Nyevangelisering

En innledning til pastoralrådets høstmøte 2004, holdt av biskop Gerhard Schwenzer SS.CC. på Mariaholm 30. oktober 2004

Her til lands snakker man vanligvis ikke om Religion, med mindre man har noen pjoltre innenbords. Verre blir det når noen prøver å dytte sine egne religiøse overbevisninger på andre. Å misjonere hører ikke hjemme på våre breddegrader, kanskje på Madagaskar eller blant Santal-folket i India. Misjon identifiseres gjerne med indoktrinasjon, med intoleranse og fanatisme.

Dette betyr for oss kristne som fra Bibelen kjenner misjonsbefalingen ("Gå ut i all verden og gjør alle mennesker til mine disipler!" Mt. 28, 19) en utfordring. Har vi i dag lov å misjonere eller er det forbudt? Hva kan sies om misjon eller evangelisering, som egentlig betyr det samme, i dag? La oss først bli klar over hva vi egentlig snakker om når vi bruker disse glosene.

Når vi bruker ordet evangelisering taler vi om en grunnbestemmelse i kristendommen. Kirken er en evangeliserende kirke eller den er ikke Kirke i det hele tatt. Kirken eksisterer ikke for seg selv. Vi, det vil si Den katolske kirke i Norge har, i likhet og samarbeid med andre kristne, en oppgave overfor alle landets innbyggere. Uten Jesu Kristi evangelium mangler Norge noe vesentlig: det mangler lyset ovenfra.

La meg forklare dette med et bilde: Sist sommer kjørte jeg bil på kontinentet. Bilen var utstyrt med navigasjonssystemet GPS (Global Positioning System). Du markerer bare reisemålet og så kjører du i vei. En stemme leder deg nøyaktig dit du skal. Denne stemmen tar ikke fra deg oppgaven å kjøre bilen og konsentrere deg på trafikken. Men den er til stor hjelp, særlig i land og på områder hvor du ikke er kjent...

Kan ikke evangeliet sammenlignes med en stemme ut av en annen dimensjon? Evangeliet dreier seg ikke om økonomi eller politikk, om vitenskap eller kunst, ikke en gang om skole og oppdragelse. Evangeliet er en slags belysning av alle livets fasetter. Evangeliet er et budskap som angår alle mennesker. Jesus selv krever av sine følgesvenner at de skal være salt. Salt er ikke det hele. Det har en mening i forhold til noe større som skal saltes. Men uten salt forblir denne større helhet uspiselig. Et annet bilde, Jesus bruker, er lyset på staken, et lys som nettopp ikke skal skjules, men opplyse omgivelsen.

Jeg kommer til å snakke om tre ting: Først vil jeg si noe om ordet evangelium. Deretter spør jeg: hva gir evangeliet dem som innlater seg på det? Og til slutt ser vi etter muligheter for å bringe evangeliet til våre medmennesker.

1. Evangeliet - et blikk på Guds nye verden

Det greske ord ευαγγέλιον betyr så mye som budskap, Det glade budskap, en lødig nyhet. Når keiseren i romerrike bebudet sitt besøk til en by, innebar dette at byen ville motta rike gaver. Og det var klart at alle gledet seg over det. Evangelium i den betydning vi bruker ordet, annonserer og kunngjør vår Herres Jesu Kristi komme og baserer seg på hans påskeseier over synd og død.

For å si det enkelt: Med ordet evangelium betegner vi ikke alene Jesu budskap. Jesus forkynner ikke bare evangeliet. Han er evangeliet i egen person. Evangelium i kristelig mening er annonsering av et grunnleggende maktskifte. De gudfientlige makter og myndigheter blir styrtet fra tronen og den oppstandne Kristus blir innsatt som jordens Herre.

I sin forkynnelse taler Jesus om Guds herredømme, om hans rike. Der hvor Guds herredømme blir anerkjent, begynner noe nytt å spire, nemlig Guds rike. Selv om det endelige riket fortsatt lar vente på seg, innvirker det allerede på nåtiden.

La meg prøve å forklare dette med et bilde: Det hender ikke så sjeldent at man om sommeren på landeveien møter folk på rulleskierrevår Herres Jesu Kristi kommeog baserer seg på hans påskeseierover. De som  bruker dette hjelpemiddel øver og trener allerede for vinterens sesong. Selv om snøen ikke er kommet ennå, går det an å forberede seg på den alt sommers tid. Vinteren innvirker på den måten på sommeren.

