Den hellige Dionysios den Store av Alexandria (~170-~265)

Minnedag: 8. april

null

Den hellige Dionysios (gr: Διονυσιος; lat: Dionysius) ble født rundt år 170 i Alexandria i Egypt. Hans foreldre var velstående, svært ansette og hedenske. Dionysios tilbrakte det meste av sitt liv med å lese bøker, og han studerte omhyggelig heretikernes tradisjoner. Han ble omvendt til kristendommen i moden alder av en visjon sendt fra Gud, hvor han fikk beskjed om flittig å studere de kjetteriene som truet den kristne Kirke slik at han kunne tilbakevise dem gjennom doktrinære studier.

Dionysios ble elev av den berømte teologen Origenes i byens kateketiske skole. Men Origenes ble rundt 231 forvist av disiplinære grunner av den hellige biskop Demetrius I (189-232), og Heraklas overtok som leder av den kateketiske skolen. Men like etter døde Demetrius, og Heraklas ble ny biskop (232-48). Han utnevnte i 232 Dionysios til ny leder for den berømte skolen, som han styrte i omtrent fjorten år. Som den betydeligste disippelen av Origenes var han en verdig representant for den eldre aleksandrinske skolen. Dionysius bekjempet med suksess chiliasmen til biskop Nepos av Arsinoe i den libyske ørken og på grunnlag av en fremragende kritisk sammenligning av Johannes’ Åpenbaring med Johannesevangeliet bestred han at evangelisten var Apokalypsens forfatter, noe chiliastene støttet seg på.

Da Heraklas døde i 248, ble Dionysios valgt til biskop av Alexandria (248-264) av presteskap og folk, selv om han nærmet seg åtti år. Han skulle likevel få et episkopat på seksten år, som dessverre ble en nesten uavbrutt rekke av trengsler, lidelser og forfølgelser. Ikke lenge etter hans tiltredelse brøt det ut forfølgelser mot de kristne. Rundt 248 var det en trollmann som virket i Alexandria. Han forutså store ulykker for byen om befolkningen ikke kvittet seg med de kristne, og han lyktes i å drive folket til et slags massehysteri, og den blodtørstige mobben var ute etter å drepe så mange kristne som mulig. Mange kristne ble dratt ut av husene sine og drept og deres eiendommer ble plyndret. Blant martyrene i denne massakren er de hellige Apollonia, Metranus (Metras), Quinta og Serapion. Biskop Dionysios var til stede og bevitnet martyriene, noe han senere fortalte om i et brev til biskop Fabios av Antiokia. Den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) siterer brevet i sin Kirkehistorie (Historia ecclesiastica). Dionysios forsikrer i sitt brev at ingen av de kristne avsverget sin tro.

Sommeren 249 ble keiser Filip Araberen (244-49) beseiret i slag og senere på året drept. Den nye keiseren Decius (249-51) utstedte i januar 250 et forfølgelsesedikt mot de kristne. Alle innbyggerne i imperiet ble forpliktet til å ofre til de romerske gudene «for imperiets sikkerhet» i nærvær av de lokale magistratene. Dette måtte skje i løpet av en bestemt tidsperiode etter at ediktet var forkynt på de enkelte stedene. Når de ofret, ville de motta et sertifikat (libellus) som viste at de hadde lystret ordren.

Decius’ edikt nådde Alexandria tidlig i 250. Mange kristne ble utsatt for den frykteligste tortur, mens noen flyktet opp i fjellene og inn i skogene, hvor mange døde av sult, kulde, ville dyr og røvere. Men det verste for biskopen var å se at flere i prøvelsens tid sviktet sin tro og falt fra, selv om skaden til en viss rad ble reparert av alle dem som sto fast. Prefekten av Egypt, Sabinus, sendte ut væpnede soldater for å arrestere biskopen, men han slapp unna ved å ligge i skjul i fire dager i sitt hus. Da forlot han etter guddommelig veiledning huset med den hensikt å finne et trygt skjulested, men sammen med flere personer som fulgte ham, falt han i forfølgernes hender. Etter prefektens ordre fulgte de dem til en liten by ved navn Taposiris (nå Abusir) i provinsen Mareotis, rundt tre mil fra Alexandria. Men der grep en betydelig gruppe bønder til våpen til forsvar for biskopen, så vaktene fant det tryggest å flykte og etterlate sine fanger.

