Frater Arne Fjeld OP ble født i 1934. Etter å ha gått på Statens bibliotekskole, arbeidet han som bibliotekar i Oslo og København før han trådte inn hos dominikanerne i 1962 – samme år som åpningen av Det annet vatikankonsil.
– Jeg var først novise i dominikanerordenens franske provins i Lille i Nord-Frankrike, og så student ved Le Saulchoir, studieklosteret som lå 30 kilometer opp Seinen fra Paris.
Fr. Arne forteller at franske medier dekket konsilet, også på TV i sort/hvitt. Dermed kunne brødrene i klosteret se åpningen av konsilet sammen.
– Hvordan opplevde du stemningen i Kirken på den tiden?
– Først var man litt spørrende. Det var hundre år siden forrige konsil, men arbeiderklassen i Frankrike var ikke kristen – det er ikke religionsundervisning i offentlig skole der. Så stemningen var at noe måtte gjøres. Kanskje en ny form for apostolat, en ny måte å nå ut på, forteller fr. Arne.
Gjorde inntrykk
Konstitusjonen om den hellige liturgi, Sacrosanctum Concilium, var det første dokumentet som ble vedtatt av konsilet, 4. desember 1963. Fr. Arne beskriver liturgifornyelsens program som å «gi messen tilbake til folket».
Det var også et annet dokument, erklæringen Nostra aetate – om de ikke-kristne religioner – av 28. oktober 1965, som gjorde særlig inntrykk på ham.
Selv om det stemmer at Kirken er Guds nye folk, får man ikke fremstille jødene som forkastet av Gud eller forbannet, som om dette skulle fremgå av Den hellige skrift.
– Det hadde som hovedpoeng at Guds pakt med jødene fortsatt gjelder. Den såkalte erstatningsteologien, tanken om at jødenes rolle i frelseshistorien sluttet da Kristus innstiftet den nye og evige pakt, er usann. Og konsilet «beklager ... med sorg det hat, de forfølgelser, de utslag av antisemittisme som er blitt rettet mot jødene» (nr. 4).
Konsilet anerkjenner også alt som er positivt ved de andre religionene som islam, hinduismen og buddhismen: «Den katolske kirke forkaster intet av det som er sant og hellig i disse religioner» (nr. 2).
«Tilbake til kildene»
Fr. Arne forteller at konsilet var inspirert av den hellige John Henry Newmans Essay on the Development of Christian Doctrine, hvor han beskriver hva som er permanent og hva som er foranderlig i Kirken. Newman skal formelt bli erklært kirkelærer av pave Leo XIV, lørdag 1. november 2025.
– «Tilbake til kildene» var et motto for konsilet. Så «fornyelsen» var ofte å vende tilbake til det opprinnelige.
To nøkkelbegreper ble brukt under konsilet: aggiornamento, som betyr «ajourføring» eller «fornyelse», og ressourcement, som betyr å gå tilbake til kildene. Som eksempel nevner fr. Arne at liturgien slik den var før konsilet, den tridentinske messe, «bare» var fra 1500-tallet. Konsilfedrene ville hente inspirasjon fra enda lenger tilbake.
Et omhyggelig studium – teologisk, historisk og pastoralt – må alltid gå forut for enhver revisjon av liturgiens enkelte deler; slik at den sunne tradisjon blir respektert, samtidig som veien står åpen for et legitimt fremskritt.
Det ble også åpnet for å feire messen og andre liturgier på folkespråk, i tillegg til latin: «Ettersom det ... ikke sjelden kan være til stor nytte for folket at morsmålet blir anvendt, kan man gi dette en større plass» (Sacrosanctum Concilium, nr. 36 § 2).
– Hvordan merket du de første forandringene etter konsilet?
– Liturgien måtte oversettes, og musikk til ordene på norsk eller fransk måtte komponeres. Det tok sin tid, så forandringene kom bare litt etterhvert. Den gang den tridentinske messe var obligatorisk, ble lesning og evangelium først lest på latin og siden gjentatt på norsk. Så prinsippet om at folk skulle forstå, var allerede allment akseptert.
