Når han reflekterer over de millioner av barn som fortsatt mangler tilgang til grunnleggende opplæring, og over utdanningskrisene forårsaket av krig, migrasjon, ulikhet og fattigdom, spør paven hvordan kristen utdannelse kan svare på dette i dag.
I sitt apostoliske brev «Å tegne nye kart av håp», signert 27. oktober 2025 og utgitt for å markere 60-årsjubileet for konsilerklæringen Gravissimum educationis, påpeker han at innsiktene fra Gravissimum educationis fortsatt er relevante i dagens fragmenterte og digitaliserte miljø.
De fortsetter å inspirere utdanningsmiljøer til å bygge broer og tilby samfunns- og yrkesopplæring med kreativitet. Denne retningen, som først ble trukket opp av Det annet vatikankonsil, har skapt et rikt utvalg av verk og karismer som fortsatt er en åndelig og pedagogisk skatt for Kirken.
Hovedpoenger i pavens brev
Les mer
Å tegne nye kart av håp
1. Innledning
1.1. Den 28. oktober 2025 markerer 60-årsjubileet for konsilerklæringen Gravissimum educationis, om utdannelsens avgjørende betydning og relevans for menneskets liv. Med denne teksten minnet Det annet vatikankonsil Kirken om at utdannelse ikke er en tilleggsaktivitet, men utgjør selve veven i evangeliseringen: det er den konkrete måten hvorpå evangeliet blir til pedagogisk handling, relasjon og kultur. I dag, overfor raske endringer og usikkerhet som skaper forvirring, utviser denne arven en overraskende holdbarhet. Der hvor utdanningsfellesskap lar seg lede av Kristi ord, trekker de seg ikke tilbake – de fornyer seg; de reiser ikke murer – de bygger broer. De svarer med kreativitet og åpner nye muligheter for å formidle kunnskap og mening i skolen, på universitetet, i yrkes- og samfunnsopplæringen, i skole- og ungdomsarbeidet og i forskningen. For evangeliet eldes ikke, men gjør «alle ting nye» (Åp 21,5). Hver generasjon hører det som en nyhet som fornyer. Hver generasjon har ansvar for evangeliet, og for å oppdage dets frøbærende og mangedoblende kraft.
Med denne teksten minnet Det annet vatikankonsil Kirken om at utdannelse ikke er en tilleggsaktivitet, men utgjør selve veven i evangeliseringen.
1.2. Vi lever i et komplekst, fragmentert og digitalisert utdanningsmiljø. Nettopp derfor er det klokt å stoppe opp og gjenfinne blikket for «kosmologien i den kristne paideia [oppdragelse]»: en visjon som gjennom århundrene har evnet å fornye seg selv og inspirere utdannelsens mangfoldige fasetter på en positiv måte. Helt fra begynnelsen har evangeliet skapt «utdanningskonstellasjoner»: erfaringer som er både ydmyke og sterke, som evner å lese tidens tegn og bevare enheten mellom tro og fornuft, tanke og liv, kunnskap og rettferdighet. I storm har de vært et redningsanker, og i stille vær et utspent seil. Et fyrtårn i natten som viser vei.
1.3. Erklæringen Gravissimum educationis har ikke mistet sin kraft. Fra den ble mottatt har det vokst frem en «stjernehimmel» av verk og karismer som fortsatt viser vei: skoler og universiteter, bevegelser og institutter, legfolksforeninger, religiøse kongregasjoner og nasjonale og internasjonale nettverk. Sammen har disse levende organene konsolidert en åndelig og pedagogisk arv som kan bestå gjennom det 21. århundre og svare på de mest presserende utfordringene. Denne arven er ikke stivnet: den er et kompass som fortsetter å vise vei og tale om reisens skjønnhet. Forventningene i dag er ikke mindre enn de mange som Kirken sto overfor for seksti år siden. Tvert imot er de blitt større og mer komplekse. Hvordan kan vi unnlate å handle i møte med de mange millioner barn i verden som ennå ikke har tilgang til grunnskoleopplæring? Hvordan kan vi ikke føle at det haster med å fornye vårt engasjement i møte med dramatiske situasjoner, utdanningskriser forårsaket av krig, migrasjon, ulikhet og ulike former for fattigdom? Utdannelse – som jeg minnet om i min apostoliske formaning Dilexi te – «er et av de høyeste uttrykk for kristen nestekjærlighet».[1] Verden trenger denne formen for håp.
2. En dynamisk historie
2.1. Historien om katolsk utdannelse er historien om Åndens virke. Kirken er «mor og lærer»,[2] ikke for å være overlegen, men for å tjene: den gir liv til troen og ledsager veksten i frihet, og påtar seg den guddommelige Mesterens oppdrag slik at alle «skal ha liv og overflod» (Joh 10,10). De pedagogiske stilene som har avløst hverandre, utviser en visjon av mennesket som Guds bilde, kalt til sannhet og godhet, og et mangfold av metoder i tjeneste for dette kallet. Pedagogiske karismer er ikke rigide formler: de er originale svar på hver tids behov.
«Fra Kirkens hjerte» oppsto de første universitetene, som fra begynnelsen av viste seg å være «et uovertruffent sentrum for kreativitet og formidling av kunnskap til beste for menneskeheten».
2.2. I de første århundrene underviste ørkenfedrene i visdom gjennom lignelser og apoftegmer (fyndord); de gjenoppdaget veien til det vesentlige, til disiplinering av tungen og vokting av hjertet; de overleverte en pedagogikk basert på blikket som gjenkjenner Gud overalt. Ved å innpode bibelsk visdom i den gresk-romerske tradisjonen, forsto den hellige Augustin at den sanne læreren vekker ønsket om sannhet og utdanner friheten til å lese tegnene og lytte til den indre stemmen. Klosterlivet videreførte denne tradisjonen på de mest utilgjengelige steder, hvor klassiske verk i flere tiår ble studert, kommentert og undervist i, slik at uten dette stille arbeidet i kulturens tjeneste ville mange mesterverk ikke ha overlevd til våre dager. «Fra Kirkens hjerte» oppsto de første universitetene, som fra begynnelsen av viste seg å være «et uovertruffent sentrum for kreativitet og formidling av kunnskap til beste for menneskeheten».[3] I deres klasserom fant spekulativ tenkning, gjennom tiggerordenenes formidling, muligheten til å strukturere seg solid og strekke seg til vitenskapens grenser. Ikke få religiøse kongregasjoner tok sine første skritt på disse kunnskapsfeltene, og beriket utdannelsen på en pedagogisk nyskapende og sosialt visjonær måte.
2.3. Dette har kommet til uttrykk på mange måter. I [jesuittenes] Ratio Studiorum smelter den skolastiske tradisjonens rikdom sammen med ignatiansk spiritualitet, gjennom tilpasningen av et studieprogram som er like omfattende som det er tverrfaglig og åpent for eksperimentering. I 1600-tallets Roma åpnet den hellige Josef av Calasanz gratis skoler for de fattige, med en forståelse av at lese- og regneferdigheter handler om verdighet fremfor kompetanse. I Frankrike grunnla den hellige Johannes Baptist de la Salle, «bevisst på uretten ved å ekskludere barn av arbeidere og bønder fra utdanningssystemet»,[4] Brødre av de kristne skoler (FSC). Tidlig på 1800-tallet, også i Frankrike, viet den hellige Marcellinus Champagnat seg «med hele sitt hjerte, på en tid da tilgang til utdannelse fortsatt var et privilegium for få, til oppgaven med å utdanne og evangelisere barn og unge».[5] På samme måte forvandlet den hellige Johannes Bosco, med sin «forebyggende metode», disiplin til fornuft og nærhet. Modige kvinner som Vincentia Maria López y Vicuña, Fransiska Cabrini, Josefina Bakhita, Maria Montessori, Katarina Drexel og Elisabeth Ann Seton har åpnet dører for jenter, migranter og de svakeste. Jeg gjentar det jeg tydelig har uttalt i Dilexi te: «Utdannelse av de fattige er, for den kristne tro, ikke en tjeneste, men en plikt».[6] Denne genealogien av konkret handling vitner om at pedagogikk i Kirken aldri er løsrevet teori, men kjøtt og blod, lidenskap og historie.
3. En levende tradisjon
3.1. Kristen utdannelse er et korverk: ingen utdanner alene. Utdanningsfellesskapet er et «vi» der læreren, eleven, familien, administrasjons- og servicepersonalet, hyrdene og det sivile samfunn samles for å skape liv.[7] Dette «vi» hindrer vannet i å stagnere i sumpen av «slik har vi alltid gjort det», og tvinger det til å renne, gi næring og vanne. Grunnlaget forblir det samme: mennesket, Guds bilde (1 Mos 1,26), i stand til sannhet og relasjon. Derfor er spørsmålet om forholdet mellom tro og fornuft ikke et valgfritt kapittel: «Den religiøse sannhet er ikke bare en del, men en betingelse for allmenn kunnskap».[8] Disse ordene fra Den hellige John Henry Newman – som jeg i anledning denne jubelårsfeiring for utdanningsverdenen har den store gleden av å erklære som medskytshelgen for Kirkens utdanningsoppdrag, sammen med Den hellige Thomas Aquinas – er en oppfordring til å fornye engasjementet for en kunnskap som er like intellektuelt ansvarlig og grundig som den er dypt menneskelig.