Budskapet om Guds herredømme, evangeliet om Guds rike trenger i hver generasjon et nytt resonansrom, en klangbunn. Dermed er vi, dagens troende, kalt til og ansvarlig for at dette budskap i dag kan bli hørt. Alle skal få vite hva Gud i Jesus Kristus har gjort for oss og kan rette sine liv etter det. En god klangbunn, som på en Stradivarius for eksempel, gir tonen først sin fulle klang.

Sagt uten bilde: Gud har ved Jesu Kristi komme til verden, ved hans død og oppstandelse fylt verden med sitt lys. Budskapet om denne guddommelige handling er allerede i verden i 2000 år. Dette budskapet er et historisk faktum som forandrer ikke bare systemer, men frem for alt hjerter. Evangeliet gjør at gamle mennesker blir fornyet, at de rett og slett blir nye.

Det er et annet spørsmål hvorfor Gud ikke definitivt opprettet sitt rike på jorden med det samme. Hvorfor har Jesus ved sin seier over synd og død ikke avskaffet begge deler? Hvorfor må vi fortsatt strides med dem? Svaret er: Fordi Gud ønsker et fritt ja fra vår side til sitt rike. Og friheten inkluderer nå en gang muligheten til også å kunne si nei til Gud.

Som Paulus ordlegger seg: Vi står fortsatt i kampen. Vi er ennå ikke i ved målet. Vi er på vei gjennom ørkenen. Men kampen om frelse og fortapelse er fra Guds side allerede avgjort. For oss er det om å gjøre ikke la oss involvere i baktroppekamper og miste livet der.

En gang til: evangeliet er likesom et lys som lar meg se hele skapningen med Guds øyne. Å følge evangeliet betyr å innstille mitt personlige navigasjonssystem på Gud. Et annet ord for dette personlige navigasjonssystem er tro.

Hva betyr nå dette? Ingen blir født som kristen. Hvert menneske som kommer inn i denne verden må helt personlig ta imot lyset - som det heter i Johannesevangeliet - for å bli et Guds barn. Også vi som ble døpt som spedbarn må stadig spørre oss hva det vil si å være døpt. Senest ved fermingens sakrament har vi bevisst sagt ja til det som skjedde med oss i dåpen. Og vi må om og om igjen bekrefte denne hjertets avgjørelse: "Ja, jeg er et Guds barn og jeg vil leve som et sådant!" For å bruke Bibelens ord har jeg valget mellom mørke makter som vil trellbinde meg og Gud Herren som ved sin Sønn har satt meg i stand til å få del i arven de hellige får i lyset (jfr. Kol 1.12).

Enda et bilde: Troen kan sammenlignes med et fortegn foran en matematisk parentes. Alt som er inkludert i parentesen for sin verdi av dette lille fortegnet, enten pluss eller minus.

Nå har vi sagt noe om ordet evangelium. Evangeliet er til syvende og sist Jesus Kristus selv, et møte med ham som kommer fra Gud og er Gud, men samtidig er vår menneskebror. Slik betraktet er evangeliet og vårt svar på det - kristendommens sentrum. Det er orienteringen for vårt liv. Det er lyset ovenfra. Det er stemmen fra himmelen som guider oss til målet. Det er - om dere vil - den Hellige Ånds GPS. Og dermed kommer jeg til punkt 2.

2. Evangeliet - lys for de døpte og konfirmerte

Jesus sier: "Kan vel en blind lede en blind? Vi da ikke begge falle i grøften?" (Lk 6, 39). Først må vi ha sett noe selv før vi kan gjøre andre oppmerksomme på noe severdig. Først må vi selv ha hørt et svar før vi kan svare andre. For å kunne meddele andre evangeliet må vi selv være grepet av det.

Kanskje kan jeg illustrere dette igjen med et bilde: I et ukjent og uoversiktlig terreng trenger jeg et godt kart. Det finnes geniale folk som bare titter en gang på kartet og så husker de alle detaljer. Jeg derimot trenger kartet hele tiden for å være sikker på ikke å miste veien.

