Luthersk prest rørt til tårer av katolsk hyrdebrev

 

– Vi forvalter en skatt som er så stor, at den burde ta pusten fra oss!

Tallaksen.jpeg

RØRT AV HYRDEBREV: – Klarer vi å få frem hvor vidunderlig verneverdig det ufødte barnet er? Sårbart og nydelig, vår aller minste søster eller bror, sier Kathrine Tallaksen Skjerdal, luthersk sogneprest i Høvåg kirke.

 

15. februar 2019 tok de lutherske biskopene bladet fra munnen for å «oppmuntre til en bred og saklig, fordomsfri og omsorgsfull samtale om» abortsaken.

 

Tekst: P. Josef Ottersen

 

Mens noen sørger og andre jubler over uttalelsen, har det oppstått en debatt om hva biskopene egentlig mente. Samtidig står mange frem med et forsvar av det positive budskapet i det tradisjonelle kristne synet. Én av dem er Kathrine Tallaksen Skjerdal, luthersk sogneprest i Høvåg kirke. 17. februar skrev hun et innlegg på Verdidebatt (på trykk i Vårt Land tirsdag 19. feb.) om at vi hadde trengt et ganske annerledes budskap fra biskopene.

Gjennom helgen og uken har debatten gått i den kristne dagspresse og på sosiale medier. Flere har gitt uttrykk for at biskopene burde lære av pave Frans, og de nordiske katolske biskopers hyrdebrev fra 1999 har nå fått nye vind i seilene.

Hvordan reagerte du på å lese det katolske brevet?

– Jeg ble rørt til tårer! Et solid og gjennomarbeidet teologisk dokument.

I en Facebook-kommentar skriver hun blant annet: «Det er en tekst å hvile i, i en fragmentarisk og tabloid tid. Her er et vell av bibelsitater. De som skriver er så rotfestet og grunnfestet (Ef 3) i sin tradisjon. De er ikke på defensiven, for de vet de har en god sak. Samtidig vet de at de ikke har opinionen med seg. Det sier de også noe om, uten å polemisere. De fremholder først og fremst hva som er rett ifølge kristen lære – herunder det store ansvar som menn har på hjemmebane!

 

 

«Å ha «ærefrykt for livet» – åh, jeg synes det er så fint! Det er virkelig her slaget står: Klarer vi å få frem hvor vidunderlig verneverdig det ufødte barnet er?»

 

«For jeg skammer meg ikke over evangeliet» (Rom 1,16).

– Paulus ord til Romerne betyr mye for meg. Som kristne er vi forvaltere av en skatt som er så stor, at den burde ta pusten fra oss! Vi har verdens beste budskap! Nåde, tilgivelse og betingelsesløs kjærlighet er budskapet til alle, også dem som enten vurderer abort eller har gjennomført det. Kirka skal være et sted hvor mennesker møter betingelsesløs kjærlighet, slik som et barn opplever hos en god mor eller far – en kjærlighet som utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kristi kjærlighet skal lyse gjennom hver troende. Hver troende skal se på sin neste med Guds øyne, han som sier: Du er dyrebar i mine øyne, høyt aktet og jeg elsker deg. Gud hjelpe oss til å elske slik!

 

 

Kathrine har tro på å alltid holde en saklig og respektfull tone. Og å bruke ord som berører på dypet, sterke og gode ord:

– Det skal dufte paradis av språket! Å ha «ærefrykt for livet» – åh, jeg synes det er så fint! Det er virkelig her slaget står: Klarer vi å få frem hvor vidunderlig verneverdig det ufødte barnet er? Sårbart og nydelig, vår aller minste søster eller bror. Hvem skal han og hun vokse opp til å bli? Hvilket unikt bidrag skal akkurat han/hun gi til verden? 

 

Abort ikke det mest kvinnevennlige standpunktet

Etter å ha tatt inn over deg hvilket mirakel et lite foster er, sier du at du fylles med stadig større gru over dem som ikke får leve. Hvordan kan Kirken uttrykke kjærlighet til disse minste, uten å bli anklaget for å være kvinnefiendtlige?

