LESETIPS

AdventslysAdvent – Kirkens: "Kom, Herre!"

Pater Arnfinn Haram om advent og viljen til å gjenoppdage Kirken som en motkultur i samfunnet.

Les mer
Advent

3. uke i advent

 

St. Olav kirke i Oslo 150 år: Dronning Josephine og St. Olav kirke

Av Liv Hegna, Formann i menighetsrådet i St. Olav domkirkemenighet


Dronning Josephines stol, som hun satt på når hun var til messe i St. Olav kirke. Hun må ha vært usedvanlig rakrygget. Klenodiet har vært i menighetens forvaring i 150 år - en tid plassert i sakre­stiet. Nå befinner den seg i de biskoppelige gemakker.
Foto: Liv Hegna

Det står en håndskåret stol i den katolske biskopens dagligstue i Oslo. Den er vakker - spesialkonstruert for en rank rygg. Den ble laget til dronning Josephine av rikene Sverige og Norge. Hun var ingen "hvem som helst". Det ser man på stolen. Kanskje synes stolen noe spinkel - og kanskje var dronningen en vever dame. Men ryggrad hadde hun. Det erfarte det katolske Norge: Dronningen Josephine (1807-76) var født i et katolsk land, men skjebnen brakte henne til det kalde nord i 1822.

Omtrent samtidig med hennes ankomst, bestemmer Roma seg for å utvide sin "interessesfære" mot nord. I Norge er man allerede i gang med å tenke på religionsfrihet. Samlet er dette nødvendige forutsetninger for at St. Olav kirke ble til.

Kongelig resolusjon

Det representerte faktisk et tidsskille i norsk historie da den katolske kirken i Akersveien ble vigslet for 150 år siden. Dette var det første katolske kirkebygg etter reformasjonen. Mange nordmenn så den katolske kirkes komme som et faresignal. Og skulle katolikkene få et kirkebygg, måtte det en kongelig resolusjon til. Men den ble gitt. Det er den apostoliske vikar, Monsignore Laurentius Studach, som vigsler St. Olav katolske kirke den 24. august i 1856: Et kirkebygg med 270 plasser.

Byens katolske menighet omfattet 60 sjeler. De må ha vært en samling optimister som ville bygge en kirke som rommet mer enn fire ganger antallet katolikker i menigheten. Det var rundt halvparten av dem som hadde underskrevet petisjonen til Kronen om å få bygge kirken. Denne gruppen katolikker hadde antagelig allerede oppholdstillatelse i landet.

Menigheten var blitt etablert påskedag i 1843. Messestedet var en alminnelig leilighet i byen. Man savnet et sted for ordentlig katolsk liturgi. Katolikkene i byen ville ha et sted, en viet kirke, hvor de kunne døpe barna sine. Etter hvert regnet de nok med at det skulle feires bryllup her også.

St. Olav kirkes eksteriør 2006

Hoffkapellanen

Msgr. Laurentius Studach var for øvrig ikke bare pavens utsending til Norden. Han var også dronning Josephines hoffkapellan, og han var en handlingens mann. Om det var han, eller selveste dronningen som initierte det, er ikke historisk klarlagt. Det eneste som kan sies med sikkerhet er at trekanttomten mellom Ullevålsveien og Akersveien var blitt ervervet fra kammerherre Brandt i 1849. Kammerherren hadde bare få år i forveien rasket til seg alle matrikkelnumrene nederst i veien, slik at tomten ble stor nok til å bygge en kirke på. Var dette på oppdrag fra selveste dronningen, tro?

Dronning og katolikk

Dronning Josephine giftet seg i 1822 med kronprins Oscar, senere kong Oscar I av Sverige og Norge. Josefine var troende katolikk, og paret ble viet katolsk ved såkalt prokurasjon - og året etter ble denne vielsen bekreftet ved en seremoni i Storkyrkan i Stockholm.

Josephine ble svensk-norsk dronning ved Carl Johans død i 1844. Carl Johans dronning, Desiré, valgte å forbli katolikk livet ut. Det samme gjorde Josephine. For biskopen i Trondheim, Hans Riddervold, ble det for mye. Og da spørsmålet om kroning av Oscar og Josephine kom opp, stakk han kjepper i hjulet: Kroningsbegivenheten skulle finne sted i Nidaros i 1847, og Stortinget hadde bevilget penger til begivenheten. Biskop Riddervold mente at det var imot protestantisk tradisjon å krone en dronning. Oscar løste floken ved å stille kroningen også av seg selv i bero: Den katolske dronning Josephine og kong Oscar ble aldri kronet i Norge.

Kronet i Norge eller ikke, dronning Josephine dyrket ufortrødent sine religiøse interesser videre. Hun bidro aktivt, i henhold til Steinar Imsens bok om Våre dronninger, til ny lov om religionsfrihet som ble innført i Sverige i 1860.