For ikke å bli misforstått: Det er ikke et sort/hvit bilde jeg her tegner, d. v. s. på den ene siden de døpte og konfirmerte og på den andre siden de som ikke kjenner evangeliet. Denne motsetningen blir gal når vi mener at evangeliet er oss nærmere enn de andre. Det stemmer ikke. I prinsippet er alle mennesker åpne for Guds kall. Kristus seiret over døden for alle mennesker skyld og "Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne" (1 Tim 2, 4). Dette er Kirkens overbevisning fra begynnelsen av. Derfor er Kirken aldri blitt en sekt, et lite utvalg av besserwisser som skiller seg fra resten av verden.

En konsekvens av dette er at evangeliet må oversettes til stadig nye språk, til språk som når inn i menneskenes hjerter. Som dere skjønner snakker jeg her ikke om bibeloversettelser i vanlig forstand, men om en oversettelsesprosess som vi alle skal være involvert i og som har med vår holdning, med vårt liv og med vårt hjerte å gjøre.

En gang til: Vi kristne er ikke bedre enn våre medmennesker, men vi har det bedre. Vi holder i våre hender - for å fortsette i bildet - et kart som viser oss nøyaktig veien til målet. Også vi kristne er som alle andre på vei. Forskjellen er: vi kjenner veien, selv om vi til tider ikke følger den.

Dette er forresten det avgjørende argument hvorfor vi skal opplyse om veien selv om vi ennå ikke har helgengloriolen selv. Også den syke kan fortelle en annen syk person hvor han kan finne legen og en hjelpende terapi. Men å oppsøke legen må hver og en gjøre selv.

Evangeliet er ikke gitt oss som en pilleeske vi bare kan gi videre. Vi trenger selv denne medisinen, denne føden, denne livsorienteringen fra Guds ord - og det til stadighet - livet ut, og først slik kan vi gi den videre.

Det betyr: Mellom troende og ikke troende skal det herske noe som jeg vil betegne som eksistensiell solidaritet. Overfor Gud trenger alle mennesker hjelp. Vi, som tror, har fått nåden til å innse at vi er henvist til å avhengig av Gud. Vi vet hvor hjelpen kommer fra. Vi har innlatt oss på Gud. Vi har sagt ja og amen til hans gave, til hans vennskap, til hans miskunn.

I dag er mange av den oppfatning at man ved en religiøs tro mister sin autonomi og dermed muligheten til å bestemme selv over sitt liv og sine handlinger. Religion anses som fremmedbestemmelse. Det er dette som avholder ikke få av våre medmennesker fra troen på Gud og på hans evangelium. Det kan sies mangt og meget om det. Antropologien vet at vi bare kan eksistere som dialogiske vesener. Teologien sier at Guds frihet aldri kan tenkes som konkurrent til vår frihet. Men her dreier det seg ikke om rasjonelle argumenter, men om noe som Blaise Pascal kalte hjertets språk. Du kan ikke overbevise noen om at vannet bærer, hvis vedkommende nekter å hoppe ut i og gjør den erfaringen selv? Du kan heller ikke overbevise noen om at det å bli elsket ikke gjør deg passiv, men i høyeste grad aktiv - selv om han eller hun ved å elske overtar ansvar og forpliktelser? Det finnes bindinger som gjør fri. En av disse er nettopp vår kristne tro.

Hvordan noen kan nekte å motta troens gave fra Gud, er og forblir et mysterium. Vi må innrømme at det kan være veldig vanskelig å oppdage Gud i våre omgivelser. Vi moderne mennesker ser overalt bare oss selv. Vi er overbeviste om at vi gjennomskuer alt, også religionen, dens opprinnelse og dens eksistensbetingelser. Men den som gjennomskuer alt, ser til slutt ingenting i det hele tatt.

Mens vi snakker behøver vi vanligvis ikke å tenke på grammatikk. Grammatikken er en selvfølgelig forutsetning for at vi kan snakke og skrive.

For oss skulle Guds verden være verken fjern eller innviklet. Den skulle være en sak av uavbrutt erfaring, like naturlig som å puste. Å nekte Guds eksistens forekommer meg som en slags amnesi, åndsfraværenhet, glemsomhet. Når man leser tenker man ikke på øynene...

