Den hellige Antonios av Optina (1795-1865)

Den hellige Antonios (ru: Anton; Антон) ble født som Alexander Ivanovitsj Putilov (ru: Aleksandr; Александр Иванович Путилов) den 9. mars 1795 i byen Romanov i provinsen Jaroslavl i Russland. Denne byen lå på høyre side av Volga, og i 1822 ble den etter ordre fra tsaren slått sammen med Borisoglebsk på venstre side av elven til byen Romanov-Borisoglebsk. Siden 1918 har byen hatt navnet Tutajev. Johannes Putilov kalte alle sine barn opp etter den helgenen som ble minnet på den åttende dagen etter deres fødsel, så den fremtidige Antonios ble oppkalt etter den hellige hieromartyr Alexander, biskop av Roma, som i øst minnes den 16. mars. Hans søsken het Timotheos (som munk: den hellige Moses av Optina) (1782-1862), Jonas, Basilios, Kyrillos og Anysia. Alexander var den yngste. Barna fikk sin utdannelse i hjemmet, siden foreldrene fryktet at de ville bli korrumpert på en eller annen måte dersom de ble sendt bort på skole.

Fra en tidlig alder var Alexander stille og beskjeden og foraktet de støyende lekene til andre barn. Det er ikke overraskende at han ville være tiltrukket av klosterlivet, selv som barn, for hans oldefar Joel hadde vært hierodiakon i klosteret Serpukhov, og hans kusine Maximilla var nonne i Kvinneklosteret Marias Bebudelse i Moskva. Da Alexander var ti år gammel i 1805, trådte hans eldre brødre Timotheos og Jonas inn i klosteret Sarov. De skrev til ham og sendte ham åndelige bøker, som han likte å lese. Da han var bare tretten år gammel, skrev han til dem og uttrykte sitt ønske om å bli munk som dem.

Den unge Alexander gjennomgikk mange prøvelser og sykdommer i sin barndom, og ved ti ulike anledninger var han i fare for å miste livet. En gang druknet han nesten, en annen gang falt han og fikk brudd på hodeskallen. Han hadde flere slike nesten-møter med døden, men Gud sparte hans liv og hadde noe bedre i vente for ham, jf. Heb 11,40: «For Gud hadde for vår skyld noe bedre i tanke; de skulle ikke nå fullendelsen uten oss».

Etter farens død i 1809 dro Alexander for å arbeide for kjøpmannen Karpitsjov som hans eldre brødre også hadde arbeidet for. Han bodde i Moskva i bare tre år, men han husket plasseringen av alle byens hellige steder og undergjørende ikoner i resten av sitt liv. Den 2. september 1812 prøvde han å flykte fra Moskva under Napoleons invasjon, men det var for sent å unnslippe. En polakk på hesteryggen rettet en pistol mot Alexander og stjal hans penger. Senere ranet franske soldater fra ham hans klokke og det meste av hans klær og holdt ham som fange i ti dager. Under sitt fangenskap trøstet han seg med det den hellige Johannes Krysostomos hadde sagt: «Selv de verste lidelser på jord er ingenting sammenlignet med de minste lidelsene i helvete».

Etter å ha fått vite at det var russiske soldater utenfor Moskva, unnslapp Alexander den 12. september mens det regnet. Han fant en gruppe russere, inkludert noen av hans slektninger. De gikk gjennom skoger og sumper om natten og gjemte seg for franskmennene om dagen. Til slutt kom Alexander til noen slektninger i Rostov, hvor han tok en lignende jobb som den han hadde hatt i Moskva. Han visste ikke hva som hadde skjedd med hans brødre.

Alexander elsket å besøke klosteret St. Jakob i Rostov, hvor relikviene av den hellige Demetrius av Rostov (1651-1709) var skrinlagt. I slutten av 1815 var omstendighetene endelig slik at de tillot ham å trekke seg tilbake fra verden. Ført arrangerte han imidlertid et ekteskap for sin eldre bror Basilios og valgte en passende og from brud til ham. I slutten av 1815 dro den tyveårige Alexander til Moskva for å besøke ulike kirker og klostre. Han ba til Guds hellige Mor Maria og til alle de hellige om at hans intensjon om å bli munk måtte bli velsignet. Fra Moskva dro han til Kaluga og deretter til skogene ved Roslavl i provinsen Smolensk, hvor hans bror Theodor hadde levd i rundt fem år og nå var munk med navnet Moses.

