Bønneuken for kristen enhet går mot avslutning

Bønneuken for kristen enhet, som avsluttes fredag den 25. januar, feirer i år 100 år. Uken har vært markert verden over, gjennom økumeniske begivenheter både på grasrot- og ledernivå. Pave Benedikt XVI markerer den 25. januar bønneukens avslutning ved en økumenisk vesper i den pavelige basilikaen St. Paulus utenfor murene.

Sr. Else-Britt Nilsen OP, Oslo katolske bispedømmes økumeniske sekretær og styremedlem i Norges Kristne Råd, holdt søndag den 20. januar er foredrag i Oslo om bønneuken, i anledning 100-årsjubileet. Foredraget følger i sin helhet her:

Else-Britt Nilsen OP:

BØNNEUKEN 100 ÅR

"Bønneuken for kristen enhet" feirer i år hundre år, men enhetsønsket er selvsagt av langt eldre dato. Jesu ord dagen før han døde er velkjente: "Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg" (Joh 17,21). Og forløperne til Bønneuken går i hvert fall tilbake til 1800-tallet; her kan nevnes Oxford-bevegelsen (1833), den Evangeliske alliansen (1846) og ulike bønneinitiativ fra kvinner. Sent på 1800-tallet ble KFUK/KFUM og den internasjonale kristne studentbevegelsen arenaer der kristne søkte sammen på tvers av kirkesamfunnene. I 1902 sendte den ortodokse kirkelederen patriark Joachim III, et fredsbrev til menighetene der han understreket at enheten mellom alle kristne må være et stadig bønneemne. Arbeidet og bønnen for kristen enhet var også et anliggende for den norske teolog og prest Knud Krogh-Tonning som konverterte til den katolske kirke i 1900.

Men initiativtakeren til Bønneuken - eller som det lød den gang "Oktaven for kirkelig enhet" - var den episkopale (anglikanske) presten Paul Wattson i USA. Og oktaven la han i dagene 18.-25. januar; i tiden (den gang) mellom festene for apostlene Peter og Paulus. Noen år tidligere (1898) hadde Wattson sammen med søster Lurana White stiftet et klosterfellesskap; Society of the Atonement ved Graymoor, Garrison, NY ("Atonement" -mente Wattson - stod ikke bare for forsoning, men også "At-one-ment"). De to grunnleggernes visjon var å fremme enhet og forsoning i Frans av Assisis ånd. Klosterfellesskapet var med andre ord fransiskansk, mens det kirkelig sett var episkopalt.

Selv om det muligens fantes en viss spenning i denne dobbeltheten, var den sikkert til å leve med - ikke minst fordi den var resultat av et bevisst valg. Men også fordi det allerede fantes tradisjonelt klosterliv på protestantisk grunn - for eksempel anglikanske benediktiner klostre. Allikevel konverterer hele klosterfellesskapet Society of the Atonement til den katolske kirke i 1909 - altså året etter lanseringen av Bønneuken.

Sett med moderne øyne litt av en nedtur for enhetssaken, men logisk nok for dem det gjaldt: Da Paul Wattson fikk ideen til å starte Bønneoktaven, mente han at enhet mellom kristne måtte komme ved at de ulike kirkesamfunnene vendte tilbake til den romersk-katolske kirken! (Men utviklingen innen den episkopale kirke tok på dette tidspunkt en annen retning). Da Society of the Atonement valgte en ny kirkelig tilhørighet, ga pave Pius X oktaven for enhet sin offisielle velsignelse. Denne pavelige anerkjennelse betydde slett ikke at den katolske kirke dermed ble økumenisk i ordets moderne forstand. Der gjaldt nok fortsatt disse fyndord klippet fra det norske katolske tidsskrift St. Olav om "den umaadelige forskjel paa vor, den enesaliggjørende lære, og enhver anden" (1898).

