Eksorsisme i katolsk teologi og liturgi

Foredrag holdt på Institutt for sjelesorg, Modum Bad, august 2002 av Olav Müller SS.CC.

I. «Demonutdrivelse» i Norge

Jeg beklager ikke å ha kunnet være tilstede ved hele dette kurset. Jeg skjønner imidlertid at en viss nød spøker i bakgrunnen for dette samvær. Det har gått inflasjon i demonutdrivelse med all den ulykke - psykisk og fysisk som dette fører med seg. For 21 år siden leste jeg boken Djevleutdriverne med Eva Lundgren som hovedforfatter. Den er sjokkerende lektyre.

En karismatiker med lederevne opplever å få et kall fra Gud til å oppspore demoner og drive dem ut. Kallets opphavsmann kan ha stor uorden i eget psyke. Han opplever maktens sødme når offeret knytter seg til ham og brødre og søstre i Kristus beundrer hans åndsgaver. Når «eksorsismen» ikke lykkes etter flere seanser, må skylden ligge hos offeret selv, fordi han, eller helst hun, ikke slipper taket på det syndige liv og ikke er villig til å overgi seg helt til Gud. Den «besatte» blir overlatt til den iskalde ensomhet og sikre fortapelse. Offeret har fått sår som - tross senere psykiatrisk behandling - kan sitte i resten av livet.

A. Herlighetsteologien

Nå trodde jeg disse eksesser innen en karismatikk som var løpt løpsk hadde dabbet av, men der må jeg ha tatt feil. For jeg forstod ut fra invitasjonen til dette kurset, at eksessene bare fortsetter, eventuelt under andre former i herlighetsteologien

Karismatikk er av det gode, men den må ledes av folk som er lommekjent - både i dens velsignelser og i de farer til åndelig utskeielser, som lett finner sted. Paulus måtte jo også rydde opp i og gi direktiver til det karismatiske miljøet i Korint for å bringe det inn i mer ryddige former.

B. Forskjellen

Nå må jeg nok si at hva «djevleutdrivelse i Norge» angår, kjenner jeg meg ikke igjen. Det tror jeg heller ikke protestanter nedover i Europa ville gjøre. For her skjer - meg bekjent - eksorsismer under seriøse former. Skulle jeg våge å gå forskjellen nærmere inn på livet, ville jeg uttrykke meg slik: Demonutdrivelse slik den er blitt drevet - og tydeligvis fortsatt blir bedrevet i Norge - vitner om emosjonell subjektivisme. Eksorsismer på sydligere breddegrader er preget av nøktern objektivisme.

C. Satans strategi

Satans og demonenes strategi går alltid ut på å skjule sin eksistens, å kamuflere sin virksomhet for enhver pris. Dette skjer ofte ved en form for multiplisering, ved å la det gå inflasjon i tilsynelatende besettelser, og en tilsvarende inflasjon i tilsynelatende utdrivelser. Når så disse hendelser en masse blir avslørt av psykiatrien og lagt frem for offentligheten i all sitt naive dilettanteri, vil det brede lag av befolkningen i anstendighetens navn ta avstand fra disse religiøse utskeielsene, men også samtidig- i samme slengen - forkaste Kirkens årtusenår gamle tro på demoner og demonutdrivelse. «Dette er noe som hører hjemme i den mørke middelalder», blir det sagt. Det som da skjer er at barnet kastes ut med badevannet. Djevelen og hans hær av onde ånder blir forkastet som ikke-eksisterende. Dermed har Djevelen oppnådd sitt mål med den såkalte eksorsismen i Norge Hans strategi har vært vellykket. Usynlig for den religiøse bevissthet kan den gamle Dragen - og nå uten motstand - føre sin krig mot Gud og mennesker, personer som han hater, skapt som de er i Guds billede.

Jeg tror Satan ser med stor velvilje på det skjer i enkelte karismatiske miljøer her til lands. Ikke bare oppnår han å bli forvist til overtroens mørkekammer. Han lykkes også i å pine fysisk og psykisk mennesker som han hater.

II. Den demonologiske teologi og praksis

På kontinentet skjer eksorsismen i langt mer disiplinerte og nøkterne former enn det som skjedde på Vestlandet for 25 år siden. Hva jeg legger i dette, vil jeg utrede nærmere senere i dette foredraget. Men først litt om teologien bak demonutdrivelser. Jeg er jo blitt bedt om å redegjøre for den. Her vil jeg fatte meg i korthet, fordi de bibelske tekster som taler om Satan og hans onde ånder, er kjent av alle som her er tilstede. I Det nye testamentet nevnes Djevelen og hans onde ånder 300 ganger.

A. I evangeliene

Ikke før er Jesu misjon blitt stadfestet ved dåpen i Jordan, så drar han ut i ødemarken for å kjempe mot Satan og hans renkespill. Det første han så gjør når han trer frem for sitt folk, er å forrette en eksorsisme i synagogen i Kapernaum (Mark.1,21ff) Den urene ånden forstår straks hvorfor Jesus er kommet. Han roper.«Hva vil du oss, Jesus fra Nasaret? Er du kommet for å ødelegge oss? Jeg vet hvem du er, - Guds Hellige!» Men Jesus befalte den skarpt:«Ti stille, og kom ut av ham!» Da rev og slet ånden voldsomt i mannen og fór ut med et høyt skrik. Denne første eksorsismen er en programerklæring for Jesu videre virksomhet. Han er kommet for å beseire Satan. Og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Jesus begynner sin offentlige virksomhet, sin frelsesgjerning, med å fordrive Satan, ettersom det er Satan som fra tidenes morgen var den som forårsaket at menneskene tapte det evige liv, og dermed gjorde det sårbart for sykdommer, svakheter, fristelser og onde tilbøyeligheter. Satan var opphavet til menneskenes trelldom under synden, døden og ham selv. Skulle Jesus lykkes med sin frelsesgjerning, måtte frelsens fiende ødelegges.

