
Talen til det diplomatiske korps
Fredag 16. mai holdt pave Leo XIV sin første tale til medlemmer av det diplomatiske korps akkreditert til Den hellige stol, som inkluderer ambassadører fra 184 stater i tillegg til EU og Malteserordenen.
Han påpekte at Den hellige stol «kjemper mot all likegyldighet og vekker samvittighetene, slik min høyt verdsatte forgjenger utrettelig gjorde». Den er «alltid oppmerksom på de fattiges, trengendes og marginalisertes rop, så vel som på utfordringene som preger vår tid: fra vern av skaperverket til kunstig intelligens».

Paven fornyet «Kirkens – og mitt personlige – ønske om å nå ut til og omfavne hvert folk og hvert enkelt menneske på denne jord, som lengter etter og trenger sannhet, rettferdighet og fred!» Han uttrykte også sitt ønske om å «styrke i troen så mange brødre og søstre som er spredt over hele verden», og å «bygge nye broer med alle mennesker av god vilje».
I talen fokuserte paven på tre nøkkelord som «utgjør grunnpilarene i Kirkens misjonsvirksomhet og Den hellige stols diplomatiske arbeid»: fred, rettferdighet og sannhet.
Han beskrev fred som ikke bare «fravær av krig og konflikt», men som «Kristi første gave» med henvisning til Jesu ord i Johannesevangeliet: «Min fred gir jeg dere» (Joh 14,27). Det er imidlertid en gave som krever arbeid, sa paven, først og fremst med oss selv: «Freden bygges i hjertet og ut fra hjertet, ved å utslette stolthet og kravmentalitet, og ved å veie sine ord, for man kan såre og drepe også med ord – ikke bare med våpen.»
Freden bygges i hjertet og ut fra hjertet, ved å utslette stolthet og kravmentalitet, og ved å veie sine ord, for man kan såre og drepe også med ord – ikke bare med våpen.
Derfor understreket paven at religioner og interreligiøs dialog spiller en «avgjørende rolle» i å fremme fred. Videre sa han: «Dette krever naturligvis full respekt for religionsfriheten i alle land, for den religiøse erfaringen er en grunnleggende dimensjon ved det menneskelige, og uten den er det vanskelig – om ikke umulig – å gjennomføre den hjertets renselse som er nødvendig for å bygge fredelige relasjoner.»
Paven fremhevet rettferdighet som en forutsetning for fred, og viste til at han valgte navnet sitt «med tanke på Leo XIII, paven bak den første store sosialencyklikaen: Rerum novarum». I lys av dette sa han at Den hellige stol ikke kan «unnlate å heve sin stemme overfor de mange skjevhetene og urettferdighetene som blant annet fører til uverdige arbeidsforhold og til stadig mer fragmenterte og konfliktfylte samfunn».
Videre sa paven at myndigheter kan bidra til «harmoniske og fredelige borgerlige samfunn» først og fremst ved å «investere i familien, grunnlagt på den stabile foreningen av mann og kvinne». I denne sammenheng siterte han pave Leo XIIIs beskrivelse av familien som «et lite men sant samfunn som går forut for ethvert borgerlig samfunn» (Rerum novarum, 9).
Her har vi altså familien, det vil si hjemmets samfunn, et lite men sant samfunn som går forut for ethvert borgerlig samfunn, og som derfor har rettigheter og plikter som er uavhengige av staten.
Han oppfordret også til å «fremme omgivelser der hvert menneskes verdighet blir beskyttet – særlig de mest sårbare og forsvarsløse, fra det ufødte barn til den eldre, fra den syke til den arbeidsledige, enten det gjelder en borger eller en innvandrer». Han viste til sin egen bakgrunn som «en borger, en etterkommer av innvandrere, og en som selv har emigrert».
Om sannhet sa paven at man ikke kan bygge fred uten den: «Der ordene får tvetydige og ambivalente betydninger ... er det vanskelig å bygge sanne relasjoner, fordi de objektive og virkelige forutsetningene for kommunikasjon forsvinner.» Videre sa han at «Kirken på sin side kan aldri unnlate å si sannheten om mennesket og om verden, og må om nødvendig bruke et direkte språk som i begynnelsen kan skape misforståelser».
Kirken på sin side kan aldri unnlate å si sannheten om mennesket og om verden, og må om nødvendig bruke et direkte språk som i begynnelsen kan skape misforståelser.