Apostelen Paulus sa en gang da han sammenfattet sitt misjonsarbeid: "Alt skjer for deres skyld, for at nåden skal bli stor og få takken til å stige fra så mange flere - til Guds ære" (2 Kor 4, 15). Dette er det vesentlige når det gjelder både evangeliseringen og ny-evangeliseringen: Gud har kalt oss inn i sin Kirke for at vi skal takke ham og multiplisere takken til ham.

Dersom noen stiller spørsmålet: Hva er egentlig så spesielt med den kristne tro? Prøver ikke andre mennesker også å leve et anstendig liv?  Gjør ikke mange ikke-kristne også en storartet innsats for verdens humanisering? Hva er så forskjellen? På dette spørsmål ville Paulus svare: "De glemmer takken!" Ved troen vet vi at vi har mottatt alt ved Jesus Kristus. "Hva har du som du ikke har fått?" spør Paulus i 1. Korinterbrevet (4, 7). Derfor skal hele vårt jeg være og bli en uavbrutt takksigelse, en eukaristia. Her er vi ved kjernen i kristendommen. Det er det som skal gro i oss.

Dette er også et gjennomgangstema i Davidssalmene: "Mitt hjerte er rede, Herre, jeg vil synge og lovprise deg... Blant folkene vil jeg love deg, Herre, spille for deg blant alle folkeslag" (Sal. 57). "Lov ham i hans veldige gjerning, lov ham i all hans storhet.. Alt som har ånde, lovsyng Herren!" (Sal. 150).

Når vi snakker om takknemlighet, tenker vi på gjenytelser. Selvfølgelig vil en som har fått en gave gjengjelde den med andre tegn på takknemlighet. Dette har ikke noe med tvang å gjøre. Vi behøver ikke bevise vår godhet overfor Gud. Noen ikke-troende oppfatter kanskje kristendommen som en moral-produsent. Og det er jo heller ikke noe å si mot. Kristendommen har moral, men er ikke moral. Kristendommen er snarere fylden av og anledningen til takksigelse. Det er Gud som har rettferdiggjort oss. Vi behøver bare si ja og amen til det.

"Dere skal leve et liv som er Herren verdig og som fullt ut er etter hans vilje. Da bærer dere frukt i all god gjerning og vokser i kjennskap til Gud", sier Paulus i Kolosseerbrevet (1, 10). Og litt videre i samme brev understreker han: "Vær takknemlige!" (3, 15). Det er en appell til oss for hver eneste dag, måtte den ellers være så grå som bare det.

Vår første oppgave som kristne består altså i å være takknemlige. Det gjelder biskopen og prestene likeså som lekfolket. Vi er ulike. Vi har forskjellige oppgaver innfor Kristi mystiske legeme. Men alle er vi kalt til å være takknemlige. Det gjør f. eks. en mor som lærer sitt barn å be. Det gjør de ansatte i Caritas som hjelper mennesker i nød. Det gjør de som engasjerer seg i menighetsarbeidet. Det gjør - forhåpentligvis - vi alle, hver på vår måte. Men la meg tilføye: Dette gjør også våre medkristne i de andre kirkene. Slik sett, sitter vi i samme båt. Det har seg jo slik at flest mulig mennesker gjennom oss, døpte og konfirmerte, skal oppdage at de har all grunn til å takke Gud for alt de er og alt de har. Slik gir vi bare videre hva vi selv har mottatt og stadig på ny mottar. - Dermed kommer jeg til punkt 3 ved å spørre: Hva kan vi bidra med at også ikke-troende mennesker kommer til å forstå seg slik?

3. Evangeliet - lys for alle

La meg til å begynne med gardere meg mot en mulig misforståelse. Det er ikke sagt at våre anstrengelser for å gjøre evangeliet kjent i dette landet med det samme kommer til å øke medlemstallene i våre menigheter. Mange menneskers indre avstandtagen fra Kirken som institusjon har ulike årsaker. Disse årsakene kan ikke ryddes av veien på kort sikt. Men i et lengre perspektiv kan og skal Kirken bli mer attraktiv. På en måte eier den denne attraktiviteten allerede i dag, fremforalt der hvor Kirken viser seg som et levende fellesskap av troende mennesker. Ikke minst mange konvertittbrev peker på denne attraktiviteten.