B. I Johannes åpenbaring og brevene

Johannes Åpenbaring forteller hvem Satan er. I kp.12, 7-9 leser vi «Da brøt det ut en krig i himmelen. Mikael og hans engler førte krig mot Dragen, Og Dragen førte også krig, sammen med sine engler, og bukket under og mistet sin plass i himmelen. Og Dragen, - den store, - urtidens Slange, Djevelen eller Satan er hans navn - han som fører hele verden vill, - han ble styrtet ned på jorden, og hans engler med ham.». Johannes skriver i sitt første brev 3,8: «Guds sønn trådte frem i verden for å ødelegge Djevelens verk.»

Ja, det var nettopp derfor at Jesus kom til verden - for å ødelegge djevelens verk, for så å frelse menneskene.

Å anerkjenne dette er ikke identisk med mørkemannskristendom. Når vi leser i Den hellige skrift, når vi ber og mediterer, retter vi primært blikket mot lyset, mot syndenes forlatelse, Guds liv i oss, og målet for vårt liv: himmelens salighet. Men vi gjør Kristus en urett, ja, viser oss utakknemlig hvis vi neglisjerer, eller omtolker den kamp Jesus førte mot mørkets makter. Det var jo denne - langt på vei - uskadeliggjøring av Satans makt som åpnet himmelveien for oss mennesker.

C. I Kirken

Nå kunne vi skritt for skritt viderefølge Jesu kamp mot mørkets fyrste slik vi finner den skildret i evangeliene, apostlenes gjerninger, og brevene. Men Jesu tallrike demonutdrivelser er så velkjent stoff for alle her tilstede at vi velger å gå et skritt videre fra Kristus til Kirken.

Makten til å drive ut demoner ga han videre til Kirken. Han overfører sin fullmakt til å bekjempe ondskapens åndehær til Kirken, som jo er kalt til å videreføre hans verk på jorden. Hos Markus 6, 7 leser vi at «Jesus kalte de 12 disiplene til seg og begynte å sende dem ut to og to og ga dem makt over de vanhellige ånder.»Tilsvarende tekster finner vi hos Mt.10,1 og Lukas 9,1. Like før den oppstandene Kristus farer opp i himmelen, gir han apostlene misjonsbefalingen om å forkynne evangeliet verden over, og en av tegnene som skal følge dem som tror er at de kan drive ut demoner i Jesu navn (Mark.16,18). Apostlene fortsetter denne virksomheten og det har Kirken gjort opp gjennom ur-og oldkirken, middelalderen og i nyere tid. Gjennom denne fullmakt, som Kirken har fått, deltar den i den seier som Jesus ved sitt offer på korset vant over Mørkets Rike.

III. En teologisk diskusjon

Før jeg går videre med å skildre hvordan denne makten over demonene utøves, vil jeg kort streife inn på en diskusjon som bølger blant katolske og protestantiske teologer, både innad og utad

A. Engler og demoner kun prinsipper?

Det hevdes at når Bibelen taler om engler, så dreier det seg om personifikasjoner av Guds godhet, en legemliggjørelse av de store, gode krefter som bistår oss i denne verden. Omvendt blir det hevdet at når Bibelen taler om Satan, er han en personifikasjon av all den ondskap som motarbeider Gud i hans frelsesverk. Engler og demoner forvandles altså fra gode og onde personer til gode og onde prinsipper. Da pave Johannes Paul II for noen år siden ble gjort kjent med at mange katolikker i dag benekter Satans eksistens, svarte han:«Den som fornekter satan, fornekter evangeliet. Et slikt spontansvar fra en pave er selvfølgelig ikke ufeilbart. Det avspeiler kanskje like mye pavens personlige erfaringer under nazismen og kommunismen som hans teologiske ståsted.

Personlig synes jeg Jesus mister mye av sin guddommelige troverdighet når han vitterlig mangfoldige ganger titulerer Djevelen og demonene med personlige pronomener som han, du, dere, og endog taler strengt til dem, og det skulle i virkeligheten kun dreie seg om onde prinsipper og ikke onde personer. Paulus oppfordrer menigheten i Efesos: «Ta Guds fulle rustning på, så dere kan stå dere mot Djevelens lumske angrep. For vår kamp er ikke en kamp mot kjøtt of blod, men mot 'makter' og 'myndigheter' mot herskerne i denne mørkets verden, mot ondskapens åndehær i himmelrommet (Ef.6,10-13) Slike ord blir blodfattige, nærmest meningsløse hvis vi reduserer disse personlige makter til kun å være abstrakte, avpersonaliserte prinsipper.» Det samme gjelder den oppfordring Peter kommer med i sitt første brev 5,8: «Vær våkne og på vakt! For deres motstander Djevelen går omkring som en brølende løve på jakt etter noen å sluke. Vær fast i troen og stå ham imot.»

B. Personlige tanker om emnet

La meg i all korthet få legge frem mine helt personlige tanker om emnet: Mennesket, det falne mennesket, har ikke dimensjoner i seg til ved egne krefter å klatre inn i den tilstand vi kaller himmelen. Det er den personlige Gud som trekker oss opp og inn i den hinsidige gudsbeskuelsen. Noe lignende synes meg å gjelde også for bevegelsen nedover i ondskapens mørke sluk. Mennesket har ikke i sitt vesen tilstrekkelige dimensjoner til - av seg selv - å realisere Auschwitz ufattelige bestialitet.

