Biologi som livsanskuelse

Av Erwin Bischofberger

(Artikkelen har tidligere vært trykket i Signum nr. 5/91, samt i tidsskriftet Ergo nr. 3 1997.)

Sosiallæren har Kirkens menneskesyn som basis, et menneskesyn som på vesentlige punkter adskiller seg fra rådende tendenser i den aktuelle politiske og etiske debatt. I denne artikkelen skisserer Erwin Bischofberger, jesuitt, bosatt i Stockholm, og en av de mest fremtredende bidragsytere i den medisinsk-etiske debatten i Sverige, ulike tendenser som på sikt kan bli en dødelig trussel mot den kultur som bygger på personalismen og solidaritetens prinsipper.

Fra midten av 1900-tallet har biologi og økologi etablert seg som fagområder og befestet sin stilling både i bokhandler og i læreplaner, i hurtig voksende forskningslaboratorier såvel som i menneskers bevissthet. Livsvitenskapene er som aldri tidligere gjenstand for etisk avveining og politisk debatt. Biologien har ikke minst påvirket menneskets tolkning av virkeligheten. Mange mennesker har tilegnet seg et biologisk inspirert menneskesyn der helse og velbefinnende, psykosomatisk funksjonsdyktighet og et liv i harmoni med naturen står i sentrum.

Det er ofte vitenskapsmenn i Nobelprisklassen som har bidratt til at et biologisk basert menneskesyn er blitt opphøyet til allmenn tro eller livsanskuelse av nærmest fundamentalistisk art. James Watson ved Cold-Spring- Harbor-laboratoriet nær New York har bekjent sin elegant formulerte tro: "Tidligere trodde vi at vår skjebne sto skrevet i stjernene. I dag vet vi at den er innrisset i våre gener." Watsons kollega, molekylærbiologen Hans Mohr, mener at hele vår kunnskap om verden og oss selv, vår evne til å tenke, fatte beslutninger og handle, er uttrykk for hva som fins i genene våre. DNA-molekylet i kjernen av menneskets mange milliarder celler som rommer hele vår evne til å tilegne oss kunnskap, er spydspissen i den genetiske utvikling.

Det sterkt biologisk orienterte synet er imidlertid ikke begrenset til noen entusiastiske vitenskapsmenn. Det har stor spredning innen dagens helsevesen og innen miljøbevegelsen. Statens medisinsk-etiske råd (i Sverige hvor Bischofberger er medlem o.a.) advarer i sin høringsuttalelse om fosterdiagnostikk mot de risiki for det personalistiske menneskesyn som den biologiske modellen medfører. Dette syn fokuserer ensidig på menneskets funksjoner i stedet for å betrakte og respektere mennesket som person uavhengig av menneskets funksjonsdyktighet. Spørsmålet blir da hva man legger i "det biologiske synet". For å begrense og presisere innholdet kan man ta flere momenter eller modeller til hjelp. Jeg har valgt fire modeller, den genetiske, den evolusjonære, den økologiske og den medisinske modellen som jeg fremstiller i korte trekk og med kritiske bemerkninger foruten en avsluttende vurdering.

Den genetiske modellen

For mindre enn et halvt århundre siden - i 1944 - ble DNA-molekylet som bærer av det genetiske budskapet oppdaget. Ni år senere kunne to unge forskere, den før nevnte James Watson og Francis Crick, beskrive den menneskelige arvemasses struktur som en dobbeltvridd spiraltrapp i hver cellekjerne. De påskyndet dermed den biologiske revolusjonen som begynte i annen halvdel av 1800-tallet. Da hadde Gregor Mendel oppdaget arvelighetslovene og Charles Darwin gjort nøye iakttagelser og trukket dristige slutninger om de mekanismer som styrer livets utvikling.