Dionysios, ble satt på et esel, og fulgt av de hellige Faustus, Caius, Peter og Paulus ble han sendt til et trygt sted i den libyske ørkenen i provinsen Marmarica. Der lå han i skjul sammen med de to prestene Peter og Caius til forfølgelsene tok slutt i midten av 251. Men det hindret ham ikke i å lede sin kirke, og i denne perioden sendte han ofte prester og diakoner med instruksjoner og brev for å trøste sin flokk, spesielt dem som led for troens skyld. Våren 251 fikk Decius hendene fulle med å ta seg av opprørere, og forfølgelsene avtok. I juni 251 ble keiseren beseiret og drept av goterne i slaget ved Abrittus i Moesia Inferior (i dag Razgrad i Bulgaria). Dermed opphørte forfølgelsene.

Straks vendte Dionysios igjen tilbake til Alexandria, hvor han fikk vite om det såkalte novatianske skisma i Roma. Der hadde den tapende kandidaten Novatian satt seg opp som motpave (251-52) mot den gyldig valgte paven, den hellige Kornelius (251-53). Det store spørsmålet som Kirken nå sto overfor, var hva som skulle gjøres med det store antall kristne som hadde falt fra under forfølgelsen, men som nå ville gjenopptas i fellesskapet. Striden sto mellom laxister og rigorister («slappe» og «strenge»). Pave Kornelius gikk inn for at de frafalne (lapsi) skulle bli gjenopptatt etter en passende bot, mens Novatian hevdet at apostasi (frafall) var en utilgivelig synd, og han gikk inn for fullstendig eksklusjon av kirkemedlemmer som var falt fra under forfølgelsene, men siden kom tilbake, ettersom han mente at Kirken ikke hadde noen makt til å tilgi og gjeninnlemme dem. Det er trolig at Kornelius ble valgt til pave nettopp på grunn av sin velkjente støtte til den mer realistiske og medfølende politikken.

Både Kornelius og Novatian sendte budbringere til de største kirkene for å annonsere sine valg. Den hellige Kyprian av Kartagos korrespondanse forteller om en grundig undersøkelse på slutten av konsilet i Kartago, som resulterte i at det hele afrikanske episkopatet støttet Kornelius. Også Dionysios tok Kornelius’ side, og med støtte fra disse to innflytelsesrike biskopene kunne paven snart konsolidere sin stilling. I oktober 251 kalte Kornelius sammen et konsil av seksti biskoper, trolig alle fra Italia og naboområdene, hvor Novatian ble ekskommunisert. Biskopene som ikke kunne møte på konsilet, skrev under på dets sluttdokument, som ble sendt til Antiokia og alle de andre hovedkirkene. Konsilet i Roma bekreftet også politikken med å gjenoppta frafalne kristne etter at de hadde gjort en passende bot. Imidlertid var Novatian klar over sin intellektuelle overlegenhet i forhold til Kornelius, og han hadde fortsatt støtte.

Dionysios skrev til Novatian og refset ham for å skape skisma i Kirken, og han sa at det å dø i forsvar av Kirkens enhet, var enda mer ærerikt enn å dø for å ha nektet å ofre til avgudene. Han avsluttet med å si at hvis Novatian brakte sine brødre tilbake til enhet, ville dette mer enn balansere hans synd, som ville bli glemt og han ville motta anbefaling. «Om du ikke kan vinne andres, så berg i det minste din egen sjel». Men Dionysios’ innstendige oppfordringer om å slutte fred med paven, var forgjeves.

Biskop Fabian av Antiokia (250-52) syntes å være tilbøyelig til å støtte Novatians rigorisme overfor de frafalne. Både pave Kornelius og Dionysios skrev flere brev til ham mot dette prinsippet. Til slutt innkalte han en synode i Antiokia våren 252 for å avgjøre spørsmålet. Han døde imidlertid før synoden kom sammen, og den nye biskopen Demetrians (252-53) første oppgave var å lede forhandlingene. Aktene fra synoden er ikke bevart, men den skrev til pave Kornelius og ga ham sin støtte. Dette bidro til å få slutt på skismaet.

Etter at enheten var gjenopprettet, følte Dionysios seg forpliktet til å gripe inn mot en vranglære som ikke var ny, men som nå truet med å bli farlig. En egyptisk nidkjær og lærd biskop ved navn Nepos i provinsen Arsinoe hadde gjenopptatt den gamle kerintiske villfarelse fra gnostikeren Kerinthos (d. ca 100) om at Kristus skulle regjere på jorden i tusen år sammen med sine utvalgte før Dommedag. Dette var en feiltakelse basert hovedsakelig på visse misforståtte avsnitt i Johannes’ åpenbaring. Biskop Nepos skrev to bøker ved navn «Om løftene» (Περι ἐπαγγελων) til forsvar for denne læren om Kristi tusenårsrike, millenarismen. Dionysios svarte med to bøker mot det millenaristiske kjetteri, og han reiste også til Arsinoe, hvor han holdt en offentlig diskusjon med millenaristenes leder, Coracion. Han var så overbevisende at Coracion offentlig trakk tilbake sin feilaktige tolkning.