– Vi bør ha som utgangspunkt at å løfte og verne den lille i magen også er å løfte og verne dens mor, svarer Kathrine. Hun advarer mot å bli dratt inn i en logikk som setter de to opp mot hverandre, som kan skyldes for stort forventningspress: – Vi skal gjøre karriere, bidra til samfunnet og realisere oss selv, bære frem barn og helst jobbe fullt, trene og lage sunn mat osv.. Jeg skulle ønske samfunnet heller kunne si: «unn deg litt pusterom». Hvordan kan vi leve og blomstre som familie, ikke bare stresse og «overleve»? Tyngden av å føle du ikke har kapasitet til å bære frem ditt barn, skal ikke ligge på dine skuldre alene – samfunnet plikter å stille opp for deg!

Er det vanskelig for kristne i 2019 å gi uttrykk for abortmotstand uten å bli oppfattet som fundamentalister?

– Da jeg postet innlegget om abort nå i helga, stålsatte jeg meg mot de negative reaksjonene jeg antok ville komme. De kom ikke. Isteden har jeg møtt en overveldende positiv respons. Vår tid har respekt for folk som brenner for noe og som virkelig mener det de mener. Men det er klart det er krevende. 

I innlegget beskriver hun noen situasjoner hvor abortloven ikke gir makt til den sårbare kvinnen, men derimot gir en grunn mindre til ansvarlighet fra mannens side. Hvordan kan selvbestemt abort, sett fra et kvinneperspektiv, være en bjørnetjeneste?

– Hvis abort ikke hadde vært et alternativ, hadde samfunnet blitt tvunget til å stille opp for ufrivillig gravide på en enda sterkere måte enn i dag. Unge i dag vokser opp med en grenseløshet i forhold til seksualitet, som hverken er godt for deres kjærlighetsliv eller deres lykke. Den grenseløse seksualiteten er bare mulig på grunn av tilgang til abort og prevensjon. 

 

«Unge i dag vokser opp med en grenseløshet i forhold til seksualitet, som hverken er godt for deres kjærlighetsliv eller deres lykke.» 

 

Klokskap og kjærlighet

Da hun etter møysomt arbeid fikk tak i Bispemøtets uttalelse fra 1971 og 1978, kjente hun seg ikke igjen i Den norske kirkes behov for å beklage. Ja, selvfølgelig skal kirken og dens representanter ransake seg selv, og terskelen bør være lav for å innrømme, bekjenne og beklage der urett er begått. Men hun reagerer på den ensidige negative fremstillingen. I et nytt innlegg deler hun et utdrag av den klokskap og kjærlighet hun fant der. 

– Ved siden av et klokkeklart forsvar for fosterets menneskeverd og ukrenkelighet, er her stor og genuin omsorg og forståelse for den vanskelige situasjonen en ufrivillig kvinne kan være i. «Vi skal ikke glemme at den vordende mor også i mange tilfelle er en ‘svak part’ og at hun har det ytterste krav på forståelse og støtte,» heter det blant annet. Der det er formanende, er det ikke mot kvinnen, men mot samfunnet, kristne og nettverket rundt kvinnen: De har et stort ansvar for å støtte mor og barn. I biskopenes korte hyrdebrev fra 1978 finnes bl.a. følgende fine formulering: Kirken vil «øke sine anstrengelser for at hver enkelt mor uten bekymring kan bære sitt barn frem».

Hvordan kan man som prest eller kristen i Norge i dag fylle olje på lampen som gir åndelig klarsyn i disse vanskelige spørsmål?

– For meg har det vært avgjørende å vite at vi er mange som står sammen om dette. Å lese uttalelser og sitater av mennesker jeg har tillit til, har vært viktig for meg selv i denne debatten. Jeg vil anbefale alle å lese dokumentene vi har snakket om. Og, som alltid: Ta til deg Guds ord, alene eller sammen med andre! Og be! 

 

Kathrines lesetips: