Den hellige Gerhard av Toul (935-994)

Den hellige Gerhard (fr: Gérard, Geraud; lat: Gerardus) ble født i 935 i Köln i Tyskland. Han kom fra en svært velstående adelig familie som ble ledet av hans far Ingranne (Ingramne, Nigrannus). Han fikk en standsmessig utdannelse ved katedralskolen ved domkirken St Peter i hjembyen. Han var bestemt til å bli prest, men etter at moren Emma (Imma) ble drept av et lynnedslag, bestemte han seg for å vie sitt liv til bønn og bot, siden han (temmelig underlig) var sikker på at hennes død var en straff for hans synder.

En tid senere mottok han den klerikale tonsuren. Han motiv for å tre inn i den geistlige stand var ikke å få rike embeter, men fordi han søkte etter fullkommenhet med stor iver. Han ble kannik ved katedralen og levde et halvmonastisk liv sammen med kannikene ved St Peter, og han var kommunitetens kjellermester. Men hans ry for fromhet nådde snart ørene til den hellige erkebiskop Bruno I den store av Köln (925-65), som også var hertug av Lothringen/Lorraine og yngre bror av keiser Otto I (936-73).

Bispesetet i Toul var ubesatt etter den hellige biskop Gosselins død den 7. september 962. Presteskapet og folket i Toul visste ikke hvor de skulle henvende seg for å foreslå en etterfølger som var verdig til å bli presentert for kongen av Tyskland, av frykt for å fornærme makthaverne. Byens kanniker sendte utsendinger til erkebiskop Bruno av Köln, som da var generalløytnant av imperiet mens hans bror Otto var i Italia.

De ba ham om å gi dem en biskop etter hans eget valg. Bruno konsulterte de mest fremtredende medlemmer av hans kirke om denne utnevnelsen, som ble ansett som svært viktig, siden byen Toul, som lå nær grensen til kongeriket Frankrike, først 37 år tidligere var blitt knyttet til imperiet. Det synes som om elven Meuse var grensen mellom de to landene. Der trengtes det en prelat som var i stand til å være trofast mot de nye makthaverne. Etter forslag fra dekanen ved kapittelet i Köln utnevnte erkebiskopen den 3. mars 963 Gerhard til den 33. biskop av Toul i Lorraine (963-94), bare 28 år gammel. Denne forfremmelsen overrasket ham, og i sin ydmykhet avslo han først utnevnelsen og søkte forgjeves etter unnskyldninger for ikke å akseptere en slik fremtredende post, men han måtte i lydighet adlyde ordren fra erkebiskopen.

Gerhard ble bispeviet den 29. mars 963 i Köln av sin metropolitt, erkebiskopen av Trier (Trèves). Han satt som biskop av Toul i 31 år frem til sin død. Deretter dro han til Toul, hvor han ble mottatt med de livligste gledesuttrykk. Hele folket kom for å møte ham mens de sang hymner, og prestene tronsatte ham på hans bispesete i henhold til den vanlige formen. Det er beklagelig at formalitetene ved en innsettelse etter de gamle formene ikke har blitt bevart, for de kunne ha gitt oss en idé om det politiske forhold som eksisterte mellom biskopen og borgerne. Det finnes fortsatt i katedralen i Toul en steinstol som i uminnelige tider har vært kalt Fauteuil de saint Gérard, «St Gerhards stol». Man tror at biskopen satt på denne stolen foran katedralen for å avsi sine dommer til folket. Dens eksistens dateres tilbake til Konstantin den stores tid, og den må opprinnelig ha tjent som sete for offiseren som behandlet de sivile og juridiske saker i byen.

Det nye embetet betydde en betydelig mengde sivil administrasjon for ham i tillegg til sine pastorale plikter, men han fortsatte sitt liv i bønn og bot. Han leste tretten tidebønner daglig, både munkenes og kannikenes. I tillegg viet han hver dag tid til studier av Skriften og helgenbiografier, og han mediterte over disse skriftene en god del av natten. Han hadde et ekstraordinært talent for prekenvirksomhet, som han utøvde med stor iherdighet, og han sendte ofte nidkjære prester for å preke i landsens sogn.

Et av Gerhards mål var å gjøre Toul til et sentrum for lærdom, og alle klosteret i bispedømmet ble i 974 anbefalt i hans varetekt av keiser Otto II (973-83), og han grunnla det store hospitalet i Toul. Han grunnla også klostre med klosterskoler i bispedømmet, og han inviterte lærde fra hele Europa for å studere og undervise i Toul, særlig grekere og irske («skotske») munker. De «skotske» (egentlig irske) munkene som den hellige Cathróe av Waulsort (ca 900-71) nylig hadde plassert i klosteret St Klemens i Metz og i andre deler, hadde et slikt ry at Gerhard syntes at det var noe som manglet i hans bispedømme inntil han hadde sørget for en grunnleggelse for noen av dem i det. De greske munkene etablerte skoler i deres språk, og disse var svært nyttige og bemerkelsesverdige, noe som viser seg i den store fremgangen i denne litteraturen som kardinal Humbert, i sin ungdom munk i Moyenmoutier i Lorraine, og mange andre hadde. De irske munkene underviste også i naturfag, for gjennom den store oppmuntringen som biskopene Gosselin og Gerhard ga til lærde menn og til nyttige studier i de til sammen seksti årene de ledet bispedømmet Toul, og det ble en av de mest blomstrende provinsene i Kirken for lærdom og fromhet.

Gerhard fryktet den lærdommen som ikke gjør mennesker mer ydmyke og gudfryktige. For å styre unna denne fatale klippen som så mange studenter kløyves mot, var han svært omhyggelig med at alle lærde, spesielt de som skulle bli prester, konsentrerte seg med enda mer omhu og iherdighet til alle øvelsene til et indre liv enn til sine studier.

Under Gerhards styre var de fattige livegne på landet immune mot sine herrers sjikane, og de lave og undertrykte sluttet aldri å finne en mektig beskytter i ham. Hans rettferdige og faste opptreden mot alle gjorde ham straks hatet av adelen i landet, som hadde vennet seg til å aldri bli stoppet av noen i sine tyranniske krav.

To herrer blant andre, Oldéric og Richard, viste sin misnøye mot prelaten på den mest hissige måte og kjempet selv med den mest klanderverdige vold. De begynte å spre bakvaskelse og prøve å hisse opp folk ved å insinuere at biskopen under påskudd av veldedighet, ikke hadde noen annen hensikt enn å frata dem deres eiendeler. Og ettersom Gerhard var taus overfor slikt bedrag, prøvde de å forklare til folket at hans taushet var bevis på det som de hevdet. Det var da han tenkte at det var tid for handling, og at videre moderasjon kunne forårsake uopprettelige ulykker og skandaler. Så Gerhard, en årvåken hyrde, ekskommuniserte høytidelig, foran folket og presteskapet, Oldéric og Richard. Denne vreden fra Kirken bidro bare til å øke forbitrelsen i opprørernes hjerter, og de ble ikke holdt tilbake av noen barriere, og fra da av unnfanget de det kriminelle prosjektet om å drepe biskopen ved første anledning som bød seg.

Det varte ikke lenge før anledningen meldte seg, for Gerhard skulle dra til Manoncour, en landsby åtte kilometer fra Toul. Oldéric dro dit ledsaget av noen kriminelle, fikk dem til å identifisere huset hvor biskopen var og prøvde å trenge seg inn med makt. Da de ble avvist av biskopens folk, kommanderte han dem til å sette fyr på huset, og på et øyeblikk ble det slukt av flammene. Gerhard hadde vært i stand til å snike seg ut og han søkte tilflukt i kirken som var i nærheten. Der ba han inderlig til Gud mens han prostrerte seg på trinnene opp til alteret. Der stormet den rasende Oldéric mot ham, bevæpnet med en dolk, og uten respekt for det hellige sted, og heller ikke prelatens karakter, grep han ham, overveldet av raseri, og truet med å drepe ham hvis han ikke øyeblikkelig opphevet ekskommunikasjonen. Gerhard var ikke urolig, men for å hindre Oldéric i å begå en stor forbrytelse, og ikke av frykt for døden, gikk han med på hans anmodning på den betingelse at han skulle sone for sin beryktede opptreden med en hard bot. Oldéric lovte det og fikk sin syndsforlatelse. Dette løftet hadde ingen effekt, og Oldéric gjorde seg skyldig i opprør igjen. Da ble han ekskommunisert for andre gang, ikke bare av sin biskop, sier Vidric, men av alle biskoper i Frankrike og av paven selv.