Nei, en personlig engel, skapt av Gud med en ufattelig stor evne til DET GODE, har, etter hovmotets fall ned i intetheten, pervertert denne evnen til en tilsvarende ufattelig evne til DET ONDE. Satan er ikke et blodløst prinsipp men en person, som kjemper mot Gud og hele hans skaperverk. Hans hat til oss mennesker, skapningens krone, er bunnløst, skapt som vi nå en gang er i Guds billede. Det er denne falne engel, gjennomsyret av en ufattelig ondskap, som gir oss mennesker dragkraft nedover til det vi opplevde under krigen. Jeg tenker nå på Auschwitz, og lar i denne sammenheng Auschwitz stå som symbolet på alle utryddelsesleirer både i vest og øst. Kanskje for første gang i historien opplevde vi en ondskap uten lidenskaper. Da korsfarene i middelalderen stormet Jerusalem, fløt blodet i stride strømmer nedover gatene. Muslimer og jøder ble drept for fote. Forferdelig! Men her får ondskapen leve seg ut i voldsomme lidenskaper. Det kommer et menneskelig trekk med i umenneskeligheten. Slik var det ikke med Auschwitz. Her fikk ondskapen leve seg ut i kulde, kjølige beregninger og kalkuleringer: Hvor store må gasskamrene bygges for å ta livet av tusen jøder daglig? Hvilken gass er mest effektiv, og hvor store mengder må brukes? En umenneskelig kulde. Følelser og lidenskaper hører kroppen til. Satan og demonene er rene ånder. De har ingen kropp og kjenner derfor heller ikke lidenskapenes flammende hat. Det demoniske hatet er iskaldt beregnende. Det er med grunnlag i slike tanker jeg våger å hevde at aldri har Satan maktet å trekke menneskene inn i et helvete, mer likt det Jesus talte om, enn da han ledet oss på veien til Auschwitz^s iskaldt beregnende dødsmaskin. Et abstrakt prinsipp hadde ikke maktet dette. Demonene er personer som fra skapelsen av er utstyrt med en forstand og vilje langt mer fullkommen enn vår.

Jeg har som ungdom og ung mann opplevd krigen både som lidende og stridende, og ville ut fra mine erfaringer trodd på Djevelens eksistens selv om Bibelen ikke hadde nevnt ham med et ord. Det var da heller ikke tilfeldig at vi etter krigen fikk en sterk oppblomstring av demonologisk litteratur, hvor særlig den franske forfatter Georges Bernanos bør nevnes.

At mennesket er en valplass for gode og onde makter er en del av den store kristne tradisjon og blir, så vidt jeg vet, holdt for sant av de fleste konservative teologer. Det samme kan ikke sis om besettelse. Her spriker meningene fra hverandre. Vi står overfor et særfenomen innen den teologiske gren vi kjenner som demonologi. Min videre oppgave på dette kurset skulle da i følgende være å skildre hva Den katolske kirke mener om besettelse, og hvordan den bør behandles med eksorsisme.

IV. Guds apekatt

Djevelen har mange navn. Noen kaller ham «Guds apekatt». Uttrykket er treffende. For Djevelen etterligner Guds gjerninger, men med motsatt fortegn. Besettelse er Djevelens forsøk på å karikere inkarnasjonen. Slik Gud ble menneske, tok på seg den menneskelige natur, slik tar - analogt - Djevelen bolig i en menneskekropp. Dette skjer kun i den utstrekning Gud tillater det. Det er en misforståelse å tro at Djevelen overtar sjelens plass i legemet. Det er fortsatt individets egen sjel som er kroppens livgiver. Likeså er det en misforståelse å hevde at Djevelen tar bolig i sjelen. Der kan bare Gud bo. Det som skjer under en besettelse - uten at vi forstår hvordan - er at Djevelen får kontroll over kroppen. Det spekuleres i om dens oppholdssted er hjernen eller maveregionen. Langt sikrere er det at han tar kontroll over nervesystemet og muskulaturen. Som følge av dette blir sjelen berøvet den normale mestring av kroppens lemmer og funksjoner. Slik blir Djevelen i stand til å forvrenge den besattes ansikt til uhyggelige grimaser og masker, som uttrykker raseri, frustrasjon, hovmot og - under eksorsismen - lidelse. Det virker som Djevelen stirrer ut av den besattes øyne og taler gjennom den ulykkeliges munn. Ofte slynger demonen ut de råeste obscøniteter og gudsbespottelser. Dette skjer selv om, ja på tross av, at den besatte er en veloppdratt person, helt fremmed for vulgært språkbruk.

Djevelen er ikke alltid permanent tilstede i den besatte. Han kommer og går som han vil. Eller kanskje forholder det seg slik at noen ganger er han passiv tilstedeværende og andre ganger aktiv present. I normal tilstand er offeret like friskt og oppegående som folk flest. Da viser offeret ikke noen av de uhyggelige tegnene som inntrer straks krisen melder seg. Styrken i disse krisene kan variere fra tilfelle til tilfelle, ja også fra tid til annen hos den besatte. Noen ganger beholder offeret bevisstheten under hele krisen, men har ikke kontroll over forvrengningene av ansiktsuttrykket og lemmenes bevegelser, har heller ikke kontroll over de spottende ord som strømmer fra hans eller hennes munn. Andre ganger mister den besatte bevisstheten under Djevelens manipulasjoner og har senere i normal tilstand intet minne om det som ble gjort og sagt. Ofte beveger den onde ånd seg nedover og oppover i kroppen, fra hodet til bena og omvendt. Den er i stand til å gjøre noen lemmer stiveuten at det affiserer de andre lemmene. Det sier seg selv at det en besatt foretar seg under riene, ligger helt utenfor begreper som synd og skyld.

V. Eksorsisme i praksis

Det lar seg ikke gjøre å sette opp et fast skjema for hvordan demonene handler. Deres individualiteter er forskjellige som hos oss mennesker. Noen lar seg drive ut uten store problemer. Andre yter motstand over lengere tid, nekter å forlate den besatte og vender tilbake gang på gang.