En annen strøm av initiativ for bønn om kristen enhet fantes også. Den store misjonskonferansen i Edinburgh (1910) regnes ofte som begynnelsen på organisert økumenisk arbeid på protestantisk hold. Splittelsen mellom kirkesamfunnene var et hinder for misjonsarbeidet mente deltakerne på konferansen, og man måtte samarbeide på tvers av tradisjonelle barrierer. Fem år senere - i 1915 - lot «Delegasjonen til verdensmøtet om Faith and Order fra de protestantiske episkopale kirker i USA» utgi en Håndbok for bønn om kristen enhet. En kort innledning fremhevet ønsket om at ulike fellesskap måtte be om enhet, men uten at de virkelig fysisk var sammen. Det var heller ikke ventet at «liturgiske kirker som den Romersk-katolske eller den Hellige østlige ortodokse kirke» ville benytte materialet, men at de i stedet skulle hente ressurser fra sin egen rike arv.

Midt på 1930-tallet ga den katolske presten Paul Couturier i Lyon i Frankrike en ny retning til oktaven for kirkelig enhet. På dette tidspunkt hadde markeringen av oktaven begynt å spre seg i den katolske kirke og i enkelte anglikanske forsamlinger som var åpne for sammenslutning med biskopen i Roma. Men en slik oppfatning av kristen enhet ble av teologiske grunner forkastet av mange ikke-katolske kristne. Couturier holdt fast på datoene 18.-25. januar, men endret navnet til «Den universelle bønneuken for kristen enhet». Han fremholdt også at Bønneuken skulle være for å be om enhet «slik Kristus vil det».

Arrangørene for årets internasjonale bønneuke har løftet frem denne historien, men den kan med fordel utfylles med glimt fra mer hjemlige forhold - for også i Norge er det blitt skrevet økumenisk historie. Og da velger jeg å begynne med min egen kirke, en kirke som ofte beskyldtes for å drive katolsk propaganda. Gjerne var anklagene rettet mot ordenssøstrene og deres virke, men ambisjonen om å gjenvinne det norske folk for Moderkirken var nok vel så utbredt blant den mannlige geistlighet enn blant disse driftige kvinnene som hadde en mer realistisk oppfatning av samfunnet de levde i.

I 1932 ble Jacob Mangers katolsk biskop for Oslo - dvs. leder for flertallet av landets katolikker. Tidlig presiserte han ordenssøstrenes oppgaver slik: "Hovedformålet for (deres) virksomhet i vårt Apostoliske Vikariat er at de efter evne skal bidra til den katolske religions utbredelse i vårt land, mens sykepleien og undervisningen kun er midler til å fremme vårt misjonsarbeide, som søstrene må støtte av alle sine krefter."

Det er ingen hemmelighet at ordenssøstrenes virksomhet - ikke minst deres hospitaler - var en viktig del av det katolske nærvær i Norge og at de økonomisk opprettholdt det meste av kirkens liv. Til sammenlikning var deres misjonærrolle nokså diskret. Mangers skriver: "Riktignok skal søstrene ikke direkte drive propaganda overfor anderledes troende eller på nogen måte angripe anderledestroendes barns eller sykes religion eller søke å svekke deres religiøse overbevisning, men de skal dog bistå prestene i å utbre og oprettholde den katolske tro, ved i sin gjerning som lærerinner eller sykepleiersker alltid å vise det gode eksempel og ved sitt liv bære frukter som vidner om den katolske Kirkes sannhet."

Her henvendte biskopen seg til søstrene. Tre år senere adresserte han "forpliktende bestemmelser" til prestene i et rundskriv. Deres misjonsarbeid kunne være direkte i motsetning til søstrenes, men hemningsløs misjonering var uønsket: "Prestene må alltid respektere anderledes troendes religiøse overbevisning, og ikke på nogen måte gjøre den latterlig hverken i preken eller samtale, men verdig, objektivt og overbevisende fremstille sannheten... Det er rosverdig at prestene forsvarer den katolske kirke ved å skrive i avisene, dog må de heri være meget forsiktige, og deres innlegg må alltid være rolig, nøktern og saklig (1937)."

