Eirik Ivarsson (1188-1213)

Av Olav Martinsen

Stavangerbispen Eirik Ivarssons valg til erkebiskop sommeren 1188 vek på flere punkter av fra de forskriftene som var gitt for valg i 1153. Valget fant ikke sted ved metropolitansetet, og Eystein hadde før sin død nærmest utpekt Eirik som sin etterfølger. Erkebiskop Eirik var en ivrig gregorianer og det var derfor naturlig at kong Sverre talte imot at han ble valgt.

Eirik dro til Roma samme sommer og palliereisen hans varte et helt år. Et av de brevene Eirik fikk utferdiget ved kurien, er gjort i Lateranet 28. januar 1189, og det er derfor trolig at han oppholdt seg i Roma i det minste i noen uker før og etter årsskiftet 1188-89. Sikkert er det at han fikk palliet før 28. januar, da han i det nevnte pavebrevet blir kalt venerabilis frater noster Nidrosiensis archiepiscopus.

Eirik var av god ætt. Hans far, Ivar Skrauthanke, hadde vært biskop i Nidaros på 1140-tallet. Eirik hadde også studert ved St. Victorklostret i Paris, og utstyrt med sin tids høyeste dannelse og med personlige egenskaper innenfor eliten av datidens europeiske reformistbevegelse, var han kommet tilbake til Norge der Eystein først på 1170-tallet vigslet ham til biskop i Stavanger.

Noe av det første Eirik gjorde etter at han kom til Nidaros, var å kalle sammen en rikssynode. Det var mye som skulle ordnes, blant annet vigsles nye biskoper til Hamar og Stavanger. Sverre var på denne tiden eneherre over riket, og det var derfor naturlig at han ønsket å bli kronet høsten 1189. Eirik blir som regel fremstilt som en steil og lite smidig personlighet, men i kroningsspørsmålet inntok han fra universalkirkelig standpunkt en korrekt holdning. På den synoden Eirik sammenkalte i 1189-90, møtte det fire biskoper, flere abbeder og en mengde prester. Dette kirkemøtet utstedte en statutt med påbud om bann for visse alvorlige forbrytelser som: Brudd på kirkefreden, overfall i kirke eller kirkegård, vold mot kvinner, mishandling av prester eller munker, og i tillegg et forbud mot at menn med geistlig vigsel tar imot søksmål eller overtar verdslig myndighet.

Som følge av kroningsstriden med Sverre dro Eirik til Danmark hvor erkebiskop Absalon tok godt imot ham. Der oppholdt han seg i lang tid. Selv forteller Eirik at Sverre i raseri over at erkebiskopen ikke ville bøye seg, hadde tilegnet seg all hans formue og inntekt. Og deretter stevnet ham for paven. Det var trolig en strek i regningen for Sverre at erkebiskopen gikk i eksil. Det ser ut til at den store verdslige makten Sverre hadde oppnådd, gjorde ham overmodig og mindre måteholden enn tidligere. I stedet sto han en dag plutselig ansikt til ansikt med det faktum at Norges rike var uten erkebiskop.

Og verre for ham selv var det nok at han ved å bryte sin tidligere ed og ved sin til dels urimelige fremferd mot erkebiskopen, i folks bevissthet naturlig måtte få skylden for at det gikk som det gjorde i 1190. Så stor var folks kristenkjensle og respekt for geistligheten at mange nok syntes det var en illevarslende hending at Norges kirkelige overhode var drevet ut av landet ved Sverres framferd.

Det må ha falt naturlig for Eirik å velge Danmark til oppholdssted under sitt eksil. Der hadde abbed Vilhelm i augustinerklostret Æbelholt siden 1160- tallet vært en foregangsmann for augustinerbevegelsen, og han hadde et kjent navn innen reformbevegelsen. Det var derfor av stor betydning for Eirik at Absalon lot abbeden hjelpe ham med sekretærarbeid. Eirik kunne også trenge denne assistansen da han ble blind etter at han kom til Danmark.

Det at pave Celestin III stadfestet den norske kirkes viktigste privilegier og så å si ordrett gjentok den særlige vernebestemmelsen for Nidaroskirken og banntrusselen i Anastasius IVs fundasjonsbulle, betydde i realiteten at Sverre nå var bannlyst. Sverre må nemlig ha kjent til begge deler, men hadde trosset dem uten å bry seg om erkebiskopens advarsler. Da Eirik mottok pavebrevet, lot han det lese opp i domkirken i Lund, og hver søndag stod han opp i koret der og lyste bann over Sverre.

Den 6. oktober 1198 sendte paven et skriv til den norske erkebiskopen og geistligheten i Norge. I dette befalte paven dem strengt om å formane hele Norges folk til ikke lenger å følge og støtte den «skjendige helligdomskrenker». Paven ga også biskopene pålegg om å lyse bann over Sverres tilhengere og om å lukke kirkene. Videre skulle det i den del av landet som fulgte Sverre, ikke bli gitt noe sakrament unntatt barnedåp og pønitens for døende, og når noen av Sverres beste støtter døde, skulle geistligheten nekte dem kirkelig begravelse.

Etter sagaen å dømme kom det til forlik mellom kongen og kirken sommeren 1202. Dels på grunn av sin alderdom og blindhet besluttet Eirik vinteren 1204-05 å overlate erkestolens gjøremål i yngre hender. Erkebiskopen sendte brev til Tore som da var korsbror i Hallvardskirken i Oslo, og ba ham komme til seg. Tore fór til Trondheim på vårparten, og da han møtte erkebiskopen, sa denne at de ville velge ham til erkebiskop. Tore forsøkte å tale seg fra dette, men på erkebiskopens og andre geistliges bønn ble det til slutt slik at han tok imot valget.

Eirik levde i flere år etter sin avgang og døde først i 1213. Erkebiskop Eirik var en stor prelatskikkelse. Med sin europeiske bakgrunn, sin universalkirkelige innstilling, sitt personlige mot og sine urokkelige standpunkter, var han åndelig i slekt med erkebiskop Eskill av Lund. I Eirik fant Eystein en verdig etterfølger og kong Sverre en virkelig stor motstander.