Samtidig må vi vokte oss for ikke å falle inn i en opplysningstankegang der fides (troen) utelukkende ledsager ratio (fornuften). Vi må komme oss ut av grunne farvann ved å gjenfinne en empatisk og åpen visjon for å forstå stadig bedre hvordan mennesket forstår seg selv i dag, slik at undervisningen kan utvikles og utdypes. Derfor må ikke begjæret og hjertet skilles fra kunnskapen – det ville være å splitte personen. Det katolske universitetet og den katolske skolen er steder der spørsmål ikke blir tiet i hjel og tvilen ikke blir forvist, men ledsaget. Der får hjerte tale til hjerte, og metoden er å lytte og anerkjenne den andre som et gode, ikke som en trussel. Cor ad cor loquitur – «hjerte taler til hjerte» – var kardinalmottoet til Den hellige John Henry Newman, hentet fra et brev av Den hellige Frans av Sales: «Det er hjertets oppriktighet og ikke ordrikdom som berører menneskers hjerter».
Den hellige John Henry Newman – som jeg i anledning denne jubelårsfeiring for utdanningsverdenen har den store gleden av å erklære som medskytshelgen for Kirkens utdanningsoppdrag, sammen med Den hellige Thomas Aquinas.
3.2. Å undervise er en håpshandling og en lidenskap som fornyes, fordi den uttrykker løftet vi ser i menneskehetens fremtid.[9] Det særegne, dype og vidtrekkende ved undervisningshandlingen er arbeidet – like mystisk som virkelig – med å «få væren til å blomstre [...] å ta vare på sjelen», som vi leser i Sokrates’ forsvarstale av Platon (30a–b). Det er et «løftenes håndverk»: man lover tid, tillit, kompetanse; man lover rettferdighet og barmhjertighet, man lover sannhetens mot og trøstens balsam. Å undervise er et kjærlighetsoppdrag som overleveres fra generasjon til generasjon, som syr sammen det opprevne vevet av relasjoner og gir løftets tyngde tilbake til ordene: «Hvert menneske er i stand til sannhet; men vandringen blir langt mer utholdelig når man går fremover med den andres hjelp».[10] Sannheten søkes i fellesskap.
4. Kompasset i Gravissimum educationis
4.1. Konsilerklæringen Gravissimum educationis bekrefter alles rett til utdannelse og peker på familien som den første skolen i menneskelighet. Det kirkelige fellesskap er kalt til å støtte miljøer som integrerer tro og kultur, respekterer alles verdighet og fører dialog med samfunnet. Dokumentet advarer mot enhver reduksjon av utdannelse til funksjonell opplæring eller et økonomisk verktøy. Et menneske er ikke en «kompetanseprofil»; det kan ikke reduseres til en forutsigbar algoritme, men er et ansikt, en historie og et kall.
Denne helhetlige antropologiske visjonen [...] går imot en rent merkantilistisk tilnærming som i dag ofte tvinger utdannelse til å bli vurdert ut fra funksjonalitet og praktisk nytte.
4.2. Den kristne dannelsen omfatter hele mennesket: det åndelige, intellektuelle, følelsesmessige, sosiale og kroppslige. Den setter ikke det praktiske opp mot det teoretiske, vitenskap mot humanisme, teknikk mot samvittighet; den krever derimot at profesjonalitet gjennomsyres av etikk – og at etikk ikke er et abstrakt ord, men en daglig praksis. Utdannelse måler ikke sin verdi bare på effektivitet, men på verdighet, rettferdighet og evnen til å tjene det felles gode. Denne helhetlige antropologiske visjonen må forbli bærebjelken i katolsk pedagogikk. Den – i tråd med tankene til Den hellige John Henry Newman – går imot en rent merkantilistisk tilnærming som i dag ofte tvinger utdannelse til å bli vurdert ut fra funksjonalitet og praktisk nytte.[11]
4.3. Disse prinsippene er ikke minner fra fortiden. De er faste stjerner. De sier at sannheten søkes sammen; at friheten ikke er et innfall, men et svar; at autoritet ikke er herredømme, men tjeneste. I utdanningssammenheng må man ikke «heise flagget for å besitte sannheten – hverken i analysen av problemene eller i løsningen av dem».[12] I stedet «er det viktigere å vite hvordan man nærmer seg, enn å gi et forhastet svar på hvorfor noe har skjedd eller hvordan man skal overvinne det. Målet er å lære å møte problemer som alltid er ulike fordi hver generasjon er ny, med nye utfordringer, nye drømmer og nye spørsmål».[13] Katolsk utdannelse har som oppgave å gjenoppbygge tilliten i en verden preget av konflikter og frykt, ved å minne oss om at vi er barn – ikke foreldreløse. Det er fra denne bevisstheten at brorskapet fødes.