Alexander konsulterte med sin bror om sitt ønske om å tre inn i klosteret i Sarov, men han bestemte seg for å bli værende hos Moses til våren. Han ble opptatt som novise den 15. januar 1816. Da våren kom, bestemte Alexander at han ville være der litt lenger. Flere måneder senere dro han sammen med Moses på pilegrimsreise til Kiev (nå Kyjiv, hovedstaden i Ukraina). På tilbakereisen stanset brødrene i flere klostre og samtalte med mange eldste om det åndelige liv. Men Alexander var ikke tilbøyelig til å ville tre inn i noen av dem. Tilbake i skogene ved Roslavl innså Alexander at han ikke ønsket å forlate sin bror. Han hadde kommet bare for et kort besøk, men endte opp med å bli værende hos Moses de neste 24 år.

Til tross for de mange sykdommene i barndommen var Alexander velsignet med stor fysisk styrke, og han henga seg til tilsynelatende umulige asketiske øvelser. Brødrene pleide å stå opp ved midnatt og lese gjennom hele syklusen av tidebønner uten noen utelatelser, og slik ble Alexander fortrolig med den ortodokse kirkens typikon, en liturgisk bok som inneholder instruksjoner om ordningen for de ulike gudstjenester og seremonier, i form av en evighetskalender. Han kopierte patristiske tekster for hånd og hjalp sin bror med å samle utdrag fra ulike kilder med det formål å skape et system av regler for det kristne liv. Av ærbødighet for disse åndelige bøkene forble brødrene stående mens de leste og kopierte dem. Alexander tilbrakte så mye tid stående at han skadet beina, noe som forårsaket ham smerter resten av livet.

Som den yngste i kommuniteten måtte Alexander stå opp før de andre for å vekke dem. Han hogde ved, bar vann, arbeidet i grønnsakshagen – alt mens han samtidig oppfylte sine daglige bønneplikter. Etter en prøveperiode på fire år mottok Alexander den 2. februar 1820 tonsuren av kommunitetens leder, starets Athanasius, en disippel av Paisius Velitsjkovskij (1722-94). Samtidig fikk han klosternavnet Antonios. Han ble også plassert under Moses' åndelige veiledning, og til ham forble han lydig resten av livet.

I 1821 bestemte biskop Filaret av Kaluga (senere metropolitt av Kiev) (1837-57) seg for å etablere en skete like ved klosteret i Optina, som nettopp hadde fått nytt liv gjennom Paisius' disipler. En skete er et eremittkloster for erfarne munker som ønsker å leve i taushet. Der bor brødrene separat, men samles til liturgier i kirken – en slags mellomting mellom et cenobittisk kloster og eneboerceller. Begrepet har gått ut av bruk i den vestlige kristenheten, men karteuserne har et lignende eremittisk fellesliv. Biskopen hadde møtt Moses i Optina i 1820 hvor de ble introdusert for hverandre av hegumen (abbed) Daniel. Biskopen tilbød ham muligheten til å flytte til hans bispedømme og etablere en skete ved Optina, og dette aksepterte Moses.

Den 3. juni 1821 forlot Moses skogene ved Roslavl sammen med sin bror Antonios og munkene Hilarion og Sabbatius. De eldste Athanasius og Dorotheos bestemte seg for å bli værende inntil sketen var helt ferdig. Den 6. juni kom de til Optina. Hele resten av sitt liv ville Antonios alltid huske sine fem år i skogen ved Roslavl med en spesiell glede.

Stedet de valgte for sketen, var 400 meter fra østsiden av klosteret. Den første oppgaven var å rydde det utvalgte området for trær og bryte opp stubbene. De bygde en liten celle og lagde et gjerde omkring, og de bygde også en kirke viet til den hellige Johannes Døperen (Forløperen). Et år etter starten på byggingen ble kirken i sketen konsekrert. Moses ble utnevnt til hegumen, og den 24. august 1823 ble Antonios diakonviet.

I 1826 ble Moses valgt til superior for klosteret i Optina, 43 år gammel, og dette embetet skulle han komme til å ha i 37 år (1826-62). Antonios overtok ansvaret for sketen etter sin bror, selv om han bare var tretti år gammel. I de neste fjorten årene blomstret sketen under ham. Han var et eksempel på lydighet, og selv om han var superior for sketen, tok han aldri noen beslutninger eller ga noen ordrer uten velsignelse fra sin egen overordnede, p. Moses.