Teologisk sett kan den kristne tro ikke skilles fra det kristne liv. Men i praksis kan det være slik at Kirken ikke kan gjøre reklame med seg selv, men bare med sitt "produkt", evangeliet. Og dette er en forskjell. Når det er sant det vi har sagt før at Kirken bare er et kar for Guds nåde, klangbunnen som gir Guds melodi dens egne farge, da vet si også: Vi skal ikke sette Kirken på staken, men evangeliet. Jeg sier dette ettertrykkelig, selv om jeg risikerer å bli misforstått: Vi kan ikke reklamere med Kirkens perfeksjon og storhet. Selvfølgelig gleder jeg meg når folk får et godt inntrykk av Kirken. Vi skal og må gjøre alt vi kan for at Kirken er og forblir attraktiv. Vi lider jo alle under Kirkens feil og svakheter som vi også selv bidrar med. Men det det egentlig kommer an på er vår innsats til at våre samtidige oppfatter storheten i sitt kall fra Gud. Alle er jo kalt til å bli medarvinger i Guds riket, til å bli evangeliets elever, mennesker som orienterer sine liv etter vår Herres Jesu Kristi sinnelag.

Det er det vi skal tenke over: Hvordan bringer vi mennesker i kontakt med Gud? Med evangeliet som er Jesus Kristus selv? Med det nye livet som vi selv prøver å sette ut i virkelighet - ikke tredve, ikke seksti, men hundre prosent.

Hva skal vi så gjøre? Det første svaret finner vi i 1. Peters-brev: "Vær alltid rede til å svare for dere, når dere blir krevd til regnskap for det håp som bor i dere. Men gjør det stillferdig og med all respekt!" (3, 15).

Jeg skal ikke bli mer konkret her. Det er jo nettopp det vi etterpå i en felles brainstorm skal finne ut. Det som er viktig i denne sammenheng er at vi prøver å se oss selv med de utenfor-ståendes øyne. Slik blir vi var hva vi skal gjøre og hvordan vi skal forholde oss. Det finnes mange muligheter til å komme i berøring med Kristus og hans evangelium. Gud kjenner tusenvis av muligheter og anledninger for å røre ved menneskenes hjerter, også i dag.

Dere husker alle fra Apostlenes gjerninger beretningen om Paulus på Areopagos i Aten. På sin vandring gjennom byen traff han på et alter med innskriften: "Til en ukjent gud." Så bruker han dette som inngangsdør for forkynnelsen av evangeliet. Også i våre omgivelser finnes en rekke slike brohoder og dermed muligheter til å avlegge et vitnesbyrd om troen. La meg nevne noen av disse anledninger som kan hjelpe oss å komme i kontakt med våre samtidige:

A. Interesse for det ukjente

Mange av våre medmennesker vet svært lite om kristendommen og enda mindre om Den katolske kirke. På den annen side finnes det ofte stor åpenhet og interesse når man snakker om sin personlige relasjon til Gud. Reaksjonen blir ofte: "Det har jeg aldri hørt før!" "Når det er slik med Gud må jeg tenke over det en gang til!"

En kvinne har fortalt meg at hun etter hverdagsmessen traff en annen kvinne bakerst i kirken. De to kom i samtale med hverandre og den første viste den andre rundt i kirken og forklarte tabernaklet, alteret, korsveien osv. Og så sa den fremmede kvinnen uten noen ironisk undertone: "Og alt dette tror du?" Den katolske kvinnen innrømmet at hun i dette øyeblikket faktisk avla en trosbekjennelse. Den andre takket for svaret og sa: "Vet du, jeg må tenke over alt dette.

B. Verdien av det personlige vitnesbyrdet

Den enkelte kristen møter normalt større tiltro enn Kirken som institusjon. Kirken og presteskapet mistenkes for at de er systemforpliktet til å tale og handle slik de gjør. Kirken identifiseres gjerne med en byråkratisk institusjon som man helst skal unngå. Men dette må vi prøve å gjøre noe med. Det som er et veldig positivt trekk i dagens samfunn er sensibiliteten for autentisitet. Folk oppdager med det samme om en holdning er ekte eller bare et spill. Evangeliet blir troverdig hvor det har forandret et menneskets hjerte.