5. Personens sentrale rolle
5.1. Å sette personen i sentrum betyr å utdanne til Abrahams langsiktige syn (1 Mos 15,5): å få oppdage meningen med livet, den ufravikelige verdigheten og ansvaret overfor andre. Utdannelse er ikke bare overføring av innhold, men læring av dyder. Man danner borgere som kan tjene og troende som kan vitne, menn og kvinner som blir friere, ikke lenger alene. Og utdannelse kan ikke improviseres. Jeg minnes med glede årene jeg tilbragte i det kjære bispedømmet Chiclayo, da jeg besøkte det katolske universitetet San Toribio de Mogrovejo, og mulighetene jeg hadde til å henvende meg til det akademiske fellesskapet med ordene: «Man blir ikke født som fagperson; hver universitetsutdanning bygges skritt for skritt, bok for bok, år for år, offer for offer».[14]
Familien forblir den første utdanningsarenaen. De katolske skolene samarbeider med foreldrene, men erstatter dem ikke. For «barnas oppdragelse, især den religiøse, [er det] først og fremst de [som] har ansvar for».
5.2. Den katolske skolen er et miljø der tro, kultur og liv flettes sammen. Den er ikke bare en institusjon, men et levende miljø der den kristne visjonen gjennomsyrer alle fag og all samhandling. Lærerne har et ansvar som går utover arbeidskontrakten: deres vitnesbyrd er like verdifullt som undervisningen. Derfor er lærernes utdannelse – vitenskapelig, pedagogisk, kulturell og åndelig – avgjørende. I delingen av det felles pedagogiske oppdraget er det også nødvendig med en felles dannelsesvei, «et innledende og vedvarende danningsprosjekt som er i stand til å gripe de pedagogiske utfordringene i tiden og skaffe til veie de verktøyene som egner seg best til å møte dem [...]. Dette innebærer at skolens ansatte må være villige til å lære, drive kunnskapsutvikling og være åpne for fornyelse og oppdatering av metoder og fremgangsmåter, men de må også være åpne for åndelig og religiøs danning og utveksling».[15] Teknisk oppdatering alene er ikke nok: man må bevare et hjerte som lytter, et blikk som oppmuntrer og en intelligens som skjelner.
5.3. Familien forblir den første utdanningsarenaen. De katolske skolene samarbeider med foreldrene, men erstatter dem ikke. For «barnas oppdragelse, især den religiøse, [er det] først og fremst de [som] har ansvar for».[16] Den pedagogiske alliansen [mellom skole og hjem] krever intensjon, lytting og medansvar. Den bygges gjennom prosesser, verktøy og felles evalueringer. Det er både strevsomt og velsignet: når den fungerer, skaper det tillit; når den mangler, blir alt mer sårbart.
6. Identitet og subsidiaritet
6.1. Allerede Gravissimum educationis anerkjente den store betydningen av subsidiaritetsprinsippet og det faktum at omstendighetene varierer etter de ulike lokalkirkelige kontekstene. Det annet vatikankonsil formulerte likevel retten til utdannelse og dens grunnleggende prinsipper som universelt gyldige. Det fremhevet ansvaret som både foreldrene selv og staten har. Det betraktet det som en «hellig rett» å tilby en utdannelse som gjør det mulig for elevene å «oppøve sin samvittighet, så de riktig bedømmer de moralske verdier»[17], og det ba de sivile myndighetene om å respektere denne retten. Det advarte også mot å underordne utdannelsen arbeidsmarkedet og finansverdenens ofte ubønnhørlige og umenneskelige logikk.
Å danne personen «i sin helhet» betyr å unngå vanntette skott [mellom ulike områder]. Troen, når den er sann, er ikke et «tillegg», men pusten som gir oksygen til alle andre fag.