I begynnelsen var livet i sketen svært vanskelig. Det var ikke nok munker til å gjøre alt arbeidet, så p. Antonios bar sitt eget vann og sin egen ved. Han arbeidet også på klosterområdet, ryddet mark, tok sin del av gudstjenestene i kirken og ønsket gjester velkommen. Det harde arbeidet fikk ham til å sette pris på den enkle maten som ble servert i refektoriekirken (trapeza). Noen ganger pleide en velgjører å donere hvetebrød til brødrene, men som oftest spiste de svart brød. Besøkende til sketen var imponert over ordenen og hvor rent det var, noe som gjenspeilet den indre roen hos brødrene under Antonios' omsorg.

Antonios led av ulike plager hele sitt liv. Hans ben var smertefulle på grunn av at han sto hele tiden. Han hadde også vanskeligheter med øynene og mistet til og med synet en kort periode. En gang i 1836 da han skyndte seg til klosteret langs en skogsti for å rekke midnattsliturgien i påsken, slo han sin høyre fot mot en trestubbe. Beina var allerede såre fra årevis med ståing, og nå utviklet de åpne sår. Betennelsen i hans ben forhindret ham fra å forlate sin celle i seks måneder. Men han bar alle disse prøvelsene med tålmodighet og ydmykhet, og han mente at sykdom noen ganger gis oss av Gud for å helbrede sykdommer i sjelen. Når noe ubehagelig hendte ham, forble han mild og rolig. Han takket Gud fordi hans sykdom ga ham mer tid til å lese åndelige bøker til beste for hans sjel.

Bispedømmets biskop, Nikolas av Kaluga, så gjenopplivningen av eldstevesenet som en innovasjon og gjorde ting vanskelig for de eldste. Den 30. november 1839 kalte biskopen til seg Antonios og utnevnte ham til hegumen for det forfalne klosteret St. Nikolas i Malojaroslavets (ru: Малоярославец) i Kaluga oblast. Han hadde håpet å få tilbringe resten av sitt liv i sin elskede skete, men til tross for sin sorg over å forlate Optina, dro han lydig til sin nye post. Ved Guds nåde tjente nå tre av brødrene Putilov som hegumener for hvert sitt kloster: Moses i Optina (1826-62), Antonios i Malojaroslavets (1839-53) og Jesaja i Sarov (1842-50). Moses var den som tilsynelatende hadde minst vanskeligheter med å bære sorgene og byrdene i embetet, mens de andre til tider fant det vanskelig å oppfylle sine plikter og sørge for klosterets behov.

Etter fem år i skogen og atten år i sketen fant Antonios livet i klosteret i Malojaroslavets som å bo midt i en støyende by. Munkene der delte ikke den samme enhetlige ånd som munkene i Optina. I tillegg var Antonios så syk at han ikke var i stand til å observere hva som foregikk i klosteret, og han måtte gi sine ordrer gjennom andre. Etter bare et par dager ble han deprimert over sin situasjon. En natt viste den hellige Metrofanes av Voronezj seg for ham i en drøm og velsignet ham. Han sa: «Du har vært i Paradis og du vet det. Nå må du arbeide og be og ikke være lat». Fra da av følte Antonios seg under helgenens spesielle omsorg.

Antonios viet seg nidkjært til å forbedre det åndelige livet i klosteret, men han var ikke lykkelig der. Mer enn en gang skrev han til biskopen og ba om å få lov til å trekke seg tilbake, men biskopen ville ikke høre snakk om det. Antonios skrev også til sin bror Moses for å gi uttrykk for sin sorg og sin lengsel etter å bli befridd fra sine plikter. Moses sa at han ikke kunne gi opp sine forpliktelser, for det ville fornærme klosteret og ville også gi sorg til biskopen og p. Moses selv. Han refset sin bror og sa at ved å søke befrielse fra sine sorger, satte Antonios sin egen vilje i opposisjon til Guds vilje.

Antonios aksepterte irettesettelsen fra sin bror Moses og lærte å bære sitt kors med saktmodighet og å sette all sin lit til Gud. Til slutt fritok biskop Gregor av Kaluga i 1853 Antonios fra hans plikter og lot ham få vende tilbake til sitt gamle kloster etter fjorten år i «eksil». Han kom tilbake til sitt elskede Optina den 12. februar 1853 og ble gitt en celle nær p. Moses. Selv om han fortsatte å lide av fysiske plager, bar han dem med eksemplarisk tålmodighet. Han gikk til kirken for alle gudstjenestene og spiste sine måltider sammen med brødrene. Ettersom han fortsatte med sin langvarig ståing, ble hans ben dekket av sår. Forfatteren Ivan Vasiljevitsj Kirejevskij (1806-56) sa til Antonios at han oppfylte skriftens ord: «Herren tukter den han elsker» (Heb 12,6). Antonios svarte med et annet Bibelvers: «Den ugudelige har mange plager» (Sal 32,10).