Senere kom det til strid i Kirken om et viktig teologisk spørsmål, nemlig den såkalte «kjetterdåpen». Striden gjaldt om dåp tildelt av heretikere var gyldig. Kyprian av Kartago og kirkene i Nord-Afrika (bortsett fra noen tvilere), Syria og Lilleasia var sikre på at den var ugyldig; dåp kunne bare bli tildelt innen Kirken. Derfor trengte kjettere som søkte forsoning, en katolsk dåp; de måtte altså døpes på nytt. Den hellige pave Stefan I (254-57), som representerte tradisjonen fra Roma, Alexandria og Palestina, var derimot ubøyelig i sitt syn at heretisk dåp var gyldig dersom den skjedde i den treenige Guds navn og med samme dåpsbekjennelse som Den katolske kirke. For å forsones med Kirken trengte ikke heretikere og skismatikere å bli døpt på nytt (det betraktet han som illegitimt), men bare å motta absolusjon ved håndspåleggelse. Stefan var fast bestemt på å tvinge gjennom Romas syn overalt, derfor skrev han til kirkene i Lilleasia og erklært at han ikke lenger kunne ha kommunion med dem, siden de praktiserte gjendåp av heretikere. Han argumenterte med at gjendåp var en nyskapning som brøt med tradisjonen og ikke kunne aksepteres.

Et åpent brudd truet nå mellom Roma og store deler av kristenheten. Det er derfor ikke overraskende at biskop Dionysios følte seg tvunget til å skrive til pave Stefan og trygle ham om å slå inn på en mer forsonlig linje, selv om han delte pavens syn på gjendåp. Situasjonen kunne ha blitt desperat, men så døde to av de fremste stridende, først pave Stefan den 2. august 257, og Kyprian som martyr ett år senere. Dionysios’ forsøk på å mekle førte frem først under Stefans etterfølger, den hellige pave Sixtus II (257-58). Dionysios skrev også et brev til pave Sixtus II, som ser ut til å ha gjenopptatt vennlige forbindelser med de asiatiske kirkene, selv om han like sterkt som Stefan forfektet det romerske synet at korrekt dåp tildelt av kjettere var gyldig. Hvordan han gjorde dette er uklart, men antakelig ga han opp Stefans konfrontasjonslinje og i det stille aksepterte sameksistensen av ulike praksiser. Denne politikken skyldtes for det meste de råd han og hans presbytere Dionysios og Filemon fikk av biskop Dionysios av Alexandria. Selv om han personlig var motstander av gjendåp, regnet han opp punkter som kunne tale til fordel for denne praksisen. Det er bevart et ørlite fragment, i en armensk oversettelse, av et brev fra Sixtus til biskop Dionysios, hvor han forsvarer gyldigheten av kjetterdåp hvis den er tildelt i Treenighetens navn. Fremdeles følger Kirken pave Stefans anvisninger, som gjør det mulig i prinsippet å anerkjenne sakramenter også utenfor Kirken.

I Roma ble pave Sixtus II etterfulgt av den hellige pave Dionysius (260-68). Under Sixtus II hadde han korrespondert med biskop Dionysios av Alexandria, som fortsatt forsøkte å megle i striden om gjendåp av kjettere. Opprinnelig hadde den nye paven delt pave Stefan Is rigide standpunkt; han hadde avbrutt kommunionen med kirker som insisterte på gjendåp av heretikere og skismatikere, men synes å ha hatt en mykere holdning i pave Sixtus IIs tid. Biskop Dionysios anså ham i alle fall som «lærd og betydningsfull». Da Dionysius ble pave selv, fikk han enda et brev fra biskop Dionysios om det samme temaet.