Gerhard gjenoppbygde også mange kirker, spesielt katedralen Saint-Étienne (St Stefan) i Toul i 981, men den nåværende strukturen ble reist først i 1447. Han utvidet det gamle klosteret Saint-Evre, som var blitt grunnlagt av den hellige biskop Aprus av Toul (fr: Evre) (500-07), hvor hans forgjenger Gosselin hadde innført den hellige Benedikts regel, som til da hadde vært ukjent i den provinsen, opplyser Gerhards biograf Vidric. Forskere mener at regelen fra Agaunum, eller snarere den hellige Kolumbans regel, var den som tidligere var observert i dette klosteret.

Biskop Gosselin hadde i en annen forstad til Toul grunnlagt et nytt kloster (Saint-Mansuy) til ære for den hellige Mansuetus (fr: Mansuy), områdets apostel og den første biskop av Toul. Dette klosteret fullførte Gerhard og tok det spesielt under sin beskyttelse, og han ble dets fremste og mest gavmilde grunnlegger. Kirken Saint-Gengoult (St Gengulfus) i Toul og noen andre kirker ble også grunnlagt av Gerhard, som på grunn av sin spesielle andakt for den hellige Martin av Tour, som han betraktet som sin fremste skytshelgen og modell, var en spesiell velgjører for klosteret Saint-Martin ved elven Meuse nær Sorcy i hans bispedømme.

Ifølge Vita Sancti Gerardi fikk Gerhard relikviene av biskopene Mansuetus og Aprus, tidligere biskoper av Toul, brakt innenfor bymurene og plassert i kirken Saint-Jean-Baptiste mens han var syk. Gerhard overførte relikviene av den hellige Elifius av Toul (fr: Élophe) (d. 362) til Köln og de av den hellige Goericus av Metz (fr: Goëry) (ca 570-643) til Épinal.

I lang tid hadde Gerhard kjent et sterkt ønske om å foreta en reise til Roma for å besøke apostlenes graver, og i 981 var tiden kommet da han var i stand til å realisere denne fromme planen. Før han dro, tok han seg tid til å fylle sine hvetemagasiner til overflod, for at de fattige skulle være sikret sitt levebrød og at de ikke skulle lide på grunn av hans fravær. Han valgte seg tolv ledsagere blant prester og munker, og dette lille selskapet dro fra Toul i retning hovedstaden i den kristne verden, hele veien til fots og med korset i spissen, mens de underveis sang lovsanger.

Ryktet om den hellige biskopens dyder hadde gått foran ham til Roma, og presteskapet som kom for å møte ham, viste ham en dyp ærbødighet. Det første Gerhard gjorde etter å ha ankommet målet for reisen, var å gå for å be ved graven til keiser Otto II (973-83), som hadde vært en stor velgjører mot ham. Keiser Otto I med tilnavnet den store døde i 973, og Otto II, hans sønn som etterfulgte ham på den tyske tronen, donerte til Gerhard flere viktige områder, bekreftet hans eiendomsrett til noen få rike klostre og ga Saint-Dié tilbake til ham. Den samme kongen ratifiserte avståelsen som var gjort av hans bestefar Henrik fuglefangeren til biskopene av Toul, av grevskapet til denne byen, og forbød enhver utenlandsk adelsmann å holde hoff eller utøve noen myndighet på land som tilhørte bispedømmet. Otto II døde i Roma i 983.

Gerhard besøkte Peterskirken og viste sin hengivenhet. Til slutt, etter å ha bodd i Den evige stad i så lang tid det var nødvendig for hans hjerte, slik at han kunne hengi seg til alle sine fromhetsøvelser, la prelaten ut på veien tilbake til sitt bispedømme, på samme måte som han hadde kommet.

Under hans fravær hadde kong Lothar av Frankrike (954-86) dratt nytte av den uroen som rystet Tyskland mens Otto III var mindreårig, og han marsjerte mot Lorraine i 984 med den hensikt å ta denne provinsen tilbake fra keiserriket. Han rykket frem til Verdun, som han beleiret og vant etter noe motstand. Så sendte han sin hær ut for å herje landet rundt. Noen av Lothars soldater trengte seg inn i Toul, plyndret alle forsyninger av mat som byen og området rundt hadde, og det oppsto en slik nød at en stor del av innbyggerne ble nødt til å reise bort for å søke levebrød i andre land. Disse flyktningene var på vei til Italia og hadde allerede nådd grensene til Lombardia da de ble møtt av Gerhard, som var på vei tilbake fra Roma. Biskopen overtalte dem lett til å følge ham på veien tilbake til hjemlandet, og han fulgte dem helt til Toul. Hungersnøden herjet, og Gerhard viet seg fullstendig til å lindre folkets nød. Han delte ut alt det kornet som var i hans palass og som hadde unngått plyndring av Lothars tropper. Han kjøpte også korn fra nabolandene og klarte å opprettholde folks levebrød helt til neste høst. Gerhards ry for kjærlighet til de fattige ble enda større etter hans gavmildhet under hungersnøden.