A. Et lettere tilfelle

La oss først ta for oss et lettere tilfelle av besettelse

Den besattes vei frem til eksorsistens dør kan da være sluttfasen i følgende årsaksrekke. Et av medlemmene i en familie viser underlige tegn som tolkes som psykisk sykdom. På familiens initiativ tar han kontakt med en psykiater. Denne undersøker pasienten over lengere tid. Han søker å stille en diagnose og gir behandling, men det lykkes ikke. Terapien varer i måneder, kanskje år, men ingen bedring, heller forverring. Patienten virker kjernesunn i normal tilstand. Hva kan så forklaringen være på de riene som sporadisk kommer over ham? Psykiateren har ingen forklaring. Dette er ikke hans bord. Som troende katolikk sender han vedkommende med familiens og pasientens eget samtykke til en autorisert eksorsist.

Her forlater vi vårt kasus et øyeblikk for å redegjøre for hva en eksorsist er. Jo, enhver residerende biskop er av Kirkens ledelse forpliktet til å utnevne en eller flere eksorsister i sitt bispedømme. Av den utnevnte kreves at han utmerker seg ved fromhet, klokskap og et integrert liv. Han blir pålagt å utføre sitt embete med bestemthet, utholdenhet, og ydmykhet. Han må være fri for trang til å oppnå makt og opprykk i stillingen, altså ingen karrierejeger. Han må under eksorsismer stole helt og fullt på den guddommelige makt og ikke på seg selv. For å kunne utføre sitt embete riktig skal han foreta grundige studier om emnet, lese anerkjente forfattere og studere tilfeller fra virkeligheten. I Italia er det vanlig at en nyutnevnt eksorsist i flere år går i skole hos en eldre, erfaren kollega med lang fartstid.

En eksorsist må være fysisk og psykisk sterk. De kan under eksorsismen bli voldelig angrepet, ja, regelrett rundjult. Og den flom av ondskap de daglig blir konfrontert med krever et robust psyke. I den katolske kirke er det bare biskopen selv og hans utnevnte prester som har lov til å foreta eksorsismer i ordets strengeste betydning. Men alle kan vi bidra til de onde ånders flukt fra sine offer ved det vi kaller «Bønn om befrielse» . En slik bønn, forrettet av legfolk, finner vi slutten av det ritualet vi skal si noen ord om senere.

Men nå tilbake til vårt lettere tilfelle. Pasienten banker på eksosorsistens dør. Han ber om å bli behandlet av ham og viser frem et anbefalingsbrev fra psykiateren, som presten forøvrig kjenner fra før.Den geistlige tar vennlig imot mannen, men forholder seg først noe distansert, uten å vise alt for stor interesse. Hvis pasienten sier han tror han er besatt av en ond ånd, er ikke det bevis på at han virkelig er besatt. Det kan dreie seg om en vrangforestilling, som kan behandles med terapi. Eksorsisten samtaler med pasienten, tar senere kontakt med hele hans familie, hører hva de har å berette om mannens adferd. Frem for noe annet er det viktig for eksorsisten å få grundig informasjon av psykiateren, som har behandlet ham, og etter mislykket terapi sendt ham videre til vedkommende eksorsist.

På dette stadium er det umulig for eksorsisten å si noe sikkert om hva dette dreier seg om. Men har han en berettiget mistanke om en besettelse, vil han gjøre en test, som gir større sikkerhet. Han vil foreta en prøveeksorsisme. Det kan skje i all stillhet uten at verken pasienten eller eventuelt andre som er tilstede er klar over hva han foretar seg. Han setter seg kanskje i en krok, men med godt utsyn mot pasienten, og ber i all stillhet de bønner i Ritualet som Kirken foreskriver for en utdrivelse. Den eneste, som kanskje vil reagere på prestens bønner, er demonen hvis en slik en har tatt bolig i pasienten. For djevelen frykter Kirkens rituelle bønner mer enn noe annet. Hvis pasienten ikke viser tegn på besettelse etter en eller flere prøveeksorsismer, kan presten være temmelig sikker på at dette ikke er hans bord. Det må dreie seg om et medisinsk eller psykiatrisk kasus. Det motsatte kan også skje ved en slik prøveeksorsisme. Pasienten viser svake, men typiske demoniske tegn. Jo grundigere skolert eksorsisten er, og jo lengere erfaring han har, jo lettere vil han oppdage og tyde tegnene.

Her vil vi nå atter en gang forlate eksorsisten og hans pasient noen minutter og se litt nærmere på de tre tegnene som Kirken fremhever som de viktigste bevis på besettelse, men helst da i tyngre tilfeller. Det første tegnet er paientens evne til å tale med letthet et for pasienten helt fremmed språk, eller forstå det når andre taler det. Her dreier det seg ikke om vanlig tungetale som vi kjenner fra karismatiske miljøer, men om virkelig språk. Presten tester kanskje den besatte med noen spørsmål på latin og får et grammatikalsk riktig svar tilbake. Eller en hjemvendt misjonær retter et spørsmål på en afrikansk dialekt og får svar på samme dialekt. Det andre tegnet er evnen til er å åpenbare hendelser som er skjult eller hører fremtiden til. Tredje tegn er utfoldelse av fysiske krefter, langt voldsommere enn pasientens alder eller konstitusjon tilsier er mulig.