Til slutt understreket paven at sannhet ikke kan skilles fra kjærlighet, og at sannheten i det kristne perspektivet utgjør «et møte med selve Kristi person, som lever i de troendes fellesskap». Han uttrykte sitt håp om at jubelåret 2025 kan være «en anledning til å legge stridigheter bak seg og begynne en ny reise» mot sannhet, rettferdighet og fred – først og fremst på steder som Ukraina og Det hellige land.
Reportasje fra Rome Reports
Les mer
- Talen på Vatikanets nettsider (flere språk)
Talen til CAPP
Lørdag 17. mai holdt pave Leo XIV sin første tale til den pavelige stiftelsen Centesimus Annus Pro Pontifice (CAPP), etablert i 1993 og oppkalt etter pave Johannes Paul IIs sosialencyklika Centesimus annus. Stiftelsen jobber for å fremme katolsk sosiallære.
Paven begynte med en henvisning til sine første ord på kvelden da han ble valgt, da han oppfordret til å «bygge broer» og «gå sammen for å være ett folk, alltid i fred». Han viste deretter igjen til pave Leo XIII, som «hadde som mål å bidra til fred ved å fremme sosial dialog: mellom kapital og arbeid, mellom teknologi og menneskelig intelligens, mellom ulike politiske kulturer og mellom nasjoner».

Han fremhevet Kirkens sosiallære som en kilde til «tolkningsnøkler» i møte med det pave Frans beskrev som en «polykrise» – en historisk situasjon der «kriger, klimaendringer, økende ulikheter, tvungen og hindret migrasjon, stigmatisert fattigdom, gjennomgripende teknologiske innovasjoner, og usikkerhet knyttet til arbeid og rettigheter virker sammen».
Allerede pave Leo XIII ... hadde som mål å bidra til fred ved å fremme sosial dialog: mellom kapital og arbeid, mellom teknologi og menneskelig intelligens, mellom ulike politiske kulturer og mellom nasjoner.
Målet med Kirkens sosiallære, sa paven, er ikke å «heise fanen for at den besitter sannheten». Det er snarere å «lære å håndtere problemer, som alltid er forskjellige, fordi hver generasjon er ny, med nye utfordringer, nye drømmer og nye spørsmål».
Paven påpekte at ordet «doktrine» (lære), som i Kirkens sosiallære, for mange i samtiden virker uforenlig med «dialog». Det er viktig å vise, sa han, at det finnes en annen betydning av «doktrine» som et synonym til «vitenskap», «disiplin» eller «kunnskap».
I den sammenheng forklarte han at «indoktrinering» er «umoralsk, hindrer kritisk dømmekraft, krenker den hellige friheten til å følge sin samvittighet – selv når den tar feil – og er lukket for nytenkning fordi den forhindrer bevegelse, forandring eller utvikling av ideer i møte med nye utfordringer». Doktrinen eller læren «søker derimot ... å lære oss hvordan vi skal nærme oss situasjoner – og enda mer, mennesker. Den hjelper oss også i å danne en klok vurdering», sa paven.
Doktrinen (læren) søker derimot, i kraft av å være en seriøs, rolig og grundig refleksjon, først og fremst å lære oss hvordan vi skal nærme oss situasjoner – og enda mer, mennesker. Den hjelper oss også i å danne en klok vurdering.
Han understreket behovet for å unngå farene ved den digitale verden, hvor det ofte er «høylytte ord som dominerer» i stedet for dialog. Det er også viktig å «møte og lytte til de fattige, Kirkens og menneskehetens skatt, bærere av perspektiver som ofte forkastes, men uunnværlige for å se verden med Guds øyne», sa paven, som pekte på folkelige bevegelser og katolske arbeiderorganisasjoner som «videreførere og virkeliggjørere» av sosiallæren.
Til slutt oppfordret han til videre utvikling og formidling av Kirkens sosiallære: «Det er i dag et utbredt behov for rettferdighet, en lengsel etter farskap og morskap, og et dypt åndelig behov, særlig blant de unge og de marginaliserte, som ikke alltid finner gode kanaler for å uttrykke seg. Det er en voksende etterspørsel etter Kirkens sosiallære som vi må svare på.»
Les mer
- Talen på Vatikanets nettsider (flere språk)
- Hjemmesiden til Centesimus Annus Pro Pontifice (engelsk, italiensk)