Katolsk kristentro og praksis ved død og begravelse

Av p. Arne Fjeld O.P.

Jeg er bedt om å komme med en..."forholdsvis praktisk tilnærming til temaet, med vekt på gravferd og andre tradisjoner i forbindelse med død."

Katolsk kristen praksis er en følge av katolsk kristen tro, derfor må jeg få lov til å skissere katolsk tanke om hvorfor vi er her på jorden, og hvorfor vi går herfra.

Siden jeg er blitt plassert sammen med representanter for Buddhistforbundet og Islam, må jeg begynne med å nevne at Katolsk tro er kristen tro.

Det er antagelig unødvendig å minne om at Kirken i Norge var katolsk fra Olav den Hellige til 1530-årene, Norge har altså stadig vært katolsk lenger enn det har vært luthersk. De tanker om livet og døden som jeg skal skissere, har levet lenger i Norge enn de som kom med reformasjonen. Mange skikker fra den brede kristne tradisjonen blitt fremmede her nord, men enkelte er på vei til å bli kjente igjen, som f. eks. å tenne lys for de avdøde, eller gjøre korsets tegn. Valfarten skal visst snart heller ikke lenger være "fremmed".

Katolske begravelsesskikker bygger på teologien om frelsen. Hvis frelsen er "Rettferdiggjørelse ved tro alene" og bare det, blir mennesket frelst hvis det tror i dødsøyeblikket. Hvis frelsen bare er juridisk: Gud ser på Kristi rettferdighet og appliserer denne på synderen og erklærer ham syndfri, mens mennesket i seg selv forblir "Justus et peccator simul", altså uforandret tross nåden, ville den katolske begravelse med requiem-messen falle bort, noe den da også har gjort i Den norske Kirke.

Før reformasjonen var teologien om frelsen grovt skissert slik - og slik er den stadig i ortodoks og romersk katolsk kristendom:

Dåpen rettferdiggjør mennesket og gjør det til Guds barn. Dåpen gir Den Hellige Ånd, og Den Hellige Ånd setter i gang en utvikling i mennesket som kalles "helliggjørelse", i ortodoks teologi "guddommeliggjørelse". Menneskets liv på jorden er en vei som går mot reparasjon av Guds billede i mennesket: vi var skapt i Guds billede, fallet knuste billedet, Guds prosjekt er å helbrede Sitt billede i mennesket.

En katolsk kristen sier ikke: "jeg er frelst". Vi er underveis mot frelsen. Som sagt, Den Hellige Ånd er den som handler i denne utviklingen, men mennesket må med sin fri vilje - som også er en gave fra Gud - si ja til å gjøre kjærlighetens gjerninger som Herren har gjort rede for oss, og som utvikler mennesket mot større helhet eller fullkommenhet.

Vi tror at Den hellige Ånd har klart å få noen mennesker til å gi seg til Gud i den grad at Guds billede i dem i dødsøyeblikket er leget: Maria Magdalena, apostlene, Stefanos, Laurentius. Disse kalles helgener. ("De hellige" i vid forstand, er alle de døpte.)

Andre har vært trege til å følge Den Hellige Ånds inspirasjon. Gud har ikke fått anledning til å lege Guds billede i dem før de dør. Likevel tror de, likevel har de hele tiden vært underveis mot Gud. Og vi tror at Gud er nådig og rettferdig. Han vil ikke la sine venner gå fortapt når de ikke har villet bryte definitivt med Ham. Så Gud gjør helliggjørelsen ferdig efter døden: Mennesket renses.

Purgatorium er "stedet" eller "tiden" når helliggjørelsen gjøres ferdig etter døden og mennesket gjøres rede til å se Gud ansikt til ansikt. Jeg sier "sted" og "tid" vel vitende om at det er vi mennesker som må tenke i tid og rom, mens Gud er uavhengig av tid og rom, så alle våre ord om livet efter døden er inadekvate, ikke uttømmende.