Den gamle og den nye messen
Den tridentinske messe var den ordinære form av Kirkens romerske ritus fra 1570 og frem til den ble erstattet av en ny messeordning (Novus Ordo Missae) etter Det annet vatikankonsil. Siden den under enkelte omstendigheter fortsatt kan feires, blir den gamle messeordningen kalt den «ekstraordinære form» av den romerske ritus.
Den tridentinske messe kalles også den «tradisjonelle latinske messe» (TLM), men kjennetegnes ikke bare ved at messen feires på latin. Man kan tross alt feire pave Paul VIs nye messe på latin, selv om den ofte feires på folkespråket. Endringene som ble gjort i messeordningen, handlet om mer enn språk.
Paven beskriver noen av dem i den apostoliske konstitusjonen Missale Romanum av 3. april 1969:
«Hva angår Messens ordning, er ritene i sin substans blitt bevart, men forenklet. Man har fjernet dubletter og mindre heldige tilføyelser som i tidens løp var kommet inn, særlig for frembærelsen av brødet og vinen og for ritene ved brødsbrytelsen og ved kommunionen.
Visse andre elementer som over tid har tatt skade, gjenopprettes i samsvar med de hellige kirkefedres opprinnelige norm. Dette gjelder homilien, den universelle forbønn – det vil si de troendes forbønn –, og botsritusen – det vil si forsoningen med Gud og nesten – som holdes ved messens begynnelse og som har fått tilbake den betydning den bør ha.
Det annet vatikankonsil foreskrev også at den vesentligste del av Den hellige skrift skal bli lest for folket i løpet av et bestemt antall år. I samsvar med denne forordning er nå hele samlingen av søndagslesninger fordelt og ordnet i rekkefølge over et tidsrom på tre år. Dertil tilføyes det på alle dager med festkarakter foran lesningen av epistelen og Evangeliet en annen lesning fra Det gamle testamentet eller – i påsketiden – fra Apostlenes gjerninger.»
Les mer
- Pave Benedikt XVIs brev Summorum Pontificum (7. juli 2007), som tillot større bruk av den tridentinske messe
- Om pave Frans’ innstramming i Traditionis custodes (16. juli 2021): Viktig å lytte til paven
Det tok også tid før alteret ble snudd, slik at presten sto vendt mot menigheten. Ifølge fr. Arne var det mange som gikk sjelden til kommunion før konsilet. Etter konsilet ble messens måltidsdimensjon fremhevet, og Den hellige pave Paul VI forkortet den eukaristiske fasten fra tre timer til én time.
En annen forandring fr. Arne merket, var at ordenssøstre og -brødre nå kunne velge om de ville gå i ordensdrakt eller «gå i sivil» når det var hensiktsmessig.
Endring og kontinuitet
Det annet vatikankonsil pågikk i tre år og ble avsluttet 8. desember 1965. Mye forble som før, men konsilet medførte også endringer som fortsatt blir diskutert i dag.
– Jeg opplevde det som om «folk flest» gledet seg over forandringene, men noen følte seg nok litt sviktet: De hadde i lange tider forsikret om at «vi katolikker forstår latinen i messen», og så skulle det plutselig ikke være latin mer. «Una voce» var (og er) en protestbevegelse som ville beholde den tridentinske messe. Der gregoriansk sang ble erstattet av ny musikk, opplevdes det også som et savn. Heldigvis kom den snart tilbake som en valgfri mulighet, sier fr. Arne.
Kirken anerkjenner den gregorianske sang som den romerske liturgis egen: Den skal derfor normalt ha førsteplassen i de liturgiske handlinger.
Fr. Arne forteller at den førkonsiliære salmeboken Cantemus Domino fra 1951 også hadde salmer på norsk fra den dansk/norske tradisjonen, som «Det hev ei rose sprunge». Disse ble sunget etter kommunion, før den avsluttende bønnen. Man hadde også «sangmesse», hvor menigheten sang, mens presten resiterte sine bønner.
– Hvilke endringer opplevde du som mest fruktbare?