Mangers biskoppelige valgspråk var hentet fra Jesu avskjedstale "Ut omnes unum sint" (Joh 17,21), og er et grunnprinsipp i moderne økumenikk. Imidlertid som vi alt har sett, hadde datidens katolske enhetsbestrebelser andre valører enn de vi kjenner fra 1960-årene og senere. Mangers ønske om kristen enhet var ikke på kollisjonskurs med hans misjonsengasjement: Det var den katolske kirke som representerte sannheten. Den norske misjonærdatter, konvertitten og dominikanerinnen Sunniva (Ida) Johnson skrev fra sitt kontemplative kloster i Lourdes: "Jeg pines av protestantismen; enten er det tvil... eller fortvilelse over at de ikke tror som oss" (1929). Og når dominikanerne i Oslo markerte Bønneuken for kristen enhet i 1920-årene var målet neppe annet enn enhet med biskopen av Roma.

Dog regner Gunnel Vallquist nettopp de franske dominikanerne blant økumenikkens pionérer fra katolsk hold: "Under mellankrigstiden började père Congar sin banbrytande teologiska gärning. Hans bok Chrétiens désunis - Splittrade kristne - kom ut 1937, väckte misshag i Rom och fick inte tryckas om. Den paranoida antimodernismen i kyrkan levde ännu kvar i många kretsar, inte minst i Vatikanen, och ekumenikens pionjärer från 1910-tallet och framåt arbedade i bister motvind men i medvetande om att de var på rätt väg." Couturier var jo også som alt nevnt, svært aktiv på denne tiden.

Dominikaneren som skulle bringe disse tanker til Norge, var allikevel ikke fransk, men norsk. Pater Finn Thorn kom i 1939 hjem etter avsluttet utdannelse ved den franske ordensprovins studiekloster Le Saulchoir med nettopp Yves Congar som en av lærerne. Den økumeniske virkelighet som rådet i Norge var ganske forskjellig fra studietidens vyer. Thorn forklarte det senere med at Roma hadde vært studiested for nesten alle prestene. "Denne romersk preget kirkelighet her hjemme betydde fraværet av enhver mulighet for økumenisk virksomhet i Norges katolske kirke."

Imidlertid var heller ikke den unge Thorn økumen på samme vis som senere i livet. Han har senere redegjort for sitt syn den gang: "Som Congar så jeg fremdeles på den katolske kirke som den eneste og sanne Jesu Kristi kirke, som de andre kirkelige samfunn må gjenforenes med, for å bli sanne kirker. Samtidig erkjente jeg at en slik kirkelig gjenforening var en umulighet på den tid."

Eivind Berggrav, Oslo-biskop fra 1937 til 1951, var en foregangsmann for Den norske kirkes økumeniske engasjement og internasjonalt en betydelig lederskikkelse. Men heller ikke han var unndratt sin tid. Det kommer frem når han stopper en klostergrunnleggelse for kontemplative nonner. 13. mars 1939 hadde Den franske legasjon sendt en henstilling til Utenriksdepartementet angående oppholdstillatelse for åtte-ni franske dominikanerinner og opprettelse av et nonnekloster i utkanten av Oslo (Lunden gård). De nødvendige kirkelige tillatelser (fra katolsk hold) forelå, og biskop Mangers støttet saken. Den norske katolikken Marie Knudtzon skulle bidra med de nødvendige finansielle midler og hadde allerede ervervet en stor eiendom for dette formål. Saken ble oversendt Oslo biskop - Eivind Berggrav - til uttalelse. I sin påskrift 12. mai 1939 til Kirkedepartementet uttaler han bl.a.:

"Norge har ingen interesse av å få øket det som splitter dette splittede landet, ved at vi skal la utlendinger danne sprengkiler i vårt miljø. Når man nu søker å få dannet kloster i Norge, er det selvsagt fordi stillingen er blitt så vanskelig for klostrene i visse andre land i Europa. Det trengs å skaffe fristeder i tryggere forhold. Men slike klostre, med utenlandske nonner og utenlandske prester, vil bety et fremmedelement i landet, til dels stående under et annet statsoverhode, paven i Rom. Dette gjør at andragendet ikke er så uskyldig som det ser ut til. Det er ikke mulig i dag å overskue konsekvensene av at tillatelsen gis." (12.5.1939).

20. mai 1939 sendte Kirkedepartementet saken tilbake til Utenriksdepartementet med påtegningen: "En viser til det Oslo biskop har uttalt og slutter seg i det vesentlige til biskopens grunngivning. Departementet finner ikke å kunne rå til at oppholdsløyve blir gitt."

Kirkens enhet var et viktig anliggende for Berggrav. Som Bernt T. Oftestad fremhever, hadde splittelsen vært til stor skade i den tyske kirkekampen. "Også Den norske kirke var på mange måter splittet. Sårene fra kirkestriden var ikke grodd. Her var lav- og høykirkelige, og dessuten spenninger mellom organisasjoner og fromhetstradisjoner." Om dette til en viss grad "forklarer" biskopens reaksjon, så overrasker den stadig vekk. Kanskje spilte det også inn at pastor Frøyland i en skarp artikkel hadde "avslørt" de kontemplative klostres egentlige hensikter, og at slike søstres ankomst, var en ulykke for landet. Allikevel skulle nettopp Mangers og Berggrav komme hverandre nær, eller i det minste nærmere. Det skjedde under den tyske okkupasjon. Biskop Mangers, som var luxemburger, hadde ikke større sympati med den tyske okkupasjonsmakt enn biskop Berggrav, og da biskopene i Den norske kirke i et brev 14. februar 1942 til ministrene for Kirke- og undervisningsdepartementet og for Departementet for Arbeidstjeneste og Idrett protesterte mot ungdomstjenesten; - foreldrene, ikke staten, har retten til barna. De fikk støtte av mange, og det vakte oppsikt - bemerker Torleiv Austad - at også den katolske biskop i Oslo gav sin tilslutning. Et historisk øyeblikk utvilsomt, og med en spøkefull gestus tilbød Oslos protestantiske biskop den katolske biskop å innta sin stol (Oslo Bispestol!) da undertegnelsen skulle finne sted. I en presset og ekstrem situasjon utenfra, gjorde de to felles sak.

Den norske kirke var blant grunnleggerne ved opprettelsen av Det lutherske verdensforbund (1947) og Kirkenes verdensråd (1948). Den norske kirke er også med i Konferansen av europeiske kirker (1959). Den offisielle katolske kirke kom sent med i arbeidet for kristen enhet. Det rådende syn hadde vært det som vi alt har omtalt; at den katolske kirke var den eneste gyldige, og at kristne samlingsbestrebelser bare kunne bestå i at andre kristne konverterte til katolisismen. Økumenikk blir en kirkens oppgave først ved pave Johannes XXIII.

25. januar 1959 - det vil si på festen for Paulus' omvendelse - bekjentgjorde paven at han ville kalle sammen et økumenisk konsil. Overraskelsen var stor, og initiativet utløste mye spekulasjon. Vatikanets avis, L'Osservatore Romano, fremholdt i sin utgave like etterpå at "pavens hensikt med kirkemøtet ikke bare er at det skal beskjeftige seg med katolikkenes åndelige tarv... Ønsket er også at det for de atskilte kirkesamfunn skal være en oppfordring til å strebe etter den enhet som så mange kristne rundt i verden sukker etter."

Dette ønske gjentok paven selv ved flere anledninger, og i en tale 10. mai 1960 sa han bl.a. at "vi må gjøre alt vi kan for at alle skal bli i stand til å oppgi foreldete synspunkter, fordommer og uvennlig tale og for å skape et gunstig klima." Mer presist ønsket paven - som han sa i åpningstalen 11.oktober 1962 - at konsilet måtte tjene til at især de ortodokse kirker kom til en bedre forståelse med Roma.