6.2. Kristen utdannelse fremstår som en koreografi. I sin tale til universitetsstudenter under Verdensungdomsdagen i Lisboa sa min høyt aktede forgjenger, pave Frans: «Vær hovedpersoner i en ny koreografi som setter personen i sentrum; vær koreografer for livets dans».[18] Å danne personen «i sin helhet» betyr å unngå vanntette skott [mellom ulike områder]. Troen, når den er sann, er ikke et «tillegg», men pusten som gir oksygen til alle andre fag. Slik blir katolsk utdannelse en surdeig i menneskesamfunnet: den fremmer gjensidighet, overvinner reduksjonistiske syn og åpner for sosialt ansvar. Oppgaven i dag er å våge en helhetlig humanisme som lever midt i tidens spørsmål, uten å miste kilden av syne.
7. Kontemplasjon av skaperverket
7.1. Den kristne antropologi ligger til grunn for en pedagogisk stil som fremmer respekt, personlig ledsagelse, skjønn og utviklingen av alle menneskets dimensjoner. Blant disse er den åndelige lengselen ikke av underordnet betydning – den virkeliggjøres og styrkes også gjennom kontemplasjonen av skaperverket. Dette aspektet er ikke nytt i den kristne filosofiske og teologiske tradisjonen, der studiet av naturen også hadde som mål å påvise spor av Gud (vestigia Dei) i vår verden. I Collationes in Hexaemeron skriver Den hellige Bonaventura av Bagnoregio: «Hele verden er en skygge, en sti, et avtrykk. Den er bokrullen skrevet utenpå (Esek 2,9–10), for i hver skapning finnes et gjenskinn av det guddommelige mønsteret, men blandet med mørke. Verden er derfor en sti som ligner på uklarhet blandet med lys; i den forstand er den en sti. Akkurat som du ser at en lysstråle som trenger inn gjennom et vindu farges av de ulike delene av glasset, reflekteres den guddommelige strålen på forskjellig vis i hver skapning og antar ulike egenskaper».[19] Dette gjelder også i undervisningens formbarhet, der tilnærmingen må tilpasses ulike personligheter, men likevel la dem samles i erkjennelsen av skaperverkets skjønnhet og nødvendigheten av å verne om det. Det krever at utdanningsprosjekter preges av «inter- og tverrfaglighet, utøvd med visdom og kreativitet».[20]
Katolsk utdannelse kan ikke tie: den må forene sosial rettferdighet med miljørettferdighet, fremme måtehold og bærekraftige livsstiler, og danne samvittigheter som er i stand til å velge ikke bare det som er bekvemt, men det som er rett.
7.2. Å glemme vår felles menneskelighet har skapt splittelser og vold; og når jorden lider, lider de fattige mest. Katolsk utdannelse kan ikke tie: den må forene sosial rettferdighet med miljørettferdighet, fremme måtehold og bærekraftige livsstiler, og danne samvittigheter som er i stand til å velge ikke bare det som er bekvemt, men det som er rett. Hver liten handling – å unngå sløsing, å velge ansvarlig, å forsvare det felles gode – er kulturell og moralsk dannelse.
7.3. Det økologiske ansvaret uttømmes ikke i tekniske data. Disse er nødvendige, men ikke tilstrekkelige. Det trengs en utdanning som involverer sinn, hjerte og hender; nye vaner, fellesskapsformer og dydige praksiser. Fred er ikke fravær av konflikt, men en mild styrke som avviser vold. En utdannelse til fred – «avvæpnet og avvæpnende»[21] – lærer oss å legge ned våpnene som er aggressive ord og dømmende blikk, for å lære barmhjertighetens og den forsonede rettferdighetens språk.
8. En utdanningskonstellasjon
8.1. Jeg snakker om en «konstellasjon» (et stjernebilde) fordi den katolske utdanningsverdenen er et levende og mangfoldig nettverk: menighetsskoler og kollegier, universiteter og høyskoler, yrkesopplæringssentre, bevegelser, digitale plattformer, initativer for service-læring og skole-, universitets- og kulturarbeid. Hver «stjerne» har sitt eget lys, men sammen tegner de en felles kurs. Der det tidligere har vært rivalisering, ber vi i dag institusjonene om å samles: enhet er vår mest profetiske styrke.
Historien lærer oss dessuten at våre institusjoner tar imot elever og familier som ikke er troende, eller som tilhører andre religioner, men som søker en virkelig menneskelig utdannelse.