Forskernes raske avsløring av cellekjernens hemmeligheter har vekket nye forventninger: man vil ikke bare beskrive og forstå livet biologisk, men også forandre dets vilkår. Hvem drømmer ikke om en tid da genetisk betingede sykdommer kan helbredes? Riktignok er vi enda ikke kommet dithen, men den biologiske ingeniørkunsten har gjort det mulig å behandle DNA som et vanlig kjemisk molekyl som kan sprettes opp, plukkes ifra hverandre og settes sammen igjen etter behov. Og mye mer er i vente. Etter flere års forberedelser ble den 1. oktober 1990 det såkalte HUGO-prosjektet sjøsatt, (HUman Genome project Organization). Det skal kartlegge hele menneskets arvemasse som foreløpig er skjult i genene. Prosjektet kan ventes å ville øke risikoen for at biologi som vitenskap reduserer mennesket til en rent biokjemisk organisme. Nobelprisvinneren Walter Gilbert som selv deltar aktivt i HUGO- prosjektet, er overbevist om at dette prosjektet ikke bare gjør det mulig å forstå de genetiske rammene for menneskets liv. Mennesket vil med dette også lære seg selv å kjenne. Menneskesynet får ideologisk rotfeste i den genetiske modellen.

Den evolusjonære modellen

Livets fortsatte eksistens er avhengig av kontinuitet og mangfold. Man sikrer kontinuiteten, det vil si den uavbrutte livsveven gjennom reproduksjon: man fører videre den informasjonen som er lagret i DNA fra en generasjon til den neste. Livsveven er imidlertid truet om den ikke får utvikle seg i et mangfold og en formrikdom som man finner hos ulike vekster, enkle mikroorganismer og høyere organismer. På den lange genetiske ferden gjennom tiden inntreffer nemlig mutasjoner, forandringer i det genetiske programmet som forutsetter mangfold, og som i sin tur skaper mangfoldet. Om dette mangfold ikke fantes, ville livet være ytterst sårbart. Jo mindre mangfoldet er, desto mer sårbart er livet.

Mangfold og formrikdom i naturen har ofte oppstått sprangvis, gjennom plutselige genetiske forandringer. Dette muliggjøres gjennom stadig nye genkombinasjoner som prøves i ulike livsmiljøer. Det er i dette samspill, og i denne seige streven etter å overleve, at det naturlige utvalget foregår.

I den evolusjonære modellen lurer i det vesentlige to farer. For det første finnes det en tendens til å betone menneskets skaperkraft. Mennesket fremstår som evolusjonens og skapningens krone som utøver sitt herrevelde - som lett slår over i skrekkvelde - over de andre levende organismene. For det andre har mange innbildt seg at man kan tillempe den evolusjonære modellen på samfunnsutviklingen. Sosialdarwinismen innebærer overbevisningen om at det naturlige utvalgets mekanismer virker i samfunnet. De mennesker som slår seg frem gjør det i kraft av sine gode anlegg, mens de som ikke holder tritt eller har strandet, har dårlig genetisk utrustning. I den utviklingsbiologiske modellen er det genetisk styrke som fører anleggene videre, fra de enkleste til de mest komplekse livsformer, fra vekster til dyr, fra menneske til overmenneske.

De farer som ligger latent i den evolusjonære modellen kan bli dødelige trusler, om de ikke befris fra rent biologiske motiveringer der genetisk styrke avgjør utfallet. Det er også her, i den evolusjonære modellen at den genetiske modellen viser hvor slagkraftig og farlig den egentlig er. Biologi som livsanskuelse blir en felle både for menneskeheten og for resten av skapningen.

Den økologiske modellen

Livets mangfold, som er så avgjørende for utviklingsevnen, lar ulike livsformer føyes inn i en sammenheng, et økologisk system. Mens den evolusjonære modellen fokuserer på tidsperspektivet, tar den evolusjonære modellen sikte på romperspektivet. Ifølge den økologiske modellen styres alt levende av de samme biokjemiske prinsippene. DNA-koden formidler universell informasjon til alt liv til alle tider. Grunnelementene er det samme i alt levende. Selv mennesket er innføyet i og avhengig av denne livssammenhengen som det ikke må rokke ved om det vil opprettholde eksistensen.