Midt under de indrekirkelige dogmatiske stridighetene brøt stormene utenfra igjen løs over Dionysios og hans flokk. Etter forfølgelsene under keiser Decius hersket det ro i en periode, ettersom keiser Valerius (253-60) i begynnelsen av sin regjeringstid var velvillig innstilt overfor de kristne. Men i 257 lot han seg hisse opp av sin yndling Macrianus til å sette i gang nye forfølgelser av de kristne. Dionysios ble arrestert allerede i begynnelsen av forfølgelsene i 257 sammen med presten Maximus og diakonene Faustus, Eusebius og Chaeremon (Queremon) samt en Marcellus, en romer. Prefekt Emilian av Egypt prøvde å få dem til å ofre til imperiets «beskyttende» guder, og da dette ikke lyktes, ble de utvist fra Alexandria til Kefro i ørkenen i Libya. Eusebius klarte å holde seg i dekning i Alexandria.

Dionysios benyttet anledningen til å forkynne for dem som bodde der, og han hadde gleden av å se at det oppsto en blomstrende menighet, bestående av de kristne som hadde fulgt ham fra Alexandria, og de mange hedningene som biskopen omvendte i sitt eksil. Men dette førte til at han og hans ledsagere ble flyttet til enda dystrere omgivelser i den lille byen Kolluthion i Mareotis (nå Mariut) sør for Alexandria. Men dette stedet lå nærmere Alexandria, noe som gjorde forbindelsene med menigheten der enklere, slik at han kunne sende og motta hyppige beskjeder og gi veiledning. Hans eksil varte i to år, og i denne tiden skrev han to påskebrev.

I begynnelsen av 260 ble keiser Valerian avgjørende beseiret av perserne i slaget ved Edessa, og han arrangerte et møte med kong Shapur for å forhandle frem en fredsavtale. Men den svikefulle perserkongen tok ham til fange, og keiseren døde senere i sitt fangenskap. Hans sønn Gallienus overtok som keiser (260-68), og han trakk tilbake farens harde tiltak mot de kristne. Da vendte Dionysios i 260 tilbake til sin bispeby. Men den var demoralisert av intern strid, og prefekten Emilian erobret de offentlige lagerhusene i Alexandria, som var Romas kornkammer, og utropte seg selv til keiser. Gallienus sendte Theodotus til Egypt, og han beseiret Emilian og tok ham med til Roma, hvor han ble kvalt. Uroen i byen gjorde at biskopen skrev at det var like farlig for en mann å være hjemme som å gå ut, og det var lettere å dra fra øst til vest enn fra en gate i Alexandria til en annen.

Samtidig herjet hungersnøden og pesten vendte tilbake. Dionysios viet seg nå til å hjelpe de forfulgte kristne og ofrene for pesten. Pesten varte i flere år og krevde et stort antall menneskeliv. Dionysios skrev en beretning om pestens redsler, men han generaliserte kanskje vel mye da han priste uselviskheten hos de kristne i kontrast til det han så som egoisme hos hedningene. For mens de kristne pleide sine syke med ubeskrivelig nestekjærlighet, kastet hedningene sine døde ut på landeveiene og satte sine syke ut på gatene i håp om å unngå smitte.

Dionysios skulle rekke å bli innblandet i enda en dogmatisk strid på slutten av sitt liv. Han angrep sabellanistene, som benektet enhver forskjell mellom personene i Treenigheten. Presten Sabellius, som var blitt ekskommunisert av den hellige pave Callistus I (217-22) i 220, gikk mot den ortodokse lære om «den ontologiske treenigheten» og fremmet læren om «den økonomiske treenigheten». Han hevdet at Gud var én udelelig substans, men med tre fundamentale roller eller åpenbaringsformer (lat: modi), som virker suksessivt som Faderen (skaper og lovgiver), som Sønnen (frelseren) og som Den Hellige Ånd (livgiver og det guddommelige nærvær i mennesket). Sabellianismen kalles også monarkianisme og modalisme. Læren benekter Kristi selvstendige personlighet i forhold til Faderen.

Men i sin tilbakevisning av sabellianismens feiltakelser brukte Dionysios ordet poiema (gr: ποιημα), det vil si «verk, noe som er skapt», om Sønnen, og dette førte til at han ble anmeldt til pave Dionysius. For noen klerikere i Alexandria rapporterte biskopen til paven med anklager om at han skilte Sønnen fra Faderen; til og med snakket om ham som en skapning, og nektet å beskrive ham som ett i sitt innerste vesen med Faderen. Dionysios hevdet, fremfor alt i motsetningene med svermerne i Libya, at Jesus Kristus ikke står på samme nivå som Faderen, men bare er dennes skapning.