Om alle disse tegnene er å si at de kan ha en naturlig psykisk eller parapsykologisk forklaring. Men så kan andre tegn komme dertil. Smerte når offeret bestenkes med vievann, voldsom aversjon mot kirker, mottagelse av sakramenter, nærvær av krusifikser og helgenbilleder. Også slike tilleggstegn kan ha en naturlig årsak. Det er summen av alle tegn som peker mot en besettelse. Den endelige overbevisning vil da skyldes

teoretisk kunnskap
lang erfaring fra den barske virkelighet
skjerpet intuisjon
gjentatte bønner om nåde til å skjelne mellom ånder (1.Joh.4,1 ff)
og sist men ikke minst en prøveeksorsisme, som tidligere nevnt

Etter denne redegjørelse for tegnene for besettelse vender vi tilbake til vårt fortsatt lettere tilfelle. Under prøveeksorsismen gir pasienten, vi har lært å kjenne, klare tegn på besatthet. Eksorsisten vil spørre pasienten om også han opplevde noe ubehagelig inni seg for en stund siden, mens han foretok prøveeksorsismen. Ut fra egne iakttagelser og pasientens opplysninger vil han med offerets tillatelse og familiens samtykke gå inn for en høytidelig eksorsisme. Han ber dem komme tilbake neste dag. Før presten skrider til verket, ruster han seg til kampen ved bønn, skriftemål og feiring av den hellige messe. Har han mistanke om at han står overfor et vanskelig tilfelle bør han også faste. Godt ville det være om pasienten selv forberedte seg på samme vis. Under eksorsismen vil det foruten presten være en lege eller helst en psykiater tilstede, videre en hjelpeprest, som går i lære, samt en eller flere personer som kan holde pasienten fast hvis det blir nødvendig. Det siste gjelder for tyngre tilfeller. Det tilfelle vi nå er vitne til, viser seg imidlertid å være av lettere slag.. Pasienten blir befridd allerede ved første eksorsisme.

B. Tyngre tilfeller

a) Eksorsisten - bok og film

Nå kan vi tenke oss et langt tyngre tilfelle. Fristende ville det da være å ty til romanen Eksorsisten skrevet av William Peter Blatty. En bok som senere ble filmatisert. Under skrivingen fikk han støtte både fra teologer, medisinere og psykiatere. Han bygger boken på et sant tilfelle fra virkeligheten. I 1949 ble det foretatt en eksorsisme på en 14 år gammel gutt med navn Rob Doe fra Cottage City i Maryland, Amerika. En av prestene, som var til stede, noterte dag for dag det som hendte under utdrivelsen, som for øvrig endte med befrielse. Denne dagboken har forfatteren Blatty benyttet som grunnlag for romanen Eksorsisten.

b) Egon von Petersdorff forteller

Siden både boken og filmen er godt kjent, vil jeg heller sitere hva en kjent tysk demonolog, Egon von Petersdorff, opplevde da han overvar en eksorsisme i Italia: Vi vil ikke her søke etter mønsteret i besettelsen. Det vil vi komme inn på senere, bare skildre uhyggen.

«Det var ubeskrivelig grufullt. Det dreide seg om en uskyldig, tidvis besatt, person, som etter hver eksorsisme fikk en hvilepause. Selve overgangen fra ro til ' krise' var rystende. Det normale ansiktsuttrykket til personen, som først forholdt seg rolig, fortrakk seg til en grimase, som om det heftig, men forgjeves, forsvarte seg mot noe et eller annet ukjent. Og så talte plutselig demonens stemme ut av den besatte personen og sprutet en kaskade av gudsbespottelser og skjellsord mot eksorsisten. Det stakkars menneske (altså den besatte) var selv tilhører til det som ble sagt, men kunne ikke forhindre at demonen talte (gjennom vedkommendes munn), hadde heller ikke kontroll over egen arm, som gikk til kraftig angrep på eksorsisten, . og flere ganger slo ritualboken ut av hendene hans. Noen ganger lot demonen offeret under skingrende skrik hoppe og springe på halsbrekkende, akrobatisk vis over og bortover benkene i kapellet hvor eksorsismen foregikk, så de tilstedeværende ble grepet av angst og beven. Men ingen skade skjedde. Kroppen viste seg å være uømfintlig og ble båret av demonen. Den besatte kom fra det uten skade og ble heller ikke hes av de stadig gjentatte skrikene, som gikk gjennom marg og ben på de tilstedeværende.» Petersdorff forteller at ved et lignende tilfelle viste demonen sin tydelige misbilligelse mot de bøker han som demonologen hadde skrevet. Han forteller: «Hvesende som en slange pekte demonen med offerets finger på meg og støtte frem: ' la penna di questo signore scrive contra me.(Pennen til denne herren skriver mot meg)'. »

I denne sammenheng kan jeg ikke motstå fristelsen til en digresjon. Den samme Petersdorff holdt en gang et foredrag om demonologi for en gruppe psykiatere i Tyskland. Han foreslo at hvis de hadde mistanke om at en pasient de behandlet, var besatt, kunne de jo foreta en demonologisk test, som for eksempel slå korsets tegn under bordet, si Jesu navn inni seg, skvette uforvarende litt uforvarende vievann på ham og lignende. Da bemerket sjefslegen, som var til stede, at det hadde han allerede gjort.»

c) Adferdsmønsteret ved tunge tilfeller

Vi vender atter en gang til tilbake til vår eksorsist og bytter ut det tidligere lette tilfelle, som vi skildret med et tungt kasus, kanskje et slikt eller lignende tilfelle vi nettopp fikk beskrevet av den tyske demonologen Petersdorff. Men nå vil vi gå litt grundigere til verks, ikke bare oppleve uhyggen, men søke å finne et gjennomgående mønster i det som foregår under tunge besettelser. De samme personer kan være til stede nå som ved det lette tilfelle vi tidligere beskrev. Men nå vil eksorsisten også kontakte en bønnegruppe, som samles på et annet sted, for å be om at utdrivelsen må lykkes. Eksorsismen skal helst skje i en kirke eller kapell hvis da ikke offerets tilstand krever at det skjer i et privat hjem. Hvis den besatte er bevisst under seansen, vil presten oppfordre ham til å samle sine tanker om Gud, sette all sin lit til ham og aldri tvile på hans hjelp. Pasienten skal hvis mulig ha et kors i hånden, eller ha utsyn til et kors i umiddelbar nærhet. Hvis relikvier av helgener er tilgjengelig, skal de, forsvarlig innpakket, legges på hans bryst eller hode.

Eksorsismen begynner med at presten utfører Kirkens rituale. Vanligvis er ikke det tilstrekkelig for tyngre tilfeller. Nå begynner en regelrett kamp mellom eksorsisten og demonen(e).