8.2. Metodologiske og strukturelle forskjeller er ikke belastninger, men ressurser. Mangfoldet av karismer, når det er godt koordinert, danner et sammenhengende og fruktbart bilde. I en sammenkoblet verden utspiller oppgaven seg på to nivåer: det lokale og det globale. Det trengs utveksling av lærere og studenter, felles prosjekter mellom kontinenter, gjensidig anerkjennelse av gode praksiser, samt misjons- og akademisk samarbeid. Fremtiden forplikter oss til å lære å samarbeide mer – til å vokse sammen.
8.3. Konstellasjonene speiler sitt eget lys i et uendelig univers. Som i et kaleidoskop flettes fargene deres sammen og skaper nye nyanser. Slik er det også innenfor katolske utdanningsinstitusjoner, som er åpne for møter og dialog med sivilsamfunnet, politiske og administrative myndigheter, samt representanter for næringsliv og arbeidsliv. Sammen med dem er de kalt til å samarbeide enda mer aktivt for å dele og forbedre utdanningsløp, slik at teori støttes av erfaring og praksis. Historien lærer oss dessuten at våre institusjoner tar imot elever og familier som ikke er troende, eller som tilhører andre religioner, men som søker en virkelig menneskelig utdannelse. Av denne grunn – som faktisk allerede er tilfelle – bør man fortsette å fremme deltagende utdanningsfellesskap der legfolk, ordensfolk, familier og studenter deler ansvaret for utdanningsoppdraget sammen med offentlige og private institusjoner.
9. Å navigere i nye rom
9.1. For seksti år siden åpnet Gravissimum educationis en tid preget av tillit: den oppmuntret til å fornye metoder og språk. I dag må denne tilliten måles i det digitale miljøet. Teknologier må tjene personen, ikke erstatte den; de må berike læringsprosessen, ikke tømme relasjoner og fellesskap. Et katolsk universitet eller en katolsk skole uten visjon risikerer sjelløs effektivitet, standardisering av kunnskap, som igjen fører til åndelig utarming.
Kunstig intelligens og digitale miljøer må rettes mot å beskytte verdighet, rettferdighet og arbeid; de må styres etter kriterier for offentlig etikk og deltagelse; de må ledsages av teologisk og filosofisk refleksjon på høyt nivå.
9.2. For å bebo disse rommene trengs pastoral kreativitet: styrke lærerutdanningen også på det digitale plan; verdsette aktiv undervisning; fremme service-læring og ansvarlig medborgerskap; unngå all teknofobi. Vår holdning til teknologi kan aldri være fiendtlig, fordi «teknologisk fremgang er en del av Guds plan for skaperverket».[22] Men det krever skjønn når det gjelder undervisningsplanlegging, vurdering, plattformer, databeskyttelse og lik tilgang. Uansett kan ingen algoritme erstatte det som gjør utdannelsen menneskelig: poesi, ironi, kjærlighet, kunst, fantasi, oppdagelsens glede og til og med læring gjennom feil som en mulighet for vekst.
9.3. Det avgjørende er ikke teknologien, men hvordan vi bruker den. Kunstig intelligens og digitale miljøer må rettes mot å beskytte verdighet, rettferdighet og arbeid; de må styres etter kriterier for offentlig etikk og deltagelse; de må ledsages av teologisk og filosofisk refleksjon på høyt nivå. Katolske universiteter har en avgjørende oppgave: å tilby «kulturens diakoni», færre katetre og flere bord der man kan sitte sammen, uten unødvendige hierarkier, for å berøre historiens sår og i Ånden søke visdommen som springer ut av folks liv.
10. Utdanningspakten som polstjerne
10.1. Blant stjernene som viser vei, er Den globale utdanningspakten. Med takknemlighet tar jeg imot denne profetiske arven som pave Frans har betrodd oss. Den er en oppfordring til å inngå allianser og bygge nettverk for å utdanne til universelt brorskap. Dens syv veier forblir vårt grunnlag: å sette personen i sentrum; å lytte til barn og unge; å fremme kvinners verdighet og fulle deltagelse; å anerkjenne familien som den første oppdrager; å åpne seg for mottagelse og inkludering; å fornye økonomi og politikk i menneskets tjeneste; å verne om vårt felles hjem. Disse «stjernene» har inspirert skoler, universiteter og utdanningsfellesskap verden over, og skapt konkrete prosesser for humanisering.