– Det mest fruktbare i mine øyne var at det falt naturlig for folk å motta sakramentene. Og at de troende ble medansvarlige: Det ble opprettet legmannsråd, pastoralråd, søsterråd og presteråd. «Katolsk Ungdomsforbund» (senere UNKF, nå NUK) fantes allerede før konsilet. «Katolsk Flyktninghjelp» ble etterhvert til «Caritas Norge».
Arven fra konsilet
Siden fr. Arne ble ordinert i 1967, har han bare vært prest i etter-konsiliær tid. Men han forteller at han kjente dominikanerne i Oslo – og fransiskanerne i Urtegaten – allerede før konsilet. Han vet altså hvordan Kirken så ut på begge sider av denne store begivenheten.
– Jeg kan ikke se noen markant forskjell på «før» og «nå». Troen er den samme, misjonsbefalingen «Gå ut og gjør alle folkeslag til disipler» er den samme, klosterløftene om fattigdom, lydighet og sølibat er de samme. Vi dominikanere lever fortsatt etter Augustins regel, som også biskop Bernt og pave Leo.
Alt hva Kirken selv er, alt hva den tror, fører den således videre i sin lære, sitt liv og sin kultus og overleverer det til alle slektledd.
– Konsilets viktigste arv er etter min mening at man la bak seg holdningen «Utenfor Kirken ingen frelse» (Extra Ecclesiam nulla salus) og aksepterer at andre trossamfunn og religioner har sin flik av sannheten. Og at vi kan håpe at «alle mennesker skal bli frelst» (1 Tim 2,4).
«Utenfor Kirken ingen frelse»
«Hvordan skal man forstå denne påstanden som kirkefedrene så ofte gjentar? Positivt uttrykt betyr den at all frelse kommer fra Kristus, hodet, gjennom Kirken som er Hans legeme:
Med støtte i Den Hellige Skrift og i Tradisjonen lærer kirkemøtet at Kirken, i den skikkelse den vandrer i her på jorden, er nødvendig for frelsen. For Kristus alene er mellommannen og veien til frelse, og Han blir nærværende for oss i sitt legeme som er Kirken. Ved uttrykkelig å påpeke nødvendigheten av troen og dåpen har Han samtidig fastslått Kirkens nødvendighet, for gjennom dåpen trer menneskene inn i Kirken som gjennom en port. Derfor skulle de mennesker ikke kunne frelses som, til tross for sin viten om at Den katolske kirke er grunnlagt av Gud ved Jesus Kristus som nødvendig, allikevel har nektet å tre inn i den eller å vedbli i den [Lumen Gentium, nr. 14].
Det utsagnet angår ikke dem som, uten at det kan være tale om feil fra deres side, er uvitende om Kristus og Hans Kirke:
For de som uforskyldt er uten kunnskap om Kristi Evangelium og Hans Kirke, men som ikke desto mindre søker Gud av et oppriktig hjerte, og under nådens innskytelser prøver å leve etter Hans vilje slik de erkjenner den ved sin samvittighet, kan nå frem til den evige frelse [Lumen Gentium, nr. 16].»
Fr. Arne påpeker at kanskje den viktigste virkningen av konsilet i Norge er at katolsk tro og praksis virker mindre fremmedartet enn før for folk flest.
– Ludvig Holberg kunne kalle Erasmus Montanus «katholsk i Hovedet», altså litt forskrudd. Seksti år etter konsilet overførte NRK pave Frans’ begravelse og pave Leos innsettelse som om det var av allmenn interesse for det norske folk.
Kristus i sentrum
På spørsmål om hva som gjenstår for å virkeliggjøre konsilets visjon, svarer fr. Arne at Kristus alltid må stå i sentrum:
– Fortsatt arbeide for at «toleranse» ikke skal bli til likegyldighet. Fortsatt forkynnelse av den opprinnelige sannheten, som vi har mottatt. Dominikanernes valgspråk er Contemplata aliis tradere – «gi videre gjenstanden for vår betraktning»: Kristus.
Les mer
- Dokumenter fra Det annet vatikankonsil
- Det annet vatikankonsil – en trofast fornyelse
- Katolsk tro og kristenliv (bok av fr. Arne Fjeld)