Demonens strategie - nå som alltid - vil være å skjule sin identitet - ja, for enhver pris. Eksorsistens første mål blir - i Jesu navn - å tvinge demonen til å si hvem han er, til å nevne sitt navn, for slik å tvinge ham ut av anonymiteten. Når det lykkes, når det skjer, da bryter et helvetes spetakkel løs. Demonen geråder i panikk og full forvirring. Den spruter ut - som tidligere beskrevet - en kaskade av truende blikk, gudsbespottelser, obscøniteter, rettet mot eksorsisten, ofte en ond lukt, som fyller hele rommet. Så henvender demonen seg til offeret og skjeller det ut i tredje person. Kaller det grisen, hora osv. . Før eksorsismen kan fortsette, må demonen trues til taushet. Demonens stemme går over til lav, usammenhengende, klynkende babling. Når stemmen så dør ut, inntrer en fortettet, truende stemning i rommet. Demonen er nå på kraftig kollisjonskurs med Guds vilje. Eksorsisten befinner seg i regelrett kamp med demonen. Han tvinger den onde ånd til å gi fra seg flere informasjoner, som for eksempel når han tok offeret i besittelse, når han akter å forlate det, hva som var årsaken til at han besatte dette menneske og lignende. Demonen vil over lengere tid lyge eller fortelle halvsannheter eller gir tvetydige, vanskelige svar for slik å trette ut eksorsisten, så han ikke orker mer og gir opp. Djevelen er løgnens far, sier Jesus. Presten og de tilstedeværende vil vokte seg vel for å stille demonen nysgjerrige spørsmål, som ikke er relevante for utdrivelsen. Lang erfaring vet å forteller at demonen da - ved sine svar - kan lure den spørrende opp i stry.

Eksorsisme er ikke magiske riter, som ved et trylleslag fører til ønsket resultat. Høyst sannsynlig vil i vårt tilfelle etter flere timers kamp ingen befrielse skje. Seansen vil trolig fortsette neste dag, og med visse pauser kanskje over uker og måneder før demonen slipper taket.

d) Demonens motiv for besettelse

Hvorfor klamrer demonen seg til den besattes kropp? Hvorfor vil han på død og liv ikke forlate den? Her råder uklarhet innen teologien. Det er teologer som hevder at demoner får en viss lindring fra sin smerte ved å ta bolig i et menneske. Da blir ikke ondskapens intethet så tung å bære. Det de frykter mest er å bli drevet ut av kroppen til den besatte, for så å måtte vende tilbake til helvetes totale intethet. (Andre teologer mener med belegg i Bibelen at demonenes endelige dom først finner sted på dommens dag). Derfor alle mulige bedragerske løgner og strategier for å skjule at han fortsatt befinner seg i kroppen. Ritualet er en sann tortur for demonen, men helvetes pinsler verre.

Heller fare inn i en flokk griser enn å vende tilbake til den store tomhet. Les om de besatte i gardarenernes land (Mt. 8, 32).

e) Eksorsistens utrustning

Når vi slik står midt oppe i en demonisk kamp, skjønner vi hvor viktig det er at eksorsisten på forhånd har styrket seg med alle Kirkens nådemidler. Han og andre som er tilstede bør heller ikke gå rundt med hemmelige, for andre ukjente, synder for disse vil demonen åpenbare i alles spåhør for å ta motet fra eksorsisten og de som står ham bi. Viktig er det også at eksorsisten er fysisk sterk så han kan sette seg til motverge og tåle noen slag og spark under seansen, men også psykisk robust; eksorsisten står jo selv i fare for å bli besatt under eksorsismen. Dette hendte for øvrig i Loudun i Frankrike i 1634 da en psykisk og fysisk nedbrutt prest søkte å drive ut en angivelig demon av en nonne. Han ble selv besatt.

C. Hvorfor skjer besettelser?

Før vi går videre, vil vi noe famlende søke å gi svar på to spørsmål:

a) Hvorfor tillater Gud at besettelser finner sted?

Å svare utfyllende på første spørsmål kan bare Gud. Vi kan peke på at mennesker som opplever en besettelse, eller andre, som får en troverdig beretning om det som skjedde, vil ta Satan og hans medhjelpere alvorlig i all fremtid. Det kan være én årsak. Men så en annen: Ved en eksorsisme blir Satan tvunget ut av sin anonymitet og lettere gjennomskuet i sin hatefulle strategi for å forhindre at menneskene når sitt mål. En tredje årsak: En eksorsisme vil gi vitnesbyrd om at Jesus Kristus ved sin død og oppstandelse har seiret og fortsatt seirer over Denne verdens fyrste.

b) Hva er årsaken til at et menneske blir besatt?

Et fullgyldig svar kan heller ikke her noe menneske gi. Det står opp til Gud alene hvilket menneske han tillater å bli besatt og hvor langt. Det kan være et meget fromt menneske det dreier seg om.Det er da uten skyld i det som skjer med det. Men skyld kan også være tilstede som f.eks. flirting med okkulte ting. Spiritisme - for å nevne et område - er ikke å spøke med. La gå at eksperimenter i ungdomsgrupper i første instans virker temmelig uskyldig. Glasset som rykker bortover brettet, eller pendelen som peker på bokstavene i en Ouija board sier så lite. Det kan være gruppens kollektive bevissthet som gir de angivelige ånders riktige svar på nysgjerrige spørsmål. Hvis seansene fortsetter over lengere tid og øker i lengde og intensivitet, er faren tilstede for alvorlige skader. Ungdommene ender opp med å spørre om å få se Djevelen. En av deltagerne går ut på gangen og ser selvfølgelig noe, i hvert fall nok til et lengere opphold på psykiatrisk avdeling. Slike gjentatte seanser kan en sjelden gang åpne for besettelse.