10.2. Seksti år etter Gravissimum educationis og fem år etter Pakten, utfordrer historien oss med ny presserende aktualitet. Raske og dyptgripende endringer utsetter barn, ungdom og unge voksne for nye sårbarheter. Det er ikke nok å bevare: vi må revitalisere. Jeg oppfordrer alle utdanningsaktører til å innlede en epoke som taler til hjertet hos de nye generasjonene, ved å gjenopprette sammenhengen mellom kunnskap og mening, kompetanse og ansvar, tro og liv. Pakten er en del av en bredere global utdanningskonstellasjon: karismer og institusjoner, selv om de er ulike, danner et enhetlig og lysende mønster som veileder skrittene våre i nåtidens mørke.
Den første gjelder det indre liv: unge mennesker søker dybde [...] Den andre gjelder det digitale mennesket: vi utdanner til klok bruk av teknologi og kunstig intelligens [...] Den tredje gjelder avvæpnet og avvæpnende fred: vi utdanner til ikke-voldelig språk og forsoning, til broer og ikke murer.
10.3. Til de syv veiene legger jeg til tre prioriteringer. Den første gjelder det indre liv: unge mennesker søker dybde; det trengs rom for stillhet, skjønn, dialog med samvittigheten og med Gud. Den andre gjelder det digitale mennesket: vi utdanner til klok bruk av teknologi og kunstig intelligens, der mennesket settes foran algoritmen og der teknisk, emosjonell, sosial, åndelig og økologisk intelligens harmoniseres. Den tredje gjelder avvæpnet og avvæpnende fred: vi utdanner til ikke-voldelig språk og forsoning, til broer og ikke murer; «Salige er de som skaper fred» (Matt 5,9) må bli metode og innhold i læringen.
10.4. Vi er klar over at det katolske utdanningsnettverket har en unik utbredelse. Det er en konstellasjon som når alle kontinenter, med særlig tilstedeværelse i lavinntektsområder: et konkret løfte om utdanningsmobilitet og sosial rettferdighet.[23] Denne konstellasjonen krever kvalitet og mot: kvalitet i pedagogisk planlegging, lærerutdanning og styring; mot til å sikre tilgang for de fattigste, støtte sårbare familier, fremme stipender og inkluderende politikk. Evangelisk gavmildhet er ikke retorikk: det er en relasjonsstil, en metode og et mål. Der tilgangen til utdannelse fortsatt er et privilegium, må Kirken åpne dørene og finne nye veier, for å «miste de fattige» er det samme som å miste selve skolen. Dette gjelder også universitetet: et inkluderende blikk og omsorg for hjertet redder fra standardisering; tjenestens ånd gjenoppliver fantasien og tenner kjærligheten på nytt.
11. Nye kart av håp
11.1. Ved 60-årsjubileet for Gravissimum educationis feirer Kirken en fruktbar utdanningshistorie, men står også overfor nødvendigheten av å fornye sine tilbud i lys av tidens tegn. De katolske utdanningskonstellasjonene er et inspirerende bilde på hvordan tradisjon og fremtid kan flettes sammen uten motsetninger: en levende tradisjon som strekker seg mot nye former for nærvær og tjeneste. Konstellasjonene reduseres ikke til nøytrale og flate sammenkoblinger av ulike erfaringer. I stedet for kjeder, våger vi å tenke på stjernebildene – på deres vev fylt av undring og oppvåkning. I dem ligger evnen til å navigere mellom utfordringer med håp, men også med modig revisjon, uten å miste troskapen til evangeliet. Vi er klar over utfordringene: hyperdigitalisering kan fragmentere oppmerksomheten; relasjonskriser kan skade psyken; sosial usikkerhet og ulikhet kan slukke lysten. Likevel kan katolsk utdannelse være et fyrtårn nettopp her: ikke et nostalgisk tilfluktssted, men et laboratorium for skjelning, pedagogisk innovasjon og profetisk vitnesbyrd. Å tegne nye kart av håp: dette er det presserende mandatet.
Færre merkelapper, flere historier; færre sterile motsetninger, mer symfoni i Ånden. Da vil vår konstellasjon ikke bare skinne, men også vise vei.
11.2. Jeg ber utdanningsfellesskapene: avvæpn ordene, løft blikket, vokt hjertet. Avvæpn ordene, for utdannelse fremmes ikke med polemikk, men med mildhet som lytter. Løft blikket. Som Gud sa til Abraham: «Se opp mot himmelen og tell stjernene» (1 Mos 15,5): vit å spørre dere selv hvor dere er på vei og hvorfor. Vokt hjertet: relasjonen kommer før meningen, personen før programmet. Ikke kast bort tid og muligheter: «for å sitere et augustinsk uttrykk: vår nåtid er en intuisjon, en tid vi lever i og som vi må dra nytte av før den glipper ut av hendene våre».[24] Til slutt, kjære brødre og søstre, gjør jeg apostelen Paulus’ formaning til min egen: «Dere stråler blant dem som stjerner på nattehimmelen når dere holder fast på livets ord» (Fil 2,15–16).