Paven innkalte straks en synode som i 262 fordømte denne subordinatianismen og de utsagnene som var påklaget, og han sendte menigheten i Alexandria en imponerende redegjørelse for den romerske teologi om Treenigheten: Sønnen er ikke skapt, men avlet, han kan ikke ha blitt, da det aldri var en tid da han ikke var, han har alltid eksistert da han er i Faderen og Faderens Logos, makt og visdom, som Gud aldri har vært uten. Taktfullt skrev paven privat til sin bispe- og navnebror og ba om en forklaring av hans syn. Biskop Dionysios svarte med et forsvarsskrift (Apologia) til paven, hvor han, selv om han insisterte på forskjellen på de guddommelige personer, gjorde det klart at han ikke var noen triteist, og at når han snakket om Sønnen som skapt, var det bare hans menneskelige natur han siktet til. Han trakk tilbake det inntrykket han kunne ha gitt om at Logos var skapt og understreket Logos’ evighet og vesensenhet med Faderen. Dette ser ut til å ha avsluttet saken og den hellige gamle mannen kunne dø i fred med Kirken. Men denne striden var en opptakt til konsilet i Nikea og den arianske striden.

En tid før sin død gikk Dionysios mot vranglæreren Paulus av Samosata, biskop av Antiokia (260-68). Han var vel den første geistlige som spilte rollen som hoffteolog, hvor han la for dagen en stor forfengelighet og praktsyke, bare ikke en biskops egenskaper. På det konsilet som ble holdt mot Paulus i 264, kunne Dionysios ikke delta på grunn av sin alderdoms gebrekkelighet. Men han skrev flere skrifter for å tilbakevise Paulus’ vranglære og forsvare Kristi guddom og sendte dem til Kirken i Antiokia.

Til tross for alle forstyrrelsene i sitt episkopat tok Dionysios aktivt del i kirkelige spørsmål og skrev flittig, men dessverre er få av hans skrifter bevart. Han studerte både hedensk og kristen litteratur, og hans dyder og kunnskap ble allment anerkjent. Han var en fremragende teolog, og den hellige Athanasius kalte ham «Hele Kirkens lærer», Magister Ecclesiae catholicae. De få av hans skrifter som er bevart, viser biskopens mot og standhaftighet. Den hellige Basilios den store og andre greske skribenter ga ham tilnavnet den Store. Det blir sagt at han hvert år til påskefesten skrev og sendte ut et festbrev.

Dionysios var ikke langt fra hundre år da han døde mot slutten av 265 i Alexandria, ifølge tradisjonen den 17. november 265. Det meste av det vi vet om Dionysios, stammer fra den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) og fra utdrag av hans brev som er bevart av Eusebius. Den hellige Epifanius sier at minnet om Dionysius Alexandrinus ble bevart i hans bispeby gjennom en kirke viet til hans ære, men mye mer gjennom hans uforlignelige dyder og fremragende skrifter.

Hans minnedag i det førkonsiliære Martyrologium Romanum var 17. november, men han hadde også en feilaktig oppføring den 3. oktober sammen med sine ledsagere i flukten under keiser Decius forfølgelser: «De hellige Dionysios, Faustus, Caius, Peter og Paulus, martyrer» (!). Denne feilen gjentas i de greske menologiene. I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum har han minnedag den 8. april, og i oppføringen den 3. oktober er han fjernet, og den lyder nå: «I Alexandria, de hellige Faustus, Caius, Peter, Paulus, Eusebius, Chaeremon, Lucius og to andre». Der kalles de «bekjennere», bortsett fra Faustus, som kalles martyr under Diokletian, femti år senere.

Det er trolig snakk om den Faustus som ble nevnt den 19. november i det førkonsiliære Martyrologium Romanum, en diakon som under Valerians forfølgelser skal ha dratt i eksil sammen med biskop Dionysius av Alexandria. Senere skal han ha lidd martyrdøden ved halshogging i høy alder under keiser Diokletian (284-305). Bollandistene mener at det dreier seg om samme Faustus. Åpenbart har Roma kommet til samme konklusjon, for det nevnes ikke lenger noen Faustus den 19. november.

Andre minnedager er 3. oktober (ortodoks og armensk), 5. oktober (ortodoks) og 9. mars (koptisk), dessuten nevnes også 27. januar, 18. februar, 31. august og 14. september. På grunn av hans eksil og det ødelagte bispedømmet han fant ved hjemkomsten, regnes Dionysios i den østlige tradisjon som martyr.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Butler (XI), Benedictines, Delaney, Bunson, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, zeno.org, oca.org, Butler 1866 (XI) - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 5. oktober 1999

av Per Einar Odden publisert 01.04.2014, sist endret 28.12.2015 - 12:05