På norsk fikk "purgatorium" navnet "skjærsild", som ikke har noe med å skjære å gjøre: Skjær betyr "ren" som i "ren og skjær", "17 skjærsomre", "Skjærtorsdag". Heller ikke forestiller vi oss purgatorium som ild, selv om ikonografien viser oss billeder av sjelene i ild. - Billedene viser oss også engler med vinger med fjær, selv om vi vet at engler ikke har noe legeme og slett ikke fjær. Men én måte må vi tenke oss dem på, i tid og rom ...

Tanken om at Purgatorium skulle innebære ild kommer antagelig fra Paulus: 1 Kor. 3. 11-15: Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, Jesus Kristus. Om nå noen bygger på grunnvollen med gull, sølv, edelstener, eller med tre, høy eller halm, så skal det én gang vise seg hva slags arbeid hver enkelt har gjort. Dommens dag skal gjøre det klart, for den åpenbarer seg med ild, og ilden skal prøve hvordan den enkeltes verk er. Om det noen har bygd, blir stående, skal han få sin lønn. Dersom hans verk brenner opp, må han lide tapet. Selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild.

Fordi den "uferdige" avdøde ikke straks kommer frem til målet: å se Gud ansikt til ansikt, gir det mening å be for vedkommende: Be om at den avdøde må komme frem til sitt bestemmelsessted, hvor Gud er alt i alle. Nå kommer jeg straks til det praktiske, som jeg er bedt om å snakke om, og som er en følge av det jeg har sagt hittil.

Skriften taler om bønn for de avdøde i Maccabeerbøkene. De er skrevet i hellenistisk tid, med gresk originaltekst. Den jødiske kanon regner dem - så vidt jeg vet - ikke som kanoniske, og Luther fulgte jødene og kalte dem apokryfe. Men den katolske kirke regner dem som kanoniske, og her finner vi skriftgrunnlaget for bønnen for de avdøde, ja endog for å frembære offer i Jerusalems tempel for de avdøde: 2. Makkabeerbok 12, 43-46: Deretter samlet han (Juda Makkabeus) inn penger blant alle sine menn og fikk inn nærmere 2 000 drakmer sølv. Disse pengene sendte han til Jerusalem for at det der kunne bæres frem et syndoffer. Det var riktig og klokt gjort og viste at han regnet med oppstandelsen fra de døde. For dersom han ikke ventet at de falne skulle stå opp, hadde det vært unødvendig og tåpelig å be for de døde.. Dessuten hadde han for øye den herlige lønn som venter dem som dør i troen på Gud - en from og gudfryktig tanke! Derfor ordnet han med dette sonofferet for de døde, så de kunne bli løst fra sin syndeskyld.

Katolske begravelsseskikker er solidarisk med denne tanken: det er Gud velbehagelig at vi ber for den avdøde. (Vennligst legge merke til at PURGATORIUM IKKE ERSTATTER FORTAPELSENS MULIGHET. Purgatorium er for dem som er på vei til å bli frelst.)

Så en katolsk begravelse finner helst sted under en requiem-messe.

Nå må jeg fort si, at de som dør på sotte-seng og har tid til å forberede seg på døden, i god tid vil be om å få motta forsoningens sakramente, som det heter nå (gå til skrifte heter det stadig på folkemunne), for å motta tegnet på syndenes forlatelse. Nattverden kan også bringes til sykesengen - "vandringsbrød." I tillegg vil mange be om å få motta sykesalvingens sakramente, som bygger på Jakobs brev 5, 14-15: Er noen blant dere syk? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp. Har han gjort synder, skal han få dem tilgitt.

Ikke minst de pårørende er lykkelige over sykesalvingen: de ville gjerne gjøre noe for sine dødssyke venn, og så kan de i det minste ringe efter presten ...