Demonbesettelse kan også skje ved besøk hos heksedoktorer - kall dem astrologer, spåkoner, medisinmenn, sjamaner eller hva du vil. Det vrimler av dem i vårt såkalte kristne Europa. Noen tjener grove penger på folks overtro. Vi kan ikke fraskrive alle heksedoktorer den gode vilje. Det samme gjelder dem som konsulterer dem. Men vi kjenner til heksedoktorer som har inngått en pakt med Satan, og formidlet eller ledet pasienten inn i en besettelse. Men også de gode, velmenende heksedoktorer opererer med okkult magi. «Javel, men jeg driver med hvit magi», vil en heksedoktor svare. Sjefseksorsist i Roma, Gabriele Amorth, som i 1994 utga bestselleren En eksorsist forteller sin historie, sier det finnes ingen hvit magi. Den vil alltid være svart. For hvem forventer man hjelpen fra? Er det Gud som hjelper gjennom trylleord og magiske gjenstander? Sikkert ikke! Bærer de magiske tegnene i seg selv kraften til lykke, helse, helbredelse eller til å tvinge en person til å bli forelsket i en spesiell mann eller kvinne? Utelukket! Hvor kommer så kraften fra når denne magien sporadisk virker? Den italienske sjefseksorsist Gabriele Amorth har ingen vanskeligheter med å lokalisere hvor hjelpen kommer fra. Den kommer fra Djevelen. Når den berømte eksoesisten under en eksorsisme tvinger demonen til å røpe grunnen til besettelsen, og svaret peker på en okkult gjenstand, tvinger han demonen til å røpe gjemmestedet. Hvis den onde ånd har latt offeret sluke gjenstanden, tvinger han demonen til å kaste den opp. Så sørger han øyeblikkelig for at gjenstanden blir brent og asken strødd for alle vinde.

En annen kjent årsak til besettelse skyldes at en person i vilt hat kaster en forbannelse over en annen person. Det er de tilfeller hvor eksorsismen har vanskeligst for å virke, fordi forbannelsen kan gjentas om og om igjen. Det skal ha vært et slikt offer paven sto overfor da han i Vatikanet foretok sin tredje kjente eksorsisme, men denne gang uten varig resultat.

Et syndefullt liv eller regelrett satanisme vil selvfølgelig lett åpne for demoniske krefter. Men dette emnet har jeg en mistanke om at dere kjenner bedre til enn jeg, så jeg lar det hvile. Men underlig er det dog at Norge, som er blitt utnevnt til det beste landet å leve i, er det eneste land på jord med satanisk inspirerte kirkebranner.

Vi har hittil i dette foredraget rettet fokus mot besettelse. Det er den form for demonisk innflytelse vi kjenner best fra bøker, filmer og den kulørte presse, og her ofte med et sensasjonsaktig preg. Besettelse er derfor det folk flest har hørt mest om innen demonologien. Besettelse er da også ganske riktig den mest alvorlige form for demonisk påvirkning, men den forekommer sjelden i vår tid

Langt oftere skjer demoniske angrep utenfra uten at personen blir besatt. Vi kunne sammenligne dette med en borg som blir utsatt for angrep. Under en besettelse har demoniske krefter erobret borgen og er dens herrer. Når angrepene kommer utenfra har demonene kringsatt borgen og angriper den, men ennå ikke erobret den. Disse ytre angrep av djevelsk karakter kan deles inn i fem forskjellige grupper:

1. Ytre angrep

Den første gruppen kan vi kalle ytre angrep. En rekke helgener har blitt utsatt for det. Personen blir regelrett slått og rundjult av demoner. Den hellige Johannes Maria Vianney, eller sognepresten av Ars som han blir kalt på folemunne, fikk aldri fred om natten. Sengen hans ble rystet, hevet og slengt hit og dit i timevis. Når det gikk riktig ille for seg en natt, da visste han at dagen etter ville en stor synder komme å skrifte.

2. Diabolsk undertrykkelse (Diabolical oppression)

Gruppe nummer to gjelder mennesker som blir utsatt for diabolsk undertrykkelse. Den krumbøyde kvinnen som Kristus helbredet, og som vi leser om hos Lukas11.11, hadde vært plaget av en sykdomsånd i atten år. I dette tilfelle dreier det seg om djevelsk undertrykkelse. Det samme gjelder for Paulus. Vi leser i II Kor. 12, 7-8 at han, for at han ikke skulle tro for stort om seg selv på grunn av alle hans åpenbaringer, hadde fått en torn som sto ham i kroppen, en Satans engel som skulle slå ham i ansiktet, så han ikke skulle bli for stor på det. Det beste eksempelet er vel Job. Gud tillot djevelen å skade denne fromme gudsmannen på hans eiendom, familie, helse og i hans relasjoner til venner og sin egen hustru.

3. Demoniske anfektelser

En tredje gruppe er de som plages med Demoniske anfektelser. De tortureres av absurde, ofte blafemiske tanker, som de ikke kan fri seg fra, så de lever i en konstant tilstand av nedtrykthet, desperasjon og fristelser til å begå selvmord. Her mer enn på noe annet område må hjelp i første instans søkes hos en psykiater eller psykolog. Det kunne jo dreie seg om en tvangsnevrose. Men hvis de - over tid - ikke kan hjelpe, kan tiden være inne til å søke en eksorsist.

4. Diabolsk infestasjon

En fjerde gruppe demonaktivitet benevner vi diabolsk infestasjon. Det skjer når hus, ting eller dyr blir påvirket av demoniske krefter. Når kopper og kar suser gjennom luften i en leilighet eller dører og vinduer åpnes og lukkes uten synlig grunn o. s. v. . kan det skyldes rent parapsykoligiske årsaker. I flere land og nå sist i Nord- Norge, som TV-programmet viste, sender man bud på presten. Han foretar en husvelsignelse, og uroen gir seg vanligvis. Det gjør den imidlertid ikke hvis uroen har sitt opphav i en person som bor i huset og ikke i rent materielle ting.