Det er også i følge den økologiske modellen at man har søkt å sidestille menneskets verdighet med dyrenes. Mennesket har de samme elementære byggeklosser som alt annet levende. Mennesket inngår i - og står altså ikke over - en sammenhengende livsvev. Det kategoriske imperativet er innordning og ikke overordning, ydmykhet og ikke herrevelde. Men hvordan kan mennesket befri seg fra det biologisk uløselige etiske dilemma som skapes av to motstridende krav: på den ene siden kravet om menneskehetens opprettholdelse, og på den andre siden kravet om å bevare det naturlige miljøet med alle dets livsbetingelser for kommende generasjoner?

Den rendyrkede biologien har ikke noe svar på dette eksistensielle spørsmål. Den kan overhodet ikke oppfatte spørsmålet ettersom biologien på forhånd eier og har svarene: den smarte og sterke som tilpasser seg, overlever. Svaret ligger utenfor menneskets frihet og ansvar.

Den medisinske modellen

Etter den økologiske er det kanskje den medisinske modellen som best kan tydeliggjøre det biologiske synets dominans i tidens mentalitet. Helse og velbefinnende hører til de mest ettertraktede verdier i livet, sier svenske og internasjonale undesøkelser. Denne verdiprioritering følges opp av en enorm helseindustri. Kroppen som er en biokjemisk maskin skal trimmes. Man skal gå ned i vekt og øke i styrke, man skal slankes og trenes, springe og gymme, innta friske salater og sunne helsedrikker.

Om helsen står høyt i kurs, følger det helt naturlig at helsevesenet hører til de viktigste og dermed mest lidenskapelig diskuterte oppgavene i samfunnet. Helsevesenet er jo krumtappen i vårt velferdssystem. Det forventes å utvikle stadig bedre behandlingsmetoder for å bekjempe kreft, hjerte- og karsykdommer, diabetes og allergier. Drømmen om god helse og anstrengelsene for å bekjempe sykdom og lidelse er kanskje den fremste drivkraften bak den biologiske kunnskapsutviklingen.

Den kunnskapen anvendes i dag også i destruktivt henseende, nemlig som instrument for å vurdere og sortere liv.

Fosterdiagnostikken er kanskje det mest iøynefallende eksempelet. Rent biologiske egenskaper hos fosteret blir avgjørende for om det skal få leve videre eller dø. Et medlem av Statens medisinsk-etiske råd mente at man ved hjelp av ultralyd ikke kan oppdage noe prinsipp for menneskeverdet. Nei, men man kan krenke det som en direkte følge av det.

En variant av den medisinske modellen er den kosmetiske. Folk skal jo ikke bare ha det godt, de skal også se godt ut. Og det er helsevesenet som skal hjelpe borgerne til å virkeliggjøre det av massemedia formidlede budskapet om det kosmetiske idealet. På en stor kirurgisk klinikk i Sverige har trykket på den kosmetiske avdelingen blitt så stort, at man overveier å la avdelingen drives i privat regi og finansieres av pasientene selv.

Velbefinnende som norm for et lykkelig liv har fått preg av religion og livsanskuelse. Det er derfor "hvitfrakkene" på klinikker og sykehus er blitt veivisere til paradiset. I et samfunn preget av sekularisering og åndelig tomrom kan den medisinske modellen surfe på en utvikling der helhet og hellighet består i friske gener, et sterkt immunforsvar og et blodtrykk "uten merknader". Man har imidlertid på mange hold sett fallgrubene. Å ensidig fiksere på menneskets funksjoner i stedet for å respektere mennesket som person uavhengig av biologisk funksjonsdyktighet og andre egenskaper, kan på sikt bli en dødelig trussel mot den kultur som bygger på personalismens og solidaritetens prinsipper.

