selv om den utsettes for akediens prøvelser. Tvert imot er det den sanne troen, selve den menneskelige troen, som tross alt, trass i mørket som gjør den blind, fortsatt tror på ydmykt vis. Det er denne troen som blir værende i hjertet, som glør under asken. Den blir alltid værende. Og hvis en av oss blir offer for denne lasten, eller for fristelsen til akedi, må vi prøve å se inn i oss selv og blåse liv i troens glør; det er slik vi holder oss gående.

 

[1] Evagrius Ponticus, De åtte onde åndene, 14.

 

NTB_B-b9nZuPxhI.jpg

VEND OM OG BLI SOM BARN: Pave Frans holder et lite barn under generalaudiensen. Foto: NTB / Reuters, Guglielmo Mangiapane

 

Spesielle hilsener

Jeg ønsker alle engelsktalende pilegrimer og besøkende som deltar i dagens audiens, spesielt gruppene fra England, Wales, Nigeria, Korea og USA, hjertelig velkommen. Ved inngangen til fastetiden ønsker jeg dere alle glede og fred fra vår Herre Jesus Kristus. Gud velsigne dere!

 

Sammendrag av Den hellige fars ord

I våre refleksjoner over laster og dyder skal vi nå se nærmere på akedi, som ofte forbindes med latskap eller dovenskap, men som først og fremst er en dyp åndelig apati som kommer til uttrykk i misnøye og motvilje mot oppmerksom bønn og vekst i forholdet til Gud. Ifølge den monastiske tradisjonen overvinnes denne «middagsdemonen» best ved hjelp av troens tålmodighet. Dette innebærer å akseptere troens fattigdom eller mørke natt, noe som gjør det mulig for oss, ved Guds nåde, å fornemme det guddommelige nærværet og fortsette å strekke oss mot Gud. Helgenene viser oss at utholdenhet i en tid med fristelser får oss til å sette oss praktiske mål, om enn små, for vårt daglige liv og får oss til å støtte oss til Jesus, som alltid er med oss.

 

Her kan du se katekesen

 

Les mer