I 1960 hadde han opprettet Sekretariatet for de kristnes enhet. Sekretariatet skulle være med på å planlegge konsilets mellomkirkelige arbeid, og det skulle derfor invitere observatører fra alle kristne trossamfunn. Disse ville få mulighet til å snakke med alle biskoper og teologer som deltok i konsilet. Videre kunne de delta i alle de store møtene, få del i alle dokumenter og innsende skriftlige bemerkninger til kommisjonene. Paven ønsket samtale, dialog i kirken, med andre kristne, med andre religioner, ja med hele verden om alle de utfordringer, menneskeheten stod overfor.

Det annet Vatikankonsils tekst (dekret) om økumenikk forelå i 1964, Unitatis redintegratio ("Å gjenopprette enheten"). La oss stoppe litt ved dette: "Det som kan fremholdes for alle konsildokumentene, gjelder helt spesielt... dette: Viljen til fornyelse som er der fra begynnelsen til slutt, er enda viktigere enn ordlyden i teksten... Det er ikke bare en tekst, det er en handling." Slik karakteriserte den lutherske teologen Oscar Cullmann dokumentet. Mens biskop John W. Gran som hadde deltatt i kommisjonsarbeidet fastslo: "Den foreliggende konsiltekst forekommer meg å være like kort som det forutgående arbeid var langt... Det er første gang i den katolske kirkes historie at de økumeniske spørsmål - i ordets moderne betydning - er blitt behandlet av et konsil og endog gjort til gjenstand for en offisiell erklæring."

Konsilfedrene minner katolske teologer om at de bør "huske på at det finnes en viss rekkefølge, et visst 'hierarki' mellom den katolske læres ulike trossannheter" (UR 11); at alt ikke er like viktig. Man merker seg også at de "atskilte brødre" ikke lenger oppfattes som enkeltindivider som skal føres tilbake til kirkens skjød, men ut fra sin tilhørighet i kirker og kirkesamfunn. Et ikke uvesentlig faktum, for som Yves Congar påpeker "begynner økumenikken når man godtar at de andre - og da ikke bare enkeltindivider, men kirkesamfunn - også har rett, selv om de sier noe annet enn oss. Vi har økumenikk når man tror at en annen er kristen, ikke til tross for sin konfesjon, men i den og ved den."

Nå ønsket man konkret tilnærming på mange felter, slik at man etter hvert ville kunne vokse naturlig sammen i en økende forståelse for hverandres særpreg. Til tross for at konsildekretet om kristen enhet er rikt på teologiske synspunkter, er ett av de tre kapitlene viet økumenikk i praksis (kap. II). Og her engasjeres alle: "Omsorgen for enhetens gjenopprettelse deles av hele Kirken, både legfolk og hyrder, og hver enkelt berøres av den etter evne både i det daglige kristenliv og i den teologiske eller historiske forskning" (UR 5). Bønnen er selvsagt ikke glemt: "Hjertets omvendelse og et liv i hellighet er, sammen med de private og offentlige bønner for de kristnes enhet, i sannhet likesom sjelen i hele den økumeniske bevegelse, og kan med rette kalles den åndelige økumenisme. - Det faller naturlig for katolikkene å samle seg ofte i den bønn for Kirkens enhet som vår Frelser selv, dagen før han døde, inntrengende rettet til Faderen: «At alle må være ett» (Joh 17, 21). - Under spesielle omstendigheter, for eksempel ved de bønner som blir organisert «for Kirkens enhet», og ved de økumeniske sammenslutninger, er det både tillatt og ønskelig at katolikkene forener seg i bønnen med sine atskilte brødre. Slike felles bønner er nemlig et særlig effektivt middel til å oppnå enhetens nådegave, og de gir et ekte uttrykk for de bånd som stadig knytter katolikkene til deres atskilte brødre: «Der hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt blant dem» (Matt 18, 20)." (UR 8). Fire år etter offentliggjøringen av konsilteksten, i 1968 - mottok kirker og forsamlinger verden over for første gang et materiale til Bønneuken for kristen enhet som i fellesskap var utarbeidet av Kommisjonen for Faith and Order under Kirkenes Verdensråd og Det pavelige enhetssekretariat under Den katolske kirke. Med andre ord feirer vi i år ikke bare ett hundreårsjubileum, men også et 40års! Dette er vel og bra, og arrangørene for årets bønneuke fastslår at det i dag er blitt vanlig med samarbeid mellom anglikanske, protestantiske, ortodokse og katolske kirker og menigheter når Bønneuken skal forberedes og feires. Og at "denne enkle erfaringen er i seg selv et sterkt tegn på kraften i bønnen om enhet. Den gir oss rett til å kalle fortellingen om Bønneuken for vellykket og gir grunn til stor glede og takknemlighet."