Det biologiske synets selvtilstrekkelighet

De fremstillede modellene hører hjemme i og skaper den biologiske livsanskuelsen. Det er åpenbart at dette "livssyn" har en sterk stilling i mange menneskers oppfatning av seg selv og sine omgivelser. I en etisk vurdering kan man knapt bestride at vår biologiske natur er et viktig utgansgpunkt for vår identitet. Men mennesket er mer enn biologi, mer enn sin kropp, mennesket er ånd i kropp. Det er et ubestridelig faktum at hvert menneske må skape sitt liv innenfor gitte genetiske rammer, men man må ikke forveksle rammen med portrettet.

Å kjenne menneskets genetiske struktur innebærer ikke at man kjenner det som person. En gruppe mikrobiologer ved Harvard som utførte en totalsekvensering (genanalyse) av noen virus, fremholdt at deres arbeide ikke hadde medført noen kjennskap til livselementenes funksjoner. Etter å ha plukket fra hverandre mikororganismene har forskerne fortsatt ikke forstått hva disse er. Å ta ut byggekloss etter byggekloss i en organisme er feilslått som metode når man vil lære å kjenne organismen som helhet. Det er, mener de, som å betrakte et bilde med mikroskop for siden å bedømme kunstverket i sin helhet. Å analysere den ene mosaikkstenen etter den andre gir ikke noen som helst forestilling av hele mosaikken.

Den etiske dimensjonen

Like viktig som biologiens selvkritikk er det sentrale spørsmål om biologien kan utvikle etiske normer og gi moralsk veiledning. Kanskje er noen fristet til umiddelbart å svare ja på dette. Det er bare å se på dyrenes formålstjenlige adferd, for eksempel deres uklanderlig fungerende morsinstinkt. Men hvordan reagerer vi når slyngplanter kveler trær, eller når dyr dreper ungene sine? Kan biologiske lover legges til grunn for etiske regler?

Man kan stille spørsmålet annerledes: Hvorfor mener vi at den sterkestes og smartestes rett skal tøyles og begrenses? Hvorfor får ikke visse mennesker styre og stelle som de vil, hvorfor får de ikke med uhemmet biologisk hensynsløshet plyndre og herske over andre? Hvorfor reagerer vi med moralsk indignasjon mot at store og små potentater tramper menneskeverdet under føttene og krenker skapningens integritet? Hvorfor skal den svake og unyttige som bare tærer på de sterkestes ressurser få hjelp til å leve et menneskeverdig liv? Utfra et biologisk synspunkt er dette urimelig.

Ett eksempel kan vise hvordan den etiske dimensjonen ikke lar seg motivere rent biologisk. Hvorfor behandler vi unge diabetes-pasienter når det er i strid med alle fornuftige vedtatte biologiske lover? Disse insulinavhengige pasientene ville uten behandling dø i unge år. Med behandling kan de bli voksne og gi sine anlegg for diabetes videre til sine barn. Gjennom å fremme pasientens liv, helse og velbefinnende, handler man moralsk riktig, men samtidig biologisk galt. Vi anser med rette at biologien og naturen ikke alltid skal få gå sin gang.

Distinksjonen mellom rett og galt, godt og ondt, respekt og forakt, berettigede inngrep og urettferdige overgrep hører ikke hjemme i biologien. Den skiller ikke - og kan ikke skille - mellom det man kan og det man bør eller skal gjøre. I biologien er det som det er. Der råder moralsk blindhet. At mennesket - foruten å være en biologisk skapning - er et moralsk subjekt som kan og skal skille mellom rett og galt, godt og ondt, kan ikke utledes av biologien. Frihet og ansvar, solidaritet med svake og godhet med døende, dialog med fremmede og forsoning med fiender er ikke biologiske kategorier. Fra et biologisk synspunkt er det absurd å ta hensyn om det ikke tjener ens egne interesser. Mennesket som moralsk subjekt har sin egen verdighet. Der ligger forskjellen.