11.3. Jeg betror denne reisen til Jomfru Maria, Sedes Sapientiae («visdommens trone»), og til alle de hellige lærere. Jeg ber hyrdene, de konsekrerte, legfolk, ledere for institusjoner, lærere og studenter: Vær tjenere for utdanningsverdenen, håpets koreografer, utrettelige søkere etter visdom, troverdige skapere av uttrykk for skjønnhet. Færre merkelapper, flere historier; færre sterile motsetninger, mer symfoni i Ånden. Da vil vår konstellasjon ikke bare skinne, men også vise vei: mot sannheten som gjør oss fri (jf. Joh 8,32), mot brorskapet som styrker rettferdigheten (jf. Matt 23,8), mot håpet som ikke skuffer (jf. Rom 5,5).
Peterskirken, 27. oktober 2025
Kvelden før 60-årsjubileet
LEO PP. XIV
Uoffisiell oversettelse ved katolsk.no
Noter
[1] Leo XIV, Apostolisk formaning Dilexi te (4. oktober 2025), nr. 68.
[2] Jf. Johannes XXIII, Encyklika Mater et magistra (15. mai 1961).
[3] Johannes Paul II, Apostolisk konstitusjon Ex corde Ecclesiae (15. august 1990), nr. 1.
[4] Leo XIV, Apostolisk formaning Dilexi te (4. oktober 2025), nr. 69.
[5] Leo XIV, Apostolisk formaning Dilexi te (4. oktober 2025), nr. 70.
[6] Leo XIV, Apostolisk formaning Dilexi te (4. oktober 2025), nr. 72.
[7] Kongregasjonen for katolsk utdannelse, Instruksjon «Den katolske skolens identitet – For en dialogkultur» (25. januar 2022), nr. 32.
[8] John Henry Newman, The Idea of a University (italiensk utg. 2005), s. 76.
[9] Jf. Kongregasjonen for katolsk utdannelse, Arbeidsdokument «Å utdanne i dag og i morgen. En fornyet iver» (7. april 2014), innledning.
[10] Mgr. Robert F. Prevost OSA, Preken ved Det katolske universitet Santo Toribio de Mogrovejo (2018).
[11] John Henry Newman, Scritti sull’Università (2001).
[12] Leo XIV, Audiens for medlemmer av stiftelsen Centesimus Annus Pro Pontifice (17. mai 2025).
[13] Ibid.
[14] Mgr. Robert F. Prevost OSA, Preken ved Det katolske universitet Santo Toribio de Mogrovejo (2018).
[15] Kongregasjonen for katolsk utdannelse, Rundskriv «Fellesskap i utdanningen ved katolske skoler» (8. september 2007), nr. 20.
[16] Det annet vatikankonsil, Pastoralkonstitusjon om Kirken i verden av i dag Gaudium et spes (7. desember 1965), nr. 48.
[17] Det annet vatikankonsil, Erklæring Gravissimum educationis (28. oktober 1965), nr. 1.
[18] Pave Frans, Tale til unge universitetsstudenter i anledning Verdensungdomsdagen (3. august 2023).
[19] Den hellige Bonaventura av Bagnoregio, Collationes in Hexaemeron, XII, i Opera Omnia (red. Peltier), Vivès, Paris, bind 9 (1867), s. 87–88.
[20] Pave Frans, Apostolisk konstitusjon Veritatis gaudium (8. desember 2017), nr. 4c.
[21] Leo XIV, Hilsen fra Peterskirkens sentrale balkong etter valget (8. mai 2025).
[22] Dikasteriet for troslæren og Dikasteriet for kultur og utdannelse, notatet Antiqua et nova (28. januar 2025), nr. 117.
[23] Jf. Annuario Pontificio (oppdatert 31. desember 2022).
[24] Mgr. Robert F. Prevost OSA, Budskap til Det katolske universitet Santo Toribio de Mogrovejo i anledning 18-årsjubileet (2016).
Les mer
- Brevet på Vatikanets nettsider (flere språk)
- Dokumenter under pave Leo XIV (2025– )
- Katolske skoler i Norge