Han klagde aldri over sine lidelser, selv når de hindret ham i å forlate sin celle for uker av gangen. Dersom han ikke kunne komme seg til gudstjenestene i kirken, pleide han å lese bønnene i sin celle på samme tid som gudstjenestene fant sted. Bare den som selv er erfaren i det åndelige liv kunne forstå hvilke åndelige gaver Gud hadde benådet Antonios, som han forsøkte å skjule for alle. Det er grunn til å tro at han så visjoner og nådde store åndelige høyder. Når han feiret liturgien, syntes hans ansikt å utstråle slik nåde at selv de som så på ham, følte at deres sjeler var forvandlet.

I sine tretti siste år led Antonios av sår på bena som til tider gikk inn til benet. Selv i denne tilstanden sparte han ikke seg selv for sine brødres skyld. En munk ga ofte etter for sin svakhet å forsove seg og gikk glipp av matutin, som ble feiret klokken ett eller to om morgenen. Til slutt ga han fullstendig opp til tross for gjentatte bønnfallelser fra sine overordnede. En morgen etter gudstjenesten i kirken kom eldste Antonios til denne medbrorens celle. «Jeg må gi deg et budskap: ha medynk med meg og din egen sjel», tryglet Antonios. Han prostrerte seg foran munken, hvorpå blod fosset ut fra den eldstes støvler og dannet en dam under hans mantija (klosterkappe). Hans medbror ble kurert for sin svakhet.

Etter gudstjenester i kirken og bønner i sin celle viet Antonios seg til sin favorittbeskjeftigelse, nemlig lesning. Han elsket Den hellige skrift og kirkefedrenes skrifter, og han satte også pris på andre bøker av åndelig eller historisk natur. Han ga over 2.000 av sine bøker til klosterbiblioteket, og han hadde lest hver eneste en av dem. Han gjorde notater av hva han leste, og han kopierte også utdrag fra bøker og tidsskrifter til nytte for sine åndelige barn. Den eldste var velsignet med en bemerkelsesverdig hukommelse. Ikke bare kunne han huske alt han hadde lest mange år etterpå, men han husket også hvem som hadde besøkt ham på en bestemt dag og hva deres samtale hadde handlet om.

Antonios visste hvordan han skulle balansere strenghet med en viss grad av medfølelse for menneskelig svakhet. Han pleide imidlertid aldri å gi sin velsignelse til at noen kunne fravike fra Kirkens regler. Han var svært streng når det gjaldt åndelige spørsmål generelt, og spesielt kirkens lære og dens bestemmelser. Selv trodde han på Kirkens lære og holdet dens forordninger, og han krevde den samme tro og lydighet fra sine åndelige barn.

Antonios' tid som pensjonist i Optina varte i tolv år. Da p. Moses døde i 1862, ble Antonios grepet av sorg. I de første førti dagene lukket han seg inne i sin celle mens han konstant leste psalteret for sin nylig avdøde bror. I rundt et år unngikk han andre mennesker så mye han kunne og ba for p. Moses. Han nektet å snakke med noen om p. Moses' skjulte åndelige liv, men han avslørte til noen få personer at han fortsatt sto i åndelig kontakt med sin bror selv etter hans død.

I 1863 dro Antonios på en valfart for å ære relikviene til de nylig helligkårede Tikhon av Zadonsk (1724-83) og Metrofanes av Voronezj (1623-1703). Han besøkte også flere andre klostre og noen familier som elsket ham. Da han kom tilbake til Optina, begynte han å forberede seg på sin avreise fra denne verden, og den 9. mars 1865 mottok han «det store skjema», sytti år gammel. Dette er den høyeste munkegraden.

Den 24. juni 1865, på fødselsdagen til Johannes Døperen og sketens festdag, deltok hegumen Antonios ved liturgien i sketens kirke for siste gang. Han ble svakere for hver dag som gikk, og i juli begynte han å lide av tyfoidfeber. Som et resultat av dette var han i stand til å sove bare i korte perioder. Men han fortsatte å motta besøkende, gi råd og instrukser, og han avslørte for noen at han snart skulle dø.

Den eldste mottok sykesalvingens sakrament («den siste olje») den 21. juli og mottok Den hellige kommunion hver dag. I sine siste dager ba han om å bli sprinklet med hellig vann fra Teofani og ba om at hans seng og hans rom også måtte sprinkles. Dette ga ham stor trøst. Han sa: «Hvor nødvendig er denne sprinklingen. Guds nåde er til stede».