Gerhards nestekjærlighet fikk anledning til å manifestere seg igjen en gang senere, da pesten slik det var vanlig etter en hungersnød, rammet folk i hans bispeby. Pesten raste i Toul på den mest grusomme måte, likene lå i hauger i gatene og det fantes ingen hus som ikke hadde noen døde eller døende. Midt i denne forferdelige dødelighet holdt Gerhard seg alltid seg nær sin flokk, ga dem en fars kjærlige omsorg og en kristen hyrdes søte trøst. Da pesten fortsatte sine herjinger, ga den fromme prelaten ordre om en allmenn prosesjon for å berolige Guds vrede. Han bar selv høytidelig levningene av de hellige biskopene av Toul. Under denne prosesjonen, og før de hadde kommet til kirken Saint-Mansuy, døde plutselig seksten mennesker som fulgte prosesjonen, tre andre bukket under senere da de kom inn i kirken Saint-Èvre, men disse var de siste ofrene for pesten. Gerhard hengivenhet for å lindre menneskelige ulykker ga ham for alltid folket i Touls ærbødighet. Da beviste han hvilken kjærlighet og oppofrelse en apostlenes etterfølger er i stand til når han for Kristi skyld har forlatt alt jordisk gods og brukte det bare for å stille andres nød. Han beholdt sin sedvanlige strenghet mot seg selv hele sitt liv. Gerhard sies å ha foreslått å bruke skvallerkål (Aegopodium podagraria) som omslag for å behandle podagra, og derfor var den tidligere kjent som Herbe de saint Gérard.

Han grunnla sykehuset Hôtel-Dieu, det eldste i Toul. I bispedømmet fortsatte han selv utrettelig de apostoliske arbeidene og livet til sin forgjenger, den hellige Gosselin, grunnla kirker og klostre og sørget for dyktige forvaltere av prekenembetet. Katedralen i Toul lot han bygge opp på nytt (den nåværende ble reist i 1447) og ga den betydelige inntekter. Litteraturhistorien kjenner ham som en ivrig venn og fremmer av vitenskapen.

Biskop Gerhard bygde også en kirke på fjellet Bar nær Toul, i dag Côte Saint-Michel og ville at den skulle tjene som sognekirke for en liten landsby som het Barville, som da trolig eksisterte i en av fjellsidene. Han ga som kirkegård for innbyggerne i Barville et firkantet område hvor kirken lå i midten. Han lot dette sognet betjenes av landsbyens tiende og alle vinstokker plantet ved foten av fjellet, og han donerte til kirken eiendom og eiendeler som var avhengig av benediktinerne i Saint-Mansuy, forutsatt at en av dem hele tiden bodde på toppen av Mont Saint-Michel og at det bekostes av deres kloster. Landsbyen Barville har ikke eksistert i uminnelige tider, og kirken som ble bygd av Gerhard, hadde blitt erstattet av et lite kapell som fortsatt er synlig på toppen av åsen Saint-Michel.

Gerhard døde stille klokken ett eller to natten til den 23. april 994 i Toul etter 31 år på bispestolen og ble bisatt i byens katedral Saint-Étienne. Ved sin død ble han æret som en helgen. Hans grav midt i koret i katedralen han hadde gjenreist, ble et populært pilegrimsmål, og rapporterer mange mirakler som skjedde der. Det er ingen tvil om at Gerhard er den best kjente og høyest ærede biskopen av Toul. Han ble etterfulgt som biskop av den hellige Stefan de Lunéville av Toul (fr: Étienne) (994-95), som døde året etter i en ulykke i klosteret Moyenmoutier. Etter den hellige Mansuetus er det Gerhard blant biskopene i Toul som har etterlatt seg de dypeste minner om hellighet.