Requiem-messen

Messen er alltid en nattverdsgudstjeneste som gjenkaller Jesu Kristi lidelse, død og oppstandelse - en gang for alle. Messen foregriper også det fremtidige, det himmelske bryllupsmåltid, og passer så fortrinlig til begravelse, når vi også ser frem til de dødes oppstandelse og det evige liv.

Messen kan frembæres for et bestemt bønneemne. Requiemmessen er egentlig messen for kirkeårets "Alle Sjelers Dag", 2. november. Dette er avdødes sjeler som ikke er nådd frem til å se Gud ansikt til ansikt. 1. nov. er Alle Helgens Fest, festen for dem som er nådd frem. Den norske Kirke hadde også to dager, visstnok frem til da festen ble lagt til nærmeste søndag. Minnedagen for "alle sjeler", skriver seg, ifølge min svenske lille messebok, fra tidlig middelalder, og spredtes fra klosteret i Cluny på 1000-tallet.

Men Requiem-messen kan også frembæres for én enkelt avdød. Missalet har egne bønner for denne messen når den feires "på gravferdsdagen." Kisten står da i kirken. Påskelyset, symbolet på Kristi oppstandelse, som håpet om oppstandelsen bygger på, brenner.

Den liturgiske farven er fiolett, farven for bot eller sorg. Sort kan også brukes, men det er ikke vanlig nå. Døpte småbarn begraves i hvite messeklær, og uten messe: spebarn har ikke begått noen personlig synd, og det er ikke nødvendig å be for dem: de går rett til Gud, tror vi.

Inngangsverset har gitt messen sitt navn: "Requiem aeternam dona eis Domine, et lux perpetua luceat eis": Evil hvile, gi dem, Herre, og la det varige lys skinne for dem.

Teksten fortsetter med vers fra Davids salmer: "Te decet hymnus, Deus in Sion, et tibi reddetur votum in Jerusalem": Deg tilkommer hymner, Herre, på Sion, og for deg frembæres offer i Jerusalem, "Exaudi orationem meam Domine, ad te omnis caro veniet." Herre hør min bønn, til deg kommer alt kjød.

Messen fortsetter med Kyrie.

Oratio eller Kollektbønnen lyder slik: "Gud, allmektige Far, vi som tror at din Sønn døde og oppstod for oss, vi ber deg: La din tjener NN, som sovnet inn i Kristus, ved ham få gjenoppstå til den evige glede. Ved Vår Herre Jesus Kristus , Din Sønn..." Altså: Kristus, oppstandelse, glede er temaene. Der er ikke galt om stemningen er glad. Kanskje la dere merke til, at ved Kong Baudouins begravelse, valgte dronning Fabiola av Belgia, å følge kisten gjennom byen kledt i hvitt. Derved ville hun markere sin tro på oppstandelsen.

Sekvensen "Dies irae", "Vredens dag", som tilskrives en franciscaner fra 12oo-tallet, Thomas av Celano, og som Mozart gjør mye ut av i sitt Requiem, meddeler en helt annen dommedagsstemning. Den kom inn i et trykt missale i 1493, og er vel typisk for livsfølelsen i århundrene efter svartedauen, men brukes lite nå, bortsett fra til konserter.

Messen fortsetter med lesninger. Foreslått er Rom, 6, 3-4, 8-9.

Graduale, sangen mellom lesningene, er ofte Salme 130: "Fra dypet roper jeg til deg Herre, Herre, hør min røst", eller "De profundis...", med omkved: "Hos Herren er barmhjertighet, og hos ham er forløsningens fylde".

Evangelielesningen kan være Saligprisningene, eller Marta av Betanias dialog med Jesus fra Johannesevangeliets fortelling om Lazarus` oppvekkelse: "Jeg er Oppstandelsen og livet ...."