5. Demonpakt

En femte og siste demon påvirkning skjer hos dem som forskriver seg til Satan. Det kan skje ved en blodspakt med djevelen, eller en kvasireligiøs innvielse til Satan.

VI. Det romerske ritualet

Så over til ritualet, og da først noen ord om dets historiske utvikling. Vi har historiske bevis på at Urkirken fulgte Jesu befaling og drev ut onde ånder. Men de bønner og riter, de benyttet, gikk tapt for ettertiden, bortsett fra det vi kaller Den lille eksorsisme. Den kom inn i dåpsritualet ca. år 200, og lever videre i vår dåpsliturgi om enn i sterkt revidert stand. Fra år 200 og oppover til tidlig middelalder ble en rekke forskjellige ritualer benyttet for Den store eksorsisme, altså for utdrivelse av onde ånder. I senmiddelalderen snek en del overtroiske elementer seg inn i ritualet. De ble grundig utrenset i et kirkelig godkjent rituale fra 1614. Dette rituale er - bortsett fra noen små justeringer - blitt brukt uforandret like opp til vår tid. Det Annet Vatikankonsil ønsket imidlertid visse formelle forandringer i ritualet, og så har skjedd. Den nye teksten ble utgitt den 22.nov. , 1998, og den ble presentert for offentligheten den 26.jan.,1999 av kardinal Jorge Medina Estévez. Kardinalen fremhevet at den nye teksten er grodd frem av den gamle, og at ingen vesentlige forandringer eller brudd med tidligere tekst har funnet sted. Vel er det blitt gjort noen formelle forandringer; språkbruket er blitt mer nøkternt og med færre adjektiver for slik å tilpasses vår tid. Allerede i instruksene for ritualet fra 1614 advares det sterkt mot å forveksle sykdommer med besettelse. Dette gjentas enda sterkere i instruksene for det nye ritualet og blir uttalt mer differensiert ved uttrykkelig å nevne også psykiske sykdommer.

Den nye teksten er utgitt på latin. De enkelte lands bispekonferanser er blitt oppfordret til å få den oversatt til de respektive nasjonalspråk. I våre nordiske land har til dags dato dette ikke skjedd, noe som kunne tyde på at interessen for emnet ikke er alt for stor - for å si det pent.

Så til en mer detaljert gjennomgang av det nye ritualet. En grundig gjennomgang ville ta ca. 25 minutter og ville sprenge tidsrammen for dette foredraget. La meg heller kort få beskrive noe av det som skjer. De fleste bønnene i ritualet er deprekative,(bønnfallende). I en rekke bønner trygles det om at Gud må jage den onde fiende på flukt. Alle helgeners litani blir bedt. Evangelietekster blir lest. Trosbekjennelsen blir istemt. Forsakelsen av Djevelen og alle hans gjerninger finner sted. Så følger en imperativ (befalende) del. NÅ ER DET KRISTUS SOM GJENNOM SIN TJENER DIREKTE BEFALER DEN ONDE ÅND OM Å FORLATE OFFERET. Fritt oversatt, finner vi ord som disse: «Jeg besverger deg Satan, fiende av menneskenes frelse, erkjenn Gud Faders rettferdighet og godhet, som med rette fordømte ditt hovmot og din misunnelse. Vik bort fra denne Guds tjener, som Herren skapte i sitt billede og smykket med sine gaver og i sin miskunn gjorde til sitt barn.»

Under seremonien brukes flittig korsets tegn, besprengning med vievann og håndspåleggelse. ( Det nye ritualet stiller for øvrig presten mer fri til å gjenta de bønner han finner er mest virkningsfulle i Ritualet, og føye til gammeltestamentlige salmer og bibelord fra Det nye testamentet etter forgodtbefinnende). Etter eksorsismen forrettes takkebønner og presten gir alle tilstedeværende sin velsignelse.

I samtale med min prestekollega Torbjørn Olsen - tidligere luthersk prest - kunne han fortelle meg at han under studietiden kom over et luthersk rituale for eksorsisme, som lå tett opp til det katolske, og som vel er blitt brukt - vil jeg tro.

Avsluttende tanker

Avsluttende kan jeg ikke motstå fristelsen til å gi uttrykk for noen personlige tanker. Et kurs som dette vil gi avklarende hjelp til dem som sliter med å bygge opp ofrene for en skadelig amatør- og moteeksorsisme. Men sett på verdensplan er både den karikerte og ekte besettelse og tilsvarende eksorsismer kun relativt små trefninger på Satans slagmark. Langt, langt farligere er Djevelens ordinære virksomhet i verden. Det er den som skaper historie, og hvilken! Vel skal vi vokte oss for å overdrive den onde fiendes makt. Vi fristes først og fremst av vårt eget kjød og verden, forstått som det i og utenfor oss som trekker oss bort fra Gud. Men samtidig er det bibelsk riktig å være på vakt mot Guds motstander par excellence. Kristus har seiret over Satan ved sin død på korset, men latt ham beholde noe av sin makt, og den bruker han genialt. Det er ikke ved besettelser han gjør mest skade, men gjennom den trommeild av onde impulser han retter mot menneskers hjerter og sinn, og slik forfører det enkelte menneske, familier, nasjoner, verdensdeler.

Jeg er mest redd Satan når hans ondskap opptrer som tilsynelatende godhet, som tilsynelatende humanisme, når Satan opptrer som en lysets engel, når vår motstander skrur på sin uimotståelige sjarm, når han tar psykopaten - som han har så mange trekk felles med - i sin tjeneste, og så slukker latteren, gleden, frihetens glade spill, enheten i det sunne mangfold - gjør verden flat og iskald. Les Monsieur Ouine av Georges Bernanos, med et genialt forord av professor Hans Aaraas. Den boken er til å bli klok av.