Når samfunnet holder oss et speil for ansiktet, kan dette være et tegn fra Guds side for oss og for Kirken i det hele tatt. Vitnesbyrdet fra mennesket til mennesket overbeviser når det er dekket av livet. "Han er troverdig som kristen!" "Hun snakker ikke bare, hun lever også det hun tror på!" Dette er verdifulle muligheter for evangeliseringen i dag. Men det krever mot å åpne sitt eget hjerte for andre.

C. Sensibilitet for den enkelte og hans/hennes verdighet

På tross av at vi om og om igjen blir konfrontert med inhumanitet og menneskeforakt i samfunnet finnes det også en ny oppmerksomhet vis a vis den enkelte og dens verdighet. Menneskene, inklusive oss selv, ønsker å bli behandlet menneskelig. Det finnes et dypt ønske om å slippe fra et system som utelukkende tenker i økonomiske kategorier. Heldigvis finnes veldig mange mennesker som bryr seg om sine medmennesker og som finner sin lykke i å være til for andre. Bergprekenens saligprisninger blir etterlevd også utenfor Kirken. Mon tro om det ikke her finnes et autentisk brohode for evangeliseringen?

D. Den kristne kultur og historie som tilknytningspunkt

Et annet punkt det kan knyttes an til er den kristne tradisjon som vi møter her til lands på hver tue. Jeg nevner i fleng våre kristne festdager, gamle kristne skikker og ikke minst våre gamle vakre kirkebygninger. Interessen for våre kristne røtter er levende blant menneskene og det betyr for oss en innfallsvinkel og en adgangsmulighet for evangeliets budskap vi ikke må overse.

E. Lengselen etter lykkede relasjoner

Det finnes i alle mennesker en dyp lengsel etter å kunne leve i lykkede relasjoner. Dette blir særlig tydelig på bakgrunnen av våre dagers mange skilsmisser. Det er ikke den materielle fattigdommen våre samtidige lider under, men en utbredt fattigdom når det gjelder menneskelige relasjoner. Og her ligger en utfordring for oss kristne. Dette landet trenger kristne menigheter og fellesskap som gir et levende vitnesbyrd nettopp av lykkede relasjoner: Vi trenger mennesker som kan si til andre: "Du betyr noe!" "Du er villet, du er verdifull!" "Du er godtatt, bare på grunn av at Gud har skapt deg!" "Før du presterer noe, har du en uendelig verdi i deg selv!" Hvem av oss våger å si dette til et medmenneske på vegne av evangeliet?

Dette er noen bemerkninger som jeg fremfører for å antyde at våre sekulariserte omgivelser er en åpen åker for evangeliets såkorn. Uansett hvilke metoder vi velger for å så, er det avgjørende viktig at vi selv er overbeviste om såkornets kvalitet og om sjansen at det kan bære mangfoldig frukt dersom det faller i god jord. En såmann som bare ser stein og ugress på åkeren begynner ikke en gang med å så. Vår innstilling er avgjørende viktig. Sagt med andre ord: Evangeliet er lys for oss og derfor også lys for alle andre.

Det lønner seg å bringe evangeliet blant folk - ikke bare fordi Herren har oppfordret oss til det, ei heller ikke bare fordi vi skal bære ansvar for våre medmennesker, men frem for alt fordi vi bare slik får beholde den store skatten vi selv ufortjent har mottatt.

For å komme en gang til tilbake til navigsjonssystemet, GPS-anlegget i moderne biler. Det som gjorde størst inntrykk på meg med dette systemet var følgende: Når jeg en gang kjørte annerledes enn stemmen anga, ble denne stemmen hverken hissig eller ergerlig. Den sa helt rolig: "Hvis mulig, snu med det samme!" Deretter hørte jeg en stund ingenting. Men så begynte stemmen å lose meg på en annen vei til målet.

Dette er for meg et bilde for Guds uendelige godhet og langmodighet. Denne godhet og langmodighet skal gi oss styrke, når vi begynner å konfrontere våre omgivelser med evangeliet. Men  husk: Vi skal begynne med oss selv. Først deretter er vi i stand til å hjelpe andre.

av Webmaster publisert 12.12.2004, sist endret 12.12.2004 - 17:14