Prekenen skal ikke være en lovtale over avdøde, men forkynnelse av håpet som bygger på Oppstandelsen. Det føles befriende for predikanten, som jo ofte ikke har kjent avdøde. Han vet, at det ikke er prekenen som er hovedattraksjonen i gudstjenesten. Requiem-messen er en handling som har sin virkning uavhengig av den forrettendes prestasjoner.

Prefasjonen, den store lovprisningsbønnen som går over i Hellig, Hellig, Hellig, er også takk for frelsen:

I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse,
at vi alltid og alle vegne takker deg, Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud, ved Kristus Vår Herre
I ham strålte håpet frem for oss om en salig oppstandelse
og det trøstefulle løfte om udødelighe
for alle som sørger under dødens visse lodd
De troendes liv, Herre, skal forvandles, men ikke ta ende
og når deres jordiske tilholdsted går til grunne
står en evig bolig rede for dem i himlene
Derfor synger vi med engler og erkeengler
med troner og herredømme
og med hele den himmelske hærskare din herlighets pris
idet vi alle dager istemmer: Hellig, Hellig, Hellig ...
(Messebok; søndager og festdager. Oslo, St. Olav Forlag, c 1985, s. 420.)

I den eucharistiske bønn som omslutter innstiftelsesordene over brød og vin, kan man be følgende:

Herre, kom i hu din tjener N.
som du idag har kalt hjem til deg fra denne verden,
La ham/henne som ble ett med din Sønn i hans død,
også bli forenet med ham i hans oppstandelse,
når han skal oppvekke alt kjød fra jorden,
og likedanne vårt fornedrelses-legeme
med sitt herlighets legeme.

Kom også ihu alle våre avdøde
og alle som har forlatt denne verden i ditt vennskap,
at du i kjærlighet må ta dem inn i ditt rike,
hvor også vi håper å komme,
så vi sammen kan mettes av din herlighet til evig tid.
Da skal du tørke hver tåre av våre øyne,
og vi skal se deg, vår Gud, som du er,
bli deg lik i all evighet,
og uten opphør prise deg,
ved Kristus, vår Herre,
han som er alle gavers giver.

(Messebok; søndager og festdager. Oslo, St. Olav Forlag, c1985, s. 382)

Efter Fader Vår og "Guds lam som tar bort verdens synd ", "Agnus Dei, qui tollis peccata mundi , " kan så de som er til stede motta Nattverden.

Her er det plass til en hymne, som "Eg veit i himmerik ei borg", "Med Jesus vil eg fara ...", e. l., etter de etterlattes ønske.

Så slutter messen, ikke med velsignelse og utsendelse som vanlig, men presten går ned fra alteret til kisten som står i midtgangen. Der leser han en bønn:

om tilgivelse for den avdøde
med takk for alt godt som Gud ga oss gjennom den avdøde
om styrke for de efterlatte
med forbønn for alle avdøde.

(Messebok; søndager og festdager, s. 812).

Så stenkes velsignet vann - vievann - på kisten med ordene: "I vann og Den Hellige Ånd ble du døpt. Måtte Herren fullende i deg det han begynte i dåpen."

Røkelse kan også brukes. Når kisten incenseres sier presten: "Ditt legeme var Den Hellige Ånds tempel. Måtte det som blir sådd i forgjengelighet, oppstå i uforgjengelighet" (Det er et skjult sitat fra 1 Kor. 15, 42). Røken som stiger opp, er tegn på bønnen, som David synger, (Salme 141,2):"la min bønn få gjelde som røkelse for deg, mine løftede hender som offer om kvelden " - eller som den katolske tidebønneboken mer poetisk sier det "Som røkoffer gjelde min bønn for deg, mine løftede hender som aftenoffer." (Norske Tidebønner; tekster fra Kirkens Breviar, overs. og bearbeidet av dominikanerinner ved Sankta Katarinahjemmet. Oslo, Sankta Katarina, 1982, s.2).