Wergeland

Dronning Josephine besøkte Norge første gang allerede i 1824. Senere ble det mange besøk. Med seg hadde hun ofte sin trofaste huskapellan Studach.

En nordmann som pleide omgang med Studach under Norgesbesøkene, var dikteren Henrik Wergeland. Han fikk dessverre aldri oppleve byggingen av den første romersk katolske kirken siden reformasjonen. Wergeland ville utvilsomt avlagt kirken et besøk eller flere hvis den var kommet til i hans tid. Wergeland uttrykte ved flere anledninger glede over nivået på katolske prekener her til lands. Det sies til og med at han hjalp til med norsken i flere av dem. Den kongelige huskapellan var venn og prest, men den stedlige sognepresten, pastor Gottfried Ignatius Montz, ble en kanskje like kjær venn av den norske nasjonaldikteren. Henrik Wergeland døde i 1845. En tid hadde han selv hatt adresse "Akersveien", like oppe i bakken for det som etter hvert utpekte seg som tomt for den nye, katolske kirken i Norges hovedstad.

St. Olav kirkes interiør, sann­synligvis fra mellom­krigstiden

Dronningen og kirken

Kirketomten i Akersveien blir altså kjøpt i september 1849, og Roma blir informert at et nytt kirkebygg er på gang. Arkitekt Heinrich Ernst Schirmer (1814-1887) får oppdraget. Originaltegningene er forsvunnet. Men man vet at byggingen var i gang allerede tidlig på våren 1852: Murmestere, snekkere, taktekkere. Litt økonomisk rot og forsinkelser underveis, ja vel, men det hele kommer på plass etter hvert. Dronningens personlige stol ble plassert i kirken, oppe ved alterets venstre side, motsatt bispestolen. I nyere tid har den stått noen år i sakristiet. I dag befinner den seg i de biskoppelige gemakker i Akersveien 5.

Dronning Josephine engasjerte seg personlig i kirkens innredning og utsmykning. Hun ga et bilde som gave (Madonna etter Raphael). Bildet på den andre siden av alteret kommer fra den nyetablerte menigheten i Stockholm. Andre gaver: Studach ønsker at paven selv skal bidra med et tabernakel i marmor. Han konkretiserer dette i et brev til Roma. Vi vet at han lykkes.

I løpet av de nærmeste årene etter vigselen får St. Olav flere helligdommer. Det gjeveste er vel Olavs-relikvien, den som kalles Helligdomsarmen. Under navnet "St. Olavs arm" hadde den siden 1600-tallet stått på den nåværende Nationalmuseet i København. Innholdet var et vel bevart ben. Studach gjorde dronning Josephine oppmerksom på relikvien og foreslår for henne at hun ved en personlig henvendelse til den danske konge skulle utbe seg relikvien. Det gjør dronningen. Og danskekongen etterkommer ønsket! Han sender relikvien innpakket i en kopi av det originale relikviegjemmet - som fortsatt oppbevares på Nationalmuseet i København.

I en artikkel i bladet St. Olav er det nå kommet frem at relikvien sannsynligvis ikke er en del av Den hellige Olavs arm, men en del av hans ben. Relikvien ble overrakt på Olsok i 1862. Relikvien ble ført inn i kirken under en høytidelig prosesjon. Gjemmet ble plassert under Maria-alteret - også det en gave fra den katolske dronningen. Ved 900-årsfeiringen for Hellig Olavs død i 1930, ble Helligdomsarmen, som den nå blir kalt etter sin form, ført med i pilegrimsferden fra Oslo til Trondheim og Nidaros. Kort etter ble en bitte liten del av armen (benet) gitt til norskættede katolikker i USA, liksom ørsmå biter ble brukt i noen alterkonsekrasjoner i Norge.

Hadde St. Olav kirke blitt til uten dronning Josephines hjelp? Det vites ikke. Men vi er sikre på - og er takknemlig for - det dronning Josephine bidro til både i forbindelse med tilblivelsen og utsmykkingen av kirken vår. Dronning Sonja, som selv ikke er katolikk, har ved noen anledninger besøkt St. Olav og deltatt i messen, uten at hun er blitt tilbudt å sitte i dronning Josephines stol. Ved neste anledning er det kanskje en idé å rette på dette? Den 24. august 2006 feirer St. Olav kirke sitt 150-årsjubileum.


Kilder

  • Steinar Imsen: Våre dronninger Grøndahl og Dreyers Forlag, Oslo, 1991, ISBN 82-09-106783
  • St. Olavs Kirke 100 år, 1856-24.august-1965, Oslo katolske bispedømme, Oslo
  • Johs. J. Duin: Streiftog i norsk kirkehistorie 1450-1880, St. Olav Forlag, Oslo 1984, ISBN 82-7024-042-7