Gerhards helligkåring er interessant fordi den var en av de første som ble utført av en pave. En lærd og from munk i klosteret Saint-Èvre i Toul ved navn Vidric, som senere ble klosterets abbed og reformator av både det og andre store klostre i nærheten, skrev en biografi om Gerhard en gang mellom 1027 og 1049. Vidric dediserte sin bok til biskop Bruno av Toul (1026-52), for denne boken ble skrevet på hans anmodning og i hans episkopat, det vil si tretti til førti år etter Gerhards død i 994. Den den er trykt i sin helhet i første bind av l’Histoire de Lorraine av don Calmet. P. Benoît Picard skrev også en biografi om Gerhard i 1700, med kommentarer og historiske notater om bispedømmet.

I 1050 ble biskop Bruno valgt til pave og ble den hellige pave Leo IX (1049-54). Han innkalte en bispesynode i Roma senere samme år. Vidrics biografi ble brukt for å underbygge en anmodning om helligkåring. Det kan være at paven ikke ville virke altfor ivrig etter å helligkåre en forgjenger, og han nølte. De forsamlede biskopene ble da fortalt om en visjon som en av de deltakende munkene hadde hatt av Gerhard i herlighet, og de erklærte: «Den samme herre Gerhard er en hellig mann som Gud regner med blant helgenene, og han burde telles med og æres blant de hellige også av mennesker». Dette var tilstrekkelig for Leo, og han utstedte en helligkåringsbulle den 2. mai 1050. Blant andre ting sier bullen at Gerhard hadde vært gjenstand for stor folkelig venerasjon i Toul – Vidric hadde sagt det samme, men la til at Gerhard ikke var blitt behandlet som hellig i liturgien.

Leo vendte tilbake til Toul for å overføre Gerhards legeme til et nytt alter som han konsekrerte til formålet. Dette skjedde den 21. oktober, og etter denne seremonien skrev Vidric et bind to av biografien, denne gang om helligkåringen. Senere tilføyde han en tredje bok om translasjonen med en beretning om noen av miraklene. Hans verk kalles «oppbyggelig og velskrevet».

Det er litt merkelig at Leo ikke hadde gjort noe med saken i de 22 årene hadde vært biskop i Toul, og det kan ha vært en del av planen til en pave opptatt av reform og sentralisering om å gi pavedømmet kontrollen over helligkåringer. Selv om Gerhard hadde vært gjenstand for en folkelig kult, ble han ikke betraktet som helgen før Leo hadde erklært ham hellig.

Gerhard ble frem til 1960 feiret den 24. april i bispedømmet Nancy-Toul, men hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 23. april:

Tulli in Lotharíngia, sancti Gerárdi, epíscopi, qui annos trigínta et unum civitátem óptimis légibus munívit, páuperes nutrívit, précibus et ieiúniis pópulo témpore pestis subvénit, ecclésiam cathedrálem dedicávit ac monastéria non modo ópibus iuvit, sed et sanctis discípulis instrúxit.
I Toul i Lorraine [i dagens Frankrike], den hellige Gerhard, biskop, som i 31 år ga byen gode lover, næret de fattige, kom folket til unnsetning med bønn og faste i tider med pest, vigslet katedralen og hjalp klostrene, ikke bare materielt, men også ved å fylle dem med hellige disipler.

Hans translasjonsfest (1051) feires den 21. oktober.

Gerhard er avbildet i apsis i katedralen i Toul sammen med fjorten andre helgener, Aprône (Apronia), Gauzelin (Gosselin), Amo (Ammon), Étienne (Stefan), Pierre (Peter), Ursule (Ursula), Joseph (Josef), Ambroise (Ambrosius), Augustin, Mansuy (Mansuetus), Jean-Baptiste (Johannes Døperen), Grégoire (Gregor), Jérôme (Hieronymus) og Léon (Leo).

En fest for alle hellige biskoper i Toul ble feiret i bispedømmet Nancy og Toul den 4. september. frem til 1955 (Commemoratio omnium Ss. Episcoporum Ecclesiae Tullensis). Men ved den omfattende kalenderreformen i bispedømmet i 1955, ble de fleste hellige biskopene av Toul fjernet fra den liturgiske kalenderen i likhet med kjente helgener som de hellige Genovefa (fr: Geneviève) (ca 422-ca 500) og Klothilde (fr: Clotilde) (ca 474-545). Også festen for alle biskopene forsvant.