Skal avdøde kremeres, følger jordpåkastelsen, som efter norsk lov ER begravelsen, nå, i kirken. - Engang betydde kremasjon fornektelse av troen på oppstandelsen. Det betyr det ikke lenger, så kremasjon eller kistebegravelse er valgfritt i vår Kirke.

Det som kommer frem i disse tekstene, er, at livet fortsetter efter døden. Avdøde er stadig del av De helliges samfunn. Vi kan be for ham/henne, og han/hun ber for oss. Merkelig nok fungerer dette ritualet udmerket, enten man begraver en forulykket 20-åring eller en oldemor mett av dage. Det er tillatt å sørge, men håpet om gjensyn dominerer.

Når kisten bæres ut, synges en gregoriansk strofe, hvor man ber englene føre den avdøde til paradiset, martyrene komme ham i møte og føre ham til det himmelske Jerusalem. Måtte englenes kor ta imot ham, måtte han nyte den evige hvile sammen med den fattige Lazarus, han som hvilte i Abrahams fang: " In paradisum deducant te Angeli; in tuo adventu suscipiant te Martyres, et perducant te in civitatem sanctam Jerusalem. Chorus Angelorum te suscipiat, et cum Lazaro quondam paupere aeternam habeas requiem."

Englene, martyrene, Lazarus: De helliges samfunn er engasjert i den avdøde skjebne. De helliges samfunn omfatter alle sjelene i himmelen, alle Guds barn på jorden, og englene. Dette er et fellesskap, hvor den enkeltes skjebne angår alle. Vi tror at den avdøde, når han ser Gud ansikt til ansikt, ber for dem som ennå er på jorden. De avdødes forbønn for menneskene på jorden omtales også i 2. Makkabeerbok, 15, 12-14.

Det nye Testamente taler om en dommedag i fremtiden ved verdens ende. Denne venter vi på: "Han skal komme igjen i herlighet og dømme levende og døde, og på hans rike skal det ikke være ende." (Credo). Da skal den individuelle dom kunngjøres, og sjelene i himmelen forenes med sine oppstandne legemer.

Skal avdøde begraves, velsignes graven når gravfølget er kommet frem dit. Vievann og røkelse kommer da her, fulgt av jordpåkastelsen, Fader Vår, og gjerne Salve Regina, en Mariahymne, hvor vi ber om Guds mors forbønn og om at hun, efter vår landflyktighet i tåredalen, må vise oss sin velsignede Sønn. Teksten er tydeligvis ikke fra vårt århundre.

Man kan begraves uten messe: da ligner ritualet det jeg har beskrevet, men er uten nattverddelen. I krematoriet er det sjelden et alter å feire nattverd ved. Da kan man feire requiem-messen for avdøde i kirken en annen dag eller i en annen by. Gud er uavhengig av tid og sted.

I noen kulturer er det vanlig å be om å få feiret en requiem-messe på årsdagen for den avdødes død. Gud er uavhengig av tid, så dette med datoen og årlig gjentagelse av messen er vel mest til trøst for de efterlatte.

Katolsk kirkegård finnes i Norge bare i Tromsø, så vidt jeg vet. Ellers gravlegges vi på kommunens gravlund.

Som det antagelig er kommet frem, er requiem-messen en enhetlig handling med en rød tråd. I praksis er det slik i Norden, at de fleste avdøde katolikker har inngiftet familie som ikke tilhører vår Kirke. Disse forstår ofte ikke at requiem-messen er en handling hvor det knapt er plass til yndlingsmusikk og diktlesning, slik de etterlatte ofte ønsker seg.

Vi forsøker da å forklare, at begravelsen er ikke en kabaret med plass til forskjellige innslag, men forsøker likevel å være smidige. Og når begravelsen er over, innser folk oftest at det kunne ikke vært vakrere, og at ingenting manglet.

R.I.P. på gravstener og i dødsannonser er en bønn: Requiescat in Pace: Måtte han/hun hvile i fred.