Dette er også vel og bra, men allikevel er det noe som skurrer. Ola Tjørhom uttalte nylig følgende om den økumeniske bevegelse generelt, men det rammer også årets jubilant Bønneuken mener jeg: "Den økumeniske bevegelse i vid forstand er blitt et offer for sin egen relative suksess. Økumenikk er ikke lenger kontroversielt noe sted. Derfor trues den av glemsel og neglisjering. Ingen blir himmelfallen av å møte en katolikk eller en ortodoks, men lengselen etter enhet brenner vi ikke lenger for." Ordene er tankevekkende; ja, utfordrende. - Og kanskje til og med litt unyanserte.

31. mars 2006 var en økumenisk merkedag i Norge da det på et fellesmøte mellom Norges Kristne Råd og Frikirkerådet enstemmig ble besluttet at de to organisasjonene skulle slå seg sammen til ett nytt nasjonalt felleskirkelig samarbeidsorgan. Tjue kirker, kirkesamfunn og kristne organisasjoner ble med i det nye rådet - fra pinsevenner til katolikker og ortodokse. Ikke noe annet land i verden hadde greid å samle så mange ulike kirkesamfunn til et felles økumenisk samarbeid. NKR bygger relasjoner mellom kristne kirker og trossamfunn gjennom arbeid med spiritualitet, den teologiske samtalen, gjennom arbeid med kirkens utfordringer i samfunnet og gjennom det religionspolitiske arbeid med rammevilkår for kirkene i samfunnet. Slik legges grunnlag for felles opptreden i det offentlige rom, både gjennom felles uttalelser, felles handlinger og kontakt med offentlige myndigheter.

"Felles" og "sammen" er her nøkkelord slik som tilfellet var for de to Oslo-biskopene Mangers og Berggrav under siste verdenskrig. Dagens kontekst er nok mindre dramatisk tilspisset, men ikke derfor enklere. Kompleksiteten i vårt stekt sekulariserte, fragmenterte, og tidvis verdiforvirrete samfunn stiller oss som kristne for mange store utfordringer på en rekke områder.

Allikevel mener flere også å kunne konstatere en fornyet interesse for kristendommen. Kort tid før sin død i fjor reflekterte Per Bjørn Halvorsen over fenomenet. Han mente at islams nærvær i landet virker stimulerende, og gjør at stadig flere spør: "Men hvem er så vi? Vi er da kristne?" Den famlende åndeligheten som fremmes av New Age-bølgen, tilfredsstiller de færreste i lengden, men også den kan i det minste vekke interesse for religiøse spørsmål. Interessen for "spiritualitet" er også tvetydig, for den kan være - på samme måte som New Age - uttrykk for søken etter en lettvint måte til å oppnå dypere åndelig innsikt på, en slags "kristendom light". Men nettopp fordi den er tvetydig, kan den også - ifølge Halvorsen - betraktes som utslag av religiøs lengsel. Denne fornyede interessen for kristendommen ledsages, av to andre fenomener - uvitenhet og åpenhet. Aldri har vel uvitenheten om kristendommens virkelige budskap vært så stor i vårt land som nå. De yngre generasjoners uvitenhet går i hånd i hånd med deres åpenhet.

Her står vi kristne sammen overfor den største og mest utfordrende oppgaven, nemlig å formidle kristendommens bredde og fylde; å kunngjøre Kristi Evangelium samtidig som vi tar avstand fra polemisk evangelisering, forkynnelse og informasjon - slik at verden kan tro.

KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (25. januar 2008)