Antonios var ikke redd for døden, men avventet den i en ånd av glede og fred og overga seg selv til Guds vilje. Han ba om at hans skjema og de andre plaggene som han ønsket å bli gravlagt i, ble lagt ut og gjort klar. Han begynte også å dele ut sine eiendeler til andre som en minnegave.

Etter liturgien den 6. august kom noen av brødrene til hans celle for å synge troparion og kontakion for Herrens forklarelse. Dagen etter ba han om å bli kledd i en skjemamunks fulle utstyr. Men på grunn av hans svakhet kunne ikke dette gjøres. De plasserte skjemaet over ham, og det gjorde ham tilfreds.

Den kvelden, den 7. august, ba Antonios om å få se superioren og ba om hans velsignelse for sin siste reise. Isaak velsignet ham og tok farvel med ham. Deretter ga den eldste p. Isaak om å ringe med klokken tre ganger. I klostre gjøres dette vanligvis etter at noen var død, så hans anmodning virket noe uvanlig. Imidlertid hadde Antonios i 1863 satt sammen en samling av bønner for dem som var uhelbredelig syke, med bønner for de avdøde. I denne samlingen fastsatte han at klokken skulle ringes tre eller flere ganger «for å annonsere til brødrene at den syke medbroren går bort» slik at de kunne be for ham.

Bønnene for de døende ble lest for ham, og da de var fullført, lå han stille en stund. Plutselig så han til høyre og til venstre på en truende måte og løftet til og med den venstre knyttneven. De som var til stede, ble redde, for de trodde at han så noe som deres øyne ikke kunne se. Kanskje de husket at mange av helgenene hadde sett demoner like før de døde. En av de åndelige fedrene i klosteret velsignet ham tre ganger med et håndkors. Den hellige eldste sukket tre ganger og oppga sin sjel.

Begravelsen fant sted den 10. august med mange mennesker til stede. Selv om Antonios ønsket å bli gravlagt på den nye kirkegården, ga erkebiskopen ordre om at han skulle gravlegges ved siden av sin bror Moses i sidealteret i klosterets katedral (katholikon).

Bisperådet i Den russiske utenlandskirken som ble holdt i New York i august 1988, bestemte at de eldste fra Optina skulle helligkåres. Venerasjonen av startsi fra Optina ble den 12. mai 1990 godkjent av synoden i Den russiske utenlandskirken som ble holdt i katedralen St. Nikolas i Montreal i Canada. Patriarkatet i Moskva autoriserte lokal venerasjon av de eldste i Optina den 13. juni 1996.

Arbeidet med å avdekke relikviene til de hellige Leonid, Makarios, Hilarion, Ambrosius, Anatolius I, Barsanufios og Anatolius II begynte den 24. juni 1998 og ble avsluttet dagen etter. Men på grunn av de kirkelige festene på disse dagene, blant dem den hellige Johannes Døperens fødsel, bestemte patriark Aleksij II (1990-2008) at 27. juni skulle være minnedagen for denne begivenheten. Relikviene av de hellige eldste hviler nå i kirken for Vladimir-ikonet av Guds Mor.

Den universelle venerasjonen av De eldste i Optina ble autorisert da bispesynoden i den russisk-ortodokse kirke den 13. august 2000 (31. juli etter den julianske kalenderen) vedtok å helligkåre 1.154 personer, inkludert tsar Nikolaj II og hans familie sammen med over 1.100 martyrer for Sovjet-regimet. Vedtaket ble offentliggjort dagen etter, og allerede søndag den 20. august 2000 (7. august etter den julianske kalender) ble den store helligkåringsseremonien feiret. Dette skjedde i Kristus Frelser-katedralen i Moskva, som var vigslet dagen før (6. august etter den julianske kalenderen, festen for Herrens Forklarelse) etter å ha blitt gjenoppbygd som en tro kopi av den gamle katedralen, som ble sprengt i luften på Stalins ordre den 5. desember 1931. Under den guddommelige liturgien («messen») ble navnene på dem som var godkjent for helligkåring av bispesynoden, lest høyt før selve helligkåringen ble sunget.

Synaxis for De eldste i Optina (synaxis = fellesfest) feires den 11. oktober. I tillegg feires avdekkingen av relikviene den 27. juni. I tillegg har de fjorten hellige eldste (startsi) fra klosteret i Optina sine individuelle minnedager. Antonios' individuelle minnedag er dødsdagen 7. august.