Det ryet som denne hellige biskopen hadde etterlatt seg, var så stort at gjennom århundrene tilskrev folkefantasien ham en rekke handlinger som han ikke var ansvarlig for, som grunnleggelsen av valfartene til Sion eller anskaffelsen av pasjonsrelikvien Den hellige nagle. Hvert år arrangeres i Toul «Markedet for den hellige nagle» (Foire du saint clou). For Toul har en nagle som oppbevares på et hemmelig sted, som er ingen ringere enn en av naglene som ble brukt til korsfestelsen av Jesus! Vi kjenner historien om Likkledet i Torino, som skal ha bildet av Kristus og som lenge har skapt kontroverser, eller tornekronen som ble kjøpt av den hellige kong Ludvig IX av Frankrike og som fortsatt er i skattkammeret i katedralen Notre Dame de Paris. Men de såkalte «pasjonsrelikviene», forskjellige gjenstander som ble brukt ved korsfestelsen, er mer tallrike. Disse omfatter deler av korset og den hellige lanse som gjennomboret hans side, men den mest kjente er kanskje den hellige svetteduken som han skal ha blitt vasket med, og altså naglene som han ble spikret til korset med.

Alle disse relikviene ble oppdaget på Golgata av den hellige keiserinne Helena (ca 250-330) tidlig på 300-tallet. Helena var mor til keiser Konstantin den store, den første kristne romerske keiseren. På slutten av sitt liv dro Helena til Det hellige land og fant disse relikviene som var blitt gravd ned på stedet av tidlige kristne å hindre dem fra å bli ødelagt. Men dette er ikke noe trosspørsmål, så selvfølgelig kan man stille spørsmål ved deres autentisitet.

I henhold til en bok av biskop André du Saussay, den 88. biskop av Toul (1655-75), ble en av naglene brukt til å lage munnbittet i bisselet til keiser Konstantins hest. Dette «hellige munnbitt» (saint-mors) er nå i Carpentras i departementet Vaucluse i regionen Provençe-Alpes-Côte d’Azur sørøst i Frankrike. En annen nagle, som var på Konstantins hjelm for å beskytte ham, er nå i kirken Det hellige kors i Jerusalem (Basilica di Santa Croce in Gerusalemme) i Roma. Den tredje naglen ble kastet i Adriaterhavet av Helena for å roe elementene da skipet møtte en voldsom storm. Den fløt imidlertid opp til overflaten og ble deretter gitt til byen Trier, byen hvor hun bodde. Det var altså tre nagler, en til hver hånd og en som gikk gjennom begge føttene, slik det ofte avbildes på bilder fra korsfestelsen. Ifølge andre teorier ble en nagle smeltet om til mange små, og en av dem skal være i Monza i Italia (i nærheten av Milano), en region hvor hengivenhet for slike relikvier er mer vanlig.

Da biskop Gerhard av Toul på 900-tallet bestemte seg for å bygge en ny katedral på tuftene av den daværende, ønsket han å utstyre den med prestisjetunge relikvier. Han henvende seg til sin overordnede. som var erkebiskopen av Trier, og ba om å få naglen! Erkebiskopen nektet å skille seg av med sin juvel, noe som fikk Gerhard til å bryte ut i gråt. I det øyeblikket ble på mirakuløst vis spissen av neglen splittet, og biskopen av Toul kunne bringe med seg tilbake den edleste delen, selve spissen. En ting er sikkert, spissen av naglen i Toul passer godt sammen med den i Trier!

I århundrene som fulgte, ble den hellige naglen vist ærbødighet på den andre søndag (eller fredag, avhengig av kilder) etter påske. Noen vitnesbyrd attesterer at noen kom seksti til åtti kilometer for å ære relikvien. Suvenirbutikker fantes ikke, så pilegrimer kom med en nagle i lommen, berørte den hellige nagle med den og skaffet seg dermed en personlig «relikvie». Det ble også sagt at naglen skal ha forårsaket mirakler, som å helbrede de syke som kom for å ære den.

Det var i denne perioden at «markedet for den hellige nagle» først ble avholdt. I middelalderen gikk ofte religiøse og kommersielle festligheter hånd i hånd. I Toul i dag er dette markedet den siste resten av denne historien. Den hellige nagle kommer bare svært sjelden ut fra skrinet hvor den oppbevares. Om denne naglen, fem centimeter lang og syv millimeter bred ved basen, har en verdi i dag, er det hovedsakelig fordi den er satt i et praktfullt gullsmedarbeid, blant de mest kjente skrin laget av gullsmeder i Paris på 1400-tallet. Naglens siste offisielle utstilling fant sted i 2002, under tusenårsfeiringen for den hellige pave Leo IX (1002-54), den eneste biskopen av Toul som har